HR-2000-691 - Rt-2000-1109
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-05 |
| Publisert: | HR-2000-00691 - Rt-2000-1109 (239-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Fengslingssurrogat |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over forhørsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling, og spørsmålet var om unndragelsesfare var tilstrekkelig begrunnet. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00691, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Solveig Kristine Høgtun) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388, EMK (1999) |
A, født xx.xx.1951, er av Statsadvokatene i Oslo 9. februar 2000 tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd jf. femte ledd. Tiltalen gjelder innførsel av ca 5,8 kilo amfetamin og ca 237 gram hasj fra Polen via Sverige til Norge mandag 3. mai 1999. Tiltalen gjelder dessuten oppbevaring av de samme kvantum i en personbil 4. mai 1999.
Tiltalte har vært varetektsfengslet i anledning saken siden 5. mai 1999. Hovedforhandling er berammet til 25. september 2000.
Oslo politidistrikt begjærte 26. april 2000 fengslingsfristen forlenget med åtte uker i medhold av straffeprosessloven §185 jf. §184 jf. §171 første ledd nr. 1.
Oslo forhørsrett avsa 3. mai 2000 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1951, blir fortsatt å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 28. juni 2000.»
Tiltalte påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 16. mai 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Tiltalte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er inngitt støtteskriv fra tiltaltes forsvarer. Det anføres at kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling.
Tiltalte har i hovedsak anført:
Fengsling frem til hovedforhandling vil føre til at en vesentlig del av straffen blir sonet i varetekt. Det er vanlig at utenlandske statsborgere løslates etter 7/12 av tiden. Når tiltalte allerede har utholdt mer enn ett år i varetekt, er det ikke sannsynlig at han vil unndra seg forfølgningen. Han risikerer også straffeforfølgning i hjemlandet for utførsel av det samme partiet som tiltalen gjelder. Tiltalte er villig til å innlevere passet sitt og oppholde seg i Norge frem til hovedforhandlingen. Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle i forhold til rettens vurdering av at han vil komme til å reise til utlandet dersom han løslates nå. Det kan ikke være tilstrekkelig begrunnelse at utenlandske statsborgere generelt vil kunne unndra seg straffeforfølgning.
Fengsling frem til hovedforhandling er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 5 nr. 3. Den lange varetektstiden oppfyller ikke konvensjonens krav om hovedforhandling innen rimelig tid. Det vises til at straffesaken ikke er komplisert. Saken står i omtrent samme stilling i dag som da tiltalte ble pågrepet. Forhåndssoning av straffen ved varetektsfengsling er i strid med EMK art. 5 nr. 3.
Tiltalte har lagt ned slik påstand:
«A løslates.»
Påtalemyndigheten har påstått kjæremålet forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, se straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har kommet til at det er grunn til å frykte for at tiltalte vil unndra seg straffeforfølgning, og vist til forhørsrettens begrunnelse som lagmannsretten har sluttet seg til. I forhørsrettens kjennelse er det foruten en henvisning til tidligere fengslingskjennelser blant annet anført:
«Retten finner ikke at innlevering av pass i kombinasjon med en erklæring om at tiltalte ikke vil begjære utstedt nytt pass fra den polske ambassade som en tilstrekkelig garanti. Tiltalte kan når som helst trekke en slik begjæring, og for øvrig forsøke å unndra seg forfølgning på annen måte. Det vises til den meget alvorlige tiltalen som kan medføre mange års fengsling. Fengslingssurrogater anses derfor ikke anvendelige.»
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må den begrunnelse lagmannsretten har gitt for at det foreligger unndragelsesfare, anses tilstrekkelig. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Etter EMK artikkel 5 nr. 3 har enhver som blir pågrepet, blant annet «rett til hovedforhandling innen rimelig tid eller til løslatelse under saksforberedelsen».
Det fremgår av forhørsrettens kjennelse, at «forholdet til EMK artikkel 5 nr. 3 er vurdert», men at den varetektstid som tiltalte vil få ved varetekt frem til hovedforhandling, «må godtas i en så alvorlig straffesak» som dette.
Utvalget kan ikke se at dette beror på noen uriktig tolking av EMK artikkel 5 nr. 3. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.