HR-2000-570 - Rt-2000-1504
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Beslutning |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-07 |
| Publisert: | HR-2000-00570 - Rt-2000-1504 (366-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vilkår for retting |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om vilkårene for retting var til stede. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2000-00570, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Hjallis Bakke) mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Gussgard, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §157, Straffeprosessloven (1981) §45, §444, §445, §446, §52 |
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 8. juni 2000 kjennelse i kjæremålssak mellom A og staten v/Justisdepartementet om erstatning for uberettiget forføyning (sak nr. 2000/570 - HR-2000-00570 ). Ved begjæring av 22. juni 2000 har A bedt om at et punkt i gjengivelsen av hans anførsler for kjæremålsutvalget blir rettet etter straffeprosessloven §45. Det spørsmål kjæremålsutvalget nå skal ta stilling til, er om vilkårene for retting er til stede.
Bakgrunnen for saken er i korte trekk følgende:
Etter at A ved dom av Alta herredsrett 14. oktober 1998 var frifunnet for medvirkning til forsikringsbedrageri, fremsatte han krav om erstatning for økonomisk tap etter straffeprosessloven §444 - subsidiært for uforholdsmessig skade etter §445 - og oppreisning etter §446. Erstatningssaken ble i herredsretten behandlet skriftlig av de samme dommere som straffesaken. Ved kjennelse 11. oktober 1999 kom herredsretten til at det ikke var «sannsynliggjort at A har begått de forhold han ble frifunnet for», og etter herredsrettens mening var vilkårene for å tilkjenne erstatning etter §444 da til stede. Men etter herredsrettens oppfatning hadde A ikke sannsynliggjort at han hadde lidt et økonomisk tap som følge av forfølgningen. På dette grunnlag ble staten frifunnet for erstatningskravet. Staten ble imidlertid pålagt å betale kroner 75.000 i oppreisning.
A påkjærte herredsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett. Kjæremålet ble behandlet skriftlig for lagmannsretten, og ved kjennelse 13. mars 2000 kom lagmannsretten til at A ikke hadde sannsynliggjort at han ikke hadde begått de handlinger han hadde vært tiltalt for, og at vilkårene for erstatning etter §444 da ikke var til stede.
Denne kjennelse ble av A påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse 8. juni 2000 ble kjæremålet forkastet.
A gjør i begjæringen om retting gjeldende at en av anførslene i kjæremålet til kjæremålsutvalget er uriktig gjengitt i utvalgets kjennelse.
I kjæremålet til kjæremålsutvalget anførte han blant annet at når det ikke var sannsynliggjort at han hadde begått de handlinger han hadde vært tiltalt for, hadde han uten videre oppfylt beviskravet i straffeprosessloven §444. Videre anførte han:
«Under enhver omstendighet må lagmannsrettens standpunkt til lovanvendelsen føre til opphevelse av herredsrettens kjennelse, idet det gjøres gjeldende at lagmannsretten mangler tilstrekkelig grunnlag for å treffe realitetsavgjørelse i saken.
Lagmannsrettens avgjørelse bygger ensidig på dokumentene i saken, og tilsidesetter dermed herredsrettens bevisvurdering bygget på muntlig forhandling over 11 dager med avhør av 30 vitner.»
Denne anførsel er i kjæremålsutvalgets kjennelse gjengitt slik:
«For det andre bygger lagmannsrettens vurderinger på et utilstrekkelig grunnlag. Lagmannsretten har etter skriftlig behandling tilsidesatt herredsrettens bevisvurderinger i straffesaken. Denne bygde på muntlige forhandlinger over 11 dager med avhør av 30 vitner.»
Denne gjengivelse er etter As oppfatning ikke riktig. Han gjør gjeldende at bakgrunnen for anførselen var at herredsretten i erstatningssaken var satt med de samme dommere som i straffesaken. Når han anførte at lagmannsretten hadde tilsidesatt «herredsrettens bevisvurdering bygget på muntlig forhandling over 11 dager med avhør av 30 vitner», siktet han med dette til herredsrettens bevisvurdering i erstatningssaken, og ikke i straffesaken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Etter straffeprosessloven §52 tredje ledd kommer §45 tilsvarende til anvendelse på kjennelser.
Etter §45 kan retten blant annet rette «uriktigheter» i «domsgrunnene». Med «domsgrunnene» kan ikke bare menes rettens premisser, men også fremstillingen av saksforholdet og gjengivelsen av partenes anførsler og påstander, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 737-738 om den tilsvarende bestemmelse i tvistemålsloven §157. Det må imidlertid være en forutsetning for retting etter disse bestemmelser at premissene ikke gir et dekkende uttrykk for det som har vært rettens mening, se Rt-1996-1495, jf. Schei: Tvistemålsloven, Bind I, 2. utg. (1998), side 506 og Skoghøy, op. cit. side 738. Det at retten har misforstått anførslene eller begått feil i rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen, kan ikke rettes.
I dette tilfellet er As anførsler gjengitt slik kjæremålsutvalget har oppfattet dem. Det at A har ment noe annet med anførselen enn det utvalget har lagt til grunn, kan ikke ses på som en «uriktighet» som kan rettes.
Begjæringen om retting kan etter dette ikke tas til følge.
Beslutningen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen fra A om retting tas ikke til følge.