HR-2001-89-K - Rt-2001-146
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-29 |
| Publisert: | HR-2001-00089-K - Rt-2001-146 (36-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Tvangsmulkt, Rettslig interesse, Samvær |
| Sammendrag: | Saken gjaldt mindreårigs adgang til hjelpeintervensjon i sak om tvangsfullbyrdelse i form av tvangsmulkt. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00089, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Brynjar N. Meling) mot B (advokat Frank Amundsen), C (advokat Geir Jøsendal) |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §42, §31, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, §75, Plenumsloven (1926) §6, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, §13-8, Menneskerettsloven EMKN (1999) §2 |
Saken gjelder mindreårigs adgang til hjelpeintervensjon i sak om tvangsfullbyrdelse i form av tvangsmulkt etter barneloven §42, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
A (født *.*.1985) er sønn av B og C. Foreldrene bodde etter det opplyste sammen fra høsten 1983 til februar 1995, da moren og sønnen flyttet til hennes mor. Siden like før påsken 1995 har sønnen bodd hos faren. Faren reiste sak for X byrett mot moren med krav om å få den daglige omsorgen for sønnen. Etter at søksmålet var anlagt, ble det inngått flere forlik der faren skulle ha den daglige omsorgen og moren samværsrett. Saken ble hevet etter at foreldrene inngikk forlik i oktober 1995.
Samvær lot seg imidlertid ikke gjennomføre i henhold til forliket, og moren anla søksmål for X byrett med krav om å overta den daglige omsorgen for sønnen. Byretten fastsatte i dom av 28. mai 1998 at faren skulle beholde den daglige omsorg, og at moren skulle ha samværsrett. I tiden før dommen ble rettskraftig, lot samvær seg fortsatt ikke gjennomføre, og moren begjærte da midlertidig avgjørelse av samværsspørsmålet. Begjæringen ble tatt til følge av X namsrett 23. juni 1998 og av Gulating lagmannsrett 27. august 1998 etter kjæremål. Namsrettens avgjørelse førte ikke til at morens samværsrett ble oppfylt, og hun innga 29. juli 1998 begjæring om at faren skulle ilegges tvangsmulkt. X namsrett tok begjæringen til følge i kjennelse 9. september 1998 og denne ble stadfestet av Gulating lagmannsrett 17. november 1998 etter kjæremål.
Faren anket byrettens dom av 28. mai 1998 - avgjørelsen av samværsspørsmålet - til Gulating lagmannsrett, og moren motanket for så vidt gjaldt spørsmålet om den daglige omsorg for sønnen. I dom av 15. juli 1999 bestemte lagmannsretten at moren skal ha den daglige omsorgen, og at faren skal ha «vanlig samværsrett» etter barneloven. Farens anke til Høyesterett over dommen ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 17. november 1999 (HR-1999-621-K).
Da sønnen ikke flyttet til moren, innga hun 23. mars 2000 begjæring til namsretten om at faren skulle pålegges løpende mulkt inntil sønnen flyttet til henne, jf. barneloven §42 jf. tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 jf. §13-8. I prosesskrift 19. september 2000 opplyste advokat Brynjar N. Meling at han representerte A, som ønsket «å gjøre partsrettigheter gjeldende» i saken om tvangsmulkt. I prosesskrift 10. oktober 2000 opplyste advokat Meling at A erklærte hjelpeintervensjon i saken, og at overformynderiet hadde avslått å oppnevne verge for ham.
X namsrett avsa 10. oktober 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. As erklæring om hjelpeintervensjon i X namsretts sak nr. 00-00137 D avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 13. november 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. X namsretts kjennelse stadfestes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.»
X namsrett tok 21. november 2000 morens begjæring om tvangsmulkt til følge. Kjennelsen er etter det opplyste påkjært.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse av 13. november 2000 til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunnlag av feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse. Han har i det vesentlige anført:
EMK artikkel 6 og 13, jf. menneskerettsloven §2 flg., må innebære at A anses å være prosessdyktig til å erklære hjelpeintervensjon. Lagmannsrettens dom i spørsmålet om daglig omsorg av 15. juli 1999 og namsrettens avgjørelse i saken om tvangsmulkt 21. november 2000 viser at hans interesser ellers ikke blir ivaretatt.
Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §75 feil når den har kommet til at A ikke har rettslig interesse i saken. Det anføres at «Hans interesse i det resultat tvangsmulkten er ment å skulle fremtvinge, ligger ... i at hans egne rettigheter og plikter direkte påvirkes, dvs. bestemmes av det resultat tvangsmulkten eventuelt fører til. ... Det er videre i kjærende parts avvisende holdning til det å flytte til moren at kjernen i den materielle realitet i namssaken ligger; om det er mulig eller umulig å gjennomføre lagmannsrettens dom, beror ene og alene på kjærende parts, ikke kjæremotpart nr. 2s [farens] holdninger og handlinger».
Det er saksbehandlingsfeil at det ikke fremgår av premissene i lagmannsrettens kjennelse om retten har vurdert betydningen av EMK artikkel 6 og 13.
Kjæremålet bør vurderes av Høyesterett i medhold av høyesterettsloven §6 annet ledd.
A har lagt ned slik påstand:
«1. As erklæring om hjelpeintervensjon i X namsretts sak nr. 00-0137D tas til følge.
2. B erstatter As/det offentlige saksomkostninger i anledning avvisningsspørsmålet for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg/Norges høyesterett.»
B gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig i begrunnelse og resultat. Hun har i korthet gjort gjeldende at det under henvisning til umyndiges prosessevne og tvistemålsloven §75 «må være åpenbart at det etter norsk rett ikke er anledning til å tillate hjelpeintervensjon i et tilfelle som det foreliggende».
Ved at A «opptrer i samsvar med sin far», må saksomkostninger ilegges «A v/verge».
Kjæremålsmotpart nr. 1 - B - har lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. A v/C tilpliktes å betale saksomkostninger for Namsrett, Lagmannsrett og Høyesterett mrf kr 10.000,-.»
Kjæremålsmotpart nr. 2 - C - «slutter seg til kjærende parts anførsler, krav og påstand. Han er i det vesentlige og i resultatet enig i kjærende parts faktiske og rettslige anførsler.» C har ikke lagt ned noen formell påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og nr. 3 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, ikke den konkrete «lovanvendelse» som kjæremålet anføres å gjelde i tillegg til saksbehandlingen. Bestemmelsen i §404 første ledd nr. 1 kommer ikke til anvendelse. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avvisning av en erklæring om hjelpeintervensjon, ikke en «sak» som «ikke hører under domstolene». Dessuten var avvisningen for en del begrunnet med at kjærende part mangler prosessuell handleevne, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 940.
I kjæremålserklæringen anføres:
«Det springene punkt i saken er om Menneskerettsloven jf. EMK art. 6 og 13 innebærer at kjærende part, som er 15 1/2 år gammel, må anses å ha rettslig og prosessuell handleevne i forhold til å erklære hjelpeintervensjon til støtte for den av foreldrene som han faktisk bor hos, og ønsker å fortsette å bo hos, når den andre av foreldrene har begjært tvangsmulkt for å fremtvinge at han selv mot sin vilje må flytte til den andre av foreldrene. For så vidt foreligger også spørsmålet om kjærende part har tilstrekkelig rettslig interesse i følge Tvistemålsloven §75.»
Lagmannsretten begrunner den manglende prosessdyktighet under henvisning særlig til følgende:
«A er mindreårig, og foreldrene har felles foreldreansvar. De er i den foreliggende tvist åpenbart ikke i stand til å bli enige om hvordan vergemålet skal utøves. X overformynderi har avslått å oppnevne hjelpeverge. Lagmannsretten er enig med namsretten i at reglene om frihetstap eller andre administrative tvangsinngrep etter tvistemålsloven kap. 33, hvor mindreårige over 15 år er gjort prosessdyktige, ikke kan komme til anvendelse. Lagmannsretten er også enig i at andre analogier ikke kan komme på tale. Den kjærende part har også vist til at barn har stadig større innflytelse over sin egen situasjon og at det bør føre til at det gis prosessuell handleevne under myndighetsalder. Etter lagmannsrettens oppfatning må spørsmål om eventuelle unntak fra reglen om at mindreårige ikke er prosessdyktige gjøres til gjenstand for grundige overveielser og fremstå med klar hjemmel. Hensynet til at barns synspunkter skal komme frem, er ivaretatt gjennom ordningen med at de får uttale seg. Det vil også gjelde i namsrettssaken. En rekke av de anførsler den kjærende part har gjort gjelder i virkeligheten muligheten av å oppfylle lagmannsrettens dom. Dette er spørsmål som skal vurderes i forbindelse med tvangsmulkten og ikke spørsmålet om hjelpeintervensjon. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.»
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens begrunnelse for å avvise hjelpeintervensjonserklæringen som følge av manglende prosessdyktighet hos kjærende part, bygger på noen uriktig tolking verken av bestemmelser i norsk lov eller i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Utvalget peker på at når lagmannsretten finner at hensynet til at barns synspunkter skal komme frem, er ivaretatt gjennom ordningen med at de får uttale seg, må det oppfattes slik at lagmannsretten har vurdert uttaleretten i barneloven §31 annet ledd opp mot de bestemmelser i EMK som anføres fra kjærende part. Kjæremålsutvalget kan for sin del slutte seg til det lagmannsretten her anfører, og utvalget er ikke enig i kjærende parts anførsel om at lagmannsretten «etter hva man kan se av premissene overhodet ikke [har] vurdert hvilken betydning EMK art. 6 og 13 har i saken «.
Kjæremålsutvalget kan på denne bakgrunn heller ikke se at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er utilstrekkelig. Heller ikke finner utvalget at det foreligger andre feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Etter det resultat utvalget er kommet til, blir det ikke nødvendig å gå inn på lagmannsrettens behandling av spørsmålet om kjærende part har rettslig interesse etter tvistemålsloven §75.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotpart nr. 1 - B - har krevet 10 000 kroner i saksomkostninger av A v/C. Utvalget oppfatter det slik at kravet bygger på at faren er ansvarlig for at sønnen fremsetter sin erklæring om hjelpeintervensjon slik at kravet i realiteten retter seg mot C. På denne bakgrunn finner utvalget at spørsmålet om saksomkostninger mest hensiktsmessig utsettes til behandling i den namsrettssak som intervensjonserklæringen knytter seg til, og som etter det opplyste er brakt inn for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den kjennelse som avslutter saken.