HR-1999-223 - Rt-1999-695
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-22 |
| Publisert: | HR-1999-00223 - Rt-1999-695 (161-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Anklageprinsippet, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt forlengelse av fengsling ved mistanke om økonomisk kriminalitet med internasjonal rekkevidde. |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett 29.03.1999 - Borgarting lagmannsrett 12.04.1999 - Høyesterett HR-1999-00223, jnr 218/1999 |
| Parter: | A og B mot Påtalemyndigheten v/Økokrim |
| Forfatter: | Aasland, Lund, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §38, §184, §185, §388, Straffeloven (1902) §270, §317 |
Saken gjelder forlengelse av fengsling ved mistanke om økonomisk kriminalitet med internasjonal rekkevidde.
A, født xx.xx.1949, som av ØKOKRIM 10 mars 1999 og ved tilleggssiktelse av 24 mars 1999 blant annet er siktet for overtredelse av straffeloven §317 første ledd jf tredje ledd, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 12 mars 1999 varetektsfengslet frem til 26 mars 1999 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 med brev- og besøksforbud. Fengslingsfristen ble forlenget sist ved forhørsrettens kjennelse av 29 mars 1999, til 26 april 1999, med fortsatt brev- og besøksforbud.
B, født xx.xx.1946, er av ØKOKRIM 10 mars 1999 og ved tilleggssiktelse av 24 mars 1999 siktet for medvirkning til og overtredelse av straffeloven §317 første ledd jf tredje ledd. Ved forhørsrettens kjennelse 12 mars 1999 ble han varetektsfengslet for samme tidsrom og etter samme bestemmelser som A. Fengslingsfristen ble også for ham forlenget sist ved forhørsrettens kjennelse 29 mars 1999, til 26 april 1999, med fortsatt brev- og besøksforbud.
Begge påkjærte forlengelsen av fengslingen til Borgarting lagmannsrett som 12 april 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålene forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsrettens drøftelse av siktelsen post I c og d, som gjelder straffeloven §317 første jf tredje ledd, er mangelfull. Lagmannsretten har funnet at det er skjellig grunn til mistanke om at de siktede enten har mottatt ulovlig ervervede midler som skulle hvitvaskes gjennom "Asystemet", eller at de har mottatt lovlige midler fra investorer i god tro som siktede og deres medhjelpere hadde til hensikt å disponere i strid med innskyternes forutsetninger. ØKOKRIM har presisert at primærforbrytelsen i forhold til helerisiktelsen er bedrageri, og har ikke anført at det er tale om ulovlig ervervede midler som skulle hvitvaskes. Når lagmannsretten forankrer sin begrunnelse i en slik enten/eller betraktning, er det en saksbehandlingsfeil at det er lagt vekt på forhold som ikke er anført og som det heller ikke finnes holdepunkter for i saken.
Ved at det dreier seg om internasjonale forhold der det gjelder krav om "dobbel" straffbarhet, må det være et krav at retten drøfter hvorvidt det foreligger en primærforbrytelse som er straffbar i den jurisdiksjon der forholdet har funnet sted. Det er en saksbehandlingsfeil at dette ikke er drøftet. Lagmannsretten har heller ikke drøftet spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke for så vidt gjelder subjektiv skyld.
Når det gjelder tilleggssiktelsen, har lagmannsretten lagt til grunn at de siktede mottok lovlige midler fra investorer i god tro som de siktede og deres medhjelpere hadde til hensikt å disponere i strid med innskyternes forutsetninger. Det må nødvendigvis være det samme for de to andre postene. Lagmannsrettens angivelse av det objektive forhold beskriver bedrageri og ikke heleri. Dette er prosessuelt sett ulike forhold, og det foreligger således uriktig lovanvendelse.
Når det for fengsling kreves sannsynlighetsovervekt, kan en bevisvurdering der det anføres en enten/eller betraktning uten at noen sannsynlighetsovervekt er knyttet til det siktelsen gjelder, ikke være tilstrekkelig til å oppfylle grunnvilkåret. Heleri og bedrageri er to prosessuelt ulike forhold, og det foreligger ingen subsidiær siktelse.
Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
B har også påkjært lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovforståelse. Han tiltrer den begrunnelse som er gitt i kjæremålet fra A og har lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
ØKOKRIM har anført at det ikke er begått saksbehandlingsfeil som kan lede til opphevelse at det er lagt til grunn en enten/eller begrunnelse for hva som kan være primærforbrytelsen. Så lenge lagmannsrettens begrunnelse også dekker det som er anført av påtalemyndigheten vedrørende primærforbrytelsen, har retten holdt seg til forhold som siktede har hatt mulighet til å ta til gjenmæle mot. Påtalemyndigheten er av den oppfatning at lagmannsrettens uttalelse om at de i siktelsen omhandlede midler er utbytte av investeringsbedragerier, er en selvstendig begrunnelse. Det er ikke påtalemyndighetens anførsel at midlene er av en slik opprinnelse at befatning med dem representerer hvitvasking, men retten er ikke bundet av anførselen når det gjelder primærforbrytelsen idet endring av primærforbrytelsen ikke endrer det straffbare forholds karakter, slik det er beskrevet i siktelsen.
Når det gjelder "dobbel" straffbarhet, kreves det ingen nærmere begrunnelse for dette når det er tale om en av de mer sentrale bestemmelser i straffeloven. Bedrageri er straffbart i alle land i den vestlige kulturkrets, også i USA og Indonesia hvor de aktuelle bedrageriene er utført.
Det foreligger ingen feil ved lagmannsrettens lovforståelse eller lovanvendelse når det gjelder forholdet i tilleggssiktelsen. Svakheter ved begrunnelsen er i tilfelle en saksbehandlingsfeil.
Det er lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
Når det gjelder kravet om skjellig grunn til mistanke, har lagmannsretten begrenset sin prøvning til å gjelde post I c og d i siktelsen mot A og tilleggssiktelsen mot ham, og post I c i siktelsen mot B og tilleggssiktelsen. Disse siktelsene gjelder alle straffeloven §317 første ledd jf tredje ledd - grovt heleri.
Om de nevnte postene i hovedsiktelsene har lagmannsretten uttalt at saken i hovedtrekk står i samme stilling som ved fengslingen i mars, og det vises til lagmannsrettens kjennelse av 24 mars 1999 avsagt etter kjæremål fra B. Lagmannsretten fortsetter deretter slik:
"Lagmannsretten kan ikke se at det som senere er fremkommet kan rokke ved de sentrale deler av lagmannsrettens begrunnelse, nemlig at siktede A på uholdbart grunnlag har foregitt å eie og representere en solid og tradisjonsrik bank- og finansieringsvirksomhet, og at både A og B med skjellig grunn kan mistenkes for å ha mottatt innskudd som enten er ulovlig ervervede midler som skulle hvitvaskes gjennom Asystemet, eller er lovlige midler fra investorer i god tro som de siktede og deres medhjelpere hadde til hensikt å disponere i strid med innskyterenes forutsetninger.
Forholdet med Hestia Utomo som det er redegjort for ovenfor, er et illustrerende eksempel på det siste alternativet."
I den kjennelsen det er vist til fra 24 mars 1999, sier lagmannsretten om de midler siktelsen gjaldt, at de enten var ulovlig ervervede midler som skulle hvitvaskes, eller at det var lovlige midler som A og hans samarbeidspartnere hadde til hensikt å underslå, helt eller delvis.
Kjæremålsutvalget legger til grunn at lagmannsretten her har ment at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at de siktede har overtrådt straffeloven §317 første ledd jf tredje ledd. Den subjektive side er riktignok ikke nærmere omtalt, noe som burde vært gjort i en sak som denne, men kjennelsen etterlater likevel ikke tvil på dette punkt. Slik lagmannsretten uttrykker seg er det imidlertid uklart om det handlingsalternativ lagmannsretten legger til grunn forutsatt at det dreier seg om "lovlige midler", rettelig er å anse som helerier. Beskrivelsen kan også forstås slik at det dreier seg om bedragerier som de siktede har deltatt i på straffbar måte - straffeloven §270. Verken henvisningen til kjennelsen av 24 mars 1999 eller til redegjørelsen for forholdet overfor Hestia Utomo klargjør dette.
Hvis lagmannsrettens begrunnelse forstås slik at retten har lagt til grunn at midlene kan være ervervet gjennom bedragerier begått av de siktede selv, har retten bygget avgjørelsen om varetektsfengsling på andre straffbare forhold enn beskrevet i siktelsene. Gjerningsbeskrivelsene i siktelsene, som gjelder grovt heleri, dekker ikke gjerningsinnholdet i straffeloven §270. Prinsippet i straffeprosessloven §38 må ved avgjørelser om varetektsfengsling føre til at retten ikke kan bygge på andre straffbare forhold enn siktelsen gjelder, jf Andenæs, Norsk straffeprosess II, 2 utg, side 166. Utvalget anser det således som en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens begrunnelse kan forstås slik at den skjellige grunn til mistanke gjelder bedragerier begått av de siktede selv.
Påtalemyndigheten har anført at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til å vise at retten under enhver omstendighet har funnet skjellig grunn til mistanke om grove helerier. Ut fra den begrunnelse lagmannsretten har gitt, kan utvalget ikke se at dette er klart.
Når det gjelder anførselen i kjæremålet om at påtalemyndigheten ikke har påberopt at det dreier seg om hvitvasking, nøyer utvalget seg med å bemerke at dersom lagmannsretten fant at det forelå kvalifisert mistanke om dette, skulle retten også redegjort for hvilke bevis den grunnet dette på, jf straffeprosessloven §184 annet ledd.
Utvalget er enig med påtalemyndigheten i at det når det gjelder de mer sentrale bestemmelser i straffeloven, kreves det normalt ingen nærmere påvisning av at forholdet også er straffbart i det landet der handlingen har funnet sted. Men dersom det dreier seg om hvitvasking av penger, kan dette, alt etter forholdene, stille seg annerledes.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve.
Avgjørelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.