HR-1999-35 - Rt-1999-711

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-05-04
Publisert:	HR-1999-00035 - Rt-1999-711 (167-99)
Stikkord:	(Bryggeså-dommen), Forsikringsrett, Erstatningsrett, Regressadgang ved personalkasko, Direkteanke
Sammendrag:	Saken gjaldt tolkingen av skadeserstatningsloven (1969) § 3-7 nr 3, som gir et forsikringsselskap adgang til å forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder ved "forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt".
Saksgang:	Oslo byrett 05.03.1998 - Høyesterett HR-1999-00035, nr 320/1998
Parter:	Anne Lise Bryggeså (advokat Jakob Bakka - til prøve) mot Gjensidige Skadeforsikring, Hjelpeintervenient: Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Knut Riisa)
Forfatter:	Bruzelius, Matningsdal, Aarbakke, Oftedal Broch, Bugge
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-7, §3-1, Tvistemålsloven (1915) §6, Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Endringslov til erstatningslovgivningen (1985), Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §12, §8, Forsikringsavtaleloven (1989) §10-1

Dommer Bruzelius: Saken gjelder tolkingen av skadeserstatningsloven §3-7 nr 3, som gir et forsikringsselskap adgang til å forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder ved "forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt".

Anne Lise Bryggeså ble i sin ferie skadet i en bilkollisjon 18 juli 1991. Skadene er omfattende og varige. Hennes medisinske invaliditetsgrad er fastsatt til 45-50% og den ervervsmessige uførhet er fastsatt til 75%.

Den møtende bilen, som ble ansett å ha voldt skaden, var forsikret i Gjensidige Skadeforsikring (Gjensidige). Det er oppnådd enighet mellom Bryggeså og Gjensidige om et samlet erstatningsoppgjør på kr 2.149.155. Erstatningen omfatter tapt inntekt, tap i fremtidig erverv og menerstatning, samt påførte og fremtidige utgifter. Erstatningen for tap i fremtidig erverv er fastsatt til kr 1.100.000 og menerstatningen til kr 200.000. Det er likeledes enighet mellom sakens parter om et fradrag i erstatningen fra Gjensidige på kr 125.000 for andre forsikringsutbetalinger, jf skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 2. punktum. Fradraget refererer seg til utbetalinger i henhold til en forsikring som Bryggesås arbeidsgiver på skadetidspunktet, Mester Grønn AS i Kristiansand, hadde tegnet i UNI Storebrand Skadeforsikring AS (nå Storebrand Skadeforsikring, heretter Storebrand) til fordel for sine ansatte. Forsikringen - betegnet UNI Personalkasko - var sammensatt av såkalte moduler med:

- ytelser ved yrkesskader/yrkessykdom

- ytelser ved ulykkesskader, og

- ytelser ved annen sykdom enn yrkessykdom.

Mester Grønns forsikringsavtale med Storebrand omfattet på skadetidspunktet de to førstnevnte modulene.

Bryggeså ble som nevnt skadet under en feriereise, og det er bestemmelsene i vilkårenes punkt 4 "Ytelser ved ulykkesskade" som får

Side:712

anvendelse i saken i tillegg til de generelle vilkår. Under punkt 4.1 dekkes "påførte merutgifter" (4.1.1), "fremtidige merutgifter" (4.1.2), "tapt inntekt" (4.1.3), "tap i fremtidig erverv" (4.1.4) og "menerstatning" (4.1.5). - Bryggeså krevde erstatning under polisen fra Storebrand bare for menerstatning og tap i fremtidig erverv. Storebrand har i samsvar med personalkaskoens bestemmelser betalt Bryggeså kr 107.492,50 i menerstatning og kr 706.140 for tap i fremtidig erverv, til sammen kr 813.632,50.

Storebrand krevde deretter med hjemmel i et forbehold inntatt i forsikringsvilkårene punkt 9.1.5, regress for utbetalingene hos Gjensidige. Gjensidige har holdt tilbake kr 581.140 og Bryggesås prosessfullmektig er anmodet om å holde tilbake ytterligere kr 107.492,50 av ytelsene under trafikkforsikringen. Tvisten gjelder om Storebrand kan gjøre regress gjeldende mot Gjensidige med den virkning at ytelsene til Bryggeså under trafikkforsikringen reduseres tilsvarende. Regresskravet er redusert med kr 99.572 etter at det var framsatt en foreldelsesinnsigelse.

Bryggeså reiste 3 april 1997 søksmål mot Gjensidige ved Oslo byrett med påstand om utbetaling av det tilbakeholdte beløp med tillegg av renter og saksomkostninger. Storebrand erklærte hjelpeintervensjon for saksøkte 12 januar 1998.

Oslo byrett avsa 5 mars 1998 dom med slik domsslutning:

"1. Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke."

Bryggeså har påanket dommen for så vidt gjelder rettsanvendelsen. Samtidig ble det søkt om samtykke etter tvistemålsloven §6 annet ledd til å bringe anken direkte inn for Høyesterett. Slikt samtykke ble gitt ved kjæremålsutvalgets beslutning 22 juli 1998.

Storebrand har i prosesskrift 27 oktober 1998 erklært hjelpeintervensjon for Høyesterett til støtte for Gjensidige.

Bryggeså har for Høyesterett frafalt en tidligere anførsel om at regress etter skadeserstatningsloven §3-7 nr 3 ikke kan gjøres gjeldende mot Gjensidige som trafikkforsikrer.

Partene er ellers - på samme måte som for byretten - enige om de faktiske forhold i saken. Det er også enighet om erstatningsberegningen, og om at fradraget på kr 125.000 i erstatningen fra Gjensidige faller bort dersom Høyesterett skulle komme til samme resultat som byretten.

For den videre fremstilling finner jeg det hensiktsmessig allerede nå å redegjøre for enkelte andre spørsmål som ikke er omstridt mellom partene. Når jeg i det følgende omtaler ankemotparten inkluderer dette også hjelpeintervenienten.

Forsikringsutbetalingen til Bryggeså fra Storebrand er skjedd under en personskadeforsikring, og ankemotparten har erkjent at Storebrand - fordi skaden ikke ble voldt forsettlig - ville være avskåret fra regress mot Gjensidige etter skadeserstatningsloven §3-7 nr 1, 2. punktum med mindre bestemmelsen i §3-7 nr 3 får anvendelse. Det er også enighet om at Storebrands regressrett etter nr 3 i tilfelle kan gjøres gjeldende i forhold til ytelsene under trafikkforsikringen uavhengig av "kan"-regelen i §3-1 tredje ledd 2. punktum.

Side:713

Det er ikke bestridt at de objektive vilkår for regress etter §3-7 nr 3 er tilstede. Den ankende part erkjenner derfor at bestemmelsen må tolkes innskrenkende dersom den ikke skal få anvendelse.

Ankemotparten erkjenner på sin side at adgangen til å forbeholde regress etter §3-7 nr 3, tross bestemmelsens generelle ordlyd, ikke kan antas å gjelde rene sumforsikringer, hvor ytelsene er uavhengige av individuell skade. Det er heller ikke selskapenes praksis å innta et regressforbehold i vilkårene for slike forsikringer. Tvisten begrenser seg således til ulykkesforsikring utenfor yrkesskadetilfellene, hvor ytelsene er taps- og skadeavhengige slik som under den foreliggende personalkaskoen.

Den ankende part, Anne Lise Bryggeså, har i det vesentlige anført:

Byretten har tolket skadeserstatningsloven §3-7 nr 3 feil når retten er kommet til at bestemmelsen åpner for regress for en personforsikring i et skadetilfelle som ikke har sammenheng med arbeidssituasjonen, selv om det er arbeidsgiveren som har tegnet forsikringen.

Bestemmelsens tilblivelse tilsier at den må begrenses til det som var Justiskomiteens hensikt da den innførte bestemmelsen i loven, nemlig yrkesskadetilfellene. Etter den ankende parts mening følger ikke noe annet av komiteens uttalelser i Innst.O.nr.92 (1984-85) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen.

Ved revisjonene av skadeserstatningsloven i 1976 og 1985 var begrensninger i adgangen til regress ved personskader ellers et grunnleggende hensyn. Lovgiver ville sikre at personforsikringer skulle komme skadelidte og ikke skadevolder til gode. De lovendringer som ble vedtatt ved lovrevisjonen i 1985 har således medført at regress ved personforsikring nå langt på vei er avskåret. Bestemmelsen i §3-7 nr 3 må tolkes i lys av de løsninger som for øvrig er valgt i loven. I denne sammenheng må det vektlegges at Justiskomiteen ikke drøfter forholdet til skadelidte i tilknytning til nr 3.

Det trygghetsforsikringsprodukt som Justiskomiteen ønsket å ta hensyn til ved tilføyelsen av nr 3 i lovutkastet §3-7 omfattet ikke ytelser som skulle dekke arbeidstakerens fritid. Personalkaskoen - som Bryggeså var forsikret under - er et produkt som først ble lansert senere. Bryggeså bestrider ikke at det yrkesskade- og trygghetsproduktet som forelå på markedet både hadde en ansvars- og en personforsikringsdel, og at det derfor var et reelt behov for lovregulering av regressretten. Denne lovregulering er imidlertid nå videreført i lov 16 juni 1989 nr 65 om yrkesskadeforsikring, og bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-7 nr 3 har neppe lenger noe selvstendig formål.

De hensyn som er nevnt i forarbeidene til regressbestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-7 nr 3 - å klargjøre regressretten for yrkesskade- og trygghetsforsikring samt beslektede forsikringsordninger, å muliggjøre et lavt premienivå ved å tillate regress og å oppnå skadeprevensjon - må alle ses i relasjon til yrkesskade- og trygghetsforsikringen. Formålene kan ikke gjelde tilsvarende for en arbeidsgivertegnet ulykkesskadeforsikring selv om ytelsen omfattes av samme forsikringsprodukt.

En sammenligning av ytelsene under henholdsvis yrkesskadedelen og ulykkesskadedelen i den aktuelle Personalkaskoen viser at ytelsene

Side:714

ved ulykkesskader har preg av sumforsikring og ikke av skadeforsikring. Erstatninger under denne forsikring dekker ikke de konkrete tap.

Som et siste moment er anført at det må anses som tilfeldig hvem som tegner en ulykkesforsikring, og at det kan reises spørsmål om hvorfor skadelidte skal særbehandles når arbeidsgiver har sørget for forsikringen.

Anne Lise Bryggeså har nedlagt slik påstand:

"1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale til Anne Lise Bryggeså kr 589.060,50 med tillegg av 5% årlig rente fra 19.06.96 til betaling skjer.

2. Gjensidige Skadeforsikring og Storebrand Skadeforsikring AS dømmes in solidum til å erstatte Anne Lise Bryggesås saksomkostninger for byretten og Høyesterett."

Ankemotparten, Gjensidige Skadeforsikring og hjelpeintervenienten, Storebrand Skadeforsikring AS, henholder seg i det alt vesentlige til byrettens resultat og domsgrunner, men har presisert at byretten har tatt feil når det gjelder fra hvilket tidspunkt det var mulig å tegne en fritidsulykkesdekning som en del av trygghetsforsikringen. Det forelå slik mulighet allerede da den første trygghetsforsikringen ble tilbudt i 1984. UNIs Personalkasko ble lansert høsten 1985, jf NOU 1988:6 Erstatning og forsikring ved yrkesskade, side 66 spalte 1.

Gjensidige Skadeforsikring har nedlagt slik påstand:

"Oslo byretts dom av 5. mars 1998 pkt 1 stadfestes."

Mitt syn på saken:

Tvisten gjelder som nevnt om skadeserstatningsloven §3-7 nr 3 skal fortolkes slik at den regressadgang bestemmelsen åpner for, ikke omfatter ulykkesskadeytelser under den personalkaskoen som Bryggesås arbeidsgiver hadde tegnet. Jeg er her kommet til samme resultat som byretten, og kan langt på vei også slutte meg til den utførlige begrunnelsen som er gitt av byretten.

Innledningsvis finner jeg det hensiktsmessig å redegjøre for hovedtrekkene i utviklingen av forsikringsselskapenes regressrett.

Etter forsikringsavtaleloven av 6 juni 1930 nr. 20 §25 var hovedregelen i første ledd at forsikringsselskapet hadde regressrett mot den tredjemann som var erstatningsansvarlig for skaden. Men etter paragrafens annet ledd gjaldt regressretten ikke ved livs-, ulykkes- og sykeforsikring. Annet punktum opprettholdt imidlertid regressretten for ulykkes- og sykeforsikringer, "hvis det beløp selskapet skal betale, har preg av en virkelig skadeserstatning". I Utkast til lov om forsikringsavtaler, 1925, uttalte Forsikringsavtalelovkomiteen følgende:

"... Med det utgangspunkt man således har tatt, sier det sig selv, at regelen må bli forskjellig eftersom det gjelder en forsikringsart, hvor omfanget av selskapets ydelse avhenger av den økonomiske skade sikrede har lidt, eller en forsikringsart hvor den avtalte sum kommer til utbetaling uten hensyn til om skade er lidt eller ikke og i første fald uten hensyn til skadens størrelse." (Side 65 ) ...

Side:715

Har derimot det beløp selskapet utbetaler preg av en virkelig skadeserstatning, er der fuld grunn til å likestille de nevnte forsikringsarter med skadeforsikring, og selskapet bør derfor i så fall ha rett til å inntre i kravet mot tredjemann, likesom også det beløp selskapet måtte ha utbetalt til den sikrede må komme til fradrag i den erstatning tredjemann skal betale til ham." (Side 66)

Forsikringsavtaleloven av 16 juni 1989 nr 69 opprettholder det skille som forsikringsavtaleloven av 1930 bygget på mellom person- og skadeforsikring, se §10-1 annet ledd hvoretter livs-, ulykkes- og sykeforsikring er å anse som personforsikring.

Ved lov 21 juni 1985 nr 81 om endringer i skadeserstatningsloven, ble reglene om forsikringsselskapenes regress mot ansvarlig skadevolder flyttet til skadeserstatningsloven og endret. Ved personskade er hovedregelen etter skadeserstatningsloven §3-7 nr 1 at det ikke kan kreves regress for utbetalte skadeforsikringsytelser med mindre skaden er voldt forsettlig. Regressretten går dessuten aldri lenger enn forsikringsytelsen er ført til fradrag etter lovens §3-1 tredje ledd ved utmålingen av skadelidtes tap.

I Ot.prp.nr.75 (1983-84) som ligger til grunn for endringene i skadeserstatningsloven i 1985, foreslo Justisdepartementet at §3-7 nr 1, 1. punktum skulle endres slik at forsikringsselskap ble føyet til i oppregningen i 1. punktum og at det i 2. punktum ble bestemt at den gjenværende regressretten ved forsett bare skulle gjelde i den utstrekning ytelsene tillegges betydning ved utmålingen av skadevolders ansvar overfor skadelidte, jf §3-1 tredje ledd. Lovforslaget innebar for personforsikringenes vedkommende en viss innsnevring av regressadgangen sammenlignet med forsikringsavtaleloven av 1930 §25.

Lovforslaget førte til at Norges Forsikringsforbund i brev 28 februar 1985 til Stortingets justiskomité reiste spørsmål om forsikringsselskapenes regressadgang etter departementets lovframlegg ble begrenset for sterkt. I brevet anmodet Forsikringsforbundet Justiskomiteen om å overveie en formulering av lovteksten som "vil opprettholde regressadgangen for ansvarsforsikringen og beslektede forsikringsordninger, som f.eks. Yrkesskadeforsikringen og "Trygghetsforsikringen"". Henvendelsen førte til drøftelser mellom Justisdepartementet og Justiskomiteen om utformingen av regressreglene i lovutkastet §3-7, for så vidt angikk visse forsikringer i arbeidsforhold. Drøftelsene ledet til bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-7 nr 3. Byretten har oppsummert drøftelsene slik:

"På bakgrunn av det som her er referert finner retten det klart at Justiskomitéen har ment at yrkesskadeforsikring og trygghetsforsikring skal omfattes av §3-7 nr. 3. Riktignok kan komitéens formuleringer etterlate et inntrykk av at dets syn er i overensstemmelse med departementets på dette punkt. Og uttalelsene i brevet til komitéen viser klart at departementet mente at sondringen mellom personforsikring og ansvarsforsikring burde være avgjørende for regressretten også i forhold til de nye forsikringstypene som forsikringsforbundet hadde fremhevet. Men forarbeidene lest i sammenheng viser likevel etter rettens oppfatning klart at stortingskomitéen ønsket en annen løsning på dette punkt enn departementet."

Side:716

Byrettens konklusjon støttes av saksordføreren, stortingsrepresentant Helen Bøsteruds, innlegg i Odeltingsdebatten, hvor hun blant annet uttalte:

"Etter samråd med departementet foreslår komiteen en utvidelse av forsikringsselskapets regressrett ved forsikringer som en arbeidsgiver har tegnet for sine ansatte. Erstatningslovutvalget hadde opprinnelig foreslått en viss innskrenkning i forsikringsselskapets regressrett. ... Komiteen har også merket seg den senere tids utvikling på det internasjonale reassuransemarked, som jo så å si leverer råstoffet til forsikringsselskapenes produkter. Denne utvikling har vist at forsikringsselskapene antagelig vil bli nødt til å gjennomføre vesentlige premieforhøyelser for arbeidslivets forsikringer i den nærmeste fremtid. På denne bakgrunn har komiteen funnet det riktig å innføre full regressrett for de forsikringer arbeidsgiveren har tegnet for de ansatte, uansett disse forsikringers rettslige karakter. Det ville være uheldig om arbeidsgiverens forsikringsselskap ble sittende med et betydelig ansvar for skader som skyldes tredjemenns forhold, f.eks. leverandør eller en produsent. Det ville jo atter føre til at arbeidsgiveren vil bli belastet med høyere premier for skader som han strengt tatt ikke er skyld i. Etter vår oppfatning er det også grunn til å tro at regressretten vil ha en viss preventiv virkning som kan fremme det skadeforebyggende arbeid." (Forhandlinger i Odelstinget nr 76, 1985 side 1078.)

Jeg er enig med byretten i at Stortinget ønsket en videre regressadgang for arbeidsgivertegnede personforsikringer enn departementet hadde gått inn for, og at bestemmelsen i §3-7 nr 3 iallfall var forutsatt å skulle åpne for regress for det trygghetsforsikringsprodukt som Norges Forsikringsforbund uttrykkelig hadde vist til i sin henvendelse. Lovforarbeidene gir ikke støtte for at lovbestemmelsen skal tolkes innskrenkende.

Den foreliggende personalkaskoforsikringen faller klart innenfor rammen av lovteksten; det dreier seg om en forsikring "som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt", og selskapet har i vilkårene forbeholdt seg adgang til regress mot den ansvarlige skadevolder. Spørsmålet er så om det er andre hensyn som kan tale for å forstå eller anvende bestemmelsen slik at de ytelser Bryggeså har mottatt under forsikringen, likevel ikke skal utløse regressrett for selskapet.

Den ankende part har anført at unntaksbestemmelsen i §3-7 nr 3 må anvendes med den begrensning at den bare gjelder forsikringsytelser ved yrkesskade, jf lov 16 juni 1989 nr 65 §8 tredje ledd, og at det ikke kan ha vært tilsiktet å åpne for regress ved forsikringsytelser utløst av en fritidsskade. Det anføres at denne begrensningen støttes av at det var behovet for å opprettholde regressadgangen for ansvarsforsikringen og beslektede forsikringsordninger som for eksempel yrkesskadeforsikringen og "Trygghetsforsikringen" som Norges Forsikringsforbund tok opp i sitt brev til Justiskomiteen i februar 1985. Ankemotparten har på sin side vist til at allerede i den trygghetsforsikring som Samvirke og Storebrand Norden lanserte i 1984 var det i vilkårenes §5 åpnet for å utvide forsikringens dekning til "ulykkeshendelse som inntrer utenom arbeidstid". I vilkårenes §7 - som skulle gjelde generelt - var det tatt inn en slik regressbestemmelse:

Side:717

"Kan arbeidstakeren forlange at tredjemann erstatter skaden, inntrer selskapene ved utbetaling av erstatning i arbeidstakerens rett mot tredjemann."

Muligheten for å utvide forsikringsdekningen til også å omfatte ulykkeshendelser utenom arbeidstiden var også omtalt i kommentarer til trygghetsforsikringen, utgitt av Samvirke og Storebrand Norden. Her sies det innledningsvis:

"Trygghetsforsikringen muliggjør en vesentlig forenkling av de forsikringsordninger som for tiden gjelder for yrkesskader og yrkessykdommer. Arbeidslivets parter vil herved unngå forsikringsordninger som overlapper hverandre og være garantert mot "huller" i de bestående forsikringsordninger. Forsikringer mot ulykkeshendelser utenom arbeidstiden kan likeledes ved avtale tilpasses i Trygghetsforsikringen."

I kommentaren til regressbestemmelsen uttales:

"En skadelidt arbeidstaker vil ha et direkte krav mot Trygghetsforsikringen og slipper således å fremme krav overfor andre mulige ansvarlige for skaden eller sykdommen. Det er likevel ikke meningen at trygghetsforsikringen skal overta det økonomiske ansvar som en utenforstående skadevolder måtte ha. Trygghetsforsikringen vil derfor ha regress overfor slike. Det ville selvsagt i unødig grad belaste trygghetsforsikringen dersom denne for eksempel skulle bli sittende med det ansvar som etter vanlige regler ligger hos en leverandør av skadevoldende produkter eller skader som dekkes av bilforsikring. Trygghetsforsikringens regress vil være begrenset til de beløp som følger av alminnelig erstatningsrett."

Jeg mener det er naturlig å se det slik at personalkaskoforsikringen er en videreutviklet forsikringsordning til erstatning for trygghetsforsikringen. De opplysninger som er lagt frem om trygghetsforsikringen gir ikke noe reelt grunnlag for å tolke skadeserstatningsloven §3-7 nr 3 innskrenkende for så vidt gjelder ulykkesskadeytelser når forsikringen er arbeidsgivertegnet. Det er grunn til å anta at det har vært et ønske om ved regressadgang å holde premienivået nede også for slike forsikringer for at flest mulig arbeidstakere skulle få en erstatning, også i tilfeller hvor det ikke er noen erstatningsansvarlig.

Det resultat som lovteksten sett i sammenheng med uttalelsene i Innst.O.nr.92 (1984-85) og under Odelstingsforhandlingene fører til, underbygges etter min mening av at ulykkeskadesmodulen i personalkaskoen langt på vei har karakter av en reell skadeforsikring. Under personalkaskoen erstattes ved yrkesskade/yrkessykdom påførte merutgifter, fremtidige merutgifter, tapt inntekt og tap i fremtidig erverv samt menerstatning (punkt 3). De tap som erstattes er de samme som omfattes av lov 16 juni 1989 nr 65 om yrkesskadeforsikring §12 og er beløpsmessig fastsatt i samsvar med bestemmelsene i forskrift 21 desember 1990 nr 1027 om standardisert erstatning etter denne loven. Etter personalkaskoens punkt 4 - Ytelser ved ulykkesskade - som det er tale om i vår sak, erstattes tilsvarende ved skader som ikke medfører død: Påførte merutgifter, fremtidige merutgifter, tapt inntekt, tap i fremtidig erverv og menerstatning. Utmålingsreglene er i begge tilfeller

Side:718

standardiserte, men det skal likevel foretas en individualisert - noe skjematisk - tapsutmåling. At ytelsene under ulykkesskadedelen i personalkaskoen er lavere enn om de skulle utmåles etter alminnelige erstatningsrettslige regler, er ikke til hinder for at vi står overfor ytelser som har "preg av en virkelig skadeserstatning", jf forsikringsavtaleloven av 1930 §25 annet ledd 2. punktum.

Anken fører etter dette ikke frem, og byrettens dom, domsslutningens punkt 1, må stadfestes.

Ankemotparten og hjelpeintervenienten har for Høyesterett - som for byretten - ikke krevd saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommer Bugge: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.