HR-2000-222 - Rt-2000-343
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-22 |
| Publisert: | HR-2000-00222 - Rt-2000-343 (86-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00222, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Janne Kristiansen), B (advokat Harald Otterstad) mot påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Lund, Gussgard, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388, Straffeloven (1902) §227, §233 |
Saken gjelder varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1977 og B, født xx.xx.1979, er begge siktet for overtredelse av straffeloven §233. Ved Sarpsborg forhørsretts kjennelse 27. desember 1999 ble de i medhold av straffeprosessloven §185 jf. §184 jf. §171 annet ledd nr. 2 varetektsfengslet til 10. januar 2000. Ved kjennelse 10. januar 2000 forlenget forhørsretten fengslingsfristen til 7. februar 2000.
Politiet begjærte 7. februar 2000 fengslingen forlenget med fire uker. Ved forhørsrettens kjennelse samme dag ble de siktede besluttet løslatt. Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen, og Borgarting lagmannsrett avsa 11. februar 2000 kjennelse med slik slutning:
«B, født xx.xx.1979, og A, født xx.xx.1977, kan holdes varetektsfengslet inntil retten eller påtalemyndigheten anderledes bestemmer, dog ikke utover mandag 6. mars 2000 kl. 16.00.»
Begge de siktede har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I støtteskriv fra Bs forsvarer anføres at lagmannsrettens lovanvendelse i forhold til straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, bevisforspillelsesfare, er uriktig. Det vises til forhørsrettens tolkning av bestemmelsen og anførslene i tilsvaret til lagmannsretten. Det er de tekniske undersøkelser som nå gjenstår, og det er neppe grunnlag for å hevde at de siktede kan påvirke det arbeid som Kripos eller andre instanser forestår. Det er ikke nødvendig at de siktede holdes fengslet frem til resultatet av de endelige tekniske undersøkelser foreligger. De kan innkalles til politikammeret samtidig og få resultatene forelagt, slik at de ikke skal kunne konferere med hverandre om de tekniske konklusjoner.
B begjæres løslatt.
I støtteskriv fra As forsvarer bemerkes at lagmannsretten nå har funnet skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven §233 første ledd, mens lagmannsretten i forbindelse med forrige fengsling fant at det kun forelå skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven §227 for A. Siden forrige kjennelse er det ikke kommet til bevis av betydning som kan belyse dette spørsmål, og det er derfor ukorrekt av retten å overprøve sin tidligere kjennelse. Bevisvurderingen kan ikke overprøves før det foreligger nye bevis av betydning.
Det anføres at lagmannsretten har tolket lovens krav til bevisforspillelsesfare feil. I tilsvaret til lagmannsretten ble det fremholdt at de tekniske bevis er sikret, slik at faren for bevisforspillelse er helt marginal. Det ble også anført at fortsatt fengsling av A vil være et uforholdsmessig inngrep. Han er nettopp blitt far, og hans samboer trenger hjelp til stell av barnet, som har kolikk. A har også store psykiske problemer. Det synes som lagmannsretten overhodet ikke har vurdert denne anførselen.
A begjæres løslatt.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålene. Det vises til anførslene for lagmannsretten i påtegning 7. februar 2000.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf. straffeprosessloven §388. Begge de siktede har anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, feil. Kjæremålet fra A gjelder i tillegg lagmannsrettens saksbehandling, kjennelsesgrunnene. Dette er anførsler som kjæremålsutvalget kan prøve.
Lagmannsretten uttaler om faren for bevisforspillelse:
«Forhørsretten har for siktede Bs del funnet at det teoretisk sett foreligger bevisforspillelsesfare ved løslatelse, og for siktede As del at det ikke kan utelukkes at oppklaring av saken vil vanskeliggjøres. Forhørsretten har imidlertid funnet at faren ikke er «nærliggende», slik loven krever. Forhørsretten har i begge forhold vært i tvil. Lagmannsretten finner at forhørsretten har lagt for liten vekt på faremomentet. Det gjenstår ytterligere tekniske undersøkelser av drapsvåpenet og det foreligger ennå ingen rapport fra obduksjon av avdøde. Dette er undersøkelser som synes åpenbart å ville kunne kaste lys over hendelsesforløpet da skuddet falt. Lagmannsretten er ikke enig med forsvarerne i at den omstendighet at grunnlaget for disse tekniske bevis allerede er sikret, bevirker at de siktedes mulighet for å forspille bevis er liten. De siktede vil ha mulighet for å tilpasse sine forklaringer til det hendelsesforløp de begge kjenner, på en måte som gjør at bevis kan gå tapt. De har tidligere forandret sine forklaringer for politiet og lagmannsretten finner at det er en nærliggende fare for at de vil søke å tilpasse sine versjoner av hendelsesforløpet og således forspille bevis, om de nå løslates, jf. straffeprosessloven §171, første ledd, nr. 2.»
I Rt-1996-1089 uttaler Høyesteretts kjæremålsutvalg at siktedes mulighet for å tilpasse sin forklaring under straffesaken til de bevis som foreligger, ikke omfattes av bestemmelsen om bevisforspillelsesfare. Å påvirke vitner til å endre tidligere avgitte forklaringer er på den annen side klart omfattet av lovens begrep bevisforspillelse, jf. Rt-1993-128. Likeledes omfatter begrepet påvirkning av medsiktet. Det fremgår imidlertid av forarbeidene til straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 at bevisforspillelsesfaren må vurderes ekstra grundig der dette gjelder i forhold til en medsiktet, se Ot.prp.nr.53 (1983-1984) på side 28 og Innst.O.nr.72 (1984-1985) på side 6, jf. Rt-1994-1336.
Begge de siktede har anført at lagmannsretten har tolket lovens krav om bevisforspillelse feil. Lagmannsretten drøfter ikke i kjennelsesgrunnene om det her er tale om bevisforspillelse ved påvirkning av medsiktet, eller om det er ved en tilpasning av egen forklaring i forhold til øvrige bevis. Som utvalget har fremhevet, er det ikke bevisforspillelse at en siktet tilpasser sin forklaring til foreliggende bevis. Lagmannsrettens uttalelse reiser således tvil om loven er riktig forstått, og i alle tilfelle skulle lagmannsretten redegjort nærmere for hvorfor den mener at det foreligger fare i forhold til den medsiktede.
Utvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, og går derfor ikke inn på de øvrige anførsler i kjæremålene.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.