HR-1999-245 - Rt-1999-708
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-30 |
| Publisert: | HR-1999-00245 - Rt-1999-708 (166-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Kontradiksjon |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling. Spørsmålet var om lagmannsretten hadde krenket kravet om kontradiktorisk saksbehandling ved at siktedes forsvarer ikke fikk anledning til å kommentere politiets støtteskriv før politiets begjæring om fortsatt varetektsfengsling ble tatt til følge. |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett 16.04.1999 - Borgarting lagmannsrett 19.04.1999 - Høyesterett HR-1999-00245, jnr 238/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gjølstad, Matningsdal, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §187, §383, §388, Straffeloven (1902) §162, §49 |
Kjæremålet gjelder varetektsfengsling. Spørsmålet er om lagmannsretten har krenket kravet om kontradiktorisk saksbehandling ved at siktedes forsvarer ikke fikk anledning til å kommentere politiets støtteskriv før politiets begjæring om fortsatt varetektsfengsling ble tatt til følge.
A, som er dansk statsborger, ble ved Oslo byretts dom 25 mars 1999 dømt for forbrytelse mot straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd jf §49 til fengsel i fem år med fradrag av 377 dager for utholdt varetekt. Etter dommen ble han fortsatt holdt i varetekt med hjemmel i straffeprosessloven §187. Den 7 april 1999 begjærte han seg løslatt. Politiet motsatte seg løslatelse og begjærte ham varetektsfengslet for åtte uker utover utløpet av fireukersfristen etter §187.
Oslo forhørsrett avsa 16 april 1999 kjennelse med slik slutning:
"Siktede A, født xx.xx.1965, løslates mot meldeplikt for politiet i Danmark inntil to ganger i uken og innlevering av pass til politiet inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten."
Aktor påkjærte kjennelsen på stedet, og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.
As forsvarer sendte fredag 16 april 1999 lagmannsretten merknader til politiets kjæremål. Innledningsvis skriver hun:
"P.g.a. at jeg skal påbegynne et rettsmøte utenbys, må jeg inngi mine merknader før jeg har mottatt politiets støtteskriv. Jeg tar derfor forbehold om ytterligere anførsler dersom det skulle vise seg nødvendig."
Aktor innga et støtteskriv som er adressert til Borgarting lagmannsrett og er datert 16 april. Det eksemplaret som ligger i sakens dokumenter, er påtrykt overføringsdata fra telefaksmaskin som viser at det ble sendt i telefaks 19 april om morgenen.
Borgarting lagmannsrett avsa 19 april 1999 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1965 kan holdes i fortsatt fengslig forvaring, dog ikke ut over torsdag 20 mai 1999 kl 1500."
As forsvarer, som 16 april hadde sendt merknader til aktors kjæremål, sendte 20 april lagmannsretten tilleggsmerknader til aktors støtteskriv.
A har 22 april 1999 påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at forsvareren etter rettsmøtet i byretten 16 april ba om å få oversendt politiets støtteskriv i løpet av dagen, da hun mandag 19 april skulle i rettsmøte utenbys. Aktor forespeilte henne at hun skulle få det oversendt samme dag etter utløpet av vanlig kontortid. Hun ventet hele ettermiddagen uten å få det, og var nødt til å utarbeide sine merknader på bakgrunn av anførslene slik de var fremkommet i byretten. Merknadene ble sendt til lagmannsretten per post samme dag. Faksen var på dette tidspunkt ikke i orden, men hun sendte merknadene per telefaks til politiet og retten den 18 april. Fortsatt hadde hun ikke mottatt politiets støtteskriv. Dette ble mottatt på hennes kontor 19 april, samme dag som lagmannsretten avsa sin kjennelse. Hun ble ikke på noe tidspunkt forsøkt kontaktet av lagmannsretten med spørsmål om hun hadde merknader til støtteskrivet, til tross for at hun hadde tatt forbehold om ytterligere anførsler når det var mottatt. Aktors anførsler var på en rekke punkter nye i forhold til det som var blitt fremført i forhørsretten.
Kravet til kontradiksjon er ikke tilstrekkelig ivaretatt. Forsvarerens bemerkninger ville ha fått et annet innhold dersom hun hadde fått adgang til å utarbeide sine merknader etter å ha lest politiets anførsler.
A har nedlagt slik påstand:
"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 19.4.99 oppheves."
Aktor har anført at de avgjørelsene som det ble vist til i støtteskrivet 16 april 1999 i stor grad er de samme som var tema under rettsmøtet samme dag. Forsvareren hadde således full anledning til å kommentere dem i sine foreløpige kommentarer. Aktor hadde også muntlig forberedt forsvareren på hva støtteskrivet ville inneholde. Det er ikke grunnlag for å anta at forsvarerens anførsler i hennes tilleggsmerknader av 20 april 1999 ville ha ført til et annet resultat i lagmannsretten om de var fremsatt i tide.
Politiet har påstått kjæremålet forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling som utvalget kan prøve, jf straffeprosessloven §388 nr 2.
Politiets kjæremål som ble erklært etter opplesingen av forhørsrettens kjennelse, var ikke ledsaget av noen skriftlig begrunnelse. Straffeprosessloven §383 annet ledd kommer dermed til anvendelse på politiets støtteskriv. Her er det fastsatt at dersom det påberopes "nye faktiske opplysninger" som ikke åpenbart er uten betydning, skal retten gi motparten underretning om uttalelsen.
I tilsvaret til kjæremålet fra siktedes forsvarer av 16 april, som er relativt fyldig, ble det erkjent at grunnvilkåret for anvendelse av straffeprosessloven §172 var oppfylt. Spørsmålet var om bestemmelsen burde anvendes - herunder om fortsatt fengsling ville representere et uforholdsmessig inngrep. Aktors støtteskriv inneholdt omtrent utelukkende rettslige vurderinger av når §172 bør anvendes. I tillegg inneholdt det korte vurderinger av siktedes velferdsbehov som forsvareren allerede hadde utdypet i sitt tilsvar av 16 april. Endelig ble det anført at det forelå "en viss unndragelsesfare", men §171 første ledd nr 1 var ikke påberopt som fengslingsgrunnlag. Unndragelsesfaren var også behandlet i forsvarerens bemerkninger av 16 april.
Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at det var påberopt "nye faktiske opplysninger" som medførte at lagmannsretten skulle ha forelagt aktors støtteskriv for siktedes forsvarer før saken ble avgjort. Lagmannsretten har dermed ikke begått noen saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.