HR-2000-26-B - Rt-2000-806
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-23 |
| Publisert: | HR-2000-00026-B - Rt-2000-806 (187-2000) |
| Stikkord: | (Konsesjonskraftpris-dommen), Avtalerett, Avtaletolking, Energirett, Prisen for konsesjonskraft |
| Sammendrag: | Saken gjaldt bestemmelsen om prisen for konsesjonskraft i en avtale som Oslo Lysverker og Hol kommune inngikk i 1984. Avtalen hadde en varighet av 20 år og fastsatte prisen for konsesjonskraften til 4 øre pr. kWh, med en nærmere angitt prisregulering.
Etter at produksjonsavgift på elektrisk kraft ble innført i 1993, ba Oslo Lysverker Hol kommune om å godta en oppregulering av vederlaget som svarte til avgiften. Partene ble ikke enige, og Oslo Lysverker avbrøt etter hvert avregningen av konsesjonskraft, med den virkning at Hol kommune måtte kjøpe kraft på det såkalte spotmarkedet. Oslo Energi Produksjon AS (OEP), som var trådt inn i Oslo Lysverkers rettslige posisjon, hadde senere godtatt å gjenoppta avregning til en akontopris på 11,2 øre pr. kWh. Hol kommune reiste søksmål med krav om gjenopptakelse av konsesjonskraftleveringen til den tidligere fastsatte prisen, og erstatning for meromkostningene ved dekningskjøp. I motsøksmål ble det påstått av kommunen pliktet å betale selvkost etter vassdragsregl., slik loven lød i 1948, subsidiært et pristillegg. Herredsretten kom til at prisen skulle være 4 øre pr. kWh med tillegg av produksjonsavgiften. Lagmannsretten ga kommunen fullt medhold, bortsett fra i et spørsmål om starttidspunktet for morarente. Høyesterett gav kommunen medhold. OEP fikk ikke medhold i at avtalefriheten for prisen på konsesjonskraft var begrenset, slik at bare mindre endringer fra lovens selvkostberegning kunne avtales. Heller ikke en tolkning av avtalen kunne føre til at prisbestemmelsen ble satt til side. Ordlyden var klar, og Oslo Lysverker var en ytterst profesjonell part. Det var ikke grunnlag for revisjon av avtalen på grunn av bristende forutsetninger. Utviklingen med økte kostnader for kraftprodusenten hadde vært ugunstig for OEP, men på bakgrunn av forhandlingene mellom partene var det ikke naturlig å se kostnadsøkningen som en bristende forutsetning for Oslo Lysverker, og i alle fall var selskapet nærmest til å bære risikoen for utviklingen. Endelig mente Høyesterett at det klart ikke var grunnlag for å sette prisbestemmelsen til side etter Avtaleloven (1918) § 36. Terskelen bør være høy når det som i denne saken gjaldt profesjonelle parter, det var naturlig å se hen til en totalbedømmelse av fordelingen av ulemper og fordeler som kraftutbyggingen hadde ført til for utbyggeren og kommunen, og det gjaldt ikke en avtale som var evigvarende eller spesielt langvarig. Når avtalens prisbestemmelse måtte legges til grunn, var det ikke omtvistet at leveringsnektelsen var et mislighold fra Oslo Lysverker, og at OEP måtte betale erstatning. |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1996-2743 A/02, LB-1996-2803 A/02 - Høyesterett HR-2000-00026B, nr. 166/1999 |
| Parter: | Oslo Energi Produksjon AS (advokat Helge Olav Bugge) mot Hol kommune (advokat Kristin Bjella) |
| Forfatter: | Coward, Oftedal Broch, Frisak, Bruzelius, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Vassdragsreguleringsloven (1917) §12, Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §366, Energiloven (1990), Lov om produksjonsavgift på elektrisk kraft (1993) |
Dommer Coward: Saken gjelder bestemmelsen om prisen for konsesjonskraft i en avtale som Oslo Lysverker og Hol kommune inngikk i 1984.
Bakgrunnen for tvisten var etableringen av kraftverk i Hol kommune kort etter krigen. Oslo kommune ved Oslo Lysverker hadde i 1940 fått konsesjon til å bygge ut flere vassdrag i Hallingdal. Konsesjonsspørsmålet ble behandlet på nytt etter krigen, og konsesjon ble gitt ved stortingsvedtak 4. juni 1948 og senere utvidet.
Jeg nevner her at det har vært endringer i selskapsstrukturen i tilknytning til Oslo Lysverker. I perioden fra ca 1990 til 1996 var det Oslo Energi AS som var konsesjonær, mens det nå er Oslo Energi Produksjon AS - i det følgende stort sett omtalt som OEP - som har trådt inn i Oslo Lysverkers rettslige posisjon i saken. Dette selskapet, som i dag er landets nest største kraftprodusent, er eid med 80 prosent av Oslo Energi Holding AS, som igjen er fullt ut eid av Oslo kommune, og med 20 prosent av Statkraft Holding AS. - Hol er en hallingdalkommune som i dag har 4655 innbyggere.
Etter §12 nr. 15 i vassdragsreguleringsloven fra 14. desember 1917 pliktet Oslo Lysverker å avstå inntil 10 prosent av kraftproduksjonen til kommunene der kraftverkene lå, såkalt konsesjonskraft. Etter loven, slik den lød i 1948, skulle prisen på denne konsesjonskraften fastsettes etter et eget prissystem med utgangspunkt i selvkost. Hensikten må ha vært å gi kommunene en rimelig kraftforsyning, samtidig som konsesjonæren ikke skulle lide tap. I 1948 var imidlertid prisene på det frie marked såvidt lave at det var gunstigere for kommunene å betale markedspris enn den prisen som fulgte av lovens beregningsregler. Etter ønske fra berørte kommuner i Hallingdal ble det, på grunnlag av enighet mellom partene, fastsatt i konsesjonsvilkårene at kraften skulle leveres «... til samme pris ... som staten til enhver tid fastsetter for sine kraftleveringer i Østlandsområdet», såkalt statskraftpris. Statskraftprisen samsvarte noenlunde med markedsprisen og var i 1948 1 øre pr. kWh. I november 1950 inngikk Oslo Lysverker og Hol kommune en første avtale om kraftlevering, som blant annet inneholdt en prisbestemmelse i samsvar med konsesjonsvilkårene.
Utover i 1950-årene steg statskraftprisen sterkt. Avtalen fra 1950 ble reforhandlet, og Oslo Lysverker og Hol kommune inngikk i 1967/68 en ny avtale, der prisen var satt til 2 øre pr. kWh. Avtalen inneholdt bestemmelser om en nærmere angitt prisregulering hvert femte år, og om at avtalen kunne sies opp med ett års oppsigelsestid. I 1978 sa Oslo Lysverker opp denne avtalen. Partenes forhandlinger om ny avtale førte ikke frem, og Hol kommune tok i mai 1980 ut søksmål for Oslo byrett. Byretten kom i sin dom fra februar 1983 til at prisen skulle fastsettes etter det systemet som vassdragsreguleringsloven ga anvisning på i 1948, altså en form for selvkostberegning, uten at det ble angitt nærmere hvordan beregningen skulle skje. Oslo Lysverker påanket dommen. Det ble imidlertid til at partene forhandlet seg frem til en ny avtale - datert 24. mai/5. september 1984 - før saken kom opp for lagmannsretten, og det er denne avtalen saken gjelder.
Avtalen fastsetter - med virkning fra 1. januar 1984 - prisen til 4 øre pr. kWh, og den inneholder en slik bestemmelse om prisregulering som den forrige avtalen. I motsetning til den tidligere avtalen har avtalen ikke noen oppsigelsesbestemmelse, men det er fastsatt at den kan tas opp til revisjon etter 20 år.
I samsvar med prisreguleringsbestemmelsen er prisen oppjustert 1. januar 1989, 1. januar 1994, og 1. januar 1999, siste gang til 5,09 øre pr. kWh.
Med virkning fra 1. januar 1993 ble det innført en produksjonsavgift på elektrisk kraft, jf. lov 8. januar 1993 nr. 3. Avgiften var i 1993 på 1,2 øre pr. kWh. På bakgrunn av den merutgiften som avgiften medførte, skrev Oslo Energi AS til Hol kommune i april 1994 og ba kommunen om å godta en oppregulering av vederlaget som svarte til avgiften. Kommunen motsatte seg dette. I november 1994 varslet Oslo Energi AS kommunen om at leveringen av konsesjonskraft ville bli avbrutt fra 10. januar 1995 hvis ikke pristillegget ble godtatt. Det ble samtidig uttalt at selskapet ville overveie å kreve «... at kontraktens grunnpris justeres i samsvar med faktiske selvkostnader beregnet etter NVE's retningslinjer for konsesjonskraftlevering av denne kategori». Et krav om dette ble fremsatt i brev 23. desember 1994. På grunn av forhandlinger mellom partene ble det likevel ikke avbrudd på det tidspunktet som var varslet. Oslo Energi AS fremsatte et forlikstilbud på 8 øre pr. kWh, men det ble ikke godtatt av kommunen, og selskapet avbrøt så avregningen av konsesjonskraft fra 1. april 1995. Konsekvensen var at kommunen måtte kjøpe kraft på det såkalte spotmarkedet, til betydelig høyere priser enn for konsesjonskraften - opptil ca 31 øre pr. kWh. Fra 26. august 1996 - etter herredsrettens dom i vår sak - har OEP godtatt å gjenoppta avregning til en akontopris på 11,2 øre pr. kWh.
Ved stevning 18. mai 1995 til Hallingdal herredsrett reiste Hol kommune søksmål med krav om gjenopptakelse av konsesjonskraftleveringen til den tidligere fastsatte prisen, og dessuten erstatning for meromkostningene ved dekningskjøp. Jeg nevner at også Ål kommune var part i saken for herredsretten og lagmannsretten, men at Ål ikke er part for Høyesterett. Oslo Energi AS reiste motsøksmål, der det ble påstått at kommunen pliktet å betale selvkost etter vassdragsreguleringsloven, slik loven lød i 1948. Subsidiært krevde selskapet et pristillegg som svarte til økningen i skatter og avgifter, eventuelt et pristillegg etter rettens skjønn. Herredsretten kom i sin dom 7. mai 1996 til at prisen skulle være 4 øre pr. kWh med tillegg av produksjonsavgiften. Domsslutningen i forhold til Hol kommune lyder slik:
«I. Hovedsøksmålet
For Hol kommune
1. Oslo Energi AS gjenopptar levering av konsesjonskraft til Hol kommune i h.h.t. kontrakt for leveranse av konsesjonskraft av 24. mai og 5. september 1984, til fast pris 4 - fire - øre/kWh, med tillegg av justeringer i h.h.t. avtalens §4, samt med tillegg av produksjonsavgift i samsvar med lov om produksjonsavgift på elektrisk kraft av 08.01.1993 nr. 3.
2. Oslo Energi AS dømmes til å betale til Hol kommune erstatning svarende til differansen mellom kostnad for dekningskjøp for avbrutt levering av konsesjonskraft kr 10.282.013,- - kronertimillionertohundreogåttitotusenogtretten 00/100 - og den av retten bestemte pris for dekningskjøp, jf. pkt. 1 foran, t.o.m. 28. mars 1996. I tillegg betales morarente med 12 - tolv - % beregnet suksessivt etter hvert som dekningskjøp er foretatt.
3. Oslo Energi AS er erstatningspliktig ovenfor Hol kommune for tap som pådras ved at leveringen av konsesjonskraft ikke gjenopptas etter prinsippet i pkt. 2 foran pr. 29. mars 1996, med tillegg av 12 - tolv - % morarente beregnet suksessivt.
4. Oppfyllelsesfristen for pkt. 1 - 3 er 2 - to - uker fra forkynningen av dommen.
...
Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
II. Motsøksmålet
Oslo Energi AS har med virkning fra 1. april 1995 rett til pristillegg for konsesjonskraften som leveres til Hol kommune ... tilsvarende den kostnadsøkningen som innføring av produksjonsavgift innebærer, jf. lov om produksjonsavgift på elektrisk kraft av 08.01.1993 nr. 3.
...
Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»
Oslo Energi AS anket til Borgarting lagmannsrett, både i hovedsøksmålet og i motsøksmålet, mens Hol kommune motanket når det gjaldt det tillegget for produksjonsavgift som herredsretten ila. Lagmannsretten ga i sin dom 21. januar 1999 kommunen fullt ut medhold, bortsett fra i et spørsmål om starttidspunktet for morarenten, som lagmannsretten anså å være av liten betydning. Domsslutningen i forhold til Hol kommune lyder slik:
«I ankesak nr. 96-02743 A/02 (hovedanken):
A. I relasjon til Hol kommune:
HOVEDSØKSMÅLET:
1. Oslo Energi Produksjon AS skal levere konsesjonskraft til Hol kommune i samsvar med avtale datert 24. mai og 5. september 1984, til fast pris 4 - fire - øre pr. kWh, med tillegg av justeringer etter avtalens §4 nr. 2.
2. Oslo Energi Produksjon AS betaler 21.009.202 - tjueenmillionernitusentohundreogto - kroner i erstatning til Hol kommune. I tillegg kommer 12 - tolv - prosent morarente p.a. fra tidspunktet for hvert enkelt kjøp eller innbetaling, dog slik at ingen rente løper før 22. juli 1995.
3. Oslo Energi Produksjon AS er erstatningspliktig for det beløp Hol kommune etter 6. desember 1998 må betale utover den pris som følger av avtalen omhandlet i punkt 1. Erstatningsbeløpet tillegges 12 - tolv - prosent morarente p.a. fra tidspunktet for hver enkelt innbetaling.
4. Oppfyllelsesfristen for det i punkt 2 nevnte beløp er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
MOTSØKSMÅLET:
Hol kommune frifinnes.
SAKSOMKOSTNINGER FOR BÅDE HOVED- OG MOTSØKSMÅL:
I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Oslo Energi Produksjon AS til Hol kommune 200.000 - tohundretusen - kroner. I tillegg kommer 12 - tolv - prosent morarente p.a. fra oppfyllelsesfristen, som er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
...
I ankesak nr. 96-02803 A/02 (motanken):
A: I relasjon til Hol kommune:
1. Hol kommune frifinnes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo Energi Produksjon AS til Hol kommune 6.187 -sekstusenetthundreogåttisyv - kroner, med tillegg av 12 - tolv - prosent morarente p.a. fra oppfyllelsesfristen, som er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Oslo Energi Produksjon AS har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom i forhold til Hol kommune. Anken er angitt å gjelde rettsanvendelsen, men det er senere presisert at anken også reiser «enkelte avledede bevisspørsmål av underordnet karakter». I forhold til Ål kommune er lagmannsrettens dom rettskraftig.
Til bruk for Høyesterett er det foretatt bevisopptak av tre vitner, som alle hadde forklart seg også for lagmannsretten, og det er lagt frem en del nye dokumenter. For det forholdet som saken nå gjelder - tvisten med Hol kommune - står den i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
Den ankende part - Oslo Energi Produksjon AS - har i hovedsak anført:
En tolkning av rettsforholdet må føre til at avregningen skjer etter vassdragsreguleringslovens selvkostordning. Dette resultatet kan begrunnes etter tre argumentasjonslinjer - avtalens offentligrettslige preg, konkrete tolkningsmomenter, eller en mer generelt privatrettslig basert linje. Det har betydning etter alle argumentasjonslinjene at avtalens ordlyd vil føre til et resultat som er minst 46 millioner kroner gunstigere for Hol kommune enn lovens ordning - noe som måtte kreve usedvanlig klare holdepunkter. En viss ubalanse kan godtas på grunn av avtalens stipuleringselement, men det er støtende å opprettholde en avtale som fører til en stadig større skjevhet.
Det er uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke er tale om et offentligrettslig rettsforhold. Vassdragsreguleringslovens bestemmelse om konsesjonskraft er innenfor legalitetsprinsippets område, og det gjelder en ensidig bebyrdende ytelse fra konsesjonæren - opprinnelig en naturalytelse, nå en pengeytelse. Fastsettelsen av konsesjonskraftprisen - som kan likestilles med en skatt eller avgift - er i utgangspunktet lovregulert, og det kan ikke gyldig innkreves høyere skatter eller avgifter enn lovens ordning, med et visst slingringsmonn begrunnet i praktiske hensyn. Det er myndighetsmisbruk fra Hol kommune å fortsette å kreve inn en ytelse langt utover det som følger av lovgivningen.
Konkrete momenter for tolkning av avtalen fører til samme resultat. Selv om det etter avtaleteksten var en fast pris som skulle gjelde, var avtalen basert på et underliggende prinsipp om selvkost; partenes formål var å gjennomføre lovens ordning. At det er vanskelig å beregne selvkost helt eksakt, er ikke noe argument mot dette. Ved tolkningen av avtalen må man godta et slingringsmonn i forhold til faktisk selvkost, men utover det må man gå tilbake til det underliggende prinsippet. Det er illustrerende at man etter få år ikke har fulgt ordlyden i avtalen på noen andre punkter enn prispunktet, men har gitt formålet forrangen. Avtalens bestemmelse om revisjon først etter 20 år kan ikke tas på ordet, i lys av den offentligrettslige og overordnede rammen og av hvordan avtalen ble praktisert. Oslo Lysverker var selvsagt klar over at selvkost kunne endre seg, men på ingen måte over alle de store endringene som kom, og selskapet regnet med at prisreguleringsbestemmelsen skulle være tilstrekkelig.
En innskrenkende tolkning av avtalens prisbestemmelse følger endelig av generelle kontraktsrettslige prinsipper - om lojalitetsplikt og om avtalen som et samvirke for å realisere et formål. At det er avtalt prisregulering, taler for en revisjonsadgang også utover det som følger av avtaleteksten, når bestemmelsen ikke fyller formålet. Det har videre betydning at det er kommune og stat som, ved skatter og avgifter, utløser det vesentlige av økningen i selvkosten; ikke bare blir Oslo Lysverker med rettsetterfølgere påført en enorm tilleggsbyrde, men mye kommer reelt Hol kommune til gode. Det må også tale i selskapets favør at det lenge bar tilleggsbyrdene tålmodig, men likevel ble møtt med en kald skulder da det reagerte.Viktige reelle hensyn er at det bør være balanse i forholdet mellom ytelsene, og at selvkost har et særlig vern. Alle de postene som har ført til økt selvkost, er åpenbart dekningsberettiget hvis lovens bestemmelser legges til grunn.
Subsidiært anføres at avtalens prisbestemmelse må settes til side på grunn av bristende forutsetninger. Man har da en bakgrunnsrett å falle tilbake på som løser alle spørsmål.
Atter subsidiært anføres at avtalen må revideres etter avtaleloven §36.
Skulle Hol kommune få medhold, bestrides ikke erstatningsplikten eller selve utregningen av erstatningskravet. Av hensiktsmessighetsgrunner bestrides nå heller ikke kravet om morarente.
Det anføres imidlertid at også innmatingsavgiften (vederlaget til netteieren for overføring av kraften) er en del av saken, jf. blant annet at det allerede i påstanden i stevningen i motsøksmålet er henvist til hele §12 nr. 15 i vassdragsreguleringsloven.
Oslo Energi Produksjon AS har nedlagt slik påstand:
«1.1 Prinsipalt:
Hol kommune plikter å betale selvkostpris for konsesjonskraften i samsvar med reglene i vassdragsreguleringsloven §12 nr. 15, herunder åttende ledd slik dette lød i 1948, jf. NVEs retningslinjer for selvkostberegning.
1.2 Subsidiært, og oppad begrenset i samsvar med den prinsipale påstand:
Hol kommune plikter i tillegg til den nominelle kontraktspris å betale pristillegg for konsesjonskraften fastsatt efter rettens prinsippanvisning, herunder bl.a. tillegg for økningen i
- skatter (2.1 og 2.2.1)
- avgifter (2.2.2 og 2.2.3.b)
- reguleringsutgifter (2.3)
- erstatninger (2.2.3.a)
og
- innmatningsavgift
- efter avtaleikrafttredelsen med Hol pr. 1. januar 1984.
1.3. Atter subsidiært:
Hallingdal herredsretts dom i motsøksmålet (domsslutningens del II første avsnitt) stadfestes så langt den er påanket.
2. Dersom domsslutningen i relasjon til pkt. 1 foran medfører at det på grunnlag av efterfølgende utregning oppstår en differanse i Oslo Energi Produksjon AS' favør mellom Hols a konto-betaling og pliktig betaling, plikter Hol kommune å efterbetale dette, med tillegg av morarenter fra suksessive forfall til betaling skjer.
3. Dersom domsslutningen i relasjon til pkt. 1 foran medfører at det på grunnlag av etterfølgende utregning oppstår en differanse i Hols favør mellom Hols a konto-betaling og pliktig betaling, plikter Oslo Energi Produksjon AS å tilbakebetale dette, med tillegg av morarenter fra suksessive forfall til betaling skjer. - Forøvrig frifinnes Oslo Energi Produksjon AS for alle Hols krav.
4. Ved den efterfølgende utregning som nevnt i pkt. 2 og 3, godskrives Hol kommune - i den periode konsesjonskraft ikke ble avregnet - differansen mellom tidligere oppgitt dekningskjøpspris og den konsesjonskraftpris som utregnes på grunnlag av domsslutningen i relasjon til pkt. 1 foran.
5. Oslo Energi Produksjon AS tilkjennes saksomkostninger for alle retter, med tillegg av avsavnsrente for herreds- og lagmannsretten, og med tillegg av 12 % morarente for alle instanser fra 14 dager efter forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer.»
Ankemotparten - Hol kommune - har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens avgjørelse er riktig, både når det gjelder resultatet og rettsanvendelsen.
Det gjelder ingen spesielle begrensninger i avtalefriheten for prisen på konsesjonskraft. OEP har ikke angitt noe konkret grunnlag for at det skal være begrensninger ut fra et offentligrettslig aspekt. Hol kommune er ikke noe myndighetsorgan i forhold til vassdragsreguleringsloven. Det er heller ikke riktig at det er tale om en ensidig byrde; en søker har ikke krav på konsesjon, og det er i høyeste grad tale om ytelse mot ytelse her. Det interessante for en kraftutbygger er den samlede belastningen som påføres - ved skatter og avgifter, de ytelsene som vassdragsreguleringsloven pålegger, og det utbyggeren påtar seg ved avtaler med kommunen. I vår sak er viktige aspekter at ytelsene til Hol kommune utover konsesjonskraften var små fordi utbyggingen var gammel, og at de fysiske inngrepene var langt større ved slike gamle utbygginger enn i dag.
At det gjelder avtalefrihet på området, er lagt til grunn av lovgiveren i 1917, av Stortinget da Oslo Lysverker fikk konsesjon i 1948, av partene i saken, og av forvaltningsmyndigheter og lovforberedende organer. Det er aldri tidligere kommet uttalelser om noen begrenset kompetanse for partene, men tvert imot oppfordringer til å inngå avtaler. Ingen offentligrettslige hensyn tilsier begrensninger. Selvkost som beregningsmåte er ikke generelt noe beskyttet prinsipp. For konsesjonskraften reiser det også store problemer å beregne selvkost.
Det er ikke grunnlag for å fravike ordlyden i avtalen i vår sak ved tolkning. Avtalen er enkel, og ordlyden er klar. Begge parter har akseptert at det er risiko for endringer. Noe annet ville vært lett å avtale. Oslo Lysverker var en ytterst profesjonell aktør, og det var selskapet som førte avtalen i pennen. Hol kommune hadde ikke tilsvarende innsikt, og fikk heller ikke tilgang til relevante tallopplysninger fra selskapet.
Skulle man fravike ordlyden, måtte det kreves sterke holdepunkter, og slike holdepunkter finnes ikke. Det har aldri vært noe formål for partene å følge lovens ordning for prisfastsettelsen. Avtalen innebar et kompromiss, der begge parter jenket seg noe. Hovedsiktemålet for Hol kommune har hele tiden vært å få rimelig kraft, og kommunen godtok prisen etter 1984-avtalen fordi den lå fast. Oslo Lysverker godtok den avtalte prisen blant annet fordi selskapet ikke ville binde seg til et bestemt prinsipp, eller opplyse hva selvkost var. Selskapet hadde også allerede ved konsesjonstildelingen i 1948 godtatt en pris som lå langt under selvkost.
Avtalen kan ikke revideres på grunnlag av bristende forutsetninger. Oslo Lysverker hadde ingen forutsetning om at prisen tilnærmet skulle tilsvare lovens selvkost. En eventuell forutsetning var ikke i noe fall kausal, synbar eller relevant. De fleste elementene i kostnadsøkningen var selskapet dessuten kjent med, og det må bære risikoen for endringene.
Det er heller ikke grunnlag for revisjon etter avtaleloven §36. Terskelen er høy både for å bruke bestemmelsen til skade for en svakere part og for å bruke den mellom profesjonelle. I vår sak må rimeligheten vurderes i forhold til den totale fordelingen av verdistigningen som følge av vassdragsressursene, og vurderingen må knyttes til det som det faktisk koster Oslo Lysverker å produsere kraften. Det er ikke grunnlag for å ta med fortjenestetillegg på 20 prosent og heller ikke kapitalkostnader, når anlegget er så gammelt som her. Da blir det ikke avvik av betydning mellom avtalens pris og reelle produksjonskostnader for OEP.
Etter dette gjelder avtalens prisbestemmelse, og Oslo Lysverker har misligholdt ved å avbryte kraftleveringen.
Det kan ikke gis dom for innmatingsavgiften, som ikke har noe å gjøre med selvkost etter vassdragsreguleringsloven, og ikke er tema i saken.
Hol kommune har nedlagt slik påstand:
«I hovedsøksmålet:
Prinsipalt:
1. Borgarting Lagmannsretts dom pkt 1 og 2 vert stadfesta.
2. Oslo Energi Produksjon AS er erstatningspliktig for det Hol kommune etter 6. desember 1998 har betalt og betaler for levering av konsesjonskraft etter avtale 24. mai og 5. september 1984 ut over den pris som følger av nevnte avtale pkt 4, med tillegg av 12 % morarente rekna suksessivt etterkvart som kjøp er foretatt.
Subsidiært:
Oslo Energi Produksjon AS er erstatningspliktig for differansen mellom Hols foretatte dekningskjøp frå 1. april 1995 til 26. august 1996 og for differansen mellom avtalt akontosum frå 26. august 1996 og den av retten bestemte pris for konsesjonskrafta fram til rettskraftig dom, med tillegg av 12% morarente rekna suksessivt.
I motsøksmålet:
Prinsipalt:
Borgarting Lagmannsretts dom pkt 1 blir stadfesta.
Subsidiært:
Oslo Energi Produksjon AS skal levere konsesjonskraft til Hol kommune i samsvar med kontrakt inngått 24. mai og 5. september 1984 for kraft referert Hol I, II og III til faktiske produksjonskostnader, basert på at det opprinnelege anlegg er å sjå som fullt nedskrive.
Sakskostnader for begge:
Hol kommune vert tilkjent sakskostnader for alle rettar, med tillegg av 12% rente frå oppfyllelsesfrist, rekna to - 2 - veker etter forkynning av dom.»
Mitt syn på saken:
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og er i det alt vesentlige enig i begrunnelsen.
Jeg ser først på om det gjelder særlige begrensninger i avtalefriheten når det gjelder prisen på konsesjonskraft.
Oslo Energi Produksjon AS anfører at avtalen har et offentligrettslig preg, og at det må følge av dette at avtalefriheten for prisen på konsesjonskraft er begrenset, slik at bare mindre endringer fra lovens selvkostberegning kan avtales. Det anføres at levering av konsesjonskraft til en særlig lav pris kan likestilles med en skatt eller avgift, og at det er myndighetsmisbruk fra kommunen å kreve inn en ytelse langt utover det som følger av loven. - Jeg bemerker først at selv om kraftutbyggerens plikt etter vassdragsreguleringsloven til å levere konsesjonskraft til kommunen er offentligrettslig, innebærer ikke det at kommunen er et myndighetsorgan etter denne loven når prisen skal fastsettes. Jeg kan da ikke se at det er plass for noe spørsmål om myndighetsmisbruk her.
Spørsmålet er så hvordan vassdragsreguleringslovens regler om pris for konsesjonskraft skal forstås. Innledningsvis nevner jeg at disse reglene er endret i 1959 og 1990, men at de nye reglene ikke gjelder for slike eldre konsesjoner som i vår sak.
Jeg har ikke funnet noen støtte for OEPs anførsel om at loven begrenser avtalefriheten. Det het i vassdragsreguleringsloven §12 nr. 15 åttende ledd, slik bestemmelsen lød i 1948:
«Kraften skal leveres efter en maksimalpris beregnet paa at dække produktionsomkostningene - deri indbefattet 6 pct. rente av anlægskapitalen - med tillæg av 20 pct. ... Maksimalprisen fastsættes ved overenskomst mellem vedkommende departement og koncessionæren eller i mangel av overenskomst ved skjøn.»
Lovteksten i seg selv gir neppe noen vesentlig veiledning for vårt spørsmål. Uttalelser i forarbeidene forutsetter imidlertid at det skulle gjelde avtalefrihet. Slik oppfatter jeg klart Ot.prp.nr.15 for 1916, der det heter:
«... idet den almindelige regel formentlig herefter som nu vil bli, at prisen fastsættes ved overenskomst, saaledes at de i loven opstillede beregningsregler alene kommer i betragtning ved parternes bedømmelse av den pris, som avtales.»
Senere praksis synes entydig å ha lagt til grunn at partene kan avtale prisen på konsesjonskraften. Det må være partenes enighet Stortinget bygde på da konsesjonsvilkåret i vår sak, som avvek fra lovens ordning, ble fastsatt i 1948 - Stortingets plenarvedtak kunne ikke i seg selv sette lovens ordning til side. At det er avtalefrihet, er videre lagt til grunn i nyere lovforarbeider, se Ot.prp.nr.39 for 1958 side 23 og Ot.prp.nr.43 (1989-1990) side 72. I NOU 1985:9 Energilovgivningen heter det på side 51:
«Det anbefales derfor at flest mulig utbyggingskommuner finner fram til tilfredsstillende løsninger basert på økonomisk kompensasjon etter forhandlinger med kraftutbyggere.»
I rundskriv fra Norges vassdrags- og energiverk fra 1995 og 1997 er avtalefriheten understreket. Også i juridisk litteratur er avtalefriheten lagt til grunn, se Falkanger og Haagensen (red.): Norsk vassdragsrett, 1988 side 336. Ikke noe sted er det gitt uttrykk for at denne avtalefriheten skal være underlagt spesielle begrensninger. Jeg kan heller ikke se at reelle grunner taler for slike begrensninger. Det ville også være vanskelig å avgjøre hvor grensen for avtalefriheten i tilfelle skulle gå, og en slik løsning ville derfor rettsteknisk virke uheldig. Denne argumentasjonslinjen fra OEP kan dermed ikke føre frem.
Videre anfører OEP at konkrete tolkningsmomenter fører til at avtalen fra 1984 mellom Oslo Lysverker og Hol kommune må forstås som å innebære at lovens selvkostordning skal legges til grunn, bare med et slingringsmonn. Heller ikke dette finner jeg noen støtte for. I avtalens bestemmelse om pris heter det:
Ǥ4. PRIS OG AVREGNING.
1. For kraftleveringen i henhold til §1 skal HK fra 1.1.84 betale 4.0 øre/kWH. ...
2. Av kraftprisen regnes 20% eller 0.8 øre/kWh å representere driftsomkostninger. Denne del av kraftprisen justeres i samme prosentvise forhold som den gjennomsnittlige timefortjeneste for voksne menn etter Norsk Arbeidsgiverforenings statistikk. Justeringen skal skje hvert 5. år, første gang 1.1.1989 og baseres på foregående års gjennomsnittlige timefortjeneste. Den nye pris gjelder for de etterfølgende 5 år. ...»
Bestemmelsen om avtalens varighet lyder slik:
Ǥ9. VARIGHET.
Partene er enige om at leveringsplikten etter nåværende bestemmelse i prinsippet er uoppsigelig. Partene er videre enige om at avtalen, når det gjelder andre spørsmål, kan tas opp til revisjon etter 20 år.»
Avtalens ordlyd er klar - den innebærer en i utgangspunktet fast pris, med en viss justering, og med 20 års varighet. Oslo Lysverker, som formulerte utkast til avtalen på grunnlag av partenes forhandlinger, var en ytterst profesjonell part med innsikt i området. Hadde selskapet ønsket en annen ordning, ville det vært enkelt å formulere et utkast som uttrykte det. Partene har nok under forhandlingene sett hen til vanlige prinsipper for fastsetting av prisen på konsesjonskraft - statskraftpris og selvkost. Men jeg kan ikke se at det innebærer at de hadde et formål som skulle føre til at noe av disse prinsippene kan anses som avtalt.
OEP anfører også generelle kontraktsrettslige prinsipper som grunnlag for at avtalen ikke kan forstås etter sin ordlyd. Subsidiært er det anført at avtalen må revideres på grunn av bristende forutsetninger, eller - atter subsidiært - at den må revideres som urimelig, etter avtaleloven §36. I atskillig utstrekning er de samme momentene relevante i forhold til alle disse tre anførslene, og jeg behandler dem til dels under ett. Skal man unnlate å følge avtalens ordlyd, må nemlig begrunnelsen i alle fall ligge i den utviklingen som er skjedd i kostnadene for Oslo Lysverker med rettsetterfølgere; det var ikke innvendinger mot å anvende avtalen etter ordlyden i det første tiåret.
Fra OEPs side er det lagt frem en oversikt som skal vise kostnadsutviklingen. I samsvar med avtalens prisreguleringsbestemmelse er prisen oppjustert fra 4 til 5,09 øre pr. kWh fra 1984 til 1999, mens OEPs beregninger viser at selvkost i perioden 1983 til 1999 steg fra 5,06 til 9,52 øre (uten innmatingsavgift). I årene fra 1. januar 1993 til 1. januar 1998 skulle det betales produksjonsavgift, og selvkosten lå enda høyere, 13,56 øre i 1997 etter OEPs beregninger. Den samlede differansen mellom selvkost og prisen etter avtalen har OEP anslått til vel 46 millioner kroner for perioden fra og med 1994 til og med utløpet av avtalen i 2003. Hol kommune har ikke vesentlige innvendinger mot OEPs tallmessige beregninger i seg selv, men mener at flere av postene er lite relevante for vurderingen i saken. Kommunen anfører at et 20 prosent-tillegg - som etter oppstillingen er økt fra 0,84 øre i 1983 til 1,59 øre i 1999 - gjelder fortjeneste og bør holdes utenfor, at kapitalrelaterte kostnader - 2,28 øre for 1999 - i det vesentlige er irrelevante når det som her gjelder gamle anlegg, og at økningen i driftskostnader - fra 1,17 til 1,80 øre - klart må være OEPs risiko. Innmatingsavgiften - 1,18 øre i 1999 - ligger utenfor saken etter kommunens syn.
Mitt utgangspunkt er at avtalens prisbestemmelse er klar, og at det må kreves sterke grunner for å sette den til side - enten dette betegnes som resultat av generelle tolkningsprinsipper eller av avtalerevisjon. Avtalen ble inngått av profesjonelle parter, og denne karakteristikken gjelder i hvert fall ikke i mindre grad for Oslo Lysverker enn for kommunen. Det er naturlig å se avtalen som et kompromiss, der begge parter fikk og ga noe i forhold til sine utgangsposisjoner når det gjaldt pris og varighet. Hol kommune hadde en pris på 3,75 øre pr. kWh som utgangspunkt i forhandlingsmøtet som ble holdt 11. november 1983, men godtok 4 øre i avtalen. Oslo Lysverker ønsket i utgangspunktet å begrense avtalens varighet til 10 år, men godtok 20 år. At selskapet bevisst tok en risiko, fremgår etter min mening klart av et notat 14. juni 1984 fra Oslos daværende kommuneadvokat til styret i Oslo Lysverker, der det blant annet heter:
«Avtaleutkastets vesentligste punkt er prisen ... For prisen er det fastsatt en indeksregulering i §4 nr. 2. Det følger umiddelbart av loven at regulantens leveringsplikt er uoppsigelig. Man var klar over at det ved langsiktige kontrakter kan oppstå endrede forhold som ingen på forhånd kan overskue. Man fant derfor at det måtte tas med en «sikkerhetsventil» ved at avtalen kan tas opp til revisjon etter 20 år.»
Slik jeg ser på saken, er det ikke nødvendig for meg å ta bestemt stilling til hver enkelt post i OEPs beregning av kostnadsøkningen. Men jeg mener - i likhet med lagmannsretten i drøftelsen av avtaleloven §36 - at både 20 prosent-tillegget og kapitalkostnadene er mindre relevante for de vurderingene av risikofordeling og rimelighet som skal foretas i saken.
Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å sette den avtalte prisen til side ved avtaletolkning eller ved avtalerevisjon. Riktignok har utviklingen vært ugunstig for OEP. Etter min mening er det likevel, etter bakgrunnen i partenes forhandlinger, ikke naturlig å si at kostnadsutviklingen representerer en bristende forutsetning for Oslo Lysverker. Og i alle fall må selskapet etter min mening være nærmest til å bære risikoen for den utviklingen som har funnet sted, slik at anførselen om revisjon på grunnlag av bristende forutsetninger ikke kan føre frem.
Jeg finner det videre klart at det ikke er grunnlag for å sette prisbestemmelsen til side etter den bredere rimelighetsvurderingen som avtaleloven §36 gir anvisning på. I den grad det er tale om å bruke §36 når det som her er tale om en avtale mellom profesjonelle, bør terskelen i alle fall være høy, jf. blant annet flertallet i Rt-1999-922, på side 932. Jeg er også enig med Hol kommune i at det i en rimelighetsvurdering etter §36 er naturlig å se hen til en totalbedømmelse av den fordelingen av ulemper og fordeler som kraftutbyggingen har ført til for utbyggeren og kommunen. Videre viser jeg til at det ikke gjelder en evigvarende eller spesielt langvarig avtale. I dag er det bare 3-4 år igjen av løpetiden, og det var først etter ca 10 år at Oslo Lysverker reagerte på rimeligheten av avtalen, og opprinnelig bare på bakgrunn av den nye produksjonsavgiften.
Jeg er etter dette kommet til at avtalens prisbestemmelse må legges til grunn, og det er da ikke omtvistet at leveringsnektelsen representerte et mislighold fra Oslo Lysverkers side, og at OEP må betale erstatning. Heller ikke selve erstatningsberegningen er omtvistet i saken.
Partene er likevel uenige om hvorvidt innmatingsavgiften inngår i saken. Hol kommune har i brev 11. april 2000 til OEP presisert at kommunen «... ikkje vil motsetja seg å betala lovlege kostnader knytta til inn- eller utmating av krafta framover, slik kommunen måtte vera skuldig til dette etter gjeldande rettslege grunnlag, jf. m.a. brev frå Olje- og Energidepartementet av 25.03.99». OEP ønsker likevel fastsettelsesdom for kommunens plikt til å betale avgiften, men uten at det er prosedert på det nærmere omfanget av plikten. Kommunen mener at innmatingsavgiften ligger utenfor saken. Jeg bemerker at plikten til å betale innmatingsavgift ikke følger av vassdragsreguleringsloven, men av forskrift gitt med hjemmel i energiloven 29. juni 1990. Lagmannsretten har ikke pådømt krav om denne avgiften, og jeg oppfatter da dette som et nytt krav for Høyesterett, som må nektes tatt opp, jf. tvistemålsloven §366. Jeg peker også på at kommunen som nevnt har erkjent en plikt til å betale.
Anken fører etter dette ikke frem, verken i hovedsøksmålet eller motsøksmålet. Domsslutningen må kunne utformes under ett for hovedsøksmål og motsøksmål, og gå ut på stadfestelse av lagmannsrettens dom. Jeg mener at også lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse må stadfestes, og at Hol kommune må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostninger for Høyesterett er krevd med kr 662.147,50, av det er kr 21.667,50 utlegg og kr 640.480 honorar. Jeg er kommet til at salærkravet må settes noe ned, ut fra hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176, og viser blant annet til at Hol kommune har vært representert med to prosessfullmektiger under hele behandlingen i Høyesterett. Samlede omkostninger for Høyesterett settes til 520.000 kroner.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo Energi Produksjon AS til Hol kommune 520.000 - femhundreogtjuetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Frisak: Likeså.
Dommer Bruzelius: Likeså.
Dommer Gussgard: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo Energi Produksjon AS til Hol kommune 520.000 - femhundreogtjuetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.