HR-2000-1029-K - Rt-2000-1506
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-07 |
| Publisert: | HR-2000-01029-K - Rt-2000-1506 (367-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Odelsrett, Rettskraft |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om det var rettskraftig avgjort at gjenlevende ektefelle ikke hadde rett til høvelig gratis husrom etter Odelsloven (1974) § 39. |
| Saksgang: | Sør-Østerdal herredsrett nr. 2000-00051 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-237 K - Høyesterett HR-2000-01029, sivilt kjæremål |
| Parter: | Johan Ødegaarden (advokat Gerhard Sanderød) mot Aagot Finstad (advokat Jonny Holen) |
| Forfatter: | Dolva, Stang Lund, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, §179, §404, Odelsloven (1974) §39, §59 |
Saken gjelder spørsmålet om det er rettskraftig avgjort at gjenlevende ektefelle ikke har rett til høvelig gratis husrom etter odelsloven §39.
Sør-Østerdal herredsrett avsa 7. mars 2000 fravikelseskjennelse med slik slutning:
«1. Aagot Finstad tilpliktes å utstede skjøte til Johan Ødegaarden på eiendommene - - - -, alle i Elverum kommune, mot samtidig betaling av løsningssummen, stor kr 1.050.000.- -kronerenmillionogfemtitusen.
2. Kjøpesummen forfaller til betaling den 14 april 2000. Plikten til overskjøtning og fravikelse inntreffer umiddelbart etter at ovenstående løsningssum er erlagt, hvoretter Johan Ødegaarden også er berettiget til å overta bruken av odelseiendommen.
3. Aagot Finstad betaler innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse saksomkostninger til Johan Ødegaarden med kr 5.700.- - kronerfemtusensyvhundre.»
Herredsretten la til grunn at det ved Eidsivating lagmannsretts rettskraftige overskjønn av 23. september 1999 var rettskraftig avgjort at Aagot Finstad ikke hadde rett til høvelig gratis husrom etter odelsloven §39.
Overskjønnet har slik slutning:
«1. Odelstaksten over eiendommen Finstad Østre med - - - i Elverum kommune settes til 1.200.000 - enmilliontohundretusen - kroner.
2. Fratrekket ved at Aagot Finstad får livsvarig borett på Finstad Østre, settes til 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner.»
Aagot Finstad påkjærte fravikelseskjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Hun gjorde gjeldende at hun hadde rett til høvelig gratis husrom etter odelsloven §39, og at det ikke var rettskraftig avgjort i overskjønnet at det skulle gjøres fradrag for boretten i løsningssummen. Lagmannsretten avsa 9. juni 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Herredsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Johan Ødegaarden til Aagot Finstad 6000 - sekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»
Johan Ødegaarden har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved at den uriktig har behandlet et spørsmål som tidlligere er rettskraftig avgjort. I overskjønnet anførte Johan Ødegaarden at Aagot Finstad ikke kunne påberope seg odelsloven §39 om høvelig gratis husrom, mens Finstad anførte at hun hadde krav på det. Overskjønnet drøftet om Finstad hadde krav på høvelig gratis husrom, og i denne drøftelsen kom overskjønnet til at det var klart at hun ikke kunne påberope seg bestemmelsen som grunnlag for fortsatt å kunne bo på gården. Ødegaarden ga Finstad tilbud om livsvarig borett mot et forholdsmessig avslag i prisen, og overskjønnet fastsatte at det skulle gjøres et fratrekk på kr 150.000 for boretten dersom hun benyttet seg av tilbudet. Dersom overskjønnet kun hadde ment å ta prejudisiell stilling til spørsmålet ville dette ha kommet til uttrykk i avgjørelsen. Det skulle ikke være nødvendig for partene å kreve dom for at det forelå borett etter odelsloven §39 så lenge partene var enige om å gi Finstad en slik borett.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Sør-Østerdal herredsretts kjennelse av 7. mars 2000 stadfestes med den endring at kjøpesummen forfaller til betaling 14. oktober 2000.
3. Johan Ødegaarden tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Aagot Finstad har anført at lagmannsretten har avgjort spørsmålet om verdifradrag for boretten på rettslig korrekt måte og at retten har kommet til riktig resultat.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
«Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
Johan Ødegaarden dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset som fastsatt i tvistemålsloven §404.
Kjæremålet angir at det retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling ved at den uriktig har behandlet et spørsmål som allerede var rettskraftig avgjort. I kjæremålet til lagmannsretten var det imidlertid anført at herredsretten uriktig hadde lagt til grunn at boretten etter odelsloven §39 og et eventuelt verdifradrag i taksten var rettskraftig avgjort. Det var da selvsagt ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten tok stilling til denne påstanden.
Realiteten i kjæremålet er imidlertid at det anføres at lagmannsretten uriktig kom til at Finstads borett ikke er rettskraftig avgjort ved overskjønnet. Kjæremålet retter seg dermed mot lagmannsrettens rettsanvendelse, og ikke dens saksbehandling. Spørsmålet er med andre ord om lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig - nærmere bestemt om lagmannsretten har lagt til grunn er uriktig oppfatning om hva som er rettskraftig avgjort, jf. odelsloven §59 jf. tvistemålsloven §163 første ledd. Da lagmannsrettens avgjørelse innebærer at herredsretten ikke kan avvise å behandle kravet, gjelder begrensningen i tvistemålsloven §404 nr. 3. Dette innebærer at utvalget bare kan prøve lagmannsrettens generelle lovtolking. Det er dermed bare lagmannsrettens generelle forståelse av rettskraftbegrepet som kan prøves. Den konkrete anvendelsen kan ikke prøves.
Om rettskraftspørsmålet uttaler lagmannsretten:
«I dette tilfelle ble spørsmålet om forholdet til odelsloven §39 reist av retten under overtaksten, og skjønnsretten vurderte spørsmålet om gjenlevendes borett etter den nevnte bestemmelsen som en del av grunnlaget for taksten. Det ble imidlertid ikke krevd dom for at det forelå borett etter odelsloven §39, og det er ikke inntatt noe i slutningen i overskjønnet om spørsmålet. Skjønnsretten fastsatte alternativ takst for det tilfelle at det forelå en livsvarig borett på avtalerettslig grunnlag. Lagmannsretten finner at overskjønnsretten bare har foretatt en prejudisiell vurdering av spørsmålet om borett, slik at spørsmålet ikke er rettskraftig avgjort gjennom odelsovertaksten.»
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at det er slutningen som danner utgangspunkt for vurderingen av hva som er rettskraftig avgjort, og at premissene bare har betydning som tolkingsmoment. Med dette utgangspunktet kom lagmannsretten til at boretten ikke er rettskraftig avgjort ved overskjønnet. Lagmannsretten har tatt et riktig utgangspunkt for vurderingen, og dens konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Aagot Finstad har krevd seg tilkjent saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsretten tilkjente kr 6 000 for behandlingen i lagmannsretten, og fastsatte at avgjørelsen av omkostningene for herredsretten skulle utsettes, jf. tvistemålsloven §179 første ledd. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å endre denne avgjørelsen. For kjæremålsutvalget tilkjennes kr 1 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Johan Ødegaarden til Aagot Finstad 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.