HR-2000-791-K - Rt-2000-1382
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-09 |
| Publisert: | HR-2000-00791-K - Rt-2000-1382 (329-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Ankefrist, Retting, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00791, sivilt kjæremål |
| Parter: | Tove Kløvvik (advokat Søren L Lous) mot Eirik Weum, Cathinka Backer (advokat Lena Ødegård) |
| Forfatter: | Gjølstad, Tjomsland, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §179, Tvistemålsloven (1915) §156, §157, §159, §180, §181 |
Saken gjelder begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist, jf. domstolloven §153.
Ved stevning 30. mars 1998 reiste Eirik Weum og Cathinka Backer ved sine verger Randi Weum og Turid Backer søksmål ved Oslo byrett mot Tove Kløvvik for å få fastslått at utbetalingen under en gruppelivsforsikring i Vesta pålydende 425.000 kroner etter saksøkernes far Dan Taxbro, skulle tilfalle dem. Tove Kløvvik tok til gjenmæle og hevdet at utbetalingen skulle tilfalle henne som Dan Taxbros samboer.
Oslo byrett avsa 2. desember 1999 dom med slik slutning:
«1. Forsikringssummen stor kr 425.000.- med tillegg av påløpne renter utbetales Cathinka Backer og Eirik Weum med en lik halvpart på hver.
2. Tove Kløvvik dømmes til å betale sakens omkostninger med kr med 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.»
I slutningen var det ikke angitt hvilket beløp Tove Kløvvik skulle betale i saksomkostninger, men det fremgikk av domspremissene at retten mente å tilkjenne 55.960 kroner. Dagen etter domsavsigelsen mottok Oslo byrett brev datert 1. desember fra Kløvviks prosessfullmektig, hvor det ble gjort gjeldende at omkostningsoppgaven fra saksøkernes prosessfullmektig var for høy. Ved brev datert 3. desember kommenterte Kløvviks prosessfullmektig en bemerkning i domspremissene om at det ikke hadde kommet innvendinger mot omkostningsoppgaven. Det ble vist til brevet av 1. desember 1999, som retten hadde mottatt for sent til å bli hensyntatt. Avslutningsvis i brevet heter det:
«Jeg mottok fax av i dag fra retten med anmodning om at dommen skulle sendes tilbake til retten grunnet at slutningen ikke inneholder omkostningsbeløpet. Jeg formoder at mine bemerkninger i brev av 2.12 d.å. samt i nærværende brev hensyntas.»
Ved påtegning av 6. desember 1999 ble domsslutningen rettet ved at omkostningsbeløpet ble inntatt i slutningen med en uttrykkelig henvisning til tvistemålsloven §156. Ved brev fra retten til Kløvviks prosessfullmektig samme dag ble det orientert om rettingen, samt om hvilke vurderinger retten hadde gjort med hensyn til omkostningsspørsmålet. Avslutningsvis heter det: «Retten vil dermed ikke gjøre noen endring i salærfastsettelsen».
Kløvviks prosessfullmektig vedtok forkynnelse av dommen 3. desember 1999. Ved ankeerklæring datert 4. februar 2000, mottatt av Oslo byrett 7. februar, påanket Kløvvik dommen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten ga partene anledning til å uttale seg om ankefristen. Kløvvik gjorde prinsipalt gjeldende at anken var rettidig, og begjærte subsidiært oppreisning for fristoversittelse. Borgarting lagmannsrett avsa 24. mai 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Oppreisning for oversittelse av ankefristen gis ikke.
2. Anken avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tove Kløvvik til Eirik Weum og Cathinka Backer 3 000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Kjennelsen er i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Den kjærende part - Tove Kløvvik - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har lagt en for streng norm til grunn i vurderingen av om fristoversittelsen kan legges kjærende part til last. Fristoversittelsen var i dette tilfellet unnskyldelig. Selv om bestemmelsene i tvistemålsloven §156 og §157 er sentrale, er det ikke ofte advokater eller domstoler er borte i dem. I dette tilfellet var det uklart om byretten foretok retting etter tvistemålsloven §157, og i så fall ville det løpt ny ankefrist slik at anken ville vært rettidig. Det var derfor ikke uaktsomt at ankefristen ble oversittet.
Fristoversittelsen var under enhver omstendighet ikke forsettlig, og det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at det gis oppreisning. Lagmannsretten har i denne vurderingen lagt vekt på ankens muligheter for å føre frem. I en eventuell ankeforhandling ville det imidlertid bli ført nye bevis som ville ha stillet saken i et annet lys. Lagmannsretten burde derfor lagt mindre vekt på dette momentet. I tillegg anføres at det dreier seg om fristoversittelse på én dag, slik at kjæremålsmotpartene ikke har innrettet seg på fristoversittelse. Det vises også til at saken har stor personlig betydning for den kjærende part.
Det vises for øvrig til at den kjærende part har overholdt øvrige frister i saken, mens kjæremålsmotpartene ved flere anledninger bl.a har oversittet frister for å inngi prosesskrifter til Oslo byrett.
Tove Kløvvik har ikke nedlagt påstand.
Kjæremålsmotpartene - Eirik Weum og Cathinka Backer - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens kjennelse er riktig. Etter kjæremålsmotpartenes oppfatning foreligger det ikke forhold som kan gjøre fristoversittelsen unnskyldelig. Det foreligger heller ikke særlige omstendigheter som tilsier at det gis oppreisning. Dommen fra Oslo byrett er klar, og den kjærende part hadde alle muligheter til å belyse saken under hovedforhandlingen. Etter kjæremålsmotpartenes oppfatning kan det således ikke ha betydning at det nå tilbys nye bevis. Det vises også til at saken har vært en følelsesmessig belastning også for kjæremålsmotpartene. For øvrig gjøres det gjeldende at det ikke kan være relevant å trekke inn forholdene forut for hovedforhandlingen i Oslo byrett slik den kjærende part gjør.
Eirik Weum og Cathinka Backer har nedlagt slik påstand:
«1. Kjennelse avsagt av Borgarting lagmannsrett 24.05.00 stadfestes.
2. Tove Kløvvik dømmes til å betale sakens omkostninger med kr 7.500,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at retting av dommen etter tvistemålsloven §157 utløser ny ankefrist, jf. tvistemålsloven §159 tredje ledd. Dette gjelder derimot ikke ved retting etter §156 - noe den kjærende part nå synes å akseptere. Anken er dermed fremsatt én dag for sent.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke er holdepunkt for at fristoversittelsen er forsettlig. Oppreisning kan dermed gis dersom den ikke kan legges advokat Lous «til last», eller hvis «særlige omstændigheter ellers taler for opreisning, jf. domstolloven §153.».
Etter utvalgets vurdering kan fristoversittelsen legges advokat Lous «til last». For advokater er det velkjent at forkynnelse har skjedd når de vedtar forkynnelse av dommen, jf. domstolloven §179, og at dette tidspunktet danner utgangspunktet for ankefristen. Et senere utgangspunkt krever særskilt begrunnelse. Spørsmålet ville da være om rettingen var foretatt etter tvistemålsloven §156 eller §157. Da byretten ikke endret domspremissene, men utelukkende domsslutningen, følger det direkte av ordlyden i §157 at rettingen måtte være foretatt med hjemmel i §156 og det ble også vist til denne bestemmelsen ved tilførslen i rettsboken. Og da retting etter §156 ikke er nevnt i §159 tredje ledd om ny ankefrist, må det legges den ankende parts prosessfullmektig til last at han trodde at det løp ny ankefrist.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at det foreligger «særlige omstændigheter» som tilsier oppreisning. I denne sammenheng vises det særlig til at byretten fant det «helt klart» at Kløvvik hadde brutt samboerforholdet ved Taxbros død. At fristoversittelsen var kortvarig og at kjæremålsmotpartene angivelig skal ha gjort seg skyldig i fristforsømmelse under saksforberedelsen for byretten, er ikke funnet avgjørende.
Kjæremålet har vært forgjeves, og det tilkjennes saksomkostninger også for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Kjæremålsmotpartenes prosessfullmektig har krevd seg tilkjent kr 7.500 for arbeidet «fra anketilsvaret og frem til i dag». Ved lagmannsrettens kjennelse er det imidlertid allerede tilkjent kr 3.000 for arbeidet med anketilsvaret og et senere prosesskrift. Det kan synes noe uklart om kjæremålstilsvaret skal forstås slik at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse begjæres overprøvd, jf. tvistemålsloven §181 første ledd. Men selv om tilsvaret skulle forstås på denne måten, er det etter utvalgets vurdering ikke grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse. For arbeidet med kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg finnes nødvendige utgifter å kunne settes til kr 3.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Tove Kløvvik til Erik Weum v/Randi Weum og Cathinka Backer v/Turid Backer 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.