HR-2000-1537-K - Rt-2001-64

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2001-01-17
Publisert:	HR-2000-01537-K - Rt-2001-64 (15-2001)
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om anke til lagmannsretten måtte avvises på grunn av mangler ved ankens innhold.
Saksgang:	Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01537, sivil sak, kjæremål
Parter:	Sigmund Usland (advokat Kjell Bentestuen) mot Rune Skuland (advokat Ivar Sveen)
Forfatter:	Aasland, Skoghøy, Utgård
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §365, §180, §360, §369, §373, §87, §97

Saken gjelder spørsmål om anke til lagmannsretten må avvises på grunn av mangler ved ankens innhold, jf. tvistemålsloven §365 første ledd nr. 4.

Ved stevning av 9. juli 1999 til Mandal herredsrett reiste Sigmund Usland søksmål mot Rune Skuland med krav om erstatning på grunn av mislighold av forpaktningsavtale. Etter påstanden skulle erstatningskravets størrelse fastsettes etter rettens skjønn, oppad begrenset til 300.000 kroner.

Den 18. februar 2000 avsa Mandal herredsrett dom med slik slutning:

«1. Rune Skuland betaler til Sigmund Usland kr 35.000,-, - kronertrettifemtusen 00/100-. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.

2. Hver av partene bærer egne omkostninger.»

Ved ankeerklæring av 14. april 2000 påanket Usland herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken ble på vegne av Usland inngitt av advokat Svein Kr. Haanes. Som grunnlag for anken ble anført:

«Dommen ankes med dette inn for Agder lagmannsrett. Anken retter seg både mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det presiseres uttrykkelig at dette er en foreløpig anke som oversendes herredsretten av undertegnede for å overholde den lovbestemte ankefrist. Advokat Jakob Bakka, Kristiansand vil i løpet av nærmeste framtid overta som prosessfullmektig og vil utarbeide en utfyllende anke på et senere tidspunkt etter å ha fått oversendt og hatt anledning til å gjennomgå sakens dokumenter samt domspremissene.

Foreløpig vil bli anført at det erstatningsbeløp som Usland er tilkjent er betydelig for lavt og det vil i hovedsak bli ført de samme bevis for lagmannsretten som for herredsretten.»

Med forbehold om ytterligere anførsler og bevis ble det som «foreløpig» påstand nedlagt samme påstand som for herredsretten.

I anketilsvar av 2. mai 2000 nedla Skuland prinsipalt påstand om at anken måtte avvises fordi den ikke tilfredsstilte vilkårene i tvistemålsloven §365 første ledd nr. 4. Subsidiært nedla han påstand om at herredsrettens dom skulle stadfestes.

Ved prosesskrift av 11. mai 2000 meddelte advokat Haanes at han fratrådte som prosessfullmektig for Usland. Advokaten opplyste videre at parten selv ville ta ansvar for å engasjere ny prosessfullmektig, eventuelt prosedere saken selv.

I brev av 29. mai 2000 til Usland bad lagmannsretten om at han måtte sørge for at ny prosessfullmektig meldte seg innen fredag 9. juni 2000. For det tilfellet at han ønsket å prosedere saken selv - eller ny prosessfullmektig ikke hadde meldt seg innen den frist lagmannsretten hadde satt - bad lagmannsretten om at ankegebyret måtte være innbetalt innen den samme frist. I motsatt fall ville anken bli avvist.

I brev av 16. juni 2000 henvendte advokat Kristian Trosvik seg til lagmannsretten og opplyste at Usland hadde anmodet ham om å tre inn som ny prosessfullmektig, men at det var behov for en gjennomgang av saken før han kunne påta seg prosessoppdraget. På denne bakgrunn anmodet advokat Trosvik om fristforlengelse til 23. juni 2000. Samtidig opplyste han at Usland - på grunn av en lengre helseferie utenlands - først den 13. juni var blitt kjent med rettens brev av 29. mai.

Ved telefaksforsendelse av 19. juni 2000 innvilget lagmannsretten fristforlengelse til 23. juni 2000.

Ved prosesskrift av 23. juni 2000 meldte advokat Trosvik seg som prosessfullmektig for Usland. I prosesskriftet ble det gjort gjeldende at den ankeerklæring som var innsendt, tilfredsstilte lovens minimumsvilkår, og at anken derfor ikke kunne avvises. Prosesskriftet inneholder også en nærmere presisering av hvilke feil som den ankende part mente herredsrettens dom var beheftet med. I prosesskriftet ble den påstand som var nedlagt i anken, opprettholdt.

I kjennelse 2. november 2000 kom lagmannsretten til at anken ikke tilfredsstilte minimums-vilkårene for konkretisering av grunnlaget for anken, og anken derfor måtte avvises i medhold av tvistemålsloven §373 første ledd nr. 1, jf. §365 første ledd nr. 4. Kjennelsen har denne slutning:

«1. Sigmund Uslands anke over Mandal herredsretts dom av 18. februar 2000 avvises.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sigmund Usland til Rune Skuland kr 1.500,- - femtenhundre - innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne kjennelse.»

På vegne av Usland har advokat Kjell Bentestuen i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolking og rettsanvendelse.

Den kjærende part - Sigmund Usland - har i korte trekk anført:

Det fremgår av anken at den retter seg mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse, og i anken er det anført at det tilkjente erstatningsbeløp er satt betydelig for lavt, og at det i hovedsak ville bli ført de samme bevis for lagmannsretten som for herredsretten. Etter den kjærende parts oppfatning fremgår det av dette hvilke sider ved herredsrettens avgjørelse som ble angrepet.

Lagmannsretten har som begrunnelse for avvisningen blant annet påpekt at ettersom «saken gjaldt diverse og høyst ulike krav, var det her, ikke minst av hensyn til imøtegåelsen av anken, et sterkt behov for konkretisering av ankepunktene». Til dette har den kjærende part anført at han ikke hadde fått fullt medhold på noen av punktene, og at anken således rettet seg mot alle erstatningspostene. For de poster herredsretten har tilkjent erstatning, har dette skjedd på svært skjønnsmessig grunnlag. Fordi det ikke fremgår hva herredsretten har lagt vekt på i den skjønnsmessige vurderingen, har det vært vanskelig å angripe dommen mer utfyllende enn det som er gjort i anken.

Ved vurderingen av hvilke krav som skal stilles til ankeerklæringen, må det etter den kjærende parts oppfatning også legges vekt på rettens plikt til å veilede om prosessuelle forhold, jf. blant annet tvistemålsloven §87. Han har i denne forbindelse anført at han gjennom muntlig kontakt med herredsretten og lagmannsretten i perioden fra mai til oktober 2000 forsøkte å forsikre seg om at alt var i orden med den innsendte anke. Han hevder at han blant annet fikk en muntlig bekreftelse fra sorenskriveren om at det ikke var noe alvorlig å utsette på ankeerklæringen.

Subsidiært har den kjærende part anført at manglene ved anken ikke kan anses som forsettlige. Anken ligger på grensen av hva som må godtas som minimumsanke, og det kan ikke legges til grunn at advokat Haanes var klar over at anken led av feil. Anken skulle derfor ha vært tillatt rettet. Etter den kjærende parts syn må prosesskriftet av 23. juni 2000 fra advokat Trosvik anses som tilfredsstillende retting.

Sigmund Usland har nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts kjennelse av 02.11.00 i sak nr. 00-00670 A oppheves og ankesaken hjemvises til Agder lagmannsrett.

2. Sigmund Usland tilkjennes sakens omkostninger.

Kjæremålsmotparten - Rune Skuland - har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens kjennelse er riktig, og kjæremålsmotparten gjør for Høyesteretts kjæremålsutvalg gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten.

Den kjærende part har i kjæremålet gjort gjeldende at anken omfattet alle de erstatningsposter som var gjort gjeldende for herredsretten. Etter kjæremålsmotpartens syn fremgår dette ikke av ankeerklæringen.

Etter kjæremålsmotpartens oppfatning er det heller ikke riktig at herredsrettens erstatningsutmåling var så skjønnsmessig at det ville ha vært vanskelig å angripe dommen på en mer utfyllende måte. Der hvor herredsretten har fastsatt erstatningen ved skjønn, har retten til dels detaljert redegjort for hvilke faktiske forhold som ligger til grunn for skjønnet. Ankeerklæringen inneholder intet om hvilke feil herredsretten har begått ved bevisbedømmelsen, eller om hvilken rettsanvendelse som angripes. Slik kjæremålsmotparten ser det, er avgjørelsen i Rt-1993-861 direkte sammenlignbar med den foreliggende sak.

Etter kjæremålsmotpartens syn må feilen anses forsettlig, og det er da ikke grunnlag for å sette frist for retting av anken. Også på dette punkt er saken parallell til saken i Rt-1993-861. Den kjærende parts udokumenterte henvendelser til herredsretten og lagmannsretten kan ikke tillegges relevans.

Rune Skuland har nedlagt slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. Rune Skuland tilkjennes saksomkostninger.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans. Høyesteretts kjæremålsutvalg har derfor full kompetanse ved avgjørelsen av kjæremålet.

Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.

Etter tvistemålsloven §365 første ledd nr. 4 skal en ankeerklæring blant annet angi «de feil ved saksbehandlingen eller avgjørelsen som anken grunnes på». Det fremgår av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig å angi om anken gjelder saksbehandlingen eller avgjørelsens innhold, men det må også konkret angis hvilken eller hvilke feil som danner grunnlag for anken. Formålet med bestemmelsen er å gi ankedomstolen underretning om hva som vil bli påberopt, og gi motparten en rimelig mulighet til å ta til motmæle, se for eksempel Rt-1993-861, Rt-1994-1158, Rt-1996-1538 og Rt-1998-529.

Det erstatningskrav som Usland har fremsatt overfor Skuland, består av flere ulike poster. Noen av disse fikk han medhold i av herredsretten, men for et lavere beløp enn det han hadde krevd, mens han for andre poster ikke fikk medhold.

Det beløp på kr 35.000 som herredsretten har tilkjent, består av følgende komponenter:

- Verdireduksjon på jordene på grunn av manglende ugressbekjemping kr 15.000.

- Kompensasjon for mangelfullt vedlikehold av våningshuset kr 5.000.

- Kompensasjon for mangelfullt vedlikehold av driftsbygningen kr 5.000.

- Kompensasjon for reduksjon i buskapen kr 10.000.

- Utlegg til rydding av eiendommen kr 1.000.

Av poster som Usland ikke fikk medhold i, kan blant annet nevnes erstatning for mangelfull vasking av våningshuset, erstatning fordi han ikke hadde fått utøve løsningsrett til maskiner og utstyr på gården, erstatning for mangelfulle settepoteter, erstatning for tapte leieinntekter m.v.

Skuland fikk på sin side medhold i et motkrav på kr 1.000.

Det anken av 14. april 2000 inneholder av angivelse av ankegrunnlaget, er at både herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse ble angrepet, og at det erstatningsbeløp Usland var tilkjent, var satt betydelig for lavt. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning er en slik angivelse av ankegrunnlaget ikke egnet til å gi ankedomstolen og motparten den nødvendige underretning om hva den ankende part vil påberope for ankeinstansen. Selv om det ikke kan kreves at anken skal inneholde noen detaljert angivelse av hvilket faktum som etter den ankende parts oppfatning skal legges til grunn, og hvordan han mener rettsreglene må forstås og anvendes, må anken inneholde et minimum av konkretisering av på hvilke punkter retten har bedømt bevisene eller anvendt rettsregler uriktig, og hva feilen består i.

Kjæremålsutvalget har på dette grunnlag kommet til at anken ikke tilfredsstiller kravene i tvistemålsloven §365 første ledd nr. 4.

Dersom en ankeerklæring er mangelfull, men feilen ikke er forsettlig, må retten normalt ha plikt til å gjøre den ankende part oppmerksom på feilen og gi ham anledning til å rette ankeerklæringen, se tvistemålsloven §369, jf. §360 annet ledd, jf. §87 og §97.

For at feilen ved ankeerklæringen skal anses forsettlig, må parten eller prosessfullmektigen ha vært klar over eller ansett det overveiende sannsynlig at anken var mangelfull. Det er derimot ikke noe vilkår for at feilen skal anses forsettlig, at parten eller prosessfullmektigen forstod den rettsfølge at feilen ville medføre avvisning av anken, se for eksempel Rt-1993-861, Rt-1994-1363, Rt-1995-618, Rt-1995-924, Rt-1996-1538 og Rt-1996-1782.

I det foreliggende tilfellet er det i anken uttrykkelig presisert at anken var «foreløpig», og at en ny prosessfullmektig skulle «utarbeide en utfyllende anke». Etter kjæremålsutvalgets oppfatning viser dette at prosessfullmektigen var klar over at anken var mangelfull. Som parallelle eksempler fra rettspraksis kan blant annet vises til Rt-1993-861, Rt-1996-1538 og Rt-1998-529.

Den kjærende part har anført at han gjennom muntlig kontakt med herredsretten og lagmannsretten forsøkte å forsikre seg om at den innsendte anke var i orden, og at han fikk en muntlig bekreftelse fra sorenskriveren om at det ikke var noe alvorlig å utsette på ankeerklæringen. Etter utvalgets oppfatning kan disse henvendelsene ikke ha vært egnet til å frata den kjærende part oppfatningen om at ankeerklæringen var mangelfull.

Feilen må etter dette anses forsettlig, og det er da ikke anledning til å sette frist for å rette ankeerklæringen.

Herredsrettens dom var forkynt for Uslands prosessfullmektig 21. februar 2000. Ankefristen var to måneder. Den konkretisering av ankegrunnlaget som er gitt i advokat Trosviks prosesskrift av 23. juni 2000, kom da for sent til å reparere mangelen ved ankeerklæringen av 14. april 2000.

Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.

Kjæremålet har vært forgjeves. Kjæremålsmotparten ble tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Denne omkostningsavgjørelse er kjæremålsutvalget enig i. I samsvar med hovedreglen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part også pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse fastsettes i samsvar med oppgave fra kjæremålsmotpartens prosessfullmektig til kr 2 000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Sigmund Usland til Rune Skuland 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.