HR-2001-840-K - Rt-2001-961
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-13 |
| Publisert: | HR-2001-00840-K - Rt-2001-961 (178-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt om en begjæring om fastsettelse av salær til prosessfullmektig. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00840, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Fet kommune (advokat Hans Cappelen) mot Harald Hesselberg |
| Forfatter: | Lund, Matningsdal, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §52, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Kjæremålet gjelder om en begjæring om fastsettelse av salær til prosessfullmektig i medhold av tvistemålsloven §52 er fremsatt for sent.
I sak mellom Fet kommune og Akershus fylkeskommune avsa Eidsivating lagmannsrett dom 9. november 2000 i fylkeskommunens favør. Lagmannsretten gjorde i dommen Fet kommune oppmerksom på bestemmelsen i tvistemålsloven §52 om at en part kan begjære prosessfullmektigens salær fastsatt av retten.
Fet kommune anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 15. februar 2001 ble anken nektet fremmet. I prosesskriv 14. mars 2001 fremsatte Fet kommune begjæring om å få fastsatt prosessfullmektigens salær for sakens behandling i lagmannsretten. Begjæringen ble fremsatt både overfor Eidsivating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget oversendte begjæringen til lagmannsretten idet den aktuelle godtgjørelsen var knyttet til sakens behandling der.
Eidsivating lagmannsrett kom i kjennelse 7. mai 2001 til at begjæringen var fremsatt for sent idet lagmannsretten fant at enmånedsfristen i tvistemålsloven §52 annet ledd løp fra avsigelsen av lagmannsrettens dom. Kjennelsen har slik slutning:
«1. Begjæringen fra Fet kommune om i medhold av tvistemålsloven §52 å få fastsatt salæret til advokat Hesselberg i sak 98-00673, avvises.»
Fet kommune har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kommunen gjør sammenfatningsvis gjeldende at lagmannsrettens standpunkt ikke bygger på en korrekt tolkning av tvistemålsloven §52 annet ledd. Lagmannsretten tar feil når den i sin kjennelse forstår uttrykkene «sakens slutning» og «slutningen» som det tidspunkt da «saken er avsluttet ved den instans som har truffet den avgjørelse som prosessfullmektigen skal ha fastsatt sitt salær for». Uttrykkene må i stedet forstås som det tidspunkt da saken er rettskraftig avgjort. Rent språklig peker uttrykkene «sakens slutning» og «slutningen» mot den rettsavgjørelsen som avslutter saken for domstolene.
Der en part ønsker å få fastsatt sin prosessfullmektigs salær av retten, og samtidig ønsker å anke til Høyesterett, vil lagmannsrettens lovforståelse ha uheldige konsekvenser. Salærspørsmålet må da bringes inn for retten mens prosessfullmektigen fortsatt arbeider med ankesaken.
Heller ikke tidshensynet kan være tilstrekkelig til at bestemmelsen må tolkes slik lagmannsretten gjør. Lagmannsretten legger vekt på at det bør gå kort tid mellom rettens behandling av sakens tvistetema og rettens fastsettelse av salæret. Men tidsmomentet kan ikke alene være tilstrekkelig tungtveiende til å sette til side det enda viktigere hensynet til at bestemmelsen skal ha en reell funksjon og skal kunne få praktisk anvendelse i normale saker.
I lagmannsrettens dom er det heller ikke nevnt noe om at begjæringen skulle vært inngitt til lagmannsretten en måned fra dennes dom uansett om kommunen ville påanke dommen.
Fet kommune kan heller ikke se at det er inngått avtale med prosessfullmektigen, jf. tvistemålsloven §52 første ledd, slik at kommunen av den grunn ikke kan begjære salæret fastsatt av retten.
Fet kommune har lagt ned slik påstand:
«1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse i sak nr 01-0023 K oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
2. Advokat Harald Hesselberg ilegges sakens omkostninger med tillegg av rente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3, første ledd, 1. punktum, fra forfall til betaling skjer.»
Advokat Harald Hesselberg gjør gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn en riktig lovforståelse. Den lovtolkning den kjærende part argumenterer for, ville føre til at den rett som skal fastsette salæret må vente til det foreligger en rettskraftig avgjørelse i ankeinstansen. Det er bare i de tilfeller der en anke blir nektet fremmet til Høyesterett at det i praksis vil gå relativt kort tid mellom avgjørelsen og det tidspunktet der avgjørelsen blir rettskraftig når den påankes. I anker over førsteinstansavgjørelser vil det derimot gå lang tid før fristen til å begjære fastsettelse av salæret begynner å løpe dersom den kjærende parts forståelse skal legges til grunn.
Videre anføres at tvistemålsloven §52 ikke kan påberopes når «andet er avtalt mellom dem». I denne saken ble vederlag for advokatbistand fakturert løpende med avtalt timesats. Fakturering har i hovedsak skjedd kvartalsvis gjennom hele oppdragets løpetid. Faktureringen har ikke hatt karakter av a kontobelastning med anledning til å foreta en samlet vurdering ved avlutning av oppdraget. Godtgjørelse må således anses for å være avtalt slik at tvistemålsloven §52 ikke kan anvendes.
Advokat Harald Hesselberg har lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes og kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet med kr 2.500,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at lagmannsretten har feiltolket tvistemålsloven §52. Utvalget skal bemerke:
Etter tvistemålsloven §52 første ledd kan en part begjære prosessfullmektigens salær fastsatt av retten; fastsettelsen skjer i den dom eller kjennelse som avslutter saken i vedkommende instans. «Er ikke begjæringen ... fremsatt inden sakens slutning,» heter det så i §52 annet ledd,» kan spørsmålet fremdeles avgjøres ved rettens kjendelse, naar begjæring herom fremsættes inden en måned efter slutningen»,
Det fremgår klart av sammenhengen i bestemmelsene at «inden sakens slutning» i annet ledd betyr innen avsigelsen av den dom eller kjennelse som avslutter saken i vedkommende instans. Som lagmannsretten peker på, er dette også den eneste rimelige forståelse, da det frem til rettskraftig avgjørelse vil kunne gå lang tid, og rettens grunnlag for å treffe avgjørelse i omkostningsspørsmålet svekkes ettersom tiden går.
Lagmannsrettens kjennelse må stadfestes. Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger med 2.500 kroner. Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Fet kommune til Harald Hesselberg 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.