HR-2000-925 - Rt-2000-1319
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-28 |
| Publisert: | HR-2000-00925 - Rt-2000-1319 (313-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fortsatt varetektsfengsling i påvente av en avgjørelse av domfeltes anke til Høyesterett. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00925, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Espen Wangberg) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Stang Lund, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §170a, §171, §185, §385, §388, Straffeloven (1902) §162, Menneskerettsloven (1999) EMKN A5 |
Saken gjelder fortsatt varetektsfengsling i påvente av en avgjørelse av domfeltes anke til Høyesterett.
A, født xx.xx.1972, ble ved Gulating lagmannsretts dom 6. mai 2000 dømt til 12 års fengsel for overtredelser av straffeloven §162 første ledd jf. tredje ledd første straffalternativ m.v. A har anket dommen til Høyesterett.
Bergen forhørsrett avsa 27. juni 2000 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1972, kan fortsatt holdes i varetekt frem til 19.09.2000 kl. 15:00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.»
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse 5. juli 2000 forkastet kjæremålet.
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og forsvareren har inngitt støtteskriv. Det er i hovedsak gjort gjeldende:
Lagmannsretten har tolket kravet til unndragelsesfare i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1 uriktig. A har bodd i Norge i 10 år og har tre barn som er født og oppvokst her. Som kurder tilhører A en forfulgt folkegruppe, og har ingen mulighet til å vende tilbake til sitt hjemland.
Det anføres videre at lagmannsretten i sin vurdering av forholdsmessigheten har tolket straffeprosessloven uriktig. Det vises til at A har sittet varetektsfengslet i over 2 år. En rekke av de tiltak som iverksettes ved soning kommer ikke siktede til gode ved varetekt. A er avhengig av sterke sovemedisiner og antidepressiva for å holde ut fengslingen.
Videre vises til hovedregelen i straffeprosessloven §185 som bestemmer at fengslingstiden ikke må overstige 4 uker, jf. også Rt-1997-1900 der Høyesterett uttaler at adgangen til å fastsette en fengslingsfrist ut over fire uker er meget snever. I Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, side 512 gis uttrykk for at en frist ut over fire uker ad gangen bare kan settes når fornyet prøving av fengslingsspørsmålet er uten betydning for vurderingen av vilkårene for fengsling, herunder forholdsmessighetsvurderingen. Det anføres at Norge ved flere anledninger er blitt kritisert av den Europeiske torturkomite for sin bruk av varetektsfengsel. Bruken av varetektsfengsel har imidlertid aldri vært større enn den er nå, og dette kan tyde på at Norge ikke tar kritikken alvorlig.
Det gjøres gjeldende at Høyesteretts kjæremålsutvalg har anledning til å treffe realitetsavgjørelse i saken, jf. straffeprosessloven §385 siste ledd.
Det er lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt: A, født xx.xx.1972 løslates, evt. mot fengslingssurrogater.
Subsidiært: Fengslingsfristen settes kortere.
Atter subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet. Ut over henvisning til Bergen byretts og Gulating lagmannsretts dom, kommenteres ikke kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Så langt kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten og tolking av en lovforskrift, kan dette prøves av utvalget, jf. samme bestemmelse nr. 2 og nr. 3.
Domfelte hevder at lagmannsretten har tolket kravet til unndragelsesfare i straffeprosessloven uriktig. Lagmannsretten sluttet seg til forhørsrettens kjennelsesgrunner og uttalte:
«Lagmannsretten vurderer videre unndragelsesfaren som reell og nærliggende. Siktede er idømt en meget lang ubetinget fengselsstraff, og selv om han har reell tilknytning til Norge ved at bl a hans familie bor her, betrakter lagmannsretten det slik at hans utenlandske opprinnelse objektivt sett gir grunn til å frykte for at han vil unndra seg straffens fullbyrdelse om han nå løslates.»
Forhørsretten viste til tidligere kjennelse 4. mai 2000, hvor det ble uttalt:
«Retten finner videre at det fortsatt er påkrevet med varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §171 nr. 1. Det vises til at domfelte er irakisk statsborger, og at hans kone har samme statsborgerskap. Domfelte har således ingen familiemessig tilknytning til Norge. Med en fengselsstraff foran seg på 12 år hvis Gulating lagmannsretts straffutmåling blir opprettholdt finner retten at det foreligger en overhengende unndragelsesfare av kvalifisert karakter. At han har kone og 3 barn boende i Norge endrer ikke dette i nevneverdig grad, idet hans kone også er irakisk statsborger.»
Utvalget bemerker at det kreves objektive momenter for å konstatere at unndragelse fra straffeforfølgning er sannsynlig, og at sannsynlighetsovervekt ikke er nødvendig, jf. Rt-1998-1212 med videre henvisning til Rt-1997-2032. Utvalget finner at lagmannsrettens begrunnelse etter omstendighetene er tilstrekkelig til å fastslå at retten ikke har bygget på noen uriktig forståelse av §171 første ledd nr. 1. Den konkrete anvendelse av bestemmelsen kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Domfelte anfører også at lagmannsretten har feiltolket kravet til uforholdsmessighet i straffeprosessloven §170a. Lagmannsretten uttalte:
«Når det gjelder anførselen om den samlede varetektstid, bemerkes at dette forholdet må vurderes i lys av straffeprosessloven §170a og EMK art 5 nr 3 og nr 4. Om dette vil lagmannsretten fremheve at siktede nå har fått prøvet skyldspørsmålet i to rettsinstanser. Spørsmålet om fortsatt varetekt og om den samlede varetektstid vil være et uforholdsmessig inngrep, stiller seg derfor vesentlig annerledes i nærværende sak enn det som er tilfelle når der går lang tid fra pågripelse til dom i førsteinstans. Hensett til den lange fengselsstraff som er utmålt, at skyldspørsmålet er endelig avgjort og omstendighetene ellers i saken, kan lagmannsretten heller ikke på dette punkt se at fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede.»
Utvalget bemerker at EMK artikkel 5 nr. 3 ikke gjelder etter at det var avsagt fellende dom 18. mai 1999 i Bergen byrett, jf. Rt-1996-999, Rt-1998-1212 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 19. mai 2000 i sak nr. 2000/621 (HR-2000-621-K) . Utvalget kan for øvrig ikke se at lagmannsretten har bygd på en feil forståelse av straffeprosessloven §170a. Det ligger utenfor utvalgets kompetanse å ta stilling til domfeltes konkrete anførsler om uforholdsmessighet.
Det gjøres også gjeldende at straffeprosessloven §185 første ledd er tolket uriktig når lagmannsretten godtok forlenget fengsling med 12 uker. Lagmannsretten har funnet at fornyet prøving av fengslingen innen fire uker var uten betydning etter domfellelsen i lagmannsretten og når faren for unndragelse var reell og nærliggende. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på feil forståelse av §185 første ledd, jf. Rt-1997-1900. Domfeltes øvrige anførsler på dette punkt kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.