HR-2000-244 - Rt-2000-364
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-24 |
| Publisert: | HR-2000-00244 - Rt-2000-364 (93-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00244, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Bernt Albert) mot påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Lund, Gussgard, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §170a, §184, §185, §188, §388, Straffeloven (1902) §257, §258, §391a, §49 |
A, født xx.xx.1970, er av Kristiansand politidistrikt 10. februar 2000 siktet for to overtredelser av straffeloven §257, jf. §258, jf. §49 og en overtredelse av straffeloven §391a første og annet ledd.
A ble anholdt 10. februar 2000 og samme dag begjært varetektsfengslet i fire uker, jf. straffeprosessloven §184, §185, §171 første ledd nr. 3 samt §170a.
Kristiansand forhørsrett avsa 10. februar 2000 kjennelse med slik slutning:
«Siktede A, født xx.xx.1970, kan med hjemmel i straffeprosessloven §184, §185, §171 første ledd nr. 3, samt §170a holdes varetektsfengslet inntil videre, men ikke utover torsdag 9. mars 2000 kl. 15.00 med mindre politiet finner å kunne løslate ham tidligere.»
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 14. februar 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er ikke begrunnet fra hans side og forsvarer har opplyst at det ikke vil bli innsendt støtteskriv til kjæremålet.
Påtalemyndigheten, som er kjent med kjæremålet, tiltrer lagmannsrettens kjennelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalget da bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. straffeprosessloven §388. Kjæremålet er som nevnt ikke begrunnet. Utvalget kan ikke se at det er noe å bemerke til saksbehandlingen.
A er varetektsfengslet med hjemmel i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 som åpner for fengsling «når det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling ...». Varetektsfengsling etter denne bestemmelsen forutsetter en skjønnsmessig totalvurdering, hvor siktedes livssituasjon og kriminalitetshyppighet er momenter av betydning, se Rt-1999-473. Lagmannsretten erklærte seg enig i forhørsrettens vurdering av gjentakelsesfaren og tiltrådte dens begrunnelse. I forhørsrettens kjennelsesgrunner heter det:
«For så vidt gjelder de påberopte spesielle fengslingsvilkår, finner retten at det foreligger sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede dersom han løslates nå vil begå nye straffbare handlinger som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder. Det vises bl.a til at han er domfelt 12 ganger i tidsrommet 1989 til 1999, hovedsakelig for vinnings- og narkotikarelatert kriminalitet. Det vises også til at han ble løslatt fra soning av den siste dommen 17. november 1999 med en resttid på 51 dager. De forhold han nå er siktet for er begått i prøvetiden etter løslatelsen. Selv om forholdene i siktelsen isolert sett ikke er av de mest alvorlige, finner retten at den sterke gjentakelsesfaren tilsier at fengsling er påkrevet.
Retten finner at de fengslingssurrogater som er omhandlet i straffeprosessloven §188 ikke er anvendbare i nærværende sak.»
Slik utvalget ser det, gir disse kjennelsesgrunner ikke uttrykk for noen uriktig lovforståelse, og kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.