HR-2001-413-K - Rt-2001-665
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-15 |
| Publisert: | HR-2001-00413-K - Rt-2001-665 (125-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i sak om gyldigheten av vedtak om skjønnsligning. |
| Saksgang: | Vinger og Odal herredsrett Nr 99-00190 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-370 A - Høyesterett HR-2001-00413, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Terje Høiby (advokat Tom S.B. Plünnecke) mot Staten v/Hedmark fylkesskattekontor (advokat Steinar Mageli) |
| Forfatter: | Tjomsland, Stang Lund, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §177, §179, §180, §181 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i sak om gyldigheten av vedtak om skjønnsligning.
Ligningsmyndighetene traff i 1998 vedtak om skjønnsligning av Terje Høiby for årene 1993, 1994 og 1995. I april 1999 tok han ut stevning mot Hedmark fylkesskattekontor for Vinger og Odal herredsrett med påstand som innebar at overligningsnemndas vedtak i all hovedsak måtte oppheves. Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor ble frifunnet i dom 15. februar 2000.
Etter anke avsa Eidsivating lagmannsrett 22. desember 2000 dom med slik slutning:
«1. Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor frifinnes for så vidt gjelder ligningen av Terje Høiby for inntektsåret 1993.
2. Overligningsnemndas vedtak om ligning av Terje Høiby for inntektsårene 1994 og 1995 oppheves.
3. Partene bærer sine egne omkostninger både for herredsretten og for lagmannsretten.»
Høiby har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse - domsslutningens punkt 3 - til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at det beror på feil lovanvendelse når lagmannsretten ikke har anvendt unntaket i tvistemålsloven §174 annet ledd basert på at kjæremålsmotparten kun har vunnet frem i tvistepunkter av liten betydning. Det er lagt for liten vekt på at kjæremålsmotparten tilbakeholdt opplysninger i saken som tilsa at ligningen for 1994 og 1995 måtte bli å oppheve, og det er lagt for stor vekt på Høibys manglende oppfyllelse av ligningsmyndighetenes krav om dokumentasjon i forbindelse med ligningsbehandlingen.
Det anføres videre at kjærmålsmotparten må være ansvarlig for en vesentlig del av omkostningene fordi fylkesskattekontoret har gjort seg skyldig i forsømmelser under saken som har gjort at Høibys omkostninger har blitt vesentlig større enn nødvendig.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Den kjærende part tilkjenes fulle saksomkostninger i anledning kjæremålet.»
Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor har tatt til motmæle. Med det domsresultat lagmannsretten kom til, er omkostningsavgjørelsen bygget på riktig lovforståelse. Den begrunnelsen lagmannsretten har gitt er dessuten tilstrekkelig og viser at omkostningsavgjørelsen ikke bygger på et vilkårlig skjønn eller er urimelig.
Det er nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes og Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålslovens §181 annet ledd til å prøve om lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med loven. Etter rettspraksis kan utvalget også prøve om avgjørelsen bygger på feil saksbehandling og dessuten om avgjørelsen fremstår som vilkårlig eller åpenbart urimelig.
Lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter hovedregelen i tvistemålslovens §174 første ledd og har i dommen begrunnet dette slik:
Resultatet innebærer at saken er dels tapt og dels vunnet og saksomkostningene for begge retter skal fastsettes etter tvistemålsloven §174, jf. også §180 annet ledd. Vedtakene for 1994 og 1995 utgjør rent beløpsmessig det alt vesentlige i saken. Lagmannsretten er klar over at Høiby i stevningen gav uttrykk for at hans innvendinger mot to av de underposter i ligningen for 1994 og 1995, hvor lagmannsretten ikke har hatt noe å innvende mot ligningsmyndighetenes avgjørelse, ikke hadde samme styrke som for de øvrige poster. Samlet sett finner imidlertid lagmannsretten at fylkesskattekontoret har fått medhold i mer enn en ubetydelig del av saken. Ved den passivitet Høiby utviste under den ligningsmessige behandlingen av saken, må han også ta en betydelig del av ansvaret for at det kom til rettssak av den omfang saken har hatt. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 bør partene bære egne omkostninger for begge retter.»
Etter det domsresultatet som lagmannsretten kom til, kan kjæremålsutvalget ikke se at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven. Lagmannsretten har gitt en begrunnelse for avgjørelsene, som lest i sammenheng med dommens øvrige premisser, viser hvorfor unntaksregelen i tvistemålslovens §174 annet ledd ikke ble funnet anvendelig. Utvalget finner denne begrunnelsen tilstrekkelig. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Den kjærende part har også gjort gjeldende at kjæremålsmotparten - uten hensyn til sakens utfall - må være ansvarlig for en vesentlig del av den kjærende saksomkostninger. Begrunnelsen for denne anførsel er at dersom fylkesskattekontoret hadde opplyst om «den aktuelle tilbakeholdte informasjon og dokumentasjon», ville den kjærende parts saksomkostninger for domstolene blitt vesentlig redusert. Det antas å være tvistemålsloven §177 som er grunnlaget for dette kravet. Etter denne bestemmelsen kan den part som «ved rettsstridig adfærd under saken eller ved forsømmelse» har forvoldt den annen part utgifter, pålegges å erstatte disse uten hensyn til sakens utfall.
De faktiske forhold som den kjærende part påberoper, ble for lagmannsretten gjort gjeldende i et tilsvar til innvendinger mot salæroppgaven. Selv om den kjærende part ikke anførte for lagmannsretten at regelen i tvistemålsloven §177 kom til anvendelse, er kjæremålsutvalget - under noen tvil - kommet til at lagmannsretten av eget tiltak burde ha vurdert dette. Utvalget finner at lagmannsretten etter drøftelsen av sakens materielle spørsmål og det som var anført av den kjærende part, hadde foranledning til dette. Lagmannsretten nøyet seg imidlertid med å bemerke at den på bakgrunn av sin saksomkostningsavgjørelse ikke gikk inn på den skriftveksling som hadde vært mellom partene om dette spørsmålet. Utvalget finner ikke å kunne se bort fra at den manglende behandling av dette spørsmål kan ha hatt betydning for resultatet.
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse blir på dette grunnlag å oppheve, og saken blir på dette punkt å hjemvise til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg i anledning kjæremålet bør utstå til den endelige avgjørelse i overenstemmelse med tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 3 - oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.