HR-2001-723-K - Rt-2001-918
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-29 |
| Publisert: | HR-2001-00723-K - Rt-2001-918 (166-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvistemål, Heving av sak |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om sak skulle avvises, eller heves etter Tvistemålsloven (1915) § 100 som «gjenstandsløs», samt spørsmål om saksomkostninger. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00723, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Odd Stusvik (advokat Geir Osmundsen) mot Dagmar Stenersen v/Kjell Stenersen (advokat Per Chr. Eriksen) |
| Forfatter: | Coward, Utgård, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §100, §175, §180, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-12 |
Saken gjelder spørsmål om sak skal avvises, eller heves etter tvistemålsloven §100 som «gjenstandsløs», samt spørsmål om saksomkostninger.
Sunnhordland namsrett avsa 27. oktober 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Odd Stusvik vert pålagt innen 1 -ei - veke - frå forkynning av orskurden å fjerne grinder, parkerte kjøretøy eller andre stengsel, i eller langs vegen frå fylkesvegen over gnr. 15 fram til Nilsalè som hindrar gnr. 14, bnr. 61 sin bruk av veien.
2. Den mellombelse ordninga står ved lag frem til vegretten og vilkåra for denne er endeleg fastslått.
3. Odd Stusvik betaler ei løpande tvangsmulkt til det offentlige på kr 500,- - kronerfemhundre - pr. veke til pålegget er oppfylt.
4. Odd Stusvik pliktar å betale kr 16.500,- i sakskostnader til saksøkjar innan 14 -fjorten - dager frå forkynning av orskurden.»
Odd Stusvik påkjærte avgjørelsen til Gulating lagmannsrett.
Mens kjæremålet var under behandling i lagmannsretten, avsa Sunnhordland jordskifterett dom den 30. november 2000 i sak mellom de samme parter vedrørende samme veirett. Det fremgikk av dommen at Stusvik gis rett til å ha grind over veien. Før lagmannsretten fikk avsagt kjennelse i saken, ble jordskiftedommen rettskraftig.
Dette foranlediget prosesskrift fra Stusvik hvor det ble erkjent at han ikke lenger hadde rettslig interesse i kjæremålets materielle side. Lagmannsretten ble imidlertid bedt om å ta stilling til omkostningsspørsmålet.
Den 3. april 2001 avsa Gulating lagmannsrett kjennelse med slik slutning:
«1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Odd Stusvik til Dagmar Stenersen kr 8.500 - åttetusenfemhundre - innen 2 - to - uker etter kjennelsens forkynnelse.»
Stusvik har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet i feil saksbehandling og lovanvendelse.
Stusvik har gjort gjeldende at han fikk medhold i sitt materielle krav i kjæremålet til lagmannsretten ved jordskifterettens dom, som også ble rettskraftig før lagmannsretten avsa sin kjennelse. Saken skulle derfor ikke ha vært avvist, men hevet som gjenstandsløs, jf. Rt-1995-1101. Den uriktige avgjørelsesformen kan ha hatt innvirkning på omkostningsspørsmålet. Ved heving måtte lagmannsretten ha vurdert om det var grunnlag for å tilkjenne Stusvik saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 annet ledd, jf. §180 annet ledd.
Videre var kjæremålet ikke ubegrunnet i materielt henseende. Det oppsto en prekær situasjon når namsretten påla Stusvik å fjerne grinden som sørget for å inngjerde sauer på beite.
Det er mer adekvat å hevde at kjæremålsmotpartens materielle krav i saken om midlertidig forføyning synes å være ubegrunnet og på grensen til det sjikanøse.
Samtlige påkjærte plikter i kjæremålet til lagmannsretten falt bort ved jordskifterettens rettskraftige dom. Den kjærende part var heller ikke sen med å informere lagmannsretten om jordskifterettens dom.
Han har nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 3. april 2001 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 9.330 hvorav kr 3.930 er gebyr.»
Dagmar Stenersen v/Kjell Stenersen har gjort gjeldende at kjæremålsutvalget har begrenset kompetanse, og kan ikke prøve lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse. Lagmannsretten har med rette avvist saken, da den kjærende part ikke lenger hadde rettslig interesse i saken. Saken skulle ikke ha vært hevet. Rt-1995-1101 er ikke relevant for vår sak. Lagmannsretten har for øvrig tolket tvistemålsloven §175 første ledd riktig.
Dersom det er riktig at saken skulle ha vært hevet, har den uriktige avgjørelsesform uansett ikke virket inn på lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Det er derfor ikke grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse. Selv om vilkårene for å anvende §175 annet ledd er til stede, trenger retten ikke å tilkjenne saksomkostninger til saksøker. Retten står meget fritt i så henseende. Den kjærende part hadde en dårlig sak da kjæremålet ble inngitt, og kan bebreides for ikke å ha trukket kjæremålet tidligere.
Stenersen har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 5.000,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse, jf. tvistemålsloven §404 første ledd bokstav a.
Utvalgets medlemmer dommerne Coward og Frisak bemerker:
Vilkåret for at tvistemålsloven §175 annet ledd kan komme til anvendelse, er at «forpligtelsen er faldt bort ved efterfølgende omstændigheter». Slik disse medlemmer ser det, er «forpligtelsen» her det den kjærende part ble pålagt ved den midlertidige forføyning. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §15-12 første ledd bokstav c at en midlertidig forføyning faller bort uten opphevelse når kravet er avgjort ved rettskraftig dom. De forhold som den midlertidige avgjørelsen her regulerte, ble avgjort ved jordskifterettens dom 30. november 2000, som er rettskraftig. Kjæremålsutvalget finner at saken da skulle vært hevet med hjemmel i tvistemålsloven §100 istedenfor å bli avvist.
Den uriktige avgjørelsesformen kan ha hatt innvirkning på avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Ved heving av saken må lagmannsretten overveie om det er grunnlag for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §175 annet ledd jf. §180 annet ledd, i det den kjærende part i denne situasjonen må likestilles med saksøkeren etter §175 annet ledd, jf. Rt-1995-1101.
Eitt medlem i kjæremålsutvalet - dommar Utgård - vil uttale:
Vilkåret for at tvistemålslova §175 andre ledd kan nyttast, er at «forpligtelsen er faldt bort ved efterfølgende omstændigheter». Føresegna tek sikte på dei situasjonane der skyldnaden som var gjenstand for saka, fell bort under saka, jf. Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I (1998) side 576. Føresegna kan såleis berre nyttast der det er på det reine at skyldnaden har vore til stades, jf. Schei side 577 med vidare tilvisingar. I utgangspunktet gjeld tvistemålslova §175 andre ledd for sakskostnadene i første instans, og «forpligtelsen» må då vise til den materielle skyldnaden. Dette kan ikkje vere annleis i lagmannsretten. I vår sak var situasjonen, slik dette medlemmet ser det, at skyldnaden ikkje hadde vore til stades på noko tidspunkt. Dommen i jordskifteretten kan ikkje seiast å stifte ein ny rett eller elles å endre rettshøvet mellom partane.
Det fører etter dette medlemmet sitt syn til at sakskostnadsspørsmålet må avgjerast etter tvistemålslova §175 første ledd. Det er ikkje då avgjerande om det skal skje heving eller avvising. I denne situasjonen må det vurderast kven som var «saksøkeren». Avgjerda i Rt-1995-1101 tok stilling til dette i éin samanheng. I avgjerda i Høgsteretts kjæremålsutval i Rt-2001-198 er dette spørsmålet omtala breiare på side 205:
«Ved anvendelsen av §175 første ledd i anke- eller kjæremålsinstansen må det etter kjæremålsutvalgets oppfatning skilles mellom tilfeller hvor saken blir hevet fordi anken eller kjæremålet blir trukket, og tilfeller hvor saken blir hevet fordi den som var saksøker for første instans, oppgir det materielle krav saken gjelder. I tilfeller hvor saken blir hevet fordi anken eller kjæremålet blir trukket, må det ved anvendelsen av §175 første ledd for rettsmiddelinstansen med «saksøkeren» menes den ankende eller kjærende part. Dersom saken blir hevet fordi den som var saksøker for første instans, oppgir det materielle krav saken gjelder, må det ved anvendelsen av §175 første ledd på omkostningene for rettsmiddelinstansen med «saksøkeren» siktes til saksøkeren for første instans.»
Etter dette medlemmet sitt syn må det gå inn under eller i alle fall likestillast med at saksøkjaren oppgir det materielle kravet saka gjeld, når det ligg føre ein dom som rettskraftig avgjer at ein saksøkjar ikkje har noko materielt krav.
Omgrepet saksøkjaren i tvistemålslova §175 første ledd må såleis i vår sak tolkast slik «saksøkeren», også med omsyn til sakskostnadene i lagmannsretten, viser til den som var saksøkjar for namsretten. Det var her Stenersen som kravde mellombels åtgjerd. Lagmannsretten har bygd si avgjerd etter §175 første ledd på at kjæreparten - Stusvik - var saksøkjar. Dette byggjer på feil lovtolking, og det har hatt innverknad på resultatet i lagmannsretten.
Utvalget finner etter dette enstemmig at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling.
Den kjærende part må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningsbeløpet settes etter oppgave til kr 9330 hvorav kr 3930 er gebyr.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Dagmar Stenersen til Odd Stusvik 9.330 - nitusentrehundreogtredve - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.