HR-2000-1148 - Rt-2001-712

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2001-05-30
Publisert:	HR-2000-01148 - Rt-2001-712 (138-2001)
Stikkord:	(Torgersen-saken), Straffeprosess, Sakkyndiguttalelser, Habilitet
Sammendrag:	Saken gjaldt habilitetsinnsigelse mot påtalemyndighetens fremleggelse av sakkyndiges uttalelse i sak om gjenopptakelse av straffesak. Fredrik Fasting Torgersen reiste sak for å få gjenopptatt Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1958 (se Rt-1958-1101). Ved dommen ble Torgersen dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for brannstiftelse, forsøk på voldtekt og drap av en 16 år gammel pike 6. desember 1957. Torgersens begjærte 17. september 1997 gjenopptakelse av saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom enstemmig til at det ikke var rettslig grunnlag for å nekte påtalemyndigheten å fremlegge disse dokumentene i sak Rt-2001-1521. Torgersen sonet 16 år og ble løslatt i 1974. Han begjærte straffesaken gjenopptatt og fikk begjæringene avvist syv ganger: Eidsivating lagmannsrett 1975, Høyesteretts kjæremålsutvalg 1976, Borgarting lagmannsrett 2000 (LB-1997-2567), Høyesteretts kjæremålsutvalg 2001 (Rt-2001-1521) og Gjenopptagelseskommisjonen i 2006 (GK-2004-71), 2010 (GK-2008-124), 2015 (GK-2015-111) og 2021 (GK-2020-94). Torgersen selv og mange støttespillere har hevdet Torgersen var offer for justismord.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1997-2567 - Høyesterett HR-2000-01148
Parter:	[A-mann] (advokat Erling Moss) mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter:	Lund, Coward, Aarbakke
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §142, §146, §147, §148, §149, §292, §383, Straffeloven (1902) §148, §192, §233, §49, §61, §62

Høyesteretts kjæremålsutvalg har til behandling kjæremål fra A over Borgarting lagmannsretts kjennelse av 18. august 2000. Ved lagmannsrettens kjennelse ble As begjæring av 17. september 1997 om gjenopptakelse av Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1958 ikke tatt til følge. Ved denne dommen ble A dømt til fengsel på livstid og sikring for forbrytelser mot straffeloven §192 første og tredje ledd, jf. annet ledd, jf. §49, og fjerde ledd, jf. §61, §233 første og annet ledd og §148 første ledd, alt sammenholdt med §62.

Under obduksjonen av den fornærmede i saken, B, ble det konstatert bittmerker i venstre bryst. Det ble oppnevnt to rettsmedisinsk sakkyndige odontologer for å foreta en undersøkelse av bittsporet og sammenligne det med siktedes tenner. De sakkyndige, tannlege Ferdinand Strøm og professor Jens Wærhaug, avga uttalelser under straffesaken i 1958.

A begjærte i 1973 saken gjenopptatt. Han fremla da uttalelser fra to privat engasjerte sakkyndige som kom med innvendinger mot de tidligere rettsoppnevnte sakkyndiges rapporter. Eidsivating lagmannsrett oppnevnte dosent Gisle Bang - som var fast rettsmedisinsk sakkyndig i odontologiske spørsmål - som sakkyndig i gjenopptakelsessaken. Dosent Bang avga to skriftlige rapporter høsten 1974. Eidsivating lagmannsrett besluttet 27. juni 1975 å forkaste begjæringen. As kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble forkastet ved kjennelse av 31. mai 1976.

I forbindelse med behandlingen av As begjæring fra 1997, ble det oppnevnt to nye odontologisk sakkyndige for lagmannsretten, professor Gordon MacDonald, Glasgow University, og professor David K. Whittaker, University of Wales College of Medicine. De sakkyndige avga uttalelse til Borgarting lagmannsrett i juli/august 1999 og en tilleggsuttalelse i mai 2000. Professor MacDonald og professor Whittaker er oppnevnt som sakkyndige også ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling av saken.

Kjæremålsutvalget fant det hensiktsmessig å foreta gransking av bevismaterialet som utgjør det såkalte tannbittbeviset i saken. Rettsmøte til gransking av materialet ble holdt 22. mars 2001 på Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo, hvor materialet er oppbevart. De to rettsoppnevnte sakkyndige møtte og redegjorde for sitt syn. Som privat engasjerte sakkyndige for A møtte Doctor of Dental Surgery, David R. Senn, University of Texas, San Antonio, og seniorforsker, dr. med. Per R. Flood.

Under rettsmøtet deltok også bl.a professor i odontologi Tore Solheim ved Det odontologiske fakultet. Han presenterte det foreliggende materiale og besvarte spørsmål i tilknytning til dette. Professor Solheim hadde ingen rolle som rettsoppnevnt eller partsengasjert sakkyndig under rettsmøtet, og avga således ingen uttalelse om eller vurdering av materialets bevisverdi. Han opplyste under rettsmøtet at han var konsultert som sakkyndig av påtalemyndigheten, men ikke hadde mottatt honorar.

Etter granskingsrettsmøtet har professor Solheim på eget initiativ utarbeidet en skriftlig uttalelse med vurderinger av det som fremkom under rettsmøtet, og de sakkyndiges konklusjoner. Uttalelsen er datert 3. april 2001 og stilet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved statsadvokatens brev av 5. april 2001 bes det om at kjæremålsutvalget tar de av professor Solheim anførte synspunkter til overveielse før saken avgjøres. En kopi av Solheims uttalelse ble sendt til As forsvarer, som i brev av 6. april 2001 til kjæremålsutvalget uttaler at han ikke har noe imot at uttalelsen fremlegges.

Påtalemyndigheten fremla deretter en ny rapport med følgebrev av 5. april 2001 fra professor Solheim, med tittelen Preliminær rapport om frekvenser av trekk slik man finner i bittsporet på B's bryst fra 1957 og teoretiske beregninger av forekomsten av flere av disse trekk hos samme person.

De to rapportene fra professor Solheim er oversendt til Den rettsmedisinske kommisjon, jf. straffeprosessloven §146 og §147. Ved brev av 27. april 2001 til statsadvokaten har formannen for kommisjonens alminnelige gruppe meddelt at Solheims uttalelse av 3. april 2001 ikke er en sakkyndig uttalelse av den type som skal behandles av kommisjonen, og at rapporten av 5. april først og fremst anses som en preliminær forskningsrapport vedrørende utbredelse av visse tannkarakteristika i Norge, og derfor ikke vil bli undergitt noen behandling i kommisjonen.

Forsvareren har i skriv av 25. april 2001 hevdet at professor Solheims rapport av 3. april og den preliminære rapporten av 5. april ikke kan fremlegges i saken, fordi Solheim er inhabil. Det vises til at habilitetsreglene for rettsoppnevnte sakkyndige også gjelder for påtalemyndighetens sakkyndige, jf. straffeprosessloven §142 og §148. Om rettspraksis vises til Jens Edvin Andreassens artikkel i Festskrift til Anders Bratholm (1990), side 175-180. Det vises videre til NOU 2001:12 Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, side 117 flg. Forsvareren anfører for øvrig at den siste rapporten til Solheim ikke kan godtas som sakkyndig rapport, fordi Solheim mangler nødvendige kunnskaper i statistikk. Det vises til en fremlagt rapport av dr. scient Jon Medbø om Solheims statistiske vurderinger i saken mot A.

Innsigelsen mot Solheims habilitet bygger i det vesentlige på følgende:

- Han var nært knyttet til de tidligere sakkyndige Ferdinand Strøm og Gisle Bang.

- Han prøvde å påvirke to av de amerikanske odontologer (Bowers og Stimson) som foretok en vurdering av dr. David Senns sakkyndige undersøkelse, og han kalte Senn for «uærlig».

- Han har utvist et sterkt engasjement i saken på et tidlig tidspunkt, til forsvar for Strøm, Wærhaug og Bang.

- Han har kommet med uttalelser til professor Ståle Eskeland som viser at han er influert av andre beviser i saken.

- Solheims utredning av 8. september 1999 om C illustrerer det engasjement Solheim har påtatt seg som forsvarer av den offisielle sannhet om tannbeviset.

- Innholdet i Solheims nye rapport av 5. april 2001 viser at han ikke er en uhildet sakkyndig.

- Det faktum at Solheims rapport av 3. april 2001 er skrevet uten at noen har bedt ham om det, viser at han er så følelsesmessig involvert i saken at han ikke kan være påtalemyndighetens sakkyndige.

Videre anføres at hvis Solheims preliminære undersøkelse av 222 pasienter tillates fremlagt som bevis i saken, vil A ha rett til å gjennomgå både metode og grunnlagsmateriale i undersøkelsen. Dette er en vidløftiggjøring av saken som det ikke er saklig grunnlag for, og som nødvendigvis må forsinke kjæremålsutvalgets avgjørelse betydelig.

Solheim kan ikke være sakkyndig vitne i saken, da en sakkyndig som er inhabil etter straffeprosessloven §148, ikke kan benyttes i samme sak i medhold av lovens §149.

Det er nedlagt slik påstand:

«Professor Tore Solheim kjennes inhabil som rettsodontologisk sakkyndig ved Høyesteretts behandling.»

Påtalemyndigheten har tatt til motmæle mot påstanden om professor Solheims inhabilitet, og i det vesentlige anført:

Professor Solheim - som anses som landets fremste ekspert innen rettsodontologi - har ikke vært formelt oppnevnt som sakkyndig for påtalemyndigheten, men han har vært konsultert i anledning tannbittbeviset. Han har som sådan opptrådt som sakkyndig for påtalemyndigheten i medhold av straffeprosessloven §148, og er blitt betraktet som habil i disse sammenhenger. Straffeprosessloven §142 er en relativ regel, og dens relativitet må anses mer uttalt når påtalemyndigheten søker sakkyndig bistand enn når domstolen gjør det.

Solheim er ikke inhabil fordi han har fått deler av sin opplæring av tannlege Strøm. Det forhold at han i 1974 ga dosent Bang rent teknisk bistand under de undersøkelser denne foretok i saken, gjør ham heller ikke inhabil.

At Solheim skal ha uttalt at troverdigheten til norsk rett og til tidligere rettsodontologer står på spill i saken, er ikke inhabiliserende. Det er ingen grunn til å tvile på at Solheim har hatt et fordomsfritt forhold til saken i forbindelse med de oppdrag han er gitt av påtalemyndigheten. Eventuelle uttalelser under samtaler på tomannshånd med professor Eskeland, om et forhold som er velkjent for folk med noen kunnskap om saken, utløser ikke inhabilitet.

Det kan ikke være grunn til inhabilitet at man er oppbrakt over en annen sakkyndigs uttalelser, til og med mener at vedkommendes arbeid er uærlig. Heller ikke at man gjør uheldige ting, er i seg selv nødvendig vis noen inhabilitetsgrunn. Poenget må være om det foreligger eller er kommet til omstendigheter som er egnet til å svekke Solheims uhildethet. Dette må være omstendigheter som i tid ligger forut for det tids punkt da hans syn på tannbevismaterialet ble kjent.

De to omstridte rapportene fra Solheim er fremlagt for retten i analogi med straffeprosessloven §149.

Hvis Solheim skulle bli ansett som ulovlig å ha vært nyttet som sakkyndig av påtalemyndigheten, påberopes hans rapporter som sakkyndige vitneutsagn i saken. Enten han har status som sakkyndig vitne eller sakkyndig for påtalemyndigheten, plikter han å uttale seg om det han er anmodet om hvis han mener at dette har betydning for saken. Adgangen til å fremlegge rapportene fra Solheim som sakkyndig vitne, beror på relevansen i det som fremføres, jf. prinsippet i straffeprosessloven §292 annet ledd, jf. §383. Habiliteten vil være en av flere faktorer ved vurderingen av rapportenes bevisverdi.

Påtalemyndigheten har ikke nedlagt noen påstand.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at påtalemyndigheten under gjenopptakelsessaken for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg har benyttet professor Solheim som sakkyndig konsulent, og det er fremlagt flere uttalelser fra ham i saken. Inhabilitetsinnsigelsen overfor professor Solheim, som er fremsatt etter at påtalemyndigheten frem la hans «preliminære» rapport av 5. april 2001, er angitt å ha betydning for fremleggelsen av denne rapporten og hans uttalelse av 3. april 2001.

Utvalget kan ikke se at det er rettslig grunnlag for å nekte påtalemyndigheten å fremlegge disse dokumentene.

Spørsmålet gjelder påtalemyndighetens adgang til å fremlegge skriftlige uttalelser i kjæremålssak. Etter bestemmelsene i straffeprosessloven §383, jf. §292 annet ledd, kan skriftlige uttalelser bare nektes ført når de er uten betydning eller gjelder forhold som allerede er tilstrekkelig bevist. Bestemmelsene gir ikke adgang til å nekte fremlagt en uttalelse som kan ha betydning som bevis, fordi den er avgitt av en person som vil være inhabil som sakkyndig i henhold til straffeprosessloven §142.

Inhabilitetsinnsigelsen antas også å referere seg til eventuelle nye uttalelser fra Solheim. I denne forbindelse peker utvalget på at påtalemyndigheten etter straffeprosessloven ikke er avskåret fra å konsultere og innhente uttalelser fra personer som vil være inhabile som sakkyndige i henhold til bestemmelsene i §148, jf. §142. Men slike personer omfattes ikke av de regler som ellers gjelder for sakkyndige oppnevnt av påtalemyndigheten, jf. §147, §148 tredje og fjerde punktum og §149. Disse reglene er imidlertid uten betydning for adgangen til å fremlegge skriftlige uttalelser i kjæremålssaken.

For spørsmålet om påtalemyndighetens adgang til å fremlegge professor Solheims uttalelser, er inhabilitetsspørsmålet således uten betydning, og utvalget har ikke foranledning til å behandle dette.

Beslutningen er enstemmig. - - -