HR-2000-296-K - Rt-2000-868
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-16 |
| Publisert: | HR-2000-00296-K - Rt-2000-868 (202-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Skatterett, Merverdiavgift |
| Sammendrag: | Saken gjaldt motregning for skyldig skatt i tilgodehavende merverdiavgift. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00296, sivilt kjæremål |
| Parter: | Staten v/kemneren i Ålesund mot Frank Walderhaug (advokat Einar With) |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §32, Tvistemålsloven (1915) §404, Dekningsloven (1984) §2-5, §2-7 |
Saken gjelder motregning for skyldig skatt i tilgodehavende merverdiavgift, jf. skattebetalingsloven §32 nr. 2 og nr. 4.
Frank Walderhaug hadde tilgode merverdiavgift for tredje termin 1999 med til sammen kr 10.836,-. Den 5. august 1999 foretok staten v/kemneren i Ålesund motregning i dette beløpet til delvis dekning av skyldig restskatt for 1990.
Walderhaug påklaget beslutningen om motregning til Sunnmøre namsrett, som 8. november 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Beslutning om motregning foretatt av Kemneren i Ålesund overfor Frank Walderhaug for skyldig skatt i tilgode merverdiavgift samt beslutning om utleggstrekk i dagpenger gitt i oppstartsfasen ved etablering av egen virksomhet opprettsholdes.
2. Saksomkostninger tilkjennes innklagede med kr 500,-.»
Walderhaug påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som 1. februar 2000 - under dissens - avsa kjennelse med slik slutning:
«1.Beslutning om motregning foretatt av kemneren i Ålesund over Frank Walderhaug for skyldig skatt i tilgode merverdiavgift oppheves.
2. Namsrettens beslutning om å opprettholde beslutning foretatt i kemneren i Ålesund om utleggstrekk i dagpenger oppheves og klagen fra Frank Walderhaug på dette punkt avvises fra namsretten.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.»
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for namsretten og lagmannsretten fremgår av de tidligere instansers kjennelser.
Staten v/kemneren i Ålesund har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen er kjæremålet angitt å gjelde lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Staten v/kemneren i Ålesund har i hovedsak gjort gjeldende:
Lagmannsretten har ikke tolket skattebetalingsloven §32 nr. 2 siste punktum rett. Bestemmelsen må forstås på samme måte som dekningsloven §2-7. Ved vurderingen av om skatteyteren har tilstrekkelig midler til livsopphold, må det tas hensyn til alle inntekter skatteyteren oppebærer samt til alle midler han har til disposisjon. Det er ikke hjemmel for å holde midler som er satt av til varekjøp utenfor vurderingen. Det må således tas hensyn til det beløp, stort kr 42.000,-, som Walderhaug hadde avsatt til varekjøp.
Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at ektefellens inntekt ikke nødvendigvis skal hensyntas krone for krone. Familiens samlede inntekter og utgifter til livsopphold må ses under ett, jf. forskrift om påleggstrekk §4 nr. 1. Videre har lagmannsretten uriktig lagt vekt på at Walderhaugs virksomhet ikke umiddelbart vil kunne gå med overskudd, og at det er naturlig å forsøke å sette Walderhaug i stand til å yte et økonomisk bidrag til familiens underhold. Skatteyter har heller ikke fremlagt dokumentasjon som viser at inntektene fra hans virksomhet etter en overgangsfase vil kunne betjene skattegjelden.
Staten v/kemneren i Ålesund har nedlagt slik påstand:
«1. Beslutningen om motregning foretatt av staten v/kemneren i Ålesund over Frank Walderhaug for skyldig skatt i tilgode merverdiavgift stadfestes.
2. Staten v/kemneren i Ålesund tilkjennes saksomkostninger.»
Frank Walderhaug har inngitt tilsvar. Det anføres prinsipalt at kjæremålet må avvises etter tvistemålsloven §404 annet ledd. Subsidiært anføres at lagmannsrettens resultat beror på skjønnsmessige vurderinger som ikke kan prøves ved videre kjæremål. Frank Walderhaug har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
Kjæremålet forkastes.
Under begge påstander:
Frank Walderhaug tilkjennes saksomkostninger.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse. Utvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve om det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller tolking av en lovbestemmelse, jf. tvistemålsloven §404 første ledd.
Kjæremålet gjelder spørsmålet om det ved vurderingen av om den skattepliktiges inntekt blir utilstrekkelig til livsopphold for ham og hans familie, skal tas hensyn til at han har bankinnskudd, og til hele ektefellens inntekt. Utvalget finner at disse spørsmål gjelder tolkingen av skattebetalingsloven §32 nr. 4 siste punktum som kan prøves ved videre kjæremål.
I lagmannsrettens begrunnelse for å oppheve motregningen uttales:
«Det er på det rene at Walderhaug selv etter 1. august 1999, da dagpengene opphørte, ikke har hatt faste løpende inntekter i form av ordinær lønn eller ytelser fra det offentlige. Lagmannsrettens flertall forstår det slik at han tidligere i 1999 etablerte en næringsvirksomhet ved hjelp av et kapitaltilskudd fra familien på 100.000 kroner. Det er naturlig at virksomheten - tørrfiskimport fra Island - ikke umiddelbart går med overskudd. For at virksomheten i det hele tatt skal kunne drives er det videre naturlig at Walderhaug til enhver tid må ha en viss kapital disponibel.
Etter en samlet vurdering, der det er tatt hensyn til at ektefellens inntekt er tilstrekkelig bare ved strengeste tolkning av enkelte skjønnsmessige momenter, at ektefellens inntekt ved vurderingen ikke nødvendigvis skal hensyntas krone for krone, og at det må være naturlig å forsøke å sette Walderhaug i stand til å yte et visst økonomisk bidrag til familiens underhold, finner lagmannsrettens flertall at det pr august 1999 ikke tilfløt Walderhaug ytelser som oversteg det som med rimelighet trengtes til underhold for ham og hans husstand.»
Det er noe uklart hvorfor lagmannsretten nevner et kapitalinnskudd på kr 100.000 når det, etter det som ellers er opplyst, er tale om et bankinnskudd på kr 42.000. Dette forhold har imidlertid ingen betydning for det prinsipielle spørsmål i saken.
Etter skattebetalingsloven §32 nr. 4 er det avgjørende om den «skattepliktiges inntekt» blir tilstrekkelig til livsopphold for ham og hans familie. Spørsmålet er om dette innebærer en begrensning, slik at skattepliktiges formue skal holdes utenfor vurderingen. Det vises i denne sammenheng til kjennelse i Rt-1994-870, der det ved tolkingen av bestemmelsen om utlegg i lønnskrav mv. i dekningsloven §2-7 første ledd, ble lagt til grunn at kapitalinntekt ikke skulle trekkes inn i vurderingen av om lønnen overstiger det som er nødvendig til underhold av skyldneren og hans husstand.
Skattebetalingsloven §32 gir adgang til motregning også i andre fordringer enn krav på inntekt. Det må derfor i alle fall legges vekt på om den fordring som bringes til motregning, er nødvendig til livsopphold for skattepliktige og hans familie. Utvalget mener at det i forhold til skattebetalingsloven §32 nr. 4 også må legges vekt på om den skattepliktige har andre midler, både formue og inntekt, se i denne sammenheng den generelle bestemmelse i dekningsloven §2-5 om begrensningen i retten til utlegg i fordringer mv.
Lagmannsretten har i sin begrunnelse lagt vekt på Walderhaugs behov for kapital for å bygge opp en næringsvirksomhet. Etter utvalgets mening er dette ikke relevant ved vurderingen etter §32 nr. 4 siste punktum.
Utvalget er imidlertid enig med lagmannsretten i at det ikke ubetinget kan legges vekt på ektefellens inntekt. Det må i denne forbindelse skje en skjønnsmessig vurdering blant annet på grunnlag av hva ektefellen plikter å bidra med til underhold av familien. Forskriften om påleggstrekk av 21. august 1981 §4 nr. 1 inneholder heller ingen ubetinget regel om at ektefellens inntekt i sin helhet skal tillegges vekt.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Da skattebetalingsloven §32 nr. 4 siste punktum kan gi grunnlag for tolkingstvil, tilkjennes ikke saksomkostninger for kjæremålsutvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.