HR-2009-2153-A - Rt-2009-1439
(Omdirigert fra «Rt-2009-1439»)
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2009-11-13 |
| Publisert: | HR-2009-02153-A - Rt-2009-1439 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmålet om hensynet til at domfelte og allmennheten skal kunne etterprøve de vurderinger som ligger til grunn for domfellelsen, er varetatt, og hvilke virkninger det skal ha om det er vesentlige mangler ved etterprøvbarheten. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | HR-2009-02153-A, (sak nr. 2009/841), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Kjetil Krokeide) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kristian Jarland) |
| Forfatter: | Kst dommer Sverdrup, Bårdsen, Tønder, Schei, Dissens: Endresen |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 195, straffeloven § 212, straffeloven § 62, forsinkelsesrenteloven § 3, straffeprosessloven § 294, straffeprosessloven § 39, straffeprosessloven § 306, straffeprosessloven § 40, straffeprosessloven § 376 |
NORGES HØYESTERETT
Den 13. november 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-02153-A, (sak nr. 2009/841), straffesak, anke over dom,
A (advokat Kjetil Krokeide)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kristian Jarland)
S T E M M E G I V N I N G :
(1) Kst. dommer Sverdrup: Saken gjelder spørsmålet om hensynet til at domfel te og
allmennheten skal kunne etterprøve de vurderinger s om ligger til grunn for domfellelsen,
er varetatt, og hvilke virkninger det skal ha om det er vesentlige mangler ved
etterprøvbarheten.
(2) A , født 2.4.1957, ble i 2008 satt under tiltale for utuktige/seksuelle overgrep mot to jenter
som var hans nieser.
(3) Tiltalebeslutningen post I gjaldt handlinger mot B, for perioden til og med 24. august
2000, for overtredelse av straffeloven § 195 første og annet ledd:
”For å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år, og den utuktige omgangen var
samleie, og handlingen er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte
straffeloven § 195 første og annet ledd bokstav c ” for å ha hatt seksuell omgang med
barn under 14 år, og den seksuelle omgangen var samleie, og handlingen er foretatt
overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep”.
(4) Grunnlaget for post I var at tiltalte i tidsrommet 1998 til 2004 på X og i Y 35 i Z ved flere
anledninger stakk en eller flere fingre inn i kjønn sorganet til B, født 4.6.1993.
(5) Tiltalebeslutningen post II gjaldt overtredelse av straffeloven § 212 annet ledd første
punktum om utuktig handling med noen under 16 år. Grunnlaget var at tiltalte ved en
anledning i løpet av påsken 1998 eller 1999 på X, ” spurte --- sin niese C, født 18.11.1990,
om hun ville kjenne noe deilig, dro ned dynen hennes og strøk henne med fingrene over
trusekanten”.
(6) Trondenes tingrett avsa 17. oktober 2008 dom hvor A ble frifunnet for tiltalebeslutningens
post I for handlinger mot B, men ble dømt for tilta lebeslutningens post II til betinget
fengsel i 30 dager samt bot på 10 000 kroner, for handlinger mot C. Han ble også dømt til
å betale henne 15 000 kroner i oppreisning. Dommen ble avsagt under dissens, idet en av
meddommerne stemte for domfellelse også for forholdet i tiltalebeslutningens post I.
(7) A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalebeslutningens post II og
over erstatningen til fornærmede, mens påtalemyndigheten anket frifinnelsen for
tiltalebeslutningens post I.
(8) Hålogaland lagmannsrett besluttet å fremme påtalemyndighetens anke, men nektet å
fremme anken til A. Han anket beslutningen til Høye sterett, og beslutningen ble opphevet
på grunn av saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten nektet på ny å fremme A’ anke, og
anken over denne beslutningen ble forkastet av Høye steretts ankeutvalg 16. april 2009.
(9) Hålogaland lagmannsrett avsa 24. april 2009 dom med slik domsslutning:
”1. A, født 02.04.1957, dømmes for en overtredelse av s traffeloven § 195 første
ledd første straffalternativ jf. annet ledd (før lo vendring 11.08.2000) og § 195
første ledd første punktum jf. annet ledd bokstav c (etter lovendring
11.08.2000), sammenholdt med det forhold som er endelig avgjort ved
tingrettens dom. Straffen fastsettes til fengsel i 1 – ett – år og 9 – ni – måneder.
Til fradrag i straffen går 3 – tre – dager for utholdt varetekt. Han fradømmes
i et tidsrom på 5 år retten til å ha eller utøve st iling i barnehage og
grunnskole. Straffeloven § 62 første ledd og § 60 e r anvendt.
2. A dømmes til å betale B erstatning (oppreisning ) på 75 000 – syttifemtusen –
kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. Rente
vil påløpe fra forfall til betaling skjer, etter de n sats som er fastsatt etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd.
3. Saksomkostninger ilegges ikke for lagmannsretten eller tingretten.”
(10) A har anket til Høyesterett. Anken rettet seg mot la gmannsrettens saksbehandling,
subsidiært straffutmålingen, herunder rettighetstapet, og han bad også om ny behandling
av oppreisningskravet. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 9. juni 2009 ble
ankebehandlingen av saksbehandlingsanken utsatt inntil endelig avgjørelse forelå i
plenumsdommene Rt. 2009 side 750 og Rt. 2009 side 773, for så vidt gjaldt spørsmålet
knyttet til begrunnelse av lagrettens kjennelse. Anken for øvrig ble ikke tillatt fremmet.
(11) Etter at avgjørelsen i plenumsdommene forelå, besluttet Høyesteretts ankeutvalg 9. juli
2009 å tillate anken over saksbehandlingen fremmet, for så vidt gjaldt spørsmålet om
lagmannsretten skulle ha gitt en nærmere begrunnelse for bevisresultatet når det gjaldt
omfanget av den utuktige/seksuelle omgangen.
(12) Forsvareren har senere gjort gjeldende som ny ankegrunn utenfor anken at lagmannsretten
skulle ha utsatt saken og beordret ny etterforskning etter straffeprosessloven § 294.
(13) Jeg har kommet til at anken fører frem.
(14) Saken kom til politiets kunnskap da B henvendte seg til Z politikammer 10. desember
2007, og anmeldte A for å ha utnyttet henne seksuelt over flere år – fra hun var 5-6 år
gammel og til det opphørte da hun var ca. 12 år gam mel. Det heter videre i tingrettens
dom:
”I hovedsak forklarte hun til politiet, og så vidt retten forsto ble hun bare avhørt en
gang, at da hun var ca 5 år gammel hadde A ved en anledning, under hennes besøk hos
sin tante D og hennes samboer A, befølt/fingret med hennes kjønnsorgan. Hun tror hun
ved den anledning overnattet hos E, født 1994. E er sønn av D og A. Overgrepet fant
sted i ’det røde oldishuset’, og hun trodde det had de skjedd om sommeren. Det hadde
ikke skjedd noe mer på X enn dette ene overgrepet.
Sommeren 2000 flyttet D og A til Y i Z. B forklarte til politiet og senere i retten at hun
pleide å besøke og leke med E. Hun bodde ikke langt fra han, og hun var ofte sammen
med han på hans bopel.
Hun forklarte at de seksuelle overgrepene fortsatte i Y. Alle de overgrep hun ble utsatt
for i tiden 2000 til 2004 skjedde i Y. Med unntak av en voldtekt, jfr. nedenfor, skjedde
alle overgrep likt. Hver gang hun kom til E, eller
kom sammen med sin mor/far på besøk til sin tante og onkel, var opplegget det samme.
Når tiltalte var til stede måtte hun komme inn i stuen å sette seg på hans fang. Dette
gjorde hun hver gang. De satt da i en eldre lenestol med åpne armlener som var plassert
rett foran TV’en. Det var en krakk foran stolen, og hun hadde sine ben oppå krakken.
Tiltalte hadde tatt det pleddet som befant seg i stuen, ett blått eller turkis farget pledd,
og bredt over dem, fra livet og ned til bena.
Tiltalte hadde, hver gang i følge fornærmede, dratt ned hennes bukse, til vanlig en
dongeribukse, til knærne. Hun er usikker på om også trusen fulgte med. Deretter hadde
han fingret med hennes kjønnsorgan, først ved at ha n befølte henne, hvoretter han
stakk en eller kanskje to fingre inn i hennes skjede. Hun trodde ikke at han hadde
beveget fingrene, og i tilfelle var det lite.
Hendelsen var over på kort tid, deretter fikk hun gå. Dette skjedde svært mange ganger
– 1 til 2 ganger i uken – også i sammenhenger mens familien var til stede. Således
skjedde det også mens storfamilien var samlet i anledning fødselsdag, jul eller andre
festlige anledninger. Selv om D ved flere anledninger var i kjelleren og røykte, skjedde
det også mens hun var til stede i stuen.
Hun visste at når hun skulle til E for å leke, så fulgte det ’fingring’ med. Hun visste det,
men tenkte ikke på det ’det bare var der’.”
(15) Fornærmede forklarte også at det hadde skjedd et samleie ved en enkelt anledning høsten
2003, i forbindelse med at hun overnattet hos sin fetter E en gang hvor D var bortreist.
Tiltalte hadde da kommet inn i rommet der hun sov sammen med E, og båret henne inn på
tiltaltes og Ds soverom. Videre uttaler tingretten:
”På soverommet la han henne i sengen og voldtok henne ved å føre sin penis inn i
hennes skjede. Hun lå på rygg med tiltalte over seg. Hun forsto at det var hans penis
hun hadde inni seg. Det pågikk kanskje 15 minutter. Han hadde holdt begge hennes
hender mot madrassen og over hennes hode. Hun blødd e ikke og fikk ikke andre skader
etter voldtekten.
Hun hadde ingen seksuell erfaring med andre. Opplevelsen var smertefull, men hun sa
ingenting mens voldtekten pågikk og heller ikke senere. Hun skjemtes.”
(16) Fornærmede forklarte at denne hendelsen hadde gitt henne tydelige blåmerker på begge
håndleddene, som hadde vedvart lenge, kanskje en måned, men hennes mor hadde ikke
oppdaget merkene.
(17) Overgrepene opphørte i tidsrommet april/juni 2 004. Hun hadde da sluttet å sitte på
tiltaltes fang.
(18) Tingrettens flertall frifant tiltalte. Retten fant det ”svært lite sannsynlig” at den
faktumbeskrivelse som Bs anmeldelse, og derved tiltalen hvilte på, kunne være riktig da
det ikke kunne ha vært mulig å foreta de påståtte overgrepene mens familiemedlemmer
var til stede i stuen.
(19) Tiltalebeslutningen var den samme for lagmannsretten som for tingretten. Lagretten ble
stilt tre spørsmål:
”Spørsmål 1 – hovedspørsmål:
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt utuktig/seksuell omgang med barn under 14 år,
ved å ha forholdt seg slik:
I tidsrommet 1998 til 2004 på X og/eller i Y 35 i Z, stakk han ved en eller flere
anledninger en eller flere fingre inn i kjønnsorgan et til B, f. 04.06.1993 og/eller ved en
anledning, formentlig i 2003, førte han sin penis i nn i hennes vagina og/eller inn i og
mellom hennes store og små kjønnslepper?
Tilleggsspørsmål 1
(Spørsmålet skal bare besvares dersom det er svart ja på hovedspørsmålet. Til ja-svar
kreves flere enn 6 stemmer)
Var noe av den seksuelle omgang beskrevet under hovedspørsmålet å anse som samleie,
ved at han ved en anledning, etter 24.08.2000, formentlig i 2003, førte sin penis inn i
vagina til B og/eller inn i og mellom hennes store og små kjønnslepper?
Tilleggsspørsmål 2
(Spørsmålet skal bare besvares dersom det er svart ja på hovedspørsmålet. Til ja-svar
kreves flere enn 6 stemmer)
Er handlingen foretatt overfor barn under 10 år, og har det skjedd gjentatte overgrep,
ved at det som beskrevet under hovedspørsmålet ble begått flere overgrep, hvorav minst
ett før barnet fylte 10 år den 04.06.2003?”
(20) Lagretten svarte ja på hovedspørsmålet om det hadde funnet sted utuktig/seksuell
omgang, men nei på det første tilleggsspørsmålet om handlingen også hadde bestått i
samleie. Lagretten svarte ja på det andre tilleggsspørsmålet om den utuktige seksuelle
omgangen hadde funnet sted flere ganger, hvorav minst en gang mens fornærmede var
under 10 år.
(21) Lagmannsretten la lagrettens svar til grunn. Innledningsvis i lagmannrettens merknader
heter det:
”Lagmannsretten finner under straffespørsmålet bevi st ut over enhver rimelig tvil – på
bakgrunn av lagrettens kjennelse og bevisførselen i saken – at tiltalte A i tidsrommet fra
1998 til 2004 hadde utuktig/seksuell omgang med B født 04.06.1993, ved at han ved flere
anledninger førte en eller flere fingre inn i henne s kjønnsorgan, da hun var under 14 år,
og at han handlet forsettlig (med viten og vilje) med hensyn til dette. Det skjedde
gjentatte overgrep ved fingring i kjønnsorganet, hv orav minst ett før barnet fylte 10 år
den 04.06.2003. Det skjedde imidlertid ikke samleie, ved at han førte sin penis inn i
hennes vagina, eller inn i og mellom de store og små kjønnslepper.
Overgrepene skjedde da fornærmede var på besøk hos tiltalte og hans samboer D, som
var hennes onkel og tante, og deres sønn E født 12. 07.1994 som var hennes fetter.
Det første overgrepet ved fingring i skjeden skjedd e i et hus (som ble kalt rødhuset eller
oldemorhuset) på X i 1998, da hun var fem-seks år gammel.
De andre overgrepene ved fingring i skjeden skjedde i tiltaltes hus i Y i Z, fra hun var
sju-åtte år i 2000 til hun var elleve år i 2004. Disse overgrepene skjedde da fornærmede
satt i fanget på tiltalte i den ene stolen i stuen, han bredde et pledd over dem fra livet og
ned rundt stolen, han tok klærne hennes ned fra underlivet, og førte en eller flere fingre
inn i hennes kjønnsorgan, ofte etter å ha gnidd fin grene frem og tilbake utenpå dette.
Disse overgrepene skjedde både da hun alene gikk på besøk dit for å leke med sin fetter
som var ett år yngre enn henne, og da hun var på besøk der ved forskjellige
familiesammenkomster. Det var ingen andre som oppdaget det som skjedde, eller som
reagerte på noe påfallende. Tiltalte sa mange ganger at B ikke måtte si noe til C
(søsteren hennes), og spurte noen ganger om B syntes at det var deilig.”
(22) Lagmannsretten kom til at det samlede antall overgrep mot fornærmede ”med sikkerhet”
hadde skjedd minst ti ganger i løpet av tidsrommet på seks år, flesteparten før hun fylte
10 år. Retten viste her til hennes forklaring.
(23) Tiltalte ble som nevnt frifunnet av lagretten for utuktig omgang ved samleie. Heller ikke
når det gjaldt spørsmålet om erstatning, fant lagmannsretten at samleie hadde funnet sted.
Om dette uttaler lagmannsretten:
”Retten finner ikke bevist med klar sannsynlighetsovervekt at tiltalte også hadde samleie
med B, ved at han førte sin penis inn i hennes vagina (vaginalt samleie) eller ved at han førte
sin penis inn i og mellom hennes store og små kjønn slepper (likestilt med samleie). Dette ble
han ved lagrettens kjennelse ikke funnet straffskyldig i. Det bygges blant annet på det som B
ved noen tilfeldige anledninger før saken ble anmeldt i slutten av 2007, fortalte til noen
venninner og sin søster noe forskjellig om hvilke seksuelle overgrep hun hadde vært utsatt
for. Det var ingen som oppdaget at det på begge håndleddene til B var tydelige blåmerker,
som hun mente å ha i en måneds tid etter samleie i 2003, som hun beskrev som voldtekt.
Funnet ved Bs jomfruhinne under den gynekologiske undersøkelsen i 2008, foranlediget at
Rettsmedisinsk kommisjon uttalte at komplett spalte av hele hinnebremmen i bakre halvdel
regnes vanligvis som et ganske sikkert tegn på tidligere gjennomriving, det vil si inntrenging i
skjeden av noe som er større enn åpningen i diameter. Dette kan ha oppstått på annet vis enn
ved samleie eller noe likestilt med samleie, for eksempel ved fingringen i kjønnsorganet
hennes.”
(24) Spørsmålet er om de kravene til begrunnelse so m følger av straffeprosessloven, sett i lys
av plenumsdommen, Rt. 2009 side 750, er oppfylt i denne saken. I plenumsdommen kom
Høyesterett til at det ikke var i strid med EMK artikkel 6 nr. 1 eller andre
menneskerettsforpliktelser at lagretten ikke begrunnet sin avgjørelse om å svare ja på
skyldspørsmålet, selv om den domfelte var frifunnet for samme forhold i tingretten. Dette
ble begrunnet med at den norske juryordningen hadde mekanismer som på en
tilfredsstillende måte varetok de samme formål som en slik begrunnelse skal oppfylle,
nemlig både hensynet til en samvittighetsfull prøving av saken, til etterprøvbarhet for
domfelte og allmennheten, og til en effektiv overprøving av dommen. Alt i alt ville derfor
kravet til en rettferdig rettergang normalt være oppfylt i saker som ble behandlet i tråd
med straffeprosesslovens krav.
(25) Det følger av straffeprosessloven § 39 første ledd nr. 2, jf. § 40 annet ledd annet punktum
at lagmannsretten skal begrunne straffutmålingen. Etter langvarig praksis skal
fagdommerne og de fire utvalgte lagrettemedlemmene i fellesskap gi en beskrivelse av
den handling som tiltalte er dømt for, og hva som er funnet bevist når det gjelder
subjektiv skyld, jf. plenumsdommens avsnitt 72. Det kan også være nødvendig å fastlegge
det straffbare forholdets omfang, slik som i denne saken.
(26) Lagmannsrettens begrunnelse skal for det første gi Høyesterett tilstrekkelig materiale til å
overprøve de sider ved dommen hvor domstolen har kompetanse. Ved siden av feil ved
lovanvendelsen under skyldspørsmålet, kan det ankes over feil ved avgjørelsen av
straffespørsmålet og feil ved saksbehandlingen, jf. straffeprosessloven § 306. Men
lagmannsrettens begrunnelse skal også vareta et videre formål. Det følger av
plenumsdommen, Rt. 2009 side 750, at vurderingene skal være etterprøvbare for den
domfelte og for allmennheten. Den domfelte skal kunne forstå og kontrollere hvorfor han
eller hun har blitt dømt. Det er særlig dette hensynet til etterprøvbarhet som er
bakgrunnen for at det i plenumsdommen legges til grunn at straffeprosessloven § 40
femte ledd må anvendes analogisk for lagmannsrettens bevisvurdering under
straffespørsmålet i saker med lagrette, i tråd med det som også tidligere var antatt i
teorien, jf. dommens avsnitt 75 og 76. De to avsnittene lyder i sin helhet:
”Hvilke beviser domfellelsen bygger på, vil ofte fremgå av sammenhengen, men ikke
alltid. For saker som har vært behandlet for meddomsrett, bestemmer § 40 femte ledd
at domsgrunnene ikke bare skal inneholde en beskrivelse av hva retten har funnet
bevist, men at dommen også skal « angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering ». I
Ot.prp. nr. 78 (1992-93) om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (to-
instansbehandling, anke og juryordning), side 77–78 er bestemmelsen forklart slik:
’Retten skal først og fremst redegjøre for hva som har vært de springende punkter
ved bevisvurderingen, og kort angi hva som har vært avgjørende for
bevisvurderingen. Hvor omfattende det er grunn til å redegjøre for
bevisvurderingen, vil variere fra sak til sak. Det kreves ikke at retten gir en detaljert
beskrivelse.’
Denne bestemmelse kommer ikke direkte til anvendelse i jurysaker, men det er i
rettsteorien antatt at den bør anvendes analogisk for lagmannsrettens bevisvurdering
under reaksjonsspørsmålet, se Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, 4. utgave, Oslo
2009, side 519–520, hvor det særlig pekes på tilfeller der spørsmålene til lagretten har
vært bundet sammen med « og/eller », og Hans Kristian Bjerke og Erik Keiserud,
Straffeprosessloven – kommentarutgave, 3. utgave, Oslo 2001, Bind I, side 160. Jeg er
enig i dette. På samme måte som i meddomsrettssaker vil imidlertid den omstendighet
at det ikke er gitt en tilstrekkelig redegjørelse f or bevisbedømmelsen, sjelden være
opphevelsesgrunn, jf. Ot.prp. nr. 78 (1992-93), side 78. For at en mangelfull begrunnelse
av bevisbedømmelsen skal føre til at dommen må opph eves, må feilen hindre prøving av
anken eller antas å kunne ha virket inn på dommens innhold, jf. § 343 annet ledd nr. 8,
og § 343 første ledd.”
(27) Jeg forstår det siterte slik at begrunnelseskravet i § 40 femte ledd kommer til anvendelse
under straffespørsmålet også når faktorer som har betydning for straffutmålingen knytter
seg til selve den straffbare handling. Lagmannsretten skal for eksempel gi en begrunnelse
for hvorfor ett av flere handlingsalternativer er valgt, der disse er bundet sammen med
”og/eller” i spørsmålene til lagretten. Det samme gjelder ved fastleggingen av den
straffbare handlingens omfang, der dette hører inn under straffespørsmålet, slik som i den
foreliggende saken. Det har her skjedd en rettsutvikling sett i forhold til avgjørelsen i
Rt. 2002 side 1530, hvor en analogisk anvendelse av § 40 femte ledd ble avvist. Fordi
omfanget av handlingen også har en side til skyldspørsmålet, berøres dermed den
kompetansefordeling som straffeprosessloven bygger på. Jeg forstår imidlertid de siterte
avsnitt slik at det i plenumsdommen er tatt et bevisst valg hvor hensynet til at den
domfelte og allmennheten skal kunne etterprøve domfellelsen, er satt foran hensynene
som taler for et slikt skarpt skille i kompetansefordelingen. Jeg kan ikke se at det følger
av avsnitt 75 og 76 at lagmannsretten i sin alminnelighet skal begrunne bevisvurderingen
i lagrettens fellende kjennelse i skyldspørsmålet. Men en begrunnelse for
skyldvurderingen må gis i de tilfellene hvor dette er nødvendig for å gi den domfelte og
allmennheten et tilstrekkelig grunnlag for å etterprøve hvorfor han eller hun er kjent
skyldig.
(28) I straffeprosessloven § 40 femte ledd slås det fast at domsgrunnene skal ”angi
hovedpunktene i rettens bevisvurdering”. Domsgrunnene skal altså ikke bare inneholde en
beskrivelse av hva retten har funnet bevist (bevisresultatet), men også angi hvorfor dette
bevisresultatet legges til grunn. Det fremgår av forarbeidene at retten først og fremst skal
redegjøre for hva som har vært de springende punkter ved bevisvurderingen, og kort angi
hva som har vært avgjørende. Det kreves ingen detaljert beskrivelse, jf. plenumsdommens
avsnitt 75, som er sitert foran.
(29) Ofte vil det fremgå uttrykkelig eller av sammenhengen hvilke bevis domfellelsen bygger
på, og som regel vil det da ikke være nødvendig med noen ytterligere redegjørelse. I en
del tilfeller vil det heller ikke være mulig å gi en presis forklaring – vurderingen av et
vitnes troverdighet vil for eksempel ofte baseres på et inntrykk som har festnet seg over
tid, og hvor det kan være vanskelig å peke på en enkelt faktor som utslagsgivende. Men
unntaksvis finnes det ”et springende punkt” som kan beskrives og forklares, og etter min
mening står vi overfor et slikt tilfelle i den foreliggende saken.
(30) I denne saken er fornærmedes forklaring det sentrale beviset. Lagmannsretten kom til at
overgrepene som skulle ha skjedd i stuen hos domfelte, fant sted både de gangene
fornærmede gikk dit alene for å leke med sin fetter og da hun var på besøk der ved
forskjellige familiesammenkomster. Lagmannsretten tilføyer at det ”var ingen andre som
oppdaget det som skjedde, eller som reagerte på noe påfallende”. Omfanget av
overgrepene begrunnes deretter slik:
”Det samlede antall overgrep mot fornærmede skjedde med sikkerhet minst ti ganger i
løpet av tidsrommet på seks år, og flesteparten skj edde før hun fylte 10 år sommeren
2003. Bevisbedømmelsen bygges i hovedsak på fornærm edes forklaring om
overgrepene, med hensyn til tid og sted og art og omfang. Hun forklarte blant annet at
overgrepene skjedde regelmessig, at hun vet at det var mange ganger, at det føltes som
om det var hundrevis av ganger, og at det føltes so m om det var hver gang hun var på
besøk i huset hos onkelen. Dette sammenholdes med d et øvrige bevismaterialet i saken.”
(31) Tingretten fant det som nevnt ”svært lite sannsynlig” at den faktumbeskrivelse som
fornærmedes anmeldelse baserte seg på, kunne være riktig, da det ikke kunne ha vært
mulig å foreta de påståtte handlingene mens familiemedlemmer var til stede i stuen. Dette
forklarer tingretten slik:
”Boligen hvor overgrepene skal ha skjedd, består av tre etasjer, hver på 44 m†. Det er
kjeller, etasje med stue/kjøkken og etasje med bad og soverom. Det er ingen andre rom
til daglig opphold enn stue og kjøkken. Stuen antas å være ca 30 m†. Rettens flertall kan
ikke forstå hvordan det er mulig at tiltalte skulle kunne ta B på fanget, ta teppe over
dem, dra ned hennes (ofte benyttet) dongeribukse og deretter fingre med henne i skrittet
uten at noen reagerte i de tilfellene hun forteller om hvor det var opptil flere andre til
stede. Dette gjelder ikke minst når de fleste av de tilstedeværende var kjent med
hendelsen med C. F forklarte at han etter hendelsen med C hadde bedt om at de var
oppmerksom på tiltaltes handlinger i forhold til B. Når det var flere til stede i stuen
gjorde stuens størrelse at alle satt svært nær hver andre.”
(32) Tingretten kom altså til at fornærmedes forklaring ikke kunne stemme på dette punktet.
Frifinnelsen i tingretten med denne konkrete begrunnelsen skaper, slik jeg ser det, et
springende punkt som lagmannsretten ikke redegjør f or. Det fremgår ikke av
lagmannsrettens dom hvorfor retten la fornærmedes forklaring til grunn også når det
gjaldt de overgrepene som skulle ha funnet sted under familiesammenkomster.
(33) Aktor har anført at det er vanskelig å angi en presis begrunnelse, både fordi det har dannet
seg et inntrykk over flere dager i retten, og fordi en utførlig begrunnelse vil miste nyanser
når den skal utformes i ettertid. Det er imidlertid ikke en slik generell begrunnelse som
mangler i denne saken – det er en konkret forklaring av ett springende punkt, nemlig
hvordan det var mulig at tiltalte utførte overgrepene mens familiemedlemmer var til stede,
uten at noen reagerte. Dette blir stående uforklart i lagmannsrettens dom.
(34) Denne mangelen på forklaring av et forhold som i tingrettens dom er fremhevet som helt
sentralt i skyldvurderingen, må etter min mening lede til den konklusjonen at grunnlaget
for domfellelsen her ikke er etterprøvbart for domf elte og allmennheten. Om det finnes en
forklaring på det forhold tingretten fant ”svært lite sannsynlig” og hva den i tilfelle måtte
være, er det bare mulig å ha spekulative gjetninger om. Mangelen på begrunnelse på dette
punkt, er for øvrig også egnet til å reise tvil om det strafferettslige beviskravet kan være
anvendt riktig.
(35) Forsvareren har anført at når lagretten svarte ja på utuktig/seksuell omgang, men nei på
spørsmålet om disse handlingene besto i samleie, må det også kreves en nærmere
forklaring av hvorfor retten har trodd på fornærmede når det gjaldt den utuktige
omgangen, men ikke når det gjaldt samleie. Jeg kan ikke se at det er noen nødvendig
motsetning her. Det påståtte samleiet var en enkeltstående hendelse og bevissituasjonen
blir da en annen enn ved de gjentatte påståtte tilfellene av seksuell omgang. En frifinnelse
for samleie svekker derfor ikke nødvendigvis fornær medes generelle troverdighet i
spørsmålet om overgrep har funnet sted.
(36) Spørsmålet blir dernest om de mangelfulle domsgrunnene kan lede til opphevelse av
lagmannsrettens dom.
(37) Det er som nevnt hensynet til etterprøvbarhet for domfelte og allmennheten som
begrunner en analogisk anvendelse av straffeprosessloven § 40 femte ledd ved
reaksjonsfastsettelsen i saker som avgjøres med lagrette, jf. plenumsdommens avsnitt 75
og 76. Etterprøvbarheten er i det hele et sentralt element i de mekanismer som
rettssikkerhetsmessig skal kompensere for den svakhet det er at lagrettens ja på
skyldspørsmålet ikke begrunnes. De som domfelles, skal ikke bare vite hva de er domfelt
for, men – så langt det er mulig – også hvorfor de er dømt.
(38) Den rettssikkerhetsgarantien som ligger i at grunnlaget for domfellelsen må være
etterprøvbart for domfelte og allmennheten, taler for at dommen oppheves der det er
vesentlige mangler ved etterprøvbarheten. Til dette kommer at den manglende
redegjørelsen i denne saken skaper tvil om det grunnleggende prinsippet om at rimelig
tvil skal komme tiltalte til gode, kan være riktig anvendt. Ut fra dette kan jeg ikke se
annet enn at lagmannsrettens dom med ankeforhandling må oppheves.
(39) Jeg stemmer for denne
D O M :
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
(40) Dommer Endresen: Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(41) Et av hovedelementene i dagens juryordning er at lagretten avgjør skyldspørsmålet uten at
det gis noen begrunnelse for resultatet. Det skal heller ikke lagmannsretten gjøre. I
straffeprosessloven § 40 første ledd er inntatt den følgende bestemmelse:
”Ved dommer av lagmannsrett skal, når en lagrettekjennelse legges til grunn for
dommen, domsgrunnene for skyldspørsmålets vedkommende bare bestå i en henvisning
til kjennelsen.”
(42) I Ot.prp. nr. 78 (1992–93) side 47 første spalte, er dette uttrykt slik:
”Juryen skal ikke begrunne sin avgjørelse. I domsgrunnene står det derfor bare en
henvisning til lagrettens kjennelse. Det skal derimot gis domsgrunner om avgjørelsen av
reaksjonsspørsmålet.”
(43) Helt siden straffeprosesslovkomiteen i 1969 foreslo å oppheve juryordningen, har
ordningen vært omdiskutert. Ordningen ble imidlertid beholdt ved vedtakelsen av
straffeprosessloven i 1981, og da juryordningen i forbindelse med toinstansreformen igjen
ble foreslått opphevet i NOU 1992: 28, ble resultatet det samme.
(44) Ved disse anledninger ble juryordningen inngående vurdert. En gjennomgående
innvending har vært juryens manglende begrunnelse. Det har derfor i ulike
sammenhenger vært vurdert om det skulle innføres et krav om at juryen skulle måtte
begrunne sitt resultat, men betenkelighetene ved dette har ført til at det ikke er fremmet
noe forslag om dette. Det er derimot ingen holdepunkter for at det har vært vurdert å
pålegge lagmannsretten å begrunne juryens kjennelse. Skyldspørsmålet er lagrettens
domene.
(45) Høyesterett har også sterkt understreket dette i Rt. 2002 side 1530. Et spørsmål i saken
var om straffeprosessloven § 40 femte ledd kunne anvendes analogisk på lagmannsrettens
bevisvurdering under straffespørsmålet:
”Bestemmelsen i straffeprosessloven § 40 femte ledd gjelder ikke saker som har vært
behandlet med lagrette. Det er – så vidt jeg kan se – ikke holdepunkter i forarbeidene
for at bestemmelsen i disse tilfeller skal anvendes analogisk ved reaksjonsfastsettelsen. I
den juridiske teori er det imidlertid gitt uttrykk for at det er «rimelig å kreve at
lagmannsretten i slike tilfelle også angir hovedpunktene i sin bevisvurdering, mao. at
man her anvender § 40, siste ledd analogisk», jf. Andenæs: Norsk straffeprosess, Bind II
side 67. Et tilsvarende syn fremgår av Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven
Kommentarutgave 3. utg side 160.
Det vil – slik jeg ser det – etter omstendighetene kunne være naturlig at lagmannsretten
begrunner bevisresultatet under straffespørsmålet også i saker som behandles med
lagrette. Kompetansefordelingen mellom lagretten og retten vil riktignok i enkelte
tilfeller vanskeliggjøre en slik begrunnelse. Det ville være i dårlig samsvar med den
kompetansefordeling mellom lagretten og retten som er kommet til uttrykk i
straffeprosessloven § 40 første ledd, om retten i forbindelse med straffutmålingen gir en
begrunnelse for bevisresultatet som reelt sett gjelder skyldspørsmålet.
Jeg kan imidlertid ikke se at det kan være en saksbehandlingsfeil at retten ikke har gitt
en slik begrunnelse. Reglene i straffeprosessloven § 40 om kravene til domsgrunner i
straffesaker er meget detaljerte, og det må etter mitt syn kunne legges til grunn at de i
denne henseende er uttømmende. …”
(46) I de sentrale standardverker er det da heller ikke noe eksempel på at det har vært antydet
at lagmannsrettens begrunnelsesplikt skulle omfatte avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det
har ikke en gang vært reist som en problemstilling. Det er også illustrerende at de seneste
års fornyede debatt om juryordningen, helt ut har bygget på den forutsetning at
straffeprosesslovens system fortsatt er gjeldende rett.
(47) Spørsmålet er ikke tidligere forelagt Høyesterett, men den beslektede problemstilling om
analogisk anvendelse av straffeprosessloven § 40 femte ledd, ble igjen berørt i
plenumssaken om juryordningen Rt. 2009 side 750. Spørsmålet i saken var om juryens
manglende begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet måtte føre til at juryordningen
måtte anses stridende mot kravet til rettferdig rettergang i Den europeiske
menneskerettskonvensjonen artikkel 6 nr. 1. Høyeste rett fant at formålene med
begrunnelseskravet blir tilfredsstillende ivaretatt på annen måte. Kravet til begrunnelse er
i de senere år styrket i en rekke relevante sammenhenger, og Høyesterett i plenum fant nå
at straffeprosessloven § 40 femte ledd må gis analogisk anvendelse på lagmannsrettens
bevisvurdering under straffespørsmålet. I premiss 7 6 heter det:
”Denne bestemmelse kommer ikke direkte til anvendelse i jurysaker, men det er i
rettsteorien antatt at den bør anvendes analogisk f or lagmannsrettens bevisvurdering
under reaksjonsspørsmålet, se Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, 4. utgave, Oslo
2009, side 519–520, hvor det særlig pekes på tilfeller der spørsmålene til lagretten har
vært bundet sammen med « og/eller », og Hans Kristian Bjerke og Erik Keiserud,
Straffeprosessloven – kommentarutgave, 3. utgave, Oslo 2001, Bind I, side 160. Jeg er
enig i dette.”
(48) I premissene 72 og 73 er det nærmere utdypet hva begrunnelseskravet går ut på:
”(72)
Straffutmålingen foretas etter § 376 e av de tre fagdommerne og et utvalg på fire
lagrettemedlemmer – lagrettens ordfører og tre andre medlemmer som tas ut ved
loddtrekning. Det følger av § 39 første ledd nr. 2, jf. § 40 annet ledd annet punktum at
avgjørelsen av straffespørsmålet skal begrunnes, og etter langvarig praksis skal
fagdommerne og de fire utvalgte lagrettemedlemmene i fellesskap som grunnlag for
straffutmålingen gi en beskrivelse av den handling som tiltalte er dømt for. Beskrivelsen
av den straffbare handling må blant annet ta stilling til hva som er funnet bevist når det
gjelder subjektiv skyld, og der spørsmålene til lag retten er utformet i alternativer
bundet sammen med « og/eller », må det i handlingsbeskrivelsen angis hvilket
handlingsalternativ som er funnet bevist. Det kan også være nødvendig å fastlegge
nærmere det straffbare forholdets omfang, se for eksempel Rt. 2007 side 961.
(73)
Straffutmålingspremissene gir dermed utførlig informasjon om hva de fire
lagrettemedlemmene og rettens tre fagdommere finner bevist. Normalt – når det ikke er
holdepunkter for annet – må dette kunne antas også å gi uttrykk for lagrettens syn.”
(49) Spørsmålet om begrunnelsesplikt for avgjørelse n av skyldspørsmålet behandles etter mitt
syn overhodet ikke i plenumssaken. Det er snarere slik at det er den manglende
begrunnelse for skyldspørsmålet som gjør det relevant å vurdere betydningen av
bevisvurderingen under straffespørsmålet. Dersom Høyesterett skulle finne å måtte sette
til side en eksplisitt lovbestemmelse, som straffeprosessloven § 40 første ledd, må det
etter mitt syn kunne legges til grunn at det bare ville bli gjort etter en inngående drøftelse
og med en klar begrunnelse. Noen slik drøftelse inneholder plenumsdommen ikke.
(50) Eksempelvis ville det ha vært naturlig å drøft e forholdet til straffeprosessloven § 376 e.
Det fremgår av utførlige drøftelser i forarbeidene til straffeprosessloven, jf. Ot.prp. nr. 35
(1978–79) sidene 48 til 51, at hensynet til å sikre det enkelte lagrettemedlem anonymitet i
forhold til hvilket standpunkt dette medlem tok til skyldspørsmålet, veide tungt ved
lovgivers utforming av reglene for lagrettemedlemmers videre involvering. Den vekt
lovgiver tilla dette er også kommet til uttrykk i bestemmelsens andre ledd siste punktum.
Ved toinstansreformen ble det syn at hensynet til lagrettemedlemmenes anonymitet, må
føre til at lagrettemedlemmene ikke deltar ved behandlingen av de sivile krav,
opprettholdt, jf. NOU 1992: 28 side 160 og Ot.prp. nr 78 (1992–93) side 93. Den
underliggende argumentasjon gjør seg med større sty rke gjeldende i forhold til å
involvere fire av lagrettemedlemmene i en begrunnelse av skyldspørsmålet. Det ville også
ha vært grunn til å drøfte den situasjon som ville oppstå om ett eller flere
lagrettemedlemmer som hadde stemt for frifinnelse, skulle delta i begrunnelsen for på
hvilket grunnlag juryen fant tiltalte skyldig.
(51) De ankende parter har i tre ankesaker behandlet av Høyesteretts ankeutvalg etter
plenumsdommen, påberopt seg som en saksbehandlingsfeil at avgjørelsen av
skyldspørsmålet ikke har vært begrunnet, jf. Rt. 20 09 side 866, Rt. 2009 side 961 og
beslutning 6. november 2009 i sak 2009/1664. Ankene ble nektet fremmet, og det er ikke,
slik jeg forstår avgjørelsene, noe i disse som tilsier at utvalget har lagt til grunn at
domspremissene også skal inneholde en begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet. I
beslutningen Rt. 2009 side 866 premiss 16 er kravet til begrunnelse angitt slik:
”I plenumsdommen er det videre lagt til grunn at straffeprosessloven § 40 femte ledd
må anvendes analogisk for lagmannsrettens bevisvurdering under
straffutmålingsspørsmålet i saker med lagrette, jf. avsnitt 75 og 76. Lagmannsrettens
redegjørelse for bevisvurderingen er i den foreligg ende sak nokså snau, men utvalget
finner – under en viss tvil – at den må anses tilstrekkelig.”
(52) Det at lagmannsrettens dom ikke inneholder noen begrunnelse for skyldspørsmålet,
bekrefter etter mitt syn at utvalgets vurdering er knyttet nettopp til den analogiske
anvendelse av § 40 femte ledd.
(53) I Rt. 2009 side 961 heter det i premiss 29:
”I den foreliggende sak har saken vært behandlet i samsvar med straffeprosesslovens
regler, og hensynet til en reell og samvittighets full vurdering er således ivaretatt.
Spørsmålsstillingen til lagretten og den beskrivelse av den straffbare handling som er
gitt i lagmannsrettens dom, er også tilstrekkelig til å sikre overprøving og
etterprøvbarhet. Hvilke beviser domfellelsen bygger på, fremgår av omstendighetene.
På denne bakgrunn finner utvalget det klart at den omstendighet at lagrettens kjennelse
ikke er begrunnet, ikke gir grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom.”
(54) Beslutningen har særlig interesse ved at behovet for etterprøvbarhet knyttes til
redegjørelse for bevisresultatet og ikke til bevisvurderingen. Det som sies om
bevisvurderingen er ikke like entydig, men må sees på bakgrunn av lagmannsrettens
avgjørelse. Lagmannsrettens dom henviser, i overensstemmelse med straffeprosessloven
§ 40 første ledd, til lagrettens kjennelse for så vidt angår skyldspørsmålet, og redegjør så
for bevisvurderingen under straffespørsmålet. Det lille som sies om bevisvurderingen
fremkommer i denne forbindelse. I forhold til D, som ikke anket til Høyesterett, bruker
lagmannsretten den samme formulering som utvalget:
”Det må imidlertid ut fra den omstendighet at overleveringen skulle foretas fra en
nederlandsk trailer, legges til grunn at han forsto at det ikke skulle dreie seg om et helt
ubetydelig kvantum.”
(55) Det er i Lovdata kunngjort 63 lagmannsrettsdommer avsagt etter plenumsdommen der
retten var satt med lagrette. Det fremgår av dommene at lagmannsrettene ikke har
oppfattet plenumsdommen slik at det nå skal redegjøres for den bevisvurdering som
ligger til grunn for lagrettens avgjørelse av skyld spørsmålet.
(56) Plenumsdommen nevnes ikke i rettens premisser i noen av disse dommene.
(57) I en leder i Lov og Rett nr. 7 for 2009, ga høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy
uttrykk for at plenumsdommen måtte forstås slik at begrunnelsesplikten også omfatter
avgjørelsen av skyldspørsmålet. Etter at denne uttalelsen var blitt kjent i lagmannsrettene,
er dommer Skoghøys syn i noen tilfeller fulgt opp i etterfølgende avgjørelser. Som det vil
fremgå av det ovenstående, er det imidlertid mitt syn at plenumsdommen ikke har en slik
rekkevidde.
(58) Førstvoterende tar utgangspunkt i en analogisk e anvendelse av § 40 femte ledd, og
konkluderer at ”en begrunnelse for skyldvurderingen må gis i de tilfellene hvor dette er
nødvendig for å gi domfelte og allmennheten et tilstrekkelig grunnlag for å etterprøve
hvorfor han eller hun er kjent skyldig”. Dette synes å ligge nær det syn dommer Skoghøy
har gitt uttrykk for, men går etter mitt syn klart utover det som kan begrunnes med en
analogisk anvendelse av § 40 femte ledd.
(59) Tilnærmingen bryter etter mitt syn så vidt fundamentalt med den gjeldende
rettergangsordning at det utvidede begrunnelseskrav ikke kan anvendes uten å rokke ved
den kompetansefordeling som er grunnlaget for juryordningen.
(60) Derimot er det en del av juryordningen i Norge at lagdommerne har en selvstendig
forpliktelse til å sette til side lagrettens kjennelse om dommerne finner at det ikke er ført
tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. Avgjørelsen skjer ved beslutning, som kommer til
uttrykk ved at det i dommen sies at lagrettens kjennelse legges til grunn. Det er klart at
det i hvert fall som den alt overveiende hovedregel ikke stilles noe krav om begrunnelse.
Når lagrettens avgjørelse samlet sett fremstår slik at en tilsidesettelse kan synes særlig
nærliggende, vil det utvilsomt være ønskelig at beslutningen begrunnes. Lagdommerne
har foretatt en vurdering av bevisene, og kunne etter omstendighetene ha redegjort for den
vurdering som er gjort. Det kan reises spørsmål ved om beslutningen etter
omstendighetene er en avgjørelse av en slik viktighet at et begrunnelseskrav må anses å
følge av EMK artikkel 6 nr. 1. I vår sak er imidlertid lagmannsrettens premisser
vedrørende bevisvurderingen under straffespørsmålet , etter mitt syn, tilstrekkelig
klargjørende.
(61) Det har i denne sammenheng betydning at jeg på enkelte punkter har et noe annet syn på
lagmannsrettens dom enn det førstvoterende har gitt uttrykk for.
(62) Den ankende parts prosessfullmektig har i støtteskriv til anken, blant annet vist til at det
ikke er andre bevis mot ham enn fornærmedes forklaring, og at lagmannsretten burde ha
klargjort at dette var det eneste beviset. Premissen for kritikken av lagmannsrettens dom,
er etter mitt syn ikke riktig. Jeg nevner i denne sammenheng at det ved tingrettens dom er
rettskraftig avgjort at tiltalte er skyldig i utuktig handling overfor fornærmedes søster.
Lagmannsretten viser også til uttalelse fra Rettsmedisinsk institutt, som fremhever at
komplett spalte av hele hinnebremmen i bakre halvdel vanligvis regnes som et ganske
sikkert tegn på tidligere gjennomrivning, det vil si inntrengning i skjeden av noe som er
større enn åpningen i diameter, men at riften kan ha oppstått på annet vis enn ved samleie
eller noe likestilt med samleie, for eksempel ved fingring i kjønnsorganet hennes.
(63) De hendelser fornærmede har forklart seg om, ligger til dels langt tilbake i tid. Hun var, i
hvert fall i det vesentligste av perioden, et lite barn. Jeg kan vanskelig se at
unøyaktigheter i forklaringen, har så stor betydning for bevisverdien av hennes forklaring,
som førstvoterende synes å legge til grunn. Jeg til føyer at det etter mitt syn er uheldig å
formulere spørsmålet om bevisverdi, som et spørsmål om troverdighet. Det er så vidt jeg
kan forstå ikke noe i saken som indikerer at ikke fornærmede subjektivt sett forklarer det
som er hennes opplevelse av hendelsene.
(64) Med utgangspunkt i tingrettens understrekning av at det var ”svært lite sannsynlig” at
overgrep kunne ha funnet sted mens andre familiemedlemmer var til stede i stuen,
understreker førstvoterende at det springende punkt ved bevisvurderingen er hvordan det
var mulig at tiltalte utførte overgrepene mens familiemedlemmer var tilstede uten at noen
reagerte. Jeg kan imidlertid ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn at overgrepene
skjedde i noen tredjepersons nærvær. Når det først legges til grunn at tiltalte har gjort seg
skyldig i gjentatte tilfeller av utuktig omgang med fornærmede, finner jeg det heller ikke
så oppsiktsvekkende som førstvoterende, at fornærme de har knyttet slike hendelser også
til situasjoner der hun har sittet på tiltaltes fang i andres nærvær.
(65) Som ankeutvalget fant i Rt. 2009 side 961, er det da mitt syn at lagmannsrettens avklaring
av hva som er funnet bevist, og det forhold at de relevante bevis er vel kjent for tiltalte, er
fullt tilstrekkelig til at et krav om etterprøvbarhet vil være oppfylt.
(66) Jeg forstår endelig førstvoterendes votum slik at hun også finner slik tvil om hvorvidt
riktig beviskrav er blitt benyttet, at lagmannsrettens dom med ankeforhandling må
oppheves på dette grunnlag. Det følger da at tvilen også må omfatte lagrettens avgjørelse
av skyldspørsmålet. Det er etter mitt syn ikke grun nlag for å legge til grunn en slik tvil
med hensyn til hvilket beviskrav som er benyttet. Det er ikke hevdet at det var noen feil
ved lagmannens rettsbelæring, og lagmannsretten innleder sin drøftelse under
straffespørsmålet med å fastslå at enhver rimelig t vil skal komme tiltalte til gode også når
omfanget av det straffbare forhold skal bestemmes.
(67) Det kunne ha vært ønskelig at lagmannsretten m ed større presisjon hadde klargjort at det
ikke tas nærmere stilling til under hvilke omstendigheter overgrepene fant sted, men det
forhold at lagretten og senere lagmannsretten, har vurdert bevisene annerledes enn
tingretten, gir ikke i seg selv noe grunnlag for tvil med hensyn til om beviskravet er riktig
forstått. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for opphevelse av lagmannsrettens dom på
dette grunnlag. Jeg tilføyer at om begrunnelsen for bevisvurderingen under
straffespørsmålet skulle finnes utilstrekkelig, kun ne det etter mitt syn ikke også føre til
opphevelse av ankeforhandlingen.
(68) Den ankende part har også gjort gjeldende at lagmannsrettens dom må oppheves da
lagmannsretten skulle ha utsatt saken og beordret ny etterforskning etter
straffeprosessloven § 294. Det er særlig omstendighetene omkring anskaffelse av ett eller
flere pledd, som den ankende part har ønsket nærmer e klarlagt. Jeg finner det klart at
disse forhold ikke hadde slik betydning for saken at det var feil av lagmannsretten ikke å
utsette saken.
(69) Jeg stemmer etter dette for at anken forkastes.
(70) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, kst. dommer Sverdrup.
(71) Dommer Tønder: Likeså.
(72) Justitiarius Schei: Likeså.
(73) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
Riktig utskrift bekreftes: