Hopp til innhold

HR-2000-233 - Rt-2000-500

Fra Rettspraksis
(Omdirigert fra «Rt-2000-500»)
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 2000-03-08
Publisert: HR-2000-00233 - Rt-2000-500 (119-2000)
Stikkord: Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang: Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00233, straffekjæremål
Parter: Påtalemyndigheten mot A (advokat Jan Schjatvet)
Forfatter: Lund, Gussgard, Bruzelius
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §322, §318, §345, §379, §40, Straffeloven (1902) §131, §34, Domstolloven (1915) §148, Våpenloven (1961) §33, §8, Menneskerettsloven EMKN (1999) §2


A, født xx.xx.1939, ble ved Eidsvoll herredsretts dom 28. august 1998 dømt for overtredelse av straffeloven §131 annet straffalternativ og våpenloven §33, jf. §8, til fengsel i tre år, samt inndragning av 150.000 kroner etter straffeloven §34.

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, med unntak av forholdet som gjaldt våpenloven. Anken gjaldt bevisvurderingen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning 25. september 1998 ble anken henvist til ankeforhandling.

Ved Eidsivating lagmannsretts dom 15. februar 1999 ble A dømt for overtredelse av straffeloven §131 annet straffalternativ til fengsel i tre år. Straffen omfattet også forholdet etter våpenloven som var rettskraftig avgjort ved herredsrettens dom. A ble dessuten dømt til inndragning av 150.000 kroner samt til å betale saksomkostninger med 10.000 kroner.

A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Prinsipalt anket han over saksbehandlingen, subsidiært over straffutmålingen. Høyesterett avsa 7. september 1999 slik dom:

«Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves. For det forhold som er rettskraftig avgjort ved herredsrettens dom, fastsettes straffen til en bot på 5 000 - femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.»

Oslo statsadvokatembeter brakte deretter saken inn på ny for Eidsvoll herredsrett, som berammet hovedforhandling til 10. januar 2000. Den 7. januar trakk statsadvokaten saken fra herredsretten, idet det ble opplyst at saken skulle vært brakt inn for Eidsivating lagmannsrett. Eidsvoll herredsrett avsa kjennelse 8. januar 2000, der statsadvokatens begjæring ble tatt til følge. Kjennelsen har slik slutning:

«Saken heves.»

A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa kjennelse 27. januar 2000 med slik slutning:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. Eidsvoll herredsretts dom av 28. august 1998 med hovedforhandling oppheves i den utstrekning dommen er påanket.»

Oslo statsadvokatembeter har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsrettens kjennelse innkom til statsadvokatens kontor 1. februar 2000. Kjæremålet er datert 16. februar 2000 og sendt lagmannsretten pr. telefaks samme dag. Det er bedt om oppreisning for fristoversittelsen, jf. straffeprosessloven §379, jf. §318. Det er vist til at statsadvokaten som har ansvar for saken har vært fraværende fra kontoret fordi han i tiden 24. januar til 15. februar 2000 har utført aktorat i Kristiansand, og at han først 16. februar har hatt anledning til å se kjennelsen.

I kjæremålet er i det vesentlige anført:

Det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling for så vidt gjelder slutningens punkt 2. Saken ble brakt inn for lagmannsretten til behandling av kjæremålet over herredsrettens hevingskjennelse. Kjæremålet ble forkastet, jf. slutningens punkt 1. Når lagmannsretten i tillegg har opphevet herredsrettens dom, har den avgjort et spørsmål som ikke er brakt inn for domstolen. Lagmannsretten kan ikke på egen hånd opptre som ankedomstol uten at det foreligger en anke. Ankesaken ble avgjort ved lagmannsrettens tidligere dom i saken, og ved Høyesteretts dom 7. september 1999. Saken må fremmes for lagmannsretten til ny og fullstendig prøvelse.

Det er nedlagt slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 27.01.2000 oppheves hva gjelder slutningens pkt. 2.»

Forsvareren har i det vesentlige anført:

Kjæremålet er inngitt for sent og må avvises. Det er ikke grunnlag for oppreisning for fristoversittelsen. Oslo statsadvokatembeter består av flere statsadvokater som kunne erklært kjæremål. Selv om den statsadvokat som tidligere hadde behandlet saken, befant seg utenbys, kunne han hatt kontakt med sitt kontor pr. telefon for å holde seg orientert om sine saker. At statsadvokatembetet er organisert på en slik måte at kjæremålet ikke ble inngitt i rett tid, må legges den kjærende part til last, slik at fristoppreisning ikke gis.

Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, er riktig. Herredsrettens dom i saken ble reelt sett opphevet så langt den var påanket i og med lagmannsrettens dom i ankesaken, jf. straffeprosessloven §345 første ledd, jf. §40. Herredsrettens dom har derfor ikke lenger noen rettsvirkning, og det må være unødvendig å oppheve den ved særskilt avgjørelse. Hvis påtalemyndigheten vil fremme saken til pådømmelse på nytt, må saken starte i herredsretten. På denne måte ivaretas siktedes rettigheter etter menneskerettighetsloven §2 nr. 3, jf. EMK artikkel 14 nr. 5.

Det er ikke nedlagt noen påstand i tilsvaret.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Påtalemyndigheten har oversittet kjæremålsfristen med en dag, jf. domstolloven §148 om fristberegning. Utvalget finner etter omstendighetene at denne oversittelsen ikke bør legges påtalemyndigheten til last, jf. straffeprosessloven §379, jf. 318 første ledd, og kjæremålet skal da ikke avvises.

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, hvor lagmannsretten opphever herredsrettens dom av 28. august 1998 med hovedforhandling i den utstrekning dommen er påanket. Kjæremålsutvalget har kompetanse til å prøve alle sider ved denne avgjørelsen.

Høyesteretts dom av 7. september 1999 (HR-1999-54-A) opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling. Herredsrettens dom ble ikke opphevet, men Høyesterett fastsatte særskilt straff for den rettskraftige delen av herredsrettens dom. Dette er i utgangspunktet uforenlig med at herredsrettens dom blir stående.

Opphevelsen skyldtes en saksbehandlingsfeil. Samme saksbehandlingsfeil ble begått av herredsretten. Andenæs uttaler i Norsk straffeprosess, bind II, 2. utgave på side 100, at når en opphevelse skyldes en saksbehandlingsfeil da «våkner herreds- eller byrettens dom på en måte til nytt liv. Hvis anken nå blir trukket tilbake, er det herreds- eller byrettens dom som blir stående». As anke til lagmannsretten over herredsrettens dom gjaldt bevisvurderingen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen, og den var blitt henvist til ankeforhandling. Denne anken er ikke trukket tilbake av A. Kjæremålsutvalget er således uenig med påtalemyndigheten i at saken ikke var brakt inn for lagmannsretten. Saken sto for lagmannsretten så lenge den henviste anken ikke var trukket tilbake.

Lagmannsretten har uten ankeforhandling enstemmig funnet det klart at herredsrettens dom bør oppheves, jf. straffeprosessloven §322 første ledd nr. 1, og har vist til at den feil som førte til opphevelse av lagmannsrettens dom, også hefter ved den del av herredsrettens dom som ble anket til lagmannsretten. Utvalget er enig i dette.

Utvalget finner etter dette at kjæremålet over kjennelsen, slutningens punkt 2, må forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, forkastes.