HR-2000-41-B - Rt-2000-1332
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-22 |
| Publisert: | HR-2000-00041-B - Rt-2000-1332 (316-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Partsrettigheter, Møterett, Plenumssak |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om Staten v/Justisdepartementet kunne opptre i sak Rt-2000-1811, jf. Plenumsloven (1926) § 5.
Høyesterett klargjorde innledningsvis at en sivil sak er en partsprosess etter prosesslovgivningen og det er partene som setter rammer for saken, samt er ansvarlige for dens opplysning. Skal andre opptre i saken, krever dette uttrykkelig hjemmel. Videre mente Høyesterett ordlyden i Plenumsloven (1926) § 5 bare gav staten rett til å opptre når Høyesterett i plenum «skal avgjøre om en bestemmelse er i strid med Grunnloven». Høyesterett kom til at Justisdepartementet ikke hadde rett til å opptre i saken. Uttalt at det i denne saken ikke var spørsmål om en bestemmelse var i strid med Grunnloven, og heller ikke om konstitusjonell sedvanerett eller konstitusjonelle prinsipper, som likestilles med Grunnloven. Det var spørsmål om å tolke en lovbestemmelse innskrenkende eller sette den delvis til side fordi den var i strid med et EØS-direktiv. Høyesterett mente derfor man i denne saken var utenfor anvendelsesområdet for § 5 tredje ledd, slik bestemmelsen naturlig må forstås. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2000-00041B, nr. 55/1999. Se også hovedsaken Rt-2000-1811. |
| Parter: | Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Emil Bryhn) mot [A-kvinne] (advokat Erik Johnsrud), Hjelpeintervenient: Landsforeningen for Trafikkskadde (advokat Erik Johnsrud) |
| Forfatter: | Oftedal Broch, Holmøy, Dolva, Gjølstad, Lund, Gussgard, Tjomsland, Stang Lund, Flock, Matningsdal, Rieber-Mohn, Skoghøy, Utgård, Frisak, Smith |
| Lovhenvisninger: | Plenumsloven (1926) §2, §5 |
Dommer Oftedal Broch: Ankesak nr. 55/1999 - Storebrand Skadeforsikring AS mot A - skal behandles av Høyesterett i plenum. Regjeringsadvokaten har på vegne av staten v/Justisdepartementet anmodet om å få opptre i saken, jf. plenumsloven 25. juni 1926 nr. 2 §5 tredje ledd. Justitiarius har bestemt at spørsmålet skal avgjøres av Høyesterett i plenum.
Ankesakens hovedspørsmål er om A, som ble sterkt skadet i et biluhell, har krav på erstatning av bilens ansvarsforsikrer uansett om Høyesterett skulle komme til at hun visste eller måtte vite at føreren var påvirket av alkohol. Bilansvarsloven §7 tredje ledd (b) bestemmer i utgangspunktet at skadelidte ikke har krav på erstatning i et slikt tilfelle. A hevder at dette er i strid med tredje rådsdirektiv 90/232/EØF av 14. mai 1990, sammenholdt med første og annet rådsdirektiv, om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn, og at den norske lovregelen må vike. EFTA-domstolen har i en rådgivende uttalelse til Høyesterett av 17. november 1999 gitt A medhold i hennes forståelse av EØS-rettens innhold.
Staten har som grunnlag for sin anmodning om å opptre i saken i korte trekk gjort gjeldende:
Etter plenumsloven §5 tredje ledd har staten v/Justisdepartementet rett til å opptre i saken dersom Høyesterett i plenum skal avgjøre om en lovbestemmelse skal settes til side fordi den strider mot Grunnloven. I nærværende sak påstår ankemotparten at bilansvarsloven §7 tredje ledd (b) må settes til side, ikke fordi den strider mot Grunnloven, men fordi den hevdes å stride mot EØS-retten.
Staten peker på at det bare er EØS-avtalens hoveddel og enkelte andre bestemmelser som er gjort til norsk intern rett gjennom EØS-loven av 27. november 1992 nr. 109. Den øvrige EØS-retten - blant dem rådsdirektiv 90/232/EØF - vil i forhold til norske lovregler være ikke-transformert folkerett med mindre det er gitt lovregler som gjør dem til del av norsk rett. Slik skiller EØS-retten seg fra de sentrale menneskerettighetskonvensjonene, som ved lov 21. mai 1999 nr. 30 i sin helhet er gjort til norsk intern rett.
Da rådsdirektiv 90/232/EØF ble gjennomgått med sikte på eventuelle lovendringer, la lovgiver til grunn at regelen i bilansvarsloven §7 tredje ledd (b) ikke var i strid med direktivet, og at den derfor kunne bli stående. Det ble etter dette ikke gitt noen lovregel på dette punkt for å gjennomføre direktivet i norsk rett. Dersom en gjennomføringslov hadde blitt gitt, ville den i medhold av EØS-loven §2 hatt forrang i forhold til andre og motstridende norske lovregler, men i vårt tilfelle får denne bestemmelsen ikke anvendelse.
På denne bakgrunn hevder staten at dersom bilansvarsloven §7 tredje ledd (b) settes til side, slik A anfører, skjer det en direkte anvendelse av et EØS-direktiv. En slik avgjørelse vil åpne for at EØS-rett gis direkte virkning i norsk rett. Dette strider mot kjernen i det dualistiske prinsipp, hvoretter Norges folkerettslige forpliktelser ikke anses som del av norsk intern rett. Det dualistiske prinsippet er, slik staten ser det, av grunnlovs karakter, og saken reiser således vesentlige konstitusjonelle spørsmål. Plenumsloven §5 tredje ledd må tolkes utvidende, og staten gis rett til å opptre i saken.
Staten erkjenner at presumsjonsprinsippet, hvoretter norsk rett som en tolkningsregel presumeres å stemme med folkeretten, har betydelig vekt ved fortolkningen av norske lover. Men dersom prinsippet nyttes til å sette til side en klar norsk lovregel, vil det reelt sett være tale om direkte anvendelse av ikke-transformert EØS-rett, og det konstitusjonelle spørsmålet står i samme stilling.
Ved sakens henvisning fra avdeling til plenum er vist til plenumsloven §3 - at plenumsbehandling er ønskelig av «særlige grunner» - og ikke til §2 om grunnlovsstrid. Dette kan imidlertid ikke stenge for anvendelse av §5 tredje ledd. Det avgjørende i forhold til denne bestemmelsen må være sakens realitet, ikke hvilken hjemmel som har vært brukt ved henvisningen.
Selv om man ikke vil godta synspunktet om utvidende tolkning av plenumsloven §5 tredje ledd bygget på det dualistiske prinsipps karakter av konstitusjonell sedvanerett, er det sterke hensyn som taler for at §5 tredje ledd gis en analogisk anvendelse ut fra sakens parallell til saker om grunnlovsstrid. Det pekes på de spørsmål som her reiser seg om Stortingets forutsetninger ved vedtakelsen av EØS-loven, og de begrensninger som vil bli lagt på Stortingets handlefrihet som lovgiver dersom EØS-reglene gis direkte anvendelse. Det vises også til at rettskildebildet er blitt endret de siste 10-15 år ved at internasjonale rettskilder har fått dramatisk økt betydning. Dette taler for at §5 tredje ledd tolkes med atskillig romslighet i forhold til disse spørsmål.
Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, støtter statens anmodning og fremhever at ingen av sakens parter vil kunne redegjøre så fullstendig som staten for de offentlige hensyn som saken reiser.
Ankemotparten, A, og hjelpeintervenienten, Landsforeningen for Trafikkskadde, gjør gjeldende at staten ikke bør gis møterett. As anførsler berører ikke spørsmål av grunnlovs karakter. Saken gjelder dels en tolkning av EØS-loven for å bestemme i hvilke tilfeller EØS-regler kan få anvendelse i norsk rett. Videre er det spørsmål om å tolke bilansvarsloven §7 tredje ledd (b) og - særlig ut fra lovgiverviljen - å finne hvorvidt en motstridende EØS-regel fører til at bilansvarsloven må tolkes innskrenkende. Ingen av disse spørsmålene medfører noen innskrenkninger i lovgivers kompetanse eller handlefrihet.
Det aksepteres at plenumsloven §5 tredje ledd også dekker tilfeller der en lov strider mot sedvanerett av grunnlovs karakter, men noe slikt foreligger ikke til avgjørelse i saken. Dermed taler den klare ordlyd i §5 tredje ledd sterkt mot at staten gis rett til å opptre. Staten kan ikke gjennom sine anførsler om hva saken etter statens mening gjelder, skape noe grunnlag for å kunne opptre i prosessen mellom to private parter.
Reelle hensyn taler heller ikke i statens favør. En adgang for staten til å intervenere i private parters rettssaker strider både mot disposisjonsprinsippet og domstolenes uavhengighet. I hvilke tilfeller staten eventuelt skal ha en slik adgang, krever grundig overveielse og er en lovgiversak.
Statens krav om møterett er i det hele ikke forankret i noen av de ordinære rettskilder, verken i lovens ordlyd, i dens forarbeider, i praksis eller i juridisk teori.
Jeg ser slik på spørsmålet:
En sivil sak er etter prosesslovgivningen en partsprosess. Det er partene som setter rammer for saken, og de er også ansvarlige for dens opplysning. Skal andre opptre i saken, krever dette uttrykkelig hjemmel.
Den bestemmelsen staten påberoper, er plenumsloven §5 tredje ledd som hjemler rett for staten til å bli varslet og å opptre i visse saker som Høyesterett behandler i plenum.
Bestemmelsen lyder:
«Når den samlede Høiesterett skal avgjøre om en bestemmelse er i strid med Grunnloven, skal rettens formann gi underretning til Justisdepartementet, som på vegne av staten kan la møte under saken.»
Bestemmelsens ordlyd dekker ikke ethvert konstitusjonelt spørsmål og ikke enhver fortolkning av Grunnloven. Ordlyden gir staten rett til å opptre bare når Høyesterett i plenum «skal avgjøre om en bestemmelse er i strid med Grunnloven». Med «bestemmelse» siktes her til lov, plenarbeslutning eller provisorisk anordning, jf. §2 første ledd.
I vår sak er det ikke spørsmål om en bestemmelse er i strid med Grunnloven og heller ikke med konstitusjonell sedvanerett eller konstitusjonelle prinsipper som må likestilles med Grunnloven. Det er spørsmål om å tolke en lovbestemmelse innskrenkende eller sette den delvis til side fordi den er i strid med et EØS-direktiv. Etter min mening er vi da utenfor anvendelsesområdet for §5 tredje ledd slik denne bestemmelsen naturlig må forstås, uavhengig av om saken kan reise spørsmål om innholdet i eller anvendelsen av konstitusjonelle regler, eksempelvis at det tilkommer Stortinget å gi lover, jf. Grunnloven §75.
Bestemmelsen i §5 tredje ledd har tilsvarende formulering som lovens §2, hvoretter Høyesterett har plikt til å behandle saken i plenum dersom en avgjørelse bygger på at «en bestemmelse i en lov ... er i strid med Grunnloven». Etter plenumsloven er det altså slik at dersom Høyesterett skal sette en lov til side som grunnlovsstridig, må dette for det første skje i plenum, og for det annet skal staten - dersom den ikke er part - i disse tilfeller varsles og gis rett til å opptre. Også sammenhengen med §2, som angir det eneste tilfellet der Høyesterett har en plikt til å treffe avgjørelse i plenum, taler mot å tolke §5 tredje ledd utvidende.
På denne bakgrunn kan jeg ikke se at plenumsloven §5 tredje ledd får anvendelse.
A har krevet saksomkostninger for Høyesterett av staten. Jeg finner at kravet må tas til følge. Overensstemmende med omkostningsoppgaven settes saksomkostningene til 55.000 kroner.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
1. Staten gis ikke rett til å opptre i saken.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Justisdepartementet til A 55.000 - femtifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Dolva: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Lund: Likeså.
Dommer Gussgard: Likeså.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Matningsdal: Likeså.
Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
Dommer Skoghøy: Likeså.
Dommar Utgård: Det same.
Dommer Frisak: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Staten gis ikke rett til å opptre i saken.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Justisdepartementet til A 55.000 - femtifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.