HR-2000-1297 - Rt-2001-143
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-26 |
| Publisert: | HR-2000-01297 - Rt-2001-143 (35-2001) |
| Stikkord: | Strafferett, Ran, Straffutmåling, Samfunnstjeneste |
| Sammendrag: | A er 24 år. Hans foreldre var rusmisbrukere. Etter at de ble arrestert for narkotikakriminalitet da han var 15 år ble han plassert av barnevernet hos sine farforeldre, der han også tidvis har bodd etter at han ble voksen. I desember 1998, da han selv hadde misbrukt narkotika i fire år, ble han klar over at farmoren oppbevarte mange penger hjemme. Sammen med en person som han hadde narkotikagjeld til, planla han å rane farmoren.
Etter å ha fått farfaren vekk, utstyrte de seg med hammer og øks, maskerte seg med skjerf og kom seg inn i huset der de truet farmoren ved å vise henne redskapene og si at de ville ha alle pengene hennes. Hun ble bundet til en stol, men kom seg etter hvert løs og fikk ringt til politiet fra en nabo mens gjerningsmennene gjennomsøkte huset. Hun gjenkjente sitt barnebarn, men var meget redd da hun forsto at de var i narkotikarus. Han var også dømt for noen andre forhold av underordnet betydning ved straffutmålingen. Etter løslatelse fra varetekt i januar 1999 tok domfelte frivillig opphold ved et evangeliesenter i Hedmark der han ble i 8 måneder for å komme ut av sitt rusmisbruk. Det synes han i dag å ha klart. Han har fått nytt miljø, og bor i dag igjen hos farforeldrene. Han har mesteparten av 2000 vært under attføring i en bedrift der han vil få lærekontrakt og som gir ham svært godt skussmål. I byrett og lagmannsrett ble han idømt 360 timer samfunnstjeneste med subsidiær fengselsstraff 1 år og 5 måneder samt 30 dager ubetinget fengsel som var sonet ved varetekt. Påtalemyndighetens anke for å få deldom ble forkastet av Høyesterett. |
| Saksgang: | Bergen byrett saknr 1999-02180 - Gulating lagmannsrett LG-2000-551 M - Høyesterett HR-2000-01297, straffesak, anke |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (kst. førstestatsadvokat Ellen Cathrine Greve) mot A (advokat John Christian Elden) |
| Forfatter: | Lund, Aarbakke, Frisak, Oftedal Broch, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §49, §147, §162, §162b, §257, §258, §28a, §326, §62, §63, Løsgjengerloven (1900) §17, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Dommer Lund: Bergen byrett avsa 8. februar 2000 dom som for straffekravet hadde denne domsslutning:
«A, født *.*.1976, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §267, jf. §268 annet ledd, jf. §49, en forbrytelse mot straffeloven §257, jf. §258, en forbrytelse mot straffeloven §257, jf. §258, jf. §49, en forbrytelse mot straffeloven §147, første og annet ledd, 1. straffalternativ, en forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd, fire forseelser mot legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd, jf. §24 første ledd, en forbrytelse mot straffeloven §162b første ledd, en forseelse mot vegtrafikklovens §31, første og tredje ledd, jf. §22 første ledd, en forseelse mot straffeloven §326, samt en forseelse mot drukkenskapsloven §17, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av samfunnstjeneste i 360 - trehundreogseksti - timer, jfr straffeloven §28a. Gjennomføringstiden, tilsynstiden og den subsidiære fengselsstraff skal være 1 - ett - år og 5 - fem - måneder. I medhold av straffeloven §28a sjette ledd idømmes i tillegg en straff av ubetinget fengsel i 30 - tretti - dager, som anses utholdt ved varetektsfengsel.»
Påtalemyndigheten anket dommen til skjerpelse av straffen. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 4. september 2000 ble anken forkastet. Kjennelsen ble avsagt under dissens. To av dommerne mente at det måtte idømmes ubetinget fengsel, men uttalte seg ikke om straffens lengde.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Påtalemyndigheten har anket straffutmålingen til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at straffen skulle vært satt til fengsel i to år, hvorav ett år betinget.
Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
Domfelte er en 24 år gammel mann. Han ble i 1995 dømt til betinget fengsel for forsøk på grovt tyveri og er bøtelagt flere ganger, sist i 1997.
Side:144
Han domfelles nå for forsøk på grovt ran overfor sin 82 år gamle farmor i hennes bolig 8. desember 1998. Videre domfelles han for grovt tyveri fra bil og forsøk på det samme, innbrudd, kjøring under påvirkning av narkotika og dessuten erverv og jevnlig bruk av forskjellige narkotiske stoffer. Forholdene ble begått i løpet av 1998, men jeg går ikke nærmere inn på dem da de er av begrenset betydning for straffutmålingen i saken. Tilsvarende gjelder et par andre forhold - forulempende munnbruk overfor politiet og besittelse av 1,5 gram Rohypnol - som ble begått i desember 1999. Det er først og fremst ransforsøket som er av betydning ved straffutmålingen.
Domfelte flyttet da han var 15 år til sin farmor og farfar etter at hans foreldre, som var rusmisbrukere, var blitt arrestert i en narkotikasak. Hos farforeldrene bodde han som fosterbarn etter at barnevernet hadde overtatt omsorgen for ham. I årene etter han ble myndig har han også tidvis bodd hos dem.
Frem til desember 1998 hadde domfelte misbrukt narkotika i fire år. Han hadde en mindre narkotikagjeld. I begynnelsen av desember dette året ble han klar over at farmoren oppbevarte en større pengesum hjemme. Han anslo beløpet til å være et par hundre tusen kroner. Han nevnte dette for fordringshaveren til narkotikagjelden. Etter at domfelte så først alene hadde forsøkt å finne pengene natten til 8. desember, besluttet han og fordringshaveren å rane farmoren for å få tak i pengene. Domfelte ringte farfaren og ba denne om å hente ham på legevakten, noe farfaren sa seg villig til. Da farfaren var kjørt hjemmefra, utstyrte de seg med hammer og øks og maskerte seg med skjerf rundt hodet. Deretter gikk de inn i huset, der farmoren først ble fortalt at de ville ha pengene hennes. Da hun ikke ville si hvor pengene var, forsøkte de å skremme henne ved å vise henne øksen og hammeren samt en brødkniv som domfelte tok fra kjøkkenet. Redskapene, som ikke ble brukt på en ytterligere truende måte, ble siden lagt på en stol.
På et tidspunkt forsøkte farmoren å rope om hjelp, men en av gjerningsmennene la en hånd over munnen hennes. Domfelte bandt henne deretter til en stol, men etterkom hennes anmodning om ikke å binde henne stramt. Mens gjerningsmennene gjennomsøkte huset på jakt etter pengene, kom farmoren seg fri. Hun forlot huset og gikk til en nabo der hun ringte til politiet. Da gjerningsmennene oppdaget at farmoren var borte, forlot de stedet uten å ha funnet pengene.
Farmoren har gitt uttrykk for at hun gjenkjente sitt barnebarn, men at hun forsto at begge var ruspåvirket og følte stor redsel for hva de av den grunn kunne foreta seg.
Det dreier seg om en alvorlig forbrytelse begått mot en eldre kvinne i hennes hjem. Overfor en slik forbrytelse er den normale reaksjon ubetinget fengsel av atskillig lengde. Når byretten og lagmannsrettens flertall på tross av dette har funnet å kunne idømme samfunnstjeneste, er dette begrunnet med domfeltes spesielle situasjon, hans bakgrunn og rehabilitering. De tidligere instanser har også lagt en viss vekt på at det vil innebære en betydelig tilleggsbelastning for farmoren hvis domfelte, som nå igjen bor sammen med sine farforeldre og som de ikke ønsker straffet utover det han har sonet, idømmes en lengre fengselsstraff.
Innenfor de ytre rammer som lovgiver og Høyesteretts praksis har trukket opp for bruken av samfunnstjeneste, kan domstolene velge dette
Side:145
alternativ der det etter en samlet vurdering fremtrer som mest hensiktsmessig. Grovheten i det ransforsøk vi her står overfor innebærer ikke at forholdet faller utenfor disse rammer. Jeg er enig med de tidligere instanser i at forholdene i saken normalt ville kvalifisere til en straff på nivå med den subsidiære fengselsstraff som er utmålt.
Individualpreventive hensyn tilsier at domfelte ikke nå innsettes til soning av en lengre fengselsstraff, men gis den mulighet for en positiv utvikling som en dom på samfunnstjeneste innebærer. Domfelte har vært rusmisbruker i flere år frem til han ble varetektsfengslet kort etter ransforsøket. Etter at han ble løslatt i januar 1999, tilsto han ransforsøket og søkte selv om inntak ved X evangeliesenter i Y, der han ble i åtte måneder. Han underla seg således frivillig de begrensninger som oppholdet ved senteret forutsetter med sikte på å bekjempe rusmisbruk. Bortsett fra forholdene i desember 1999, som ikke kan tillegges nevneverdig vekt ved bedømmelsen av domfeltes rehabiliteringsevne og -vilje, har han etter at han forlot senteret fortsatt rehabiliteringen. Det ble etablert attføringstiltak for ham ved Z industrier, der han arbeidet de tre første månedene i 2000 og der han, etter å ha gjenopptatt arbeidet i august, fremdeles arbeider. Arbeidsforholdet var avbrutt våren 2000 ved at han oppholdt seg hos sin far som har slått seg ned på Filippinene.
Fra arbeidsgiveren får han et meget godt skussmål og vil få tilbud om lærekontrakt i maskinarbeiderfaget med de forpliktelser dette også innebærer for bedriften. Han bor nå igjen hos sine farforeldre, han har brutt med sin tidligere omgangskrets og har etablert seg i et nytt sosialt miljø. Samtidig er det klart at hans situasjon er sårbar. Det er all grunn til å frykte at en ubetinget fengselsstraff, med den risiko dette også innebærer for at domfelte på nytt henfaller til misbruk av narkotika, vil styrte om kull det han til nå har bygd opp. Reaksjonen bør fastsettes slik at domfeltes muligheter ikke vanskeliggjøres. Jeg kan, i likhet med de tidligere instanser, ikke se at hensynet til den alminnelige lovlydighet bør utelukke bruk av samfunnstjeneste.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Frisak: Likeså.
Dommer Oftedal Broch: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.