HR-2000-1112 - Rt-2000-1526
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-19 |
| Publisert: | HR-2000-01112 - Rt-2000-1526 (375-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01112, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Ellen Moen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §343, §385, §388, Straffeloven (1902) §127, §128, §227, §233, §291, §49 |
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling.
A er tiltalt for overtredelse av straffeloven §127 første ledd 1. straffalternativ, §128 annet ledd, og §227 1. straffalternativ. Han er dessuten 9. juli 2000 siktet for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd jf. §49, §227 1. straffalternativ og §291.
Siktede ble pågrepet 7. juli 2000. Ved Asker og Bærum forhørsretts kjennelse 10. juli 2000 ble han og B og C besluttet varetektsfengslet for to uker og undergitt brev- og besøkskontroll i en uke. Fengslingsgrunnlaget var straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 - fare for bevisforspillelse.
Ved forhørsrettens kjennelse 24. juli 2000 ble fengslingen av A forlenget til 7. august på grunnlag av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3.
Kjæremål fra siktede ble forkastet ved lagmannsrettens kjennelse 26. juli 2000.
I kjennelser om forlengelse av fengslingen av forhørsretten 7. august 2000 og lagmannsretten 10. august 2000, har disse retter henholdt seg til den begrunnelsen som fremgår av lagmannsrettens kjennelse 26. juli.
Politiets begjæring om videre forlengelse ble av Asker og Bærum forhørsrett i kjennelse 4. september 2000 ikke tatt til følge, men siktede ble pålagt daglig meldeplikt til lensmannen i Trøgstad, for en periode ikke lenger enn til mandag 2. oktober kl. 16.00. Retten fant at det forelå gjentakelsesfare med samme begrunnelse som før, men at det var tilstrekkelig å pålegge siktede meldeplikt.
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen, og Borgarting lagmannsrett avsa 8. september 2000 kjennelse med slik slutning:
«A, f. *.*.1970, kan holdes varetektsfengslet inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover mandag 2. oktober 2000.»
Siktede har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Det er anført at lagmannsretten (i forbindelse med spørsmålet om fengslingen er et uforholdsmessig inngrep) har uttalt: «I denne sammenheng nevnes at prejudisiell observasjon er opplyst å kunne ferdigstilles i løpet av september måned». Forsvareren kan ikke se at det er innhentet noe samtykke til judisiell observasjon. Tvert imot fremgår det av dokumentene at siktede ikke ønsker å medvirke til slik observasjon, noe han har gjentatt i det siste. Lagmannsrettens vurdering av forholdsmessigheten er gjort på feilaktig grunnlag, og dette kan ha hatt innvirkning på avgjørelsens innhold, jf. straffeprosessloven §343 første ledd jf. §385 tredje ledd 1. punktum. Høyesteretts kjæremålsutvalg har anledning til å treffe realitetsavgjørelse, jf. §385 siste ledd.
Lagmannsretten har lagt kravet til gjentakelsesfare for lavt. Det er ikke sterk sannsynlighetsovervekt for at A vil begå nye straffbare handlinger av den art han er siktet for, om han løslates. Det er således feil ved lagmannsrettens lovanvendelse.
A har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: A, f. *.*.1970 løslates.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten har til kjæremålet uttalt at judisiell observasjon kan iverksettes uten siktedes samtykke, så snart rettens beslutning om dette foreligger. Når det gjelder spørsmålet om gjentakelsesfare og uforholdsmessig inngrep, vises til lagmannsrettens begrunnelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalget da bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Det anføres dels at lagmannsretten har stilt et for lavt krav til gjentakelsesfaren, jf. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3. Utvalget bemerker at lagmannsretten i sin kjennelse har vist til forhørsrettens kjennelse med henvisning til tidligere kjennelser fra forhørsretten og lagmannsretten. I lagmannsrettens tidligere kjennelse 26. juli 2000 er gjentakelsesfaren særlig begrunnet med «... siktedes åpenbart konfliktfylte forhold til fornærmede D og ... hans tidligere opptreden med trusler mot andre myndighetspersoner - noe det er tatt ut tiltale for». Utvalget kan ut fra dette ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn et for lite strengt krav til gjentakelsesfaren. Bevisbedømmelsen og den konkrete lovanvendelsen kan utvalget ikke prøve.
Angrepet på saksbehandlingen gjelder en uttalelse i lagmannsrettens vurdering av om fengslingen er forholdsmessig, der det heter: «I denne sammenheng nevnes at prejudisiell observasjon er opplyst å kunne ferdigstilles i løpet av september måned». Det anføres i kjæremålet at lagmannsretten her har bygd på uriktig faktum, ettersom den siktede ikke ønsker å medvirke til mentalobservasjon. Utvalget kan ikke se at angrepet på saksbehandlingen kan føre frem. Det fremstiller seg riktignok som uklart når en mentalobservasjon av den siktede kan være avsluttet - selv om samtykke fra ham ikke er noe krav for å foreta slik observasjon. Men det er bare i særlige tilfeller at det kan anses som en saksbehandlingsfeil at retten har lagt til grunn uriktig faktum, og noe slikt tilfelle foreligger etter utvalgets mening ikke her.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.