HR-2000-1240-K - Rt-2000-1953
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-21 |
| Publisert: | HR-2000-01240-K - Rt-2000-1953 (478-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Kjæremålsutvalgets kompetanse, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist for rettsforlik. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01240, sivilt kjæremål |
| Parter: | Øyvind Bauer jr. (advokat Bjørn Stordrange) mot Knut Torkildsen, Ronny Melle, Leif Halvor Ljødal, Tor Henning Olsen (advokat Jens Brede) |
| Forfatter: | Holmøy, Gjølstad, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §404, §154, §111, §180, §286 |
Saken gjelder begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist for rettsforlik.
Før 1992 eide Øyvind R. Bauer (den kjærende parts far) samtlige aksjer i Bauer & Bech AS og Bauer & Bech Eiendom AS, som i dag er fusjonert til Bauer & Bech AS. I 1992 overdro han aksjene til Knut Torkildsen, Ronny Melle, Leif Halvor Ljødal og Tor Henning Olsen (Torkildsen m.fl.), men med det forbehold at Øyvind R. Bauer eventuelt hans barn skulle ha rett til å kjøpe aksjene tilbake etter 1. januar 1998. Avtalen om tilbakekjøp er av partene omtalt som «Tilleggsavtalen». Øyvind Bauer jr. gjorde tilbakekjøpsretten gjeldende i oktober 1997. Det oppstod da tvist om de nærmere vilkår for gjennomføringen av tilbakekjøpet, blant annet om det beløp som skulle betales for aksjene.
Ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning 22. januar 1998 reiste Øyvind Bauer jr. søksmål for Oslo byrett (sak 98-00619). Under muntlige forhandlinger til behandling av begjæringen om midlertidig forføyning inngikk partene 27. februar 1998 rettsforlik. Rettsforliket bestemte blant annet hvordan selskapet skulle ledes frem til spørsmålet om tilbakekjøpsretten var endelig avgjort.
Etter kort tid ble partene uenige om hvordan rettsforliket skulle forstås, og ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning av 28. april 1998 reiste Øyvind Bauer jr. nytt søksmål for Oslo byrett (sak 98-03699). Denne saken ble forent til felles behandling med sak 98-00619.
Under hovedforhandling i april 1999 ble det inngått rettsforlik vedrørende tolkingen av rettsforliket fra februar 1998, og sak 98-03699 ble som følge av dette hevet. Rettsforliket omfattet også deler av tvisten i sak 98-00619, ved at partene frafalt nærmere angitte påstander. Blant annet frafalt Øyvind Bauer jr. påstanden om at kjøpesummen ved tilbakekjøpet skulle begrenses oppad til 2.000.000 kroner.
Ved dom av Oslo byrett 17. juni 1999 i sak 98-00619 ble kjøpesummen for aksjene satt til 13.705.000 kroner. Dommen er påanket til Borgarting lagmannsrett av Torkildsen m.fl., mens Øyvind Bauer jr. har motanket. Ankeforhandling er berammet til 8. januar 2001.
Den 10. april 2000 påanket Øyvind Bauer jr. rettsforliket fra april 1999 til Borgarting lagmannsrett. I anken hevdes det at Torkildsen m.fl. i forbindelse med rettsforliket fra april 1999 holdt tilbake vesentlig informasjon blant annet om Tilleggsavtalens bakgrunn og tilblivelse herunder om konsernets finansielle situasjon i 1992, og at rettsforliket derfor må oppheves som ugyldig etter tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2. Samtidig med at rettsforliket ble påanket, ble det begjært oppreisning for oversittelse av ankefristen, under henvisning til at de forholdene som gav Øyvind Bauer jr. grunn til å anke, først ble oppdaget i slutten av mars 2000.
Oslo byrett kom i kjennelse 28. juni 2000 til at begjæringen om oppreisning ikke var fremsatt innen en måned etter at det ble anledning til det, og at den derfor måtte avvises etter domstolsloven §154 første ledd. Selv om det ikke var nødvendig for resultatet, uttalte byretten at de materielle vilkår for oppreisning etter domstolsloven §153 heller ikke var til stede. Byrettens kjennelse har denne slutning:
«1. Anke og begjæring om oppreisning for fristforsømmelse av 10.04.00 avvises.
2. Øyvind Bauer jr. plikter innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse å betale til Knut Torkildsen, Ronny Melle, Leif Harald Ljødal og Tor Henning Olsen til sammen kr 25.000 - kronertjuefemtusen - til dekning av saksomkostninger.»
Øyvind Bauer jr. påkjærte byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. I kjennelse 31. august 2000 kom lagmannsretten til at oppreisningsbegjæringen var fremsatt innen en-måneds fristen i domstolsloven §154 første ledd, men at de materielle vilkår for oppreisning etter §153 ikke var til stede. Lagmannsrettens kjennelse har slik slutning:
«1. Begjæringen om oppreisning tas ikke til følge.
2. Byrettens kjennelse slutningens punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Øyvind Bauer jr. til Knut Torkildsen, Ronny Melle, Leif Harald Ljødal og Tor Henning Olsen 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Øyvind Bauer jr. har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse (lovtolking) og saksbehandling (mangelfulle kjennelsesgrunner).
Den kjærende part - Øyvind Bauer jr. - har i hovedtrekk anført:
Ved vurderingen av om det foreligger «særlige omstendigheter» som tilsier oppreisning, har lagmannsretten lagt vekt på hensynet til at kjæremålsmotpartene må kunne innrette seg etter rettsforliket, men ikke veiet dette opp mot den kjærende parts behov for å få forliket opphevet som følge av at han ble ført bak lyset. Det behov som den part som har oversittet en frist, har for å få oppreisning, er et sentralt hensyn ved vurderingen etter domstolsloven §153. Lagmannsretten har heller ikke vurdert betydningen av at kjæremålsmotpartene ved inngåelsen av rettsforliket holdt tilbake opplysninger om dokumenter de selv har utferdiget, og som var av sentral betydning for rettsforlikets innhold. Dersom en part er forledet ved inngåelsen av et rettsforlik, vil den annen parts innrettelsesbehov ha mindre vekt enn hvor et slikt forhold ikke gjør seg gjeldende. Prinsipalt har den kjærende part anført at det at lagmannsretten ikke har foretatt en tilstrekkelig bred vurdering, må anses som uriktig tolking av domstolsloven §153.
Subsidiært har den kjærende part gjort gjeldende at det som følge av de ovenfornevnte mangler ved lagmannsrettens kjennelse ikke er tilstrekkelig grunnlag for å etterprøve om lagmannsretten har trukket en for snever ramme for hvilke hensyn som er relevante. Den kjærende part har også vist til at byretten, som lagmannsretten har sluttet seg til, har lagt til grunn at kjæremålsmotpartene ikke var kjent med de aktuelle dokumentene da rettsforliket ble inngått. Etter den kjærende parts oppfatning er dette uforståelig fordi dokumentene er utformet av kjæremålsmotpartene. Lagmannsretten har dessuten ikke vurdert om kjæremålsmotpartene hadde plikt til å fremlegge de aktuelle dokumentene i forbindelse med inngåelsen av rettsforliket, jf. tvistemålsloven §111. Begge disse forhold står sentralt ved vurderingen av rettsforlikets gyldighet. Når retten ikke har redegjort nærmere for disse forholdene, er det etter den kjærende parts oppfatning grunn til å tvile på om retten med tilstrekkelig dybde har vurdert hans behov for å få rettsforliket opphevet, og derved om den har trukket en for snever ramme for de hensyn som er relevante etter domstolsloven §153.
Ved vurderingen av om oppreisning skal gis, har lagmannsretten videre lagt vekt på at det ikke er åpenbart at en anke over rettsforliket ville føre frem. Etter den kjærende parts oppfatning bygger dette resonnementet på en uriktig forståelse av bestemmelsen i tvistemålsloven §286 nr. 2. Lagmannsretten har sluttet seg til en uttalelse fra byretten om at det skal «en del til for å oppheve et rettsforlik på bakgrunn av bristende forutsetninger». Denne uttalelsen tyder på at lagmannsretten har antatt at vilkårene for å statuere ugyldighet etter tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2 er snevrere enn det som ellers gjelder i avtaleretten. Det anføres at dette er en uriktig tolking av tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2. Som følge av denne tolkingen har lagmannsrettens vurdering etter den kjærende parts syn blitt ubalansert.
Endelig har den kjærende part anført at lagmannsretten har lagt til grunn en streng aktsomhetsnorm når den har kommet til at han burde funnet de aktuelle dokumentene på et tidligere tidspunkt. Når det legges en så streng norm til grunn, skulle lagmannsrettens redegjørelse for uaktsomhetsspørsmålet vært grundigere. Da den kjærende part kom inn i bedriften, måtte han prioritere å ta tak i driften av selskapet. De aktuelle dokumentene ble ikke funnet i arkivet, men bortsatt i et hjørne i et lagerrom. Det fremgår ikke av lagmannsrettens kjennelse om det ved aktsomhetsvurderingen er tatt hensyn til disse omstendighetene. Disse manglene ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner må etter den kjærende parts oppfatning medføre at kjennelsen oppheves.
Øyvind Bauer jr. har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse av 31. august 2000 oppheves.
2. Øyvind Bauer jr. tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»
Kjæremålsmotpartene - Torkildsen m.fl. - har i korte trekk anført:
Kjæremålet er i all hovedsak et angrep på lagmannsrettens bevisvurdering. Det er ikke grunnlag for den kjærende parts anførsel om at kjæremålsmotpartene har ført ham bak lyset. De tidligere instanser har lagt til grunn at kjæremålsmotpartene ikke var kjent med de aktuelle dokumentene da rettsforliket ble inngått i april 1999, og videre at dokumentene ikke ville hatt slik gjennomslagskraft bevismessig at det er åpenbart at rettsforliket var ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Disse bevisvurderingene kan kjæremålsutvalget ikke prøve i et videre kjæremål. Etter kjæremålsmotpartenes oppfatning må kjæremålet allerede av denne grunn forkastes.
Etter kjæremålsmotpartenes oppfatning har lagmannsretten ikke tolket tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2 uriktig. Det er riktig at byretten, som lagmannsretten slutter seg til, har uttalt at det skal «en del til» før et rettsforlik blir ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Denne uttalelsen kan imidlertid ikke forstås slik at lagmannsretten mener at vilkårene for å statuere ugyldighet er strengere enn i avtaleretten for øvrig. Også i avtaleretten ellers skal det «en del til» før en avtale blir ugyldig på grunn av bristende forutsetninger.
Videre har kjæremålsmotpartene anført at lagmannsretten kjennelsesgrunner er tilstrekkelige. Den kjærende part har angrepet kjennelsesgrunnene på bakgrunn av sin egen lovforståelse, men denne er etter kjæremålsmotpartenes oppfatning uklar. Uansett hvilken lovforståelse som legges til grunn, vises det til at lagmannsretten i stor grad har tiltrådt byrettens grundige drøftelser. Etter kjæremålsmotpartenes oppfatning er det ikke begått saksbehandlingsfeil.
Endelig anføres det at den kjærende parts anførsler om muligheten for å finne de aktuelle dokumentene bygger på uriktige opplysninger. Den kjærende part hevder at han først fikk tilgang til selskapets lokaler i august/september 1999, men dette er ikke riktig. Under enhver omstendighet kan det ikke være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har uttalt seg eksplisitt om betydningen av den kjærende parts engasjement i ledelsen av selskapet i relasjon til spørsmålet om muligheten for å finne de aktuelle dokumentene på et tidligere tidspunkt.
Torkildsen m.fl. har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Siden byretten har avvist begjæringen om oppreisning fordi den kom til at den var for sent fremsatt, mens lagmannsretten har kommet til at de materielle vilkår for oppreisning ikke er til stede, kan kjæremålet ikke anses som et videre kjæremål, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 934 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind II, 2. utg. (1998), side 1078-1079. Kjæremålsutvalget har derfor full kompetanse ved behandlingen av kjæremålet.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling åpenbart ikke føre frem, og utvalget er også med hensyn til realiteten kommet til samme resultat som lagmannsretten. Siden kjæremålsutvalget har full kompetanse, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på kjæremålet over saksbehandlingen.
Som hovedregel kan det ikke være noe vilkår for at en oversittelse av ankefrist skal anses forsettlig, at den ankende part har hatt kjennskap til de faktiske omstendigheter som danner grunnlag for anken. Fra denne hovedregel må det gjøres unntak for tilfeller hvor en avgjørelse eller et rettsforlik angripes på grunn av saksbehandlingsfeil eller en ugyldighetsgrunn. I slike tilfeller må parten ha vært kjent med saksbehandlingsfeilen eller ugyldighetsgrunnen for at fristoversittelsen skal anses forsettlig, se Skoghøy, op. cit. side 526 med henvisninger til rettspraksis.
Etter det som er opplyst, må det legges til grunn at den kjærende part først 25. mars 2000 fikk kunnskap om de dokumenter som danner grunnlag for angrepet på rettsforliket. Etter dette kan oversittelsen av ankefristen ikke anses forsettlig. Utvalget finner imidlertid at den kjærende part i betydelig grad kan bebreides for at han ikke tidligere er blitt kjent med disse dokumentene, og spørsmålet om oppreisning skal gis, avhenger da av om det foreligger «særlige omstændigheter ellers» som taler for at oppreisning gis, jf. domstolsloven §153.
Etter utvalgets oppfatning foreligger det her ikke tilstrekkelige grunner til å gi oppreisning.
Det er ubestridt at den kjærende part fikk tilgang til selskapets lokaler i april 1999, og at han i alle fall fra dette tidspunkt har hatt teoretisk mulighet for å få kunnskap om de dokumenter som nå er fremlagt. Ankefrister er blant annet begrunnet med at partene skal ha muligheter for å innrette seg etter en dom eller et rettsforlik, og jo lengre tid det går, dess større problemer vil en omgjøring skape. Som lagmannsretten har fremholdt, er det her tale om en forsømmelse over et meget langt tidsrom, og slik forholdene her ligger an, må det anses å foreligge en kvalifisert uaktsomhet fra den kjærende parts side. I slike tilfeller skjerpes kravene til de omstendigheter som må foreligge, for at oppreisning skal kunne gis, se for eksempel Rt-1995-169 og 1998 side 689.
Den kjærende part har både som grunnlag for påstanden om at forliket skal oppheves, og som begrunnelse for at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at oppreisning bør gis, anført at han er blitt ført bak lyset. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan det at det er gitt uriktige opplysninger, være et relevant moment ved vurderingen av om oppreisning skal gis. I den foreliggende sak har kjæremålsmotpartene bestridt at de har ført den kjærende part bak lyset. Utvalget finner ikke grunn til å ta stilling til dette. Forholdene må være nokså spesielle for at en part skal kunne påberope en uriktig oppfatning av realitetene i saken som grunnlag for oppreisning. Med den kvalifiserte form for uaktsomhet som den kjærende part har utvist, finner utvalget at vilkårene for oppreisning i den foreliggende sak uansett ikke er til stede.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.
Kjæremålet har vært forgjeves. Den kjærende part ble pålagt å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part også pålegges saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse fastsettes i henhold til oppgave fra kjæremålsmotpartenes prosessfullmektig til kr 10.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Øyvind Bauer jr. til Knut Torkildsen, Ronny Melle, Leif Halvor Ljødal og Tor Henning Olsen i fellesskap 10.500 - titusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.