HR-1999-226 - Rt-1999-701
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-23 |
| Publisert: | HR-1999-00226 - Rt-1999-701 (163-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Kontradiksjon, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett 12.04.1999 - Borgarting lagmannsrett 15.04.1999 - Høyesterett HR-1999-00226, jnr 225/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Aasland, Lund, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §388, Straffeloven (1902) §267, §268, Veitrafikkloven (1965) §10, §31, §3 |
Saken gjelder kjæremål i fengslingssak.
A, født xx.xx.1962, er av Kongsberg politidistrikt 15 februar 1999 siktet for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 annet ledd, vegtrafikkloven §31 første ledd jf §10 og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3.
Siktede ble ved Eiker, Modum og Sigdal forhørsretts kjennelse 15 februar 1999 varetektsfengslet for fire uker. Ved samme forhørsretts kjennelse 15 mars 1999 ble fengslingsfristen forlenget med fire uker.
Kongsberg politidistrikt begjærte 12 april 1999 fengslingsfristen forlenget med ytterligere åtte uker. I begjæringen ble det prinsipalt vist til straffeprosessloven §184 jf §172, subsidiært §184 jf §171 første ledd nr 1.
Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett avsa 12 april 1999 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1962, blir å løslate."
Politiet påkjærte kjennelsen på stedet, og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.
Politiet utarbeidet støtteskriv til kjæremålet. Støtteskrivet ble oversendt siktedes forsvarer, som innga tilsvar til lagmannsretten.
Borgarting lagmannsrett avsa 15 april 1999 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1962, kan holdes i fengslig forvaring, dog ikke ut over mandag 10 mai 1999 kl 1500."
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Det er inngitt støtteskriv fra siktedes forsvarer.
I støtteskrivet vises til at lagmannsrettens kjennelse bygger på at vilkårene for fengsling er til stede i medhold av straffeprosessloven §171 første ledd nr 1, til tross for at politiets kjæremål var begrenset til fengsling i medhold av straffeprosessloven §172. På bakgrunn av politiets kjæremål ble straffeprossloven §171 første ledd nr 1 ikke kommentert i tilsvaret til lagmannsretten.
Det anføres at retten ikke kan benytte en hjemmel for fengsling som politiet eksplisitt har frafalt. Både retten og påtalemyndigheten har kompetanse til å løslate. Retten har da neppe kompetanse til å beslutte fengsling i strid med påtalemyndighetens ønske.
Subsidiært anføres at lagmannsretten ikke kan beslutte fengsling etter en annen bestemmelse uten at partene har fått anledning til å uttale seg om spørsmålet.
Det anføres at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken behandles på ny i lagmannsretten.
Kongsberg politidistrikt er kjent med kjæremålet. I påtegning 19 april 1999 heter det at politiet fastholder både det prinsipale og det subsidiære grunnlaget i fengslingsbegjæringen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling, som utvalget kan prøve ved et videre kjæremål, jf straffeprosessloven §388 nr 2.
I påtalemyndighetens begjæring om varetektsfengsling var for forhørsretten anført to fengslingsgrunnlag - prinsipalt regelen om såkalt rettshåndhevelsesarrest i straffeprosessloven §172, subsidiært unndragelsesfare, straffeprosessloven §171 første ledd nr 1. Forhørsretten fant at vilkårene for fengsling ikke var til stede. Påtalemyndighetens kjæremålserklæring til lagmannsretten innledes slik:
"Kjæremålet avgrenses til påtalemyndighetens prinsipale fengslingsbegrunnelse, nemlig fengsling etter straffeprosesslovens §172."
Lagmannsretten fant det imidlertid unødvendig å ta standpunkt til anvendelsen av §172, og traff avgjørelse om fengsling under henvisning til unndragelsesfare.
Det må antas at kjæremålsretten har en viss adgang til å gå utenfor de påberopte fengslingsgrunner, jf det som uttales i Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1991-1368. I den foreliggende sak må imidlertid påtalemyndighetens kjæremålserklæring oppfattes slik at påtalemyndigheten uttrykkelig frafalt unndragelsesfare som fengslingsgrunnlag, og utvalget stiller seg tvilende til om retten da likevel kunne begrunne fengslingen med unndragelsesfare. Det er imidlertid unødvendig å ta bestemt standpunkt til dette. I tilfelle hvor retten har adgang til å bygge på en annen fengslingsgrunn enn påtalemyndigheten har påberopt, må det kreves at den tar dette opp med partene på en slik måte at fengslingsgrunnen blir undergitt kontradiktorisk forhandling. I den foreliggende sak kan det ikke sees at siktedes forsvarer hadde foranledning til å uttale seg om unndragelsesfaren i det tilsvar han avgav til påtalemyndighetens kjæremål, og forholdet er bare nokså summarisk berørt i tilsvaret.
Utvalget finner således at det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling. Når feilen består i tilsidesettelse av det kontradiktoriske prinsipp, blir det ikke plass for noen særlig inngående vurdering av om feilen kan ha hatt betydning for resultatet.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.