HR-2000-897 - Rt-2000-1519
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-15 |
| Publisert: | HR-2000-00897 - Rt-2000-1519 (372-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Beslag |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om straffeprosessuelt beslag. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2000-00897, straffekjæremål |
| Parter: | X Associates Ltd., A (advokat A) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §34, Straffeprosessloven (1981) §203, §204, §205, §208, §388, Lov om overføring av straffeforfølging (1977), Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, Endringslov til straffeloven og straffeprosessloven (1999) |
Saken gjelder straffeprosessuelt beslag.
Beslaget knytter seg til en overføring 9. august 1999 av et beløp i fransk valuta tilsvarende 404.827,90 kroner fra den franske banken Paribas SA til advokat As klientkonto i Den norske Bank (DnB). Paribas SA gjorde dette etter oppdrag fra La Société du Garage Parking Saint-Honoré SA i Paris, og betalingen var oppgitt å skje til fordel for X Associates Ltd., som har hovedkontor i London og er klient av advokat A.
Beløpet ble kreditert advokat As klientkonto 10. august 1999. Den 13. august 1999 mottok DnB underretning fra Paribas SA om at overføringen var skjedd på grunnlag av en forfalsket betalingsanmodning. Paribas SA ba om at betalingen ble stanset og beløpet ført tilbake. DnB fant ikke å kunne etterkomme dette, men overførte samme dag beløpet til en intern hjelpekonto for å få tid til en avklaring.
Paribas SA anmeldte forholdet til fransk politi og til Økokrim. Økokrim mottok anmeldelsen 4. oktober 1999 og traff 14. oktober 1999 følgende beslutning:
«I medhold av strpl §205 første ledd jfr §203 og §204, besluttes beslag av Kr. 404.827,90, overført til bankkontonr. - - - - .- - .- - - - - i DnB, den 12.08.99 fra Banque Paribas i Paris, Frankrike.
...»
DnB fikk meddelelse om beslaget 15. oktober 1999 og underrettet advokat A ved telefaks samme dag. Advokat A ble underrettet av Økokrim 25. oktober 1999.
Advokat A innga 27. oktober 1999 begjæring til Oslo forhørsrett om opphevelse av beslaget, jf. straffeprosessloven §208. Oslo forhørsrett avsa kjennelse 7. desember 1999 med slik slutning:
«Beslaget av kr 404.827,90 på advokat As klientkonto - - - - .- - .- - - - - i DnB oppheves.»
Økokrim påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som stadfestet forhørsrettens kjennelse ved kjennelse 18. januar 2000.
Denne kjennelsen ble fra begge sider påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet fra As og X Associates Ltd.'s side gjaldt saksomkostninger. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet lagmannsrettens kjennelse ved kjennelse 30. mars 2000, sak nr. 2000/199 ( Rt-2000-577). Utvalget opphevet kjennelsen fordi det var feil tolkning av straffeprosessloven §203 når lagmannsretten hadde gått ut fra at det var et vilkår for beslag at straffansvar kan gjøres gjeldende i Norge.
Etter ny behandling avsa Borgarting lagmannsrett 6. juni 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. ØKOKRIM statsadvokatembeters beslutning av 14. oktober 1999 om beslag av NOK 404.827,90, overført fra Paribas SA til advokat As klientbankkonto - - - - - - - - - - - i Den norske Bank opprettholdes.
2. Kravet fra advokat A og X Associates Ltd. om erstatning for saksomkostninger tas ikke til følge.»
A og X Associates Ltd. har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
De har anført at den vanskelige situasjonen som de er kommet i, dels skyldes at Paribas SA ikke kontrollerte betalingsoverføringen, dels at bankene unnlot straks å gjøre advokat A oppmerksom på forholdet, slik at man kunne ha unngått å disponere over beløpet og pådra seg utgifter.
DnBs disponering over beløpet ved å overføre det fra As klientkonto til en intern hjelpekonto var ulovlig. Dette ble lagt til grunn i forhørsrettens kjennelse, hvor det også fremgår at det er innrømmet av banken. Dessuten fremgår det av Advokatforeningens håndbok. Hele beløpet må derfor anses som innestående på advokat As klientkonto.
Den forrige kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg er uriktig. Det syn den bygger på, kan revurderes når saken nå påny kommer til kjæremålsutvalget. Som nytt argument vises det til den europeiske konvensjon 15. mai 1972 om overføring av straffesaker, særlig artikkel 2 nr. 2 og artikkel 28, hvor det bestemmes at når det anmodes om straffeforfølgelse, skal den anmodede stat ha kompetanse til å anvende tvangsmidler. Konvensjonen utelukker beslag før anmodning er kommet.
Lagmannsretten har uttalt i sin kjennelse at kr 20.800 ble belastet kontoen den 16. august og kr 70.000 den 17. august 1999. Lagmannsretten burde også ha nevnt at advokat A har dokumentert garanti på kr 39.000 som ble effektiv den 11. august, før banken overførte hele det innkomne beløp til hjelpekonto. X Associates Ltd. har fremlagt kvitteringer for medgåtte utgifter og laget anslag over andre. Av straffeprosessloven §203 fremgår at det som kan beslaglegges, er det som kan inndras, mv. Av straffeloven §34 fremgår at det som kan inndras, er vinningen, d.v.s. nettovinningen. Beslaget må derfor reduseres.
Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) foreligger et krav på å få avgjørelse innen rimelig tid, jf. artikkel 6 jf. artikkel 13. Rimelig tid er her overskredet. Det bør iallfall settes en tidsfrist. Hvis deponeringen i Norges Bank ikke hadde vært stoppet, hadde Paribas SA og X Associates Ltd. sannsynligvis funnet en løsning slik at Paribas SA hadde fått oppgjør.
A og X Associates Ltd. har nedlagt slik påstand:
«1. Økokrims beslutning av 14. oktober 1999 oppheves.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Økokrim har tatt til motmæle og anført at midler innestående på en advokats klientkonto ikke er beskyttet mot beslag.
Det bekreftes at Økokrim ikke har mottatt noen anmodning fra noen annen stat om straffeforfølgning. Konvensjonen av 1972 er ikke anvendelig. Etterforskningen er åpnet som følge av en anmeldelse fra den franske banken Paribas.
Det er uklart hva de kjærende parter anfører når det gjelder garantien på kr 39.000. Beslagets størrelse kan ikke prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. straffeprosessloven §388. Det er ikke noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Det fremgår av kjennelsen at dokumentasjonen er vurdert.
Vedrørende henvisningen til straffeloven §34 vises det til at etter endring av straffeloven §34 ved lov 11. juni 1999 nr. 39, som trådte i kraft 1. juli 1999, skal i utgangspunktet utbyttet av en straffbar handling inndras uten at det gis fradrag for utgifter.
Henvisningen til EMK artikkel 6 jf. artikkel 13 er uten rettslig grunnlag.
Økokrim har nedlagt slik påstand:
«As kjæremålserklæring av 1. juli 2000 i kjæremålssak nr 00-01079 M/04 forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset som angitt i straffeprosessloven §388. Kjæremålet kan prøves av utvalget i den utstrekning det retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrift, jf. paragrafens nr 2 og 3.
De kjærende parter har anført at de «går ut ifra at når saken nå på nytt kommer til Høyesterett kan man på nytt vurdere den lovtolkning som er foretatt idet den første kjennelsen antas uriktig.» Utvalget antar at det siterte retter seg mot den tolking av straffeprosessloven §203 som kjæremålsutvalget ga uttrykk for i kjennelsen 30. mars 2000. Det ble der lagt til grunn at det ikke var noe vilkår for beslag etter §203 at straffansvar kan gjøres gjeldende i Norge. Lagmannsretten har i den påkjærte kjennelsen lagt dette til grunn. Kjæremålsutvalget er enig i det.
Som ny anførsel hevdes det imidlertid at den europeiske konvensjon 15. mai 1972 om overføring av straffeforfølgning fra eller til annet europeisk land, som er gjennomført i Norge ved lov 25. mars 1977 nr 22, utelukker beslag i Norge før det eventuelt foreligger anmodning fra franske myndigheter om dette. Det er særlig vist til konvensjonens artikler 2 nr 2 og 28. Utvalget viser til at beslaget er tatt som ledd i etterforskning i Norge med hjemmel i straffeprosessloven §203 på grunnlag av anmeldelse direkte til Økokrim fra den franske fornærmete. Den påberopte konvensjonen er ikke til hinder for dette.
Det er videre anført at beslag ikke kunne tas i beløpet, idet den angitte konto er advokat As klientkonto. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten i denne forbindelse har lagt til grunn feil tolking av en lovforskrift.
Det er også anført at beslaget må begrenses på grunn av utgifter og forpliktelser som de kjærende parter har pådratt seg, og det anføres i den forbindelse at inndragningen etter straffeloven §34 er begrenset til vinningen. Til dette har Økokrim vist til at straffeloven §34 er endret med virkning fra l. juli 1999 slik at det som utgangspunkt er utbyttet som skal inndras.
Utvalget viser til at beslaget er tatt i medhold av straffeprosessloven §205 første ledd jf. §203 og §204. Etter §203 kan beslag tas i ting som antas å ha betydning som bevis eller som antas å kunne inndras eller å kunne kreves utlevert av fornærmete. Utvalget legger til grunn at det nå er de to sistnevnte alternativene som er aktuelle. På dette tidspunkt i saken kan det ikke sies hvorvidt et inndragnings- eller utleveringskrav vil føre frem eller dets eventuelle størrelse. Men etter §203 er det tilstrekkelig at det antas å kunne inndras eller utleveres. En slik antakelse består i forhold til hele det beløp det påståtte bedrageriet knytter seg til, slik lagmannsretten har lagt til grunn.
Utvalget bemerker at det bare unntaksvis vil være grunnlag for begrensning av beslaget med hjemmel i straffeloven §34 første ledd 2. punktum, som kan komme inn i tilfelle hvor inndragningen vil være «klart urimelig».
Det er også anført at lagmannsretten ikke har behandlet en garanti på kr 39.000. Utvalget viser til at lagmannsretten omtaler utbetalinger på til sammen ca kr 110.000, hvilket trolig omfatter de beløp som opprinnelig var nevnt, nemlig kr 20.800, kr 50.000 og garantien på kr 39.000. Lagmannsretten har i denne forbindelse trolig oversett at kravet på kr 50.000 senere er korrigert til kr 70.000. Krav på reduksjon framsatt av X Associates Ltd er ikke nevnt i lagmannsrettens drøftelse. Disse forhold antas ikke å ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat.
Til anmodningen om at det skal settes tidsfrist for beslaget, bemerker utvalget at det ikke er noe krav etter straffeprosessloven, men forutsetter at Økokrim søker å avklare forholdene rundt beslaget så raskt som mulig. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen krenkelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.