HR-2000-1005 - Rt-2000-1426
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-23 |
| Publisert: | HR-2000-01005 - Rt-2000-1426 (347-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01005, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Tor Erling Staff) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Stang Lund, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §170a, §321, §343, §385, §388, Straffeloven (1902) §162, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om fortsatt varetektsfengsling.
Ved Oslo byretts dom 6. oktober 1998 ble A, født xx.xx.1963, dømt til fengsel i 14 år for forbrytelse mot straffeloven §162 første og tredje ledd jf. femte ledd ved å ha medvirket til innførsel av 9,3 kg heroin. Han har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken er henvist, og ankeforhandling er berammet til 28. november 2000. Ankeforhandling har vært berammet to ganger tidligere, til avholdelse fra og med henholdvis 12. oktober 1999 og 15. mai 2000. Utsettelsene skyldes problemer med å få gjennomført bevisopptak av i alt fem vitner i Belgia og Makedonia.
Etter anmodning fra norske myndigheter ble tiltalte pågrepet i Sveits 4. september 1997. Han ble senere utlevert til Norge, og fengslet her første gang ved Oslo forhørsretts kjennelse 31. desember 1997. Fengslingsfristen er senere forlenget flere ganger, sist ved Oslo forhørsretts kjennelse 7. juli 2000, som har slik slutning:
«A, født xx.xx.1963, blir fortsatt å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 1. september 2000.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse 28. juli 2000 forkastes kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder for det første lagmannsrettens saksbehandling. Det anføres at lagmannsretten må sies å ha gått inn i en kvalitativ vurdering av byrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Med dette nærmest forskutteres lagrettens vurdering av bevisene i saken, noe som også preger avgjørelsen i fengslingsspørsmålet.
Det er videre anført at lagmannsretten har lagt til grunn feil tolking av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 og kravet til rettergang innen rimelig tid. Når ankeforhandlingen starter 28. november 2000, vil A ha vært varetektsfengslet i nær tre år og to måneder. Tidsforløpet skyldes ene og alene at norske myndigheter ikke i tide har fulgt opp beslutning om bevisopptak i utlandet, se Rt-1997-1737. Ved en eventuell domfellelse i lagmannsretten som i byretten, vil han i realiteten ha sonet halvparten av straffen i varetekt dersom man ser hen til reglene om prøveløslatelse. Den lange varetektstiden har ført til at tiltalte nå er psykisk sliten og nedbrutt. I denne situasjonen er det mangel på «fair play».
A har lagt ned slik påstand:
«Borgarting lagmannsretts kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf. straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking som utvalget kan prøve.
Lagmannsretten uttaler følgende om mistankens styrke:
«Som forhørsretten finner lagmannsretten at det på bakgrunn av den fellende byrettsdommen klart foreligger skjellig grunn til mistanke mot siktede. At anken gjelder byrettens bevisbedømmelse har mindre vekt når avgjørelsen er vel fundert i det faktum som er beskrevet i byrettens premisser.»
Kjæremålsutvalget bemerker at lagmannsretten er pliktig til selv å vurdere om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Første del av sitatet viser at lagmannsretten har foretatt en slik vurdering. Utvalget forstår annen del av sitatet slik at selv om byrettens bevisbedømmelse er påanket og henvist til ankebehandling - noe domfelte for øvrig hadde krav på, jf straffeprosessloven §321 tredje ledd, har lagmannsretten kommet til at det ikke er noe ved ankebehandlingen som tilsier at det ikke foreligger skjellig grunn til mistanke. På denne bakgrunn representerer ikke lagmannsrettens utsagn noen forskuttering av lagrettens kjennelse.
A har som nevnt også påkjært lagmannsrettens tolking av hva som representerer et uforholdsmessig inngrep - herunder kriteriet om avgjørelse av saken innen «rimelig tid», jf. EMK artikkel 6 nr. 1. Om dette uttaler lagmannsretten:
«Lagmannsretten må videre vurdere om fortsatt fengsling vil innebære et uforholdsmessig inngrep. Siktede har sittet i varetekt siden 4. september 1997. Ankeforhandling i lagmannsretten er berammet 28. november 2000 og fortsatt fengsling må vurderes i dette perspektiv, selv om den aktuelle fengslingsperioden er satt til 1. september 2000. Hvor fengslingsbegjæringen er begrunnet i unndragelsesfare må i realiteten også tidsperspektivet frem til ankeforhandling trekkes inn i vurderingen.
Forsvareren har pekt på at den lange varetektstiden ikke kan tilskrives siktede. Byrettens dom er av 6. oktober 1998. Ankeforhandlingen er blitt utsatt to ganger fordi politiet ikke har klart å gjennomføre bevisopptak i utlandet. Forhørsretten har gitt uttrykk for at den lange varetektstiden er bemerkelsesverdig og forsvareren har anført at fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep og i strid med EMK art 6.
Lagmannsretten er enig i at den lange varetektstiden er klart kritikkverdig. Det legges imidlertid avgjørende vekt på at siktede er idømt en straff på 14 års fengsel i byretten for et alvorlig forhold og at det er overveiende sannsynlig at ankeforhandling ikke vil la seg gjennomføre dersom siktede nå blir løslatt. Meldeplikt vurderes ikke som et adekvat alternativ. Selv om siktede ikke kan lastes for at saken har tatt lang tid, har dette hensyn mindre vekt enn de hensyn som taler for fortsatt fengsling. Lagmannsretten er således kommet til at det ikke er et uforholdsmessig inngrep å forlenge fengslingen. Forholdet til EMK art 6 nr 1 er vurdert.»
Verken straffeprosessloven eller EMK artikkel 6 nr. 1 oppstiller noen absolutt lengstefrist for hvor lang varetektsperioden totalt sett kan være. Dette beror på en helhetsvurdering hvor bl.a forbrytelsens art og alvor og de hensyn som for øvrig begrunner fengslingen må avveies mot de mothensyn som gjør seg gjeldende, herunder årsaken til at det har trukket ut med pådømmelsen. Og jo lenger varetektsperioden blir, jo sterkere må de hensyn være som taler for fortsatt fengsling. Lagmannsretten har foretatt en slik helhetsvurdering, og lagmannsrettens konkrete skjønn kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålsutvalget tilføyer at i et tilfelle hvor den totale varetektstiden vil bli omlag 3 år og 3 måneder, fra pågripelsen Sveits til lagmannsrettens dom foreligger, er det noe snaut når det i kjennelsen utelukkende uttales at forholdet til EMK artikkel 6 nr. 1 «er vurdert». Hele perioden må medregnes ved vurderingen av om en avgjørelse finner sted «innen rimelig tid» etter EMK artikkel 6 nr. 1. I kjæremålet er det imidlertid ikke anført at kjennelsen må oppheves som følge av mangelfulle kjennelsesgrunner. Kjæremålsutvalget kan likevel «etter omstendighetene» oppheve kjennelsen, jf. straffeprosessloven §385 tredje ledd annet punktum jf. §343 annet ledd nr. 8.
Utvalget har kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å oppheve kjennelsen. Av de momentene som ikke er nevnt i vurderingen etter straffeprosessloven §170a, er det særlig årsaken til det lange tidsforløpet lagmannsretten hadde oppfordring til å vurdere nærmere. En slik vurdering foretok lagmannsretten i sin kjennelse av 23. juni 2000 ved behandlingen av forrige kjæremål i saken. Her heter det:
«Lagmannsretten vil bemerke at ankeforhandling i saken var berammet til avholdelse 12. oktober 1999 og følgende dager. På anmodning fra påtalemyndigheten og forsvareren besluttet lagmannsretten 30. august 1999 å foreta avhør ved bevisopptak av tre vitner for makedonsk domstol og to vitner for belgisk domstol. Etter mange purringer fra KRIPOS og justisdepartementet ble bevisopptaket i Belgia avholdt 18. mai d.å. I Makedonia har den norske ambassaden i Skopje gjentatte ganger purret makedonske myndigheter. Det er nå opplyst at to av vitnene er oppsporet, bare en av dem er villig til å forklare seg. På grunn av vanskelighetene med å få avholdt bevisopptakene har ankeforhandlingen vært omberammet først til 15. mai d.å. og deretter til 24. oktober. I forbindelse med siste gangs omberammelse ble det fra forsvarer antydet at han ikke kunne møte til ankeforhandling før i februar 2001. Dette var uakseptabelt for retten og aktor og forsvarer ble gitt valget mellom uke 43, 47 eller 48. Lagmannsretten fant samtidig grunn til å understreke at selv om man hadde andre berammelser i nevnte uker, måtte det av hensyn til den lange varetektsfengsling i saken «ryddes» plass. Det ble antydet at bare berammelse i Høyesterett kunne å foran. Da det ikke kom noe tilbakespill, ble saken berammet til avholdelse 24. oktober d.å. Deretter meddelte forsvareren at han i tiden medio september til medio november er opptatt med en herredsrettssak på vestlandet, men at han vil kunne omdisponere sitt program i uke 48. Lagmannsretten har funnet å måtte akseptere en slik endring.»
Når lagmannsretten i den påkjærte kjennelsen ikke går nærmere inn på årsaken til det lange tidsforløpet, forstår utvalget kjennelsen slik at lagmannsretten har lagt til grunn og tiltrådt det som ble uttalt i juni om årsaken til tidsforløpet, men at den ikke fant grunn til å gjenta det. Selv om det hadde vært riktig å henvise til denne vurderingen, har utvalget kommet til at kjennelsen ikke bør oppheves av denne grunn.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.