HR-2008-278-U - Rt-2008-230
(Omdirigert fra «Rt-2008-230»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-02-11 |
| Publisert: | HR-2008-00278-U - Rt-2008-230 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder avvisning av ankesak for lagmannsretten på grunn av manglende rettslig interesse, jf. tvistemålsloven § 54. |
| Saksgang: | HR-2008-00278-U, (sak nr. 2007/1862), sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Ivar Tangeraas Torger Svelland Ove Guldbrandsen Ordin Søndenå Olav Handeland Nils Jarle Sandanger Geir Jostein Søndenå Elias Søndenå (advokat Øystein Teigland) mot Arild Austerheim Norges Naturvernforbund (advokat Kjell M. Brygfjeld) |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | tvistemålsloven § 54, forsinkelsesrenteloven § 3, tvistemålsloven § 72, morarentelova § 3, tvistemålsloven § 87, tvistemålsloven § 97 |
HØYESTERETTS KJ˘REM¯LSUTVALG
Den 11. februar 2008 ble det av Høyesteretts kjæremålsutvalg be stående av justitiarius Schei
og dommerne Tjomsland og Endresen i
HR-2008-00278-U, (sak nr. 2007/1862), sivil sak, kjæremål:
Ivar Tangeraas
Torger Svelland
Ove Guldbrandsen
Ordin Søndenå
Olav Handeland
Nils Jarle Sandanger
Geir Jostein Søndenå
Elias Søndenå (advokat Øystein Teigland)
mot
Arild Austerheim
Norges Naturvernforbund (advokat Kjell M. Brygfjeld)
avsagt slik
:
(1) Saken gjelder avvisning av ankesak for lagmannsretten på grunn av manglende rettslig
interesse, jf. tvistemålsloven § 54.
(2) Arild Austerheim og Norges Naturvernforbund tok ut stevning mot staten v/Landbruks- og
matdepartementet og en rekke grunneiere om gyldigheten av et vedtak truffet av Rogaland
fylkeslandbruksstyre 2. september 2004 om å tillate utbygging av en skogsbilvei i Tjelmen-
området i Sauda.
(3) Ryfylke tingrett avsa 20. november 2006 dom med slik slutning:
”1. Vedtak i sak 044/04 i Rogaland Fylkeslandbruksstyre kjennes ugyldig.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.” 2
(4) Det er en feil i tingrettens domsslutning ved at den viser til saksnummer 044/04 og
ikke 047/04.
(5) Staten aksepterte tingrettens dom og har ikke inngitt anke over tingrettens dom.
(6) Grunneierne anket tingrettens dom. Austerheim og Naturvernforbundet er oppgitt som
ankemotparter. Det ble i anken nedlagt påstand om at Rogaland fylkeslandbruksstyres vedtak
om å tillate bygging av Storeheiveien i Sauda kommune ble opprettholdt som gyldig.
(7) Ankemotpartene innga tilsvar og nedla prinsipal påstand om avvisning av anken fordi staten
ikke var gjort til part i ankesaken, subsidiært at tingrettens dom punkt 1 ble stadfestet.
(8) Gulating lagmannsrett avsa 2. november 2007 kjennelse med slik slutning:
”1. Anken avvises.
2. Ivar Tangerås, Torgeir Svelland, Ove Gulbrandsen, Ordin Søndenå, Olav Handeland, Nils
Jarle Sandanger, Geir Jostein Søndenå og Elias Sønd enå plikter in solidum å erstatte Arild
Austerheim og Norges Naturvernforbund deres sakskostnader for lagmannsretten med kr.
177 893,- -etthundreogsyttisjutusenåttehundreognittitre- innen 2 – to – uker fra
forkynnelse av denne kjennelsen med tillegg av forsinkelsesrente etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punkt um, for tiden 11,5 %, fra forfall til
betaling skjer.”
(9) Ivar Tangeraas m.fl. har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Det er i korte trekk
anført:
(10) Lagmannsretten legger til grunn at når staten ikke har anket tingrettens dom, har vedtaket falt
bort som ugyldig. Dette er ikke riktig. Tingrettens dom er anket og har ikke rettskraftvirkning
overfor grunneierne. Det forhold at staten har akseptert tingrettens dom kan heller ikke
medføre en slik virkning. Det er først dersom staten omgjør vedtaket etter forvaltningsloven
§ 35 at grunneierne ikke kan bygge noen rett på vedtaket.
(11) Når begge parter – både staten og de som er tilgodesett ved vedtaket – er saksøkt, må
tvistemålsloven § 72 andre ledd få anvendelse. Anken fra de private partene vil få virkning for
staten dersom den fører frem. Tingrettens dom vil derfor ikke få rettskraftvirkning for staten.
(12) Det er nedlagt slik påstand:
”1. Anken vert fremja.
2. Arild Austerheim og Norges Naturvernforbund vert dømd – ein for alle, alle for ein – til å
erstatta Ivar Tangerås, Torgeir Svelland, Ove Gulbrandsen, Ordin Søndenå, Olav
Handeland, Nils Jarle Sandanger, Geir Jostein Sønde nå og Elias Søndenå sine
sakskostnader for kjæremålet, store kr. 40.160,-, med tillegg av forseinkingsrente etter
morarentelova § 3, 1. ledd, 1. pkt. for tida 11,5 % p.a. frå forfall til betaling skjer.”
(13) Arild Austerheim og Norges Naturvernforbund har inngitt tilsvar. Det er i korte trekk anført:
(14) Det spørsmål som drøftes i lagmannsrettens kjennelse er om de ankende parter har rettslig
interesse i at anken fremmes til behandling når staten ikke lenger er part i saken. I den
vurderingen er rettskraftvirkningene av avgjørelsen et mome nt. Rettstilstanden har vært klar 3
etter kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt. 2000 side 1195. Det offentlige må være part i sak om
gyldigheten av vedtaket. De kjærende parter erkjente også under sakens behandling i tingretten
at de ikke kunne fortsette byggingen dersom vedtaket ble kjent ugyldig. Tingretten kom til at
det forelå en materiell kompetansemangel, og da vil vedtaket på grunn av tingrettens dom være
ugyldig ex tunc. Det kan dermed reises spørsmål om det foreligge r en reell rettsuvisshet.
(15) Tvistemålsloven § 72 kan ikke reparere manglende rettslig interesse. Bestemmelsen sier bare at
dersom det først foreligger tvungent prosessfellesskap, så ska l den enes prosesshandlinger
komme den andre til gode. Det foreligger ikke noe tvungent prosessfellesskap mellom staten
og grunneierne.
(16) Det er nedlagt slik påstand:
”Prinsipalt:
1. Kjæremålet forkastes.
Subsidiært:
1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
I begge tilfeller:
2. Kjærende parter plikter – en for alle, alle for en – å erstatte Arild Austerheims og Norges
Naturvernforbunds saksomkostninger i kjæremålet med tillegg av lovens forsinkelsesrente
fra forfall til betaling skjer.”
(17) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse i saken.
(18) Kjæremålsutvalget peker innledningsvis på at søksmålet o m gyldigheten av
fylkeslandbruksstyrets vedtak ble rettet både mot Staten v/Landbruksdepartementet og mot
de grunneiere som var gitt rettigheter etter vedtaket. Søksmål om gyldigheten av
forvaltningsvedtak må rettes mot forvaltningen, jf. Rt. 2000 side 1195. Formålet med
søksmålet var å hindre grunneierne i å bygge veien, og det v ar derfor nødvendig også å rette
det mot dem.
(19) For tingretten hadde saksøkerne både nedlagt påstand om at forvaltningsvedtaket skulle
kjennes ugyldig, og at grunneierne pliktet å avstå fra å bygge veien. Men tingretten konstaterte,
under henvisning til erkjennelse fra grunneierne, at det var unødvendig å gi dom også for det
siste. At grunneierne ikke hadde rett til å bygge veien, fulgte allerede av dommen for
ugyldighet.
(20) Det står for utvalget som et uakseptabelt resultat at parter i en tvist som denne, som reelt sett
gjelder retten til å bygge vei i henhold vedtaket, skal være prosessuelt avskåret fra å få
overprøvd avgjørelsen fordi staten ikke ønsker å anke. Det er mulig at grunneierne vil ha andre
rettslige muligheter til å få prøvd hvilke rettigheter de må tte ha etter vedtaket dersom anken
avvises, men praktisk sett er det ikke lett å se hvordan det eventuelt skulle skje. Under enhver
omstendighet tilsier utvilsomt prosessøkonomiske hensyn at anken fremmes.
(21) Det er viktig å holde fast ved, også i ankeomgangen, at det offentlige må være part hvor
prøvingen gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak. Her har s taten fått en dom mot seg, og
har valgt å akseptere avgjørelsen ved ikke å anke den. I denne situasjonen må imidlertid
grunneierne kunne rette anken også mot staten. De har fremdeles et klart behov for å få dom 4
for at vedtaket er gyldig. Derved får de – dersom søksmålet før er frem i realiteten – slått fast,
også i forhold til staten, at de har rettighetene etter vedtaket. At staten formelt sett ”bytter
side” i ankeinstansen ved å gjøres til ankemotpart, kan ikke være til hinder for det.
(22) Staten ble ikke gjort til ankemotpart for lagmannsretten. Det er forståelig at grunneierne ikke
har sett nødvendigheten av og muligheten for dette. Her skulle det vært gitt prosessuell
veiledning fra lagmannsrettens side, jf. tvistemålsloven § 87, og det skulle vært gitt frist for
retting ved å trekke staten inn som part, jf. tvistemålsloven § 97.
(23) Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves. Etter opphevelsen må lagmannsretten
sette frist for å trekke staten inn som part i ankesaken.
(24) Realiteten i kjæremålsutvalgets avgjørelse er at anke saken fremmes etter at staten er trukket
inn. Spørsmålet om avvisning har reist vanskelige prinsipielle spørsmål, og utvalget finner at
omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg og for lagman nsrettens behandling av
avvisningsspørsmålet ikke bør tilkjennes.
S L U T N I N G :
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg og for lagmannsrettens behandling
av avvisningsspørsmålet tilkjennes ikke.
Steinar Tjomsland Tore Schei Clement Endresen
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift: