HR-2000-49-K - Rt-2000-158
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-25 |
| Publisert: | HR-2000-00049-K - Rt-2000-158 (44-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Trygderett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt lagmannsrettens avvisning av et søksmål. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1998-2660 A/03 - Høyesterett HR-2000-00049K, jnr. 393/1999 |
| Parter: | Mohammad Riaz (advokat Elisabeth Sjølie) mot Staten v/Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/advokat Anne Margrethe Lund) |
| Forfatter: | Bugge, Aarbakke, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §3, Trygderettsloven (1966) §23, Folketrygdloven (1966) §8-3 |
Saken gjelder lagmannsrettens avvisning av et søksmål, jf. trygderettsloven §23.
Fylkestrygdekontoret i Østfold avslo 31. januar 1996 Mohammad Riaz krav om uførepensjon. Fylkestrygdekontoret fant at vilkårene i den tidligere folketrygdloven §8-3 ikke var oppfylt. Riaz anket vedtaket til Trygderetten 12. februar 1996. Fylkestrygdekontoret avslo kravet på nytt ved vedtak av 3. juli 1996, etter å ha vurdert kravet opp mot særbestemmelsene om yrkesskader. Trygderetten stadfestet fylkestrygdekontorets vedtak av 31. januar og 3. juli 1996 ved kjennelse av 23. juni 1998.
Den 9. oktober 1998 tok Riaz ut stevning for Borgarting lagmannsrett. I stevningen er det lagt ned slik prinsipal påstand:
«1. Trygderettens kjennelse datert 230698 omgjøres. Mohammad Riaz innvilges 100% uførepensjon etter reglene i Folketrygdloven kapittel 11, jf. kapittel 8.
2. Mohammad Riaz/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»
En subsidiær påstand i stevningen ble avvist av lagmannsretten ved rettskraftig kjennelse av 24. mars 1999.
Ved vedtak av 8. september 1999 ble Riaz innvilget uførepensjon av fylkestrygdekontoret i Østfold. Uføregraden ble satt til 30%. På den bakgrunn begjærte staten v/Rikstrygdeverket saken avvist.
Borgarting lagmannsrett avsa 13. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«Saken avvises.»
Riaz har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Det må ses bort fra fylkestrygdekontorets vedtak av 8. september 1999 idet vedtaket er vilkårlig og må kjennes ugyldig. Vedtaket er fattet av eget tiltak, uten at det foreligger nye opplysninger i saken, og kun kort tid før hovedforhandling for lagmannsretten var berammet.
Det har gått over 31 måneder siden den kjærende parts krav om 100 % uførepensjon ble brakt inn for lagmannsretten. Dersom den kjærende part skulle være henvist til å klage fylkestrygdekontorets vedtak av 8. september 1999 inn for Trygderetten, vil det raskt kunne gå nye 31 måneder før det foreligger en endelig avgjørelse i saken.
Dessuten anføres det at lagmannsretten har kompetanse til å prøve sakens ulike sider fullt ut i relasjon til yrkesskadereglene i kapittel 11, jf. kapittel 8.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 13.10.1999 oppheves.
2. Mohammad Riaz/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»
Staten v/Rikstrygdeverket har inngitt tilsvar. Det anføres at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Staten viser til sine anførsler i prosesskrift til lagmannsretten av 29. september 1999. I prosesskriftet er det i hovedsak anført:
Saksøker har ikke rettslig interesse i å få prøvet Trygderettens kjennelse nå som uførepensjon er innvilget av fylkestrygdekontoret. Fastsettelse av uføregrad er ikke vurdert av trygdeetaten i forbindelse med Trygderettens kjennelse av 23. juni 1998, og lagmannsretten har derfor ikke kompetanse til å vurdere uføregraden. Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å foreta en legalitetskontroll, jf. trygderettsloven §23. Den kan ikke prøve forhold som ikke er vurdert av trygdeetaten. Lagmannsretten har således ikke kompetanse til å fastsette saksøkers uføregrad.
Dersom saksøker er av den oppfatning at fylkestrygdekontoret har fastsatt en for lav uføregrad må dette vedtaket ankes inn for Trygderetten. Først når Trygderetten har vurdert anken vil spørsmålet om uføregrad kunne bringes inn for domstolene.
Staten har nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må tas til følge og bemerker:
Riaz har i medhold av trygderettsloven §23, jf. tvistemålsloven §3 nr. 3 brakt trygderettens kjennelse av 23. juni 1998 inn for lagmannsretten til prøvelse av kjennelsens lovlighet. Det anføres i stevningen at søksmålet gjelder Trygdrettens saksbehandling, rettsanvendelse og subsumpsjon, og det kreves i påstanden at kjennelsen omgjøres og at Riaz tilkjennes 100% uførepensjon.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det etterfølgende vedtak truffet av Fylkestrygdekontoret i Østfold medfører at lagmannsretten kan nekte å behandle saken, fordi det nye vedtak først må være anket inn for Trygderetten. Kravet, eller pretensjonen, om at Trygderettens avgjørelse som stadfester trygdeadministrasjonens tidligere vedtak om helt å nekte Riaz uførepensjon, er ulovlig på de anførte grunnlag og må omgjøres, er ikke oppgitt og må tas under behandling av lagmannsretten. Om lagmannsretten skulle finne at den for sitt vedkommende ikke har grunnlag for å ta stilling til Riaz krav om 100% uførepensjon, vil dette være en del av realitetsavgjørelsen i saken og kan iallfall ikke medføre at søksmålet avvises på det nåværende tidspunkt.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at Riaz, slik det anføres av staten v/Rikstrygdeverket, savner rettslig interesse i å få prøvet Trygderettens kjennelse som følge av fylkestrygdekontorets nye vedtak.
Saken blir etter dette å fremme for lagmannsretten.
Riaz er tilstått fri sakførsel av det offentlige, og etter omstendighetene finner kjæremålsutvalget ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Saken fremmes for lagmannsretten.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.