HR-2008-1840-A - Rt-2008-1386
(Omdirigert fra «Rt-2008-1386»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-10-23 |
| Publisert: | HR-2008-01840-A - Rt-2008-1386 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling ved trygdebedrageri i en sak hvor den domfelte urettmessig har mottatt kr 64 289 i dagpenger, jf. straffeloven § 270 første ledd nr. 1. Spørsmålet er om det kan anvendes samfu nnsstraff. |
| Saksgang: | HR-2008-01840-A, (sak nr. 2008/1116), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Kjetil Krokeide) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Per Egil Volledal) |
| Forfatter: | Matningsdal, Indreberg, Stabel, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 270, straffeloven § 166, straffeloven § 62, straffeprosessloven § 436 |
NORGES HØYESTERETT
Den 23. oktober 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-01840-A, (sak nr. 2008/1116), straffesak, anke over dom,
A (advokat Kjetil Krokeide)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Per Egil Volledal)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matningsdal: Saken gjelder straffutmåling ved trygdebedrageri i en sak hvor
den domfelte urettmessig har mottatt kr 64 289 i dagpenger, jf. straffeloven § 270 første
ledd nr. 1. Spørsmålet er om det kan anvendes samfu nnsstraff.
(2) I straffesak mot A for trygdebedrageri avsa Trondenes tingrett den 19. desember 2007
dom med slik domsslutning:
”1. A, født 18.04.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven § 270 første ledd
nr. 1 og for overtredelse av straffeloven § 166 før ste ledd, sammenholdt med
straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 20 –tj ue – dager.
2. A, født 18.04.1967, dømmes til å betale saksomko stninger til det offentlige
med kr 5 000,- – femtusen –.”
(3) A anket til Hålogaland lagmannsrett over tingrettens bevisbedømmelse under
skyldspørsmålet og straffutmålingen. Lagmannsretten henviste utelukkende
straffutmålingsanken til ankebehandling.
(4) Hålogaland lagmannsrett avsa 16. juni 2008 dom med slik domsslutning:
”I tingrettens dom – slutningen punkt 1 – gjøres de n endring at straffen settes til 15 –
femten – dager fengsel.” 2
(5) A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett . Anken gjelder straffutmålingen, idet det
anføres at det bør anvendes samfunnsstraff.
(6) Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.
(7) Ved tingrettens dom er A funnet skyldig i forsettlig trygdebedrageri og falsk forklaring
overfor trygdemyndighetene, ved at hun i tiden 14. mars til 4. desember 2005 uberettiget
fikk utbetalt til sammen kr 64 289 i dagpenger. Hun arbeidet i samme periode som
lærervikar og oppgav for få arbeidstimer på de meldekortene som hun var pliktig til å
levere til trygdemyndighetene. Hele beløpet er tilb akebetalt – kr 17 600 ved lønnstrekk og
restbeløpet ved innbetaling fra hennes mann.
(8) For trygdebedrageri konkluderte Høyesterett i R t. 2006 side 1454 avsnitt 11 med at ”det
som hovedregel bør reageres med ubetinget fengsel n år et forsettlig trygdebedrageri i
omfang overstiger ca. 60 000 kroner. Spesielle omstendigheter kan føre til at
utgangspunktet fravikes både i mildere og strengere retning. Det bør imidlertid foreligge
relativt klare avvik fra normaltilfellene før dette gjøres”.
(9) Denne veiledende grensen ble opprettholdt i Rt. 2008 side 717. Om den konkrete saken
uttalte førstvoterende i avsnitt 13:
”Saken i Rt. 2006 side 1454 gjaldt et tilfelle hvor domfelte hadde mottatt
attføringspenger han ikke hadde krav på, fordi han ikke hadde opplyst på meldekortene
at han var i arbeid den aktuelle perioden. Noen tilsvarende aktiv egenrapportering
gjelder ikke for ytelser til enslige forsørgere. Jeg er likevel enig med lagmannsretten i at
det ikke er grunn til – i forhold til utgangspunktet i dommen fra 2006 – å vurdere
trygdebedrageri knyttet til overgangsstønad og barn etrygd annerledes enn
trygdebedrageri knyttet til arbeidsledighetstrygd eller sosialstønad. De tunge
allmennpreventive hensyn er de samme, og alle ordningene er basert på tillit til at
søkerne gir de nødvendige opplysninger.”
(10) Jeg legger etter dette til grunn at den veiledende grensen på kr 60 000 omfatter bedrageri
vedrørende samtlige trygdeytelser, og at den også o mfatter bedrageri med hensyn til
sosialstønad.
(11) Forsvareren har fremhevet at beløpsgrensen på kr 60 000 omtrent tilsvarer det
dagjeldende grunnbeløpet i folketrygden, og at gren severdien ligger noen prosent høyere
enn hva grunnbeløpet var da bedrageriet i Rt. 2006 side 1454 ble begått. På denne
bakgrunn er det anført at den veiledende beløpsgren sen for valget mellom samfunnsstraff
og ubetinget fengsel bør justeres i samsvar med utv iklingen av grunnbeløpet tillagt 20 %.
(12) Jeg er enig med forsvareren i at beløpsgrensen på kr 60 000 vil måtte justeres på et eller
annet tidspunkt. Men når den knyttes til et bestemt kronebeløp, følger det av sakens natur
at det vil gå noen år mellom hver justering Høyeste rett foretar. Konsekvensen blir
sprangvise endringer, hvor bedragerier som dels pådømmes før og dels etter en justering,
vil kunne få forskjellig utfall. Likhets- og rimelighetshensyn tilsier dermed at det for de
aktuelle bedrageriene bør oppstilles en veiledende grense som løpende avspeiler
inflasjons-, lønns- og inntektsutviklingen i samfun net.
(13) Da Høyesterett i 2006 fastsatte den veiledende grensen for trygdebedragerier til
kr 60 000, var grunnbeløpet kr 62 892. Jeg nevner v idere at da det i Rt. 2002 side 1403
ble anvendt samfunnsstraff ved et trygdebedrageri på kr 53 306, var grunnbeløpet 3
kr 54 170. Selv om forholdet til grunnbeløpet ikke ble drøftet i noen av avgjørelsene,
tilsvarte altså de aktuelle beløpene omtrent det sa mtidige grunnbeløpet.
(14) Etter min mening er det mye som kan tale for å knytte grenseverdien til folketrygdens
grunnbeløp, som i flere sammenhenger brukes til å a vspeile den økonomiske utviklingen i
samfunnet. Det er dessuten vanskelig å finne noe bedre sammenlikningsgrunnlag. Men
det bør ikke foretas et prosentmessig påslag på 20 % slik forsvareren har antydet. Jeg
viser til at det er mindre enn to år siden Høyester ett fastsatte grenseverdien til kr 60 000.
(15) Mot å knytte den veiledende grensen til utviklingen av grunnbeløpet kan anføres at det
justeres på grunnlag av forhandlinger, og at det politiske vedtaket om oppjustering er
begrunnet i hensyn som ikke har tilknytning til hva en passende straffereaksjon for
trygdebedrageri vil være. Men da økningen i folketr ygdens grunnbeløp i hvert fall til en
viss grad avspeiler den allmenne velstandsutviklingen i Norge, kan ikke dette forholdet,
slik jeg ser det, begrunne at det til enhver tid gjeldende grunnbeløpet ikke bør anvendes
som veiledende beløpsgrense for valget mellom samfu nnsstraff og ubetinget fengsel.
(16) Mitt syn er etter dette at for førstegangsover tredere skal folketrygdens grunnbeløp i
fremtiden være veiledende for grensen mellom samfunnsstraff og ubetinget fengsel.
Denne grensen ivaretar på en god måte et grunnleggende likhetshensyn, og i den grad
grunnbeløpet økes, vil grensen – i samsvar med det uttrykte ønsket i forarbeidene til
samfunnsstraffen – også kunne bidra til å øke anvendelsen av samfunnsstraff. Jeg kan
ikke se at de sterke allmennpreventive hensyn ved trygdebedrageri taler mot en slik
forsiktig utvikling.
(17) Den veiledende grensen bør knyttes til grunnbe løpet på gjerningstiden. Dersom
grunnbeløpet justeres i løpet av bedrageriperioden, må det tas utgangspunkt i hva
gjennomsnittet i de aktuelle periodene utgjør. I ti llegg til at grunnbeløpet på
gjerningstiden best avspeiler straffverdigheten av handlingen, forhindres det at samtidige
bedragerier som pådømmes før og etter en oppjusteri ng, får ulikt utfall.
(18) Da det aktuelle bedrageriet ble innledet, utgjorde grunnbeløpet kr 58 778. Størsteparten
av bedrageriet er imidlertid begått etter 1. mai 2005 da beløpet ble økt til kr 60 699. Det
siste beløpet er ca. kr 3 600 lavere enn det beløpe t bedrageriet omfatter – altså omtrent
samme beløp som den domfelte i Rt. 2008 side 717 ha dde overskredet grensen på
kr 60 000 med.
(19) Beløpsgrensen er ikke absolutt. Spesielle omst endigheter kan føre til at utgangspunktet
fravikes både i mildere og strengere retning. Men som understreket i Rt. 2006 side 1454
avsnitt 11, må det foreligge et relativt klart avvik fra normaltilfellene før dette gjøres.
Etter min mening foreligger det ikke spesielle omstendigheter i denne saken som tilsier
samfunnsstraff.
(20) Det er særlig fremhevet at hele beløpet er til bakebetalt. Dette kan etter min mening ikke
begrunne samfunnsstraff. Høyesteretts praksis viser riktignok at i en totalvurdering av
flere formildende omstendigheter kan tilbakebetaling ha betydning for valg av
samfunnsstraff – eventuelt betinget fengsel dersom det skulle være aktuelt. Men
tilbakebetaling bør ikke alene kunne begrunne avvik fra den reaksjonen som ellers ville
ha blitt anvendt. Tilbakebetaling er noe man uansett er pliktig til, og konsekvensen av å la
tilbakebetaling alene begrunne en mildere reaksjon ville i tilfelle bli at personer som ved 4
hjelp av venner og bekjente makter å tilbakebetale beløpet, får en annen behandling enn
personer som ikke har denne muligheten.
(21) Det er også fremhevet at det nå er nærmere tre år siden det straffbare forholdet ble
avsluttet. Jeg kan ikke se at dette kan tillegges noen vekt. For det første vil det ofte kunne
ta noe tid før et trygdebedrageri avsløres. Tidspun ktet fram til avsløringen må dermed
gjennomgående ha beskjeden vekt. Det er altså primært tidsforløpet etter at forholdet er
avslørt som bør tillegges vekt. Saksdokumentene vis er at notat om mistanke ble skrevet
20. juli 2006. Deretter ble det gjort en del undersøkelser før saken ble oversendt
påtalemyndigheten 11. desember 2006. Allerede i begynnelsen av januar 2007 forsøkte
politiet å få A til å møte til avhør, men hun møtte først den 16. mai 2007. Hun har altså
selv til en viss grad bidratt til en del av tidsforløpet. Sakens fremdrift etter avhøret er det
ikke noe å si på.
(22) Aktor har nedlagt påstand om at A skal ilegges saksomkostninger i anledning av
behandlingen i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 436. Jeg er kommet til at påstanden
ikke bør tas til følge.
(23) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(24) Dommer Indreberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(25) Dommer Stabel: Likeså.
(26) Dommer Oftedal Broch: Likeså.
(27) Dommer Gussgard: Likeså.
(28) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: