HR-2000-1-K - Rt-2000-116
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-14 |
| Publisert: | HR-2000-00001-K - Rt-2000-116 (29-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Familierett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over midlertidig avgjørelse om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett etter Barneloven (1981) § 38 og § 46. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00001, Sivilt kjæremål |
| Parter: | A (advokat Cathrine Aspestrand-Furre) mot B (advokat Brit Engebakken) |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §46, Tvistemålsloven (1915) §179, §277, §404, §90 |
Saken gjelder videre kjæremål over midlertidig avgjørelse om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett etter barneloven §38 og §46.
Ved stevning av 13. august 1999 for X herredsrett har B saksøkt sin tidligere ektefelle A. Saken gjelder foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett i forhold til parets to felles barn, C, født xx.xx.1991, og D, født xx.xx.1993. B begjærte samtidig midlertidig avgjørelse av disse spørsmålene etter barneloven §38 og §46.
X herredsrett avsa 26. august 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. B gis foreldreansvar og daglig omsorg for fellesbarna C, født xx.xx.1991 og D, født xx.xx.1993 så lenge saken varer i medhold av barneloven §38.
2. A gis samvær med barna annenhver fredag (tidligst 3. september 1999) fra kl. 16.00 til kl. 20.00 under tilsyn fra en person som godtas av far, fortrinnsvis fra barnevernet.
3. A gis forbud mot å komme til Bs og barnas bopel, samt den skole barna går på, Y skole.
4. Saksomkostningsavgjørelsen utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.»
A påkjærte avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, som 3. desember 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. X herredsretts kjennelse av 26 august 1999 stadfestes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling.
I kjæremålet er det vist til at herredsrettens avgjørelse ble påkjært til Borgarting lagmannsretten på grunn av feil ved herredsrettens saksbehandling. I kjæremålet til lagmannsretten og i etterfølgende prosesskrift ble det vist til følgende:
Stevningen var ikke forkynt for A. Hun hadde ikke sett noen saksdokumenter og ante ikke noe om at søksmål var reist før hun ble oppringt av rettens kontor kl. 15.00, hvor hun ble gjort oppmerksom på at det var berammet rettsmøte dagen etter kl. 10.00. Hun ble bedt om å møte. Saken gjaldt midlertidig avgjørelse om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett for hennes to døtre. Hun hadde ikke den minste anelse om hvem hun skulle møte, hvorfor sak var reist, hvordan hun skulle komme seg til rettssalen og hvem hun skulle få bistand fra. Hun torde ikke møte, og saken ble behandlet uten hennes tilstedeværelse.
Innkalling til rettsmøter skal forkynnes, jf. tvistemålsloven §90. I dette ligger det at partene skal bli gjort kjent med rettsmøtet og hva det dreier seg om, og de skal ha en rimelig frist før møtet avholdes.
I tvistemålsloven §277 tredje ledd - som direkte gjelder forliksrådsbehandling - er det konkret fastsatt en minimumsfrist på en uke. Tilsvarende må gjelde for de øvrige rettsinstanser.
Da retten oppnådde kontakt med A, burde den gitt noen dagers utsettelse slik at hun kunne få rimelig tid på seg til å hente sakens dokumenter, sette seg inn i hva saken gjaldt og eventuelt oppsøke bistand. Dette ble imidlertid ikke gjort, og retten ble satt til tross for at den måtte være klar over hvor overrumplende en slik meddelelse måtte virke på henne. På bakgrunn av ovennevnte må A uteblivelse anses som gyldig forfall idet forfallet ikke kan legges henne til last.
A la ned påstand om at herredsrettens kjennelse skulle oppheves, og at saken skulle hjemvises til ny behandling. Lagmannsretten stadfestet imidlertid herredsrettens kjennelse.
I kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg er det anført at lagmannsretten overhodet ikke har behandlet de anførsler som var reist i kjæremålet, og at dette er en saksbehandlingsfeil som åpenbart har hatt betydning for utfallet av saken.
A har lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. A tilkjennes sakens omkostninger.»
B har inngitt tilsvar til kjæremålet. I tilsvaret er det anført at som hovedregel har selvfølgelig den andre parten krav på å bli hørt før det fattes en midlertidig avgjørelse om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær. Etter barneloven §38 tredje ledd, tredje punktum er det imidlertid ikke noe krav om at den andre parten skal være hørt før det fattes midlertidig avgjørelse. I denne saken var det særlige grunner som tilsa at det ble avsagt en midlertidig avgjørelse straks, og disse går frem av herredsrettens bemerkninger på side 3, 4 og 5. Etterhistorien viser også at kort tid etter herredsrettens kjennelse forsvant A for en lengre periode, og det er opplyst at hun skal ha vært i USA. Det er vist til at det tok en hel måned fra herredsrettens midlertidige avgjørelse ble fattet til mor via advokat vedtok forkynnelse av denne. I realiteten var det derfor bare én av foreldrene som kunne ha omsorgen for barna i denne perioden, og det var nødvendig med en rask avgjørelse vedrørende dette. Det var også behov for en rask avgjørelse vedrørende foreldreansvaret, fordi begge barna i denne perioden skulle begynne på skole, og noen måtte fatte disse avgjørelsene for dem. I tillegg forelå det bekymring for at det forelå planer hos A om å ta med seg barna til utlandet.
Videre var det slik at mor beviselig var informert om at rettsmøtet skulle foregå dagen etter at hun ble informert om det, og følgelig hadde full mulighet til å bli hørt hvis det var viktig for henne.
Hennes unnlatelse av å gjøre det samt hennes unnlatelse av å gjøre noe i forhold til herredsrettens avgjørelse før 8. oktober 1999, sier nok om hennes livssituasjon til å understreke behovet for en straksavgjørelse av hensyn til barna, som trengte trygghet, stabilitet og ro.
Dersom det foreligger særlige grunner som gjør det nødvendig med en avgjørelse straks, kan denne fattes selv om den andre parten ikke er hørt. Det hefter følgelig ikke feil ved lagmannsrettens kjennelse av 3. desember 1999.
B har lagt ned slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 3/12-1999 stadfestes.
2. B eventuelt det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse da er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling, som utvalget kan prøve, jf. §404 første ledd nr. 2.
Det er anført som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har behandlet den kjærende parts anførsler, som i korthet gikk ut på at det var en saksbehandlingsfeil av herredsretten å behandle saken når den kjærende part ikke var varslet i bedre tid og på bedre måte før rettsforhandlingene. Lagmannsretten har i sin kjennelse referert anførslene, og uttaler så:
«Når det gjelder spørsmålet om midlertidig avgjørelse vedrørende foreldreretten og hvem barna skal bo hos, følger det av barneloven §38 tredje ledd tredje setning, at avgjørelsen kan tas uten at den annen part har hatt anledning til å uttale seg dersom det er nødvendig med rask avgjørelse. Det samme gjelder spørsmålet om samværsrett, idet §46 gir §38 tredje ledd tilsvarende anvendelse. Det er således på det rene at herredsretten hadde formelt grunnlag for å ta sin avgjørelse uten at den kjærende part var til stede. At den også gjorde det i den aktuelle situasjon, er lagmannsretten enig i. Så alvorlig som situasjonen var, var det av hensyn til barna nødvendig med en rask avgjørelse. De vanskeligheter herredsretten hadde med å forkynne innkalling - blant annet fordi den kjærende part var pågrepet av politiet i Z i forbindelse med en innbruddssak - illustrerer de turbulente forhold i hennes situasjon som gjorde og gjør en rask midlertidig avgjørelse nødvendig.»
Etter utvalgets mening har lagmannsretten her foretatt en fullt tilstrekkelig drøftelse i forhold til det som var anført fra den kjærende part om herredsrettens saksbehandling.
Kjæremålet til utvalget må etter dette forkastes.
Kjæremålsmotparten har lagt ned påstand om saksomkostninger for behandlingen i utvalget. Kravet tas til følge, og beløpet settes til 1 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B/det offentlige 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.