HR-1999-215 - Rt-1999-688
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-19 |
| Publisert: | HR-1999-00215 - Rt-1999-688 (158-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over forhørsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Bergen forhørsrett 26.03.1999 - Gulating lagmannsrett 31.03.1999 - Høyesterett HR-1999-00215, jnr 212/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Aasland, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §174, §184, §185, §240, §388, Grunnloven (1814) §96, Straffeloven (1902) §162 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om fortsatt varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1971, er siktet for overtredelse av blant annet straffeloven §162 andre jf første ledd jf femte ledd for sammen med en annen å ha kjøpt og oppbevart til sammen ca 950 gram amfetamin og videresolgt ca 600 gram av amfetaminen. A har vært fengslet siden pågripelsen 31 desember 1998.
Ved Bergen forhørsretts kjennelse 26 mars 1999 ble fengslingsfristen med hjemmel i straffeprosessloven §184 jf §185 jf §172, §174 og §240 forlenget med ytterligere fire uker, til 23 april 1999. A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse 31 mars 1999 forkastet kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 feil. Bestemmelsen skal brukes med varsomhet, jf Grunnloven §96 og kjennelse inntatt i Rt-1994-88. Befatning med ca 900 gram amfetamin er ikke så gravende at rettshåndhevelsesarrest kan brukes av hensyn til den alminnelige borgers rettsfølelse og behovet for å beskytte samfunnet. Under enhver omstendighet kan rettshåndhevelsesarrest bare brukes slik at like tilfeller behandles likt. Medsiktede i saken ble løslatt i forhørsretten. I saken omhandlet i kjennelsen inntatt i Rt-1994-88 ble siktede løslatt til tross for at siktelsen gjaldt grovere narkotikaforbrytelse enn den han er siktet for. Også forhold ved lagmannsrettens konkrete lovanvendelse viser at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 feil.
A har videre anført at lagmannsretten skulle begrunnet hvorfor retten kom til et annet resultat enn i kjennelsen inntatt i Rt-1994-88.
A har lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves på bakgrunn av de overfor anførte feil og mangler hva angår lovtolkning og kjennelsesgrunner."
Politiet er kjent med kjæremålet, og har anført at det ikke hefter feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse eller saksbehandling. Politiet har opplyst at fengslingsfristen for den medsiktede i saken etter kjæremål fra politiet ble forlenget ved Gulating lagmannsretts kjennelse 30 mars 1999, til 23 april 1999. Politiet har påstått kjæremålet forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at siktede har avgitt tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger i saken for så vidt gjelder kjøp og oppbevaring av til sammen ca 900 g amfetamin og videresalg av minst 600 gram. Lagmannsretten har ut fra dette funnet at grunnvilkårene for fengsling etter straffeprosessloven §172 foreligger. Lagmannsretten har lagt til grunn at det dreier seg om omfattende befatning med narkotika, begrunnet i rene profitthensyn, og at virksomheten bærer preg av nøye planlegging og organisering. Om forståelsen av §172 har lagmannsretten uttalt at det må foretas en sammensatt og konkret bedømmelse, hvor blant annet samfunnsmessige hensyn kommer inn.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det hefter feil ved lagmannsrettens lovforståelse når den har ansett §172 anvendelig i denne saken. Det bemerkes at det ikke alene er lagt vekt på at siktelsen gjelder befatning med ca 900 gram amfetamin. I tillegg til de samfunnsmessige hensyn som gjør seg gjeldende ved grove narkotikaforbrytelser, er også de nevnte særlige momenter ved saken trukket inn i den konkrete vurdering som er foretatt.
Det kan klarligvis ikke kreves at lagmannsretten særskilt skulle ha omtalt avgjørelsen i Rt-1994-88 og kommentert de ulike resultater.
Lagmannsrettens konkrete vurdering av hvorvidt varetektsfengsling bør anvendes, kan utvalget ikke prøve. Heller ikke vurderingen av om fengslingen representerer et uforholdsmessig inngrep. Det er ikke noe som tyder på noen uriktig lovforståelse på dette punkt.
Kjæremålet blir å forkaste.
Avgjørelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.