HR-2009-693-A - Rt-2009-397
(Omdirigert fra «Rt-2009-397»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-03-26 |
| Publisert: | HR-2009-00693-A - Rt-2009-397 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling i forbindelse med falske kredittkort. |
| Saksgang: | HR-2009-00693-A, (sak nr. 2008/1952), straffesak, anke over dom |
| Parter: | I. A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde) II. B (advokat Frode Sulland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde) III. C (advokat Gunnar K. Hagen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde) |
| Forfatter: | Endresen, Coward, Bruzelius, Lund |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 270, straffeloven § 183, straffeloven § 185, straffeloven § 317, straffeloven § 62, straffeloven § 34, raffeloven § 185, straffeloven § 60, straffeloven § 174, straffeloven § 28, straffeprosessloven § 316, straffeloven § 49 |
NORGES HØYESTERETT
Den 26. mars 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-00693-A, (sak nr. 2008/1952), straffesak, anke over dom,
I.
A (advokat Erling O. Lyngtveit)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde)
II.
B (advokat Frode Sulland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde)
III.
C (advokat Gunnar K. Hagen)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde)
G I V N I N G :
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder straffutmåling i forbindelse med falske kredittkort.
(2) Oslo statsadvokatembeter satte 15. januar 2007 i alt 16 menn under tiltale for
lovovertredelser i perioden 2004-2006, i tilknytning til innførsel av falske kredittkort,
ulovlig avlesning (”skimming”) av ekte kort i Norge, produksjon av falske kort,
medvirkning til anskaffelse av falske kort, og et stort antall betalingstransaksjoner som i
de fleste tilfellene skjedde etter avtale med innehaverne av betalingsterminalene.
(3) Tiltalen bygget på at flere av de tiltalte utgjorde en organisert kriminell gruppe hvis
virksomhet hadde internasjonale forgreninger. For hovedmannen gjaldt tiltalen blant 2
annet bedragerier for ca. 5,3 millioner kroner. Anken for Høyesterett gjelder tre av de
andre tiltalte, med mindre sentrale roller. Etter det opplyste foreligger det rettkraftige
avgjørelser for de øvrige.
(4) A ble tiltalt for overtredelser av straffeloven § 270 første ledd nr. 2, jf. annet ledd, jf.
§ 271 på følgende grunnlag (tiltalens post V boksta v g):
”I tidsrommet fra torsdag 21. april til søndag 15. mai 2005 i X i Y, i egenskap av å være
eier av Z AS medvirket han til å forlede en eller flere ansatte i kredittkortselskapet Visa
eller dets samarbeidspartnere til å utbetale verdier for til sammen kr 80 000,- idet han
tillot at det ble benyttet falske kredittkort på stedets betalingsterminal til å hente ut
penger og/eller betale for varer eller tjenester. Det oppstod dermed tap eller fare for tap
for kredittkortets rettmessige eier og/eller kredittkortselskapet.
…
Bedrageriene … var fordelt på følgende kort:
255) torsdag 21. april 2005 med kredittkortnr --- (kort --) for til sammen kr 15.000,- (5
000 + 10 000).
256) torsdag 21. april 2005 med kredittkortnr --- (kort --) for kr 5.000,-.
257) søndag 15. mai 2005 med kredittkortnr --- (kort --) for kr 15.000,-.
258) søndag 15. mai 2005 med kredittkortnr --- (kort --) for til sammen kr 45.000,- (20
000 + 25 000).”
(5) På det samme grunnlaget ble han tiltalt for overtredelser av straffeloven § 183 om bruk av
forfalsket dokument (tiltalens post VI). Han ble videre tiltalt for forsøk på overtredelser
av straffeloven § 270 første ledd nr. 2, jf. annet ledd, jf. § 271 på følgende grunnlag
(tiltalens post VII bokstav f):
”I tidsrommet fra torsdag 21. april til søndag 15. mai 2005 i X i Y, i egenskap av å være
eier av Z AS, medvirket han til forsøk på [å] forle de en eller flere ansatte i
kredittkortselskapet Visa eller dets samarbeidspartnere til å utbetale verdier for til
sammen kr 65 000 idet han tillot at det ble benyttet falske kredittkort på stedets
betalingsterminal til forsøk på å hente ut penger og/eller betale for varer eller tjenester.
Forsøkene mislyktes idet transaksjonene ble avvist av betalingsautomaten slik at
beløpene ikke ble utbetalt. Det oppstod dermed fare for tap for kredittkortenes
rettmessige eier og/eller kredittkortselskapene.
…
Bedrageriforsøkene … var fordelt på følgende kort:
283) torsdag 21. april 2005 med kredittkortnr --- (kort --) til forsøk for kr 20.000,-.
284) torsdag 21. april 2005 med kredittkortnr --- (kort --) til forsøk for kr 10.000,-.
285) søndag 15. mai 2005 med kredittkortnr --- (kort --) til forsøk for til sammen kr
35.000,-.”
(6) Det jeg her har sitert, dannet også grunnlag for tiltale etter straffeloven § 183 jf. § 49 om
forsøk på bruk av forfalsket dokument (tiltalens po st VIII). 3
(7) C ble tiltalt for overtredelse av straffeloven § 185 annet ledd jf. § 60 a på følgende
grunnlag (tiltalens post X bokstav f):
”Kort tid forut for torsdag 16. februar 2006 i ˘ i Ø, som ledd i virksomheten til en
organisert kriminell gruppe, medvirket han til produksjon av falske kredittkort, idet
han installerte et dataprogram for å benytte 320 kredittkortnumre til å lage falske
kredittkort.”
(8) Jeg skyter inn at lagmannsrettens gjengivelse av tiltalen på dette punktet er blitt feil,
ettersom endringene som ble foretatt under behandlingen i tingretten, ikke er fanget opp.
(9) B ble tiltalt for overtredelse av straffeloven § 185 annet ledd jf. § 60 a på følgende
grunnlag (tiltalens post X bokstav b):
”Torsdag 16. februar 2006 ca. kl. 10,10 på Ø lufthavn ¯ i XX, som ledd i virksomheten
til en organisert kriminell gruppe, medvirket han til å anskaffe 49 forfalskede trumfkort
inneholdende kredittkortinformasjon idet han hadde kortene som skulle fraktes fra
Norge til YY. Kortene skulle benyttes til bedragerier i ulike forretninger i YY.”
(10) Tiltalen for Bs del omfatter også overtredelse av straffeloven § 317 første ledd – heleri –
på følgende grunnlag (tiltalens post XIII):
”Torsdag 16. februar 2006 på Ø lufthavn ¯ i XX hadd e han skaffet seg 2 stk. Sony
Ericsson Mobiltelefoner, 1 stk. Hitachi DVD Videokamera m/lader, fjernkontroll og
ledninger, 4 stk. DVD plater, 1 stk. Olumpus LCD kamera, 1 stk. armbåndsur, 1 stk.
lader til mobiltelefon, 2 stk. MP3 spillere, 1 stk Canon Digital Ixus 750 kamera, 2 stk.
Nokia mobiltelefoner, 3 stk Simkort, 1 stk. kamerakort, kr 69 950,-, USD 252,- og Euro
160,- til tross for at dette var utbytte av en eller flere straffbare handlinger.”
(11) Oslo tingrett avsa 27. april 2007 dom som for A, C og B har slik domsslutning:
”…
9. A, f. 11.09.1973 dømmes for en overtredelse av straffeloven § 270 første ledd
nr. 2 jf annet ledd, overtredelse av straffeloven § 270 første ledd nr. 2 jf annet
ledd jf § 49 og overtredelse av straffeloven § 183, alt sammenholdt med
straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 90 – nitti – dager. I straffen fragår 3 –
tre – dager for utholdt varetekt. Han dømmes til å tåle inndragning av 48.000
– førtiåttetusen –, jf straffeloven § 34.
…
14. C, f. 25.05.1980 dømmes for overtredelse av st raffeloven § 185 annet ledd jf
§ 60a til fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder. I straffen fragår 18 – atten
– dager for utholdt varetekt.
15. B, f. 10.08.1974 dømmes for overtredelse av st raffeloven § 185 annet ledd jf
§ 60a og overtredelse av straffeloven § 317 første ledd, sammenholdt med
straffeloven § 62 første ledd, til fengsel ett– år og 6– seks – måneder. I
straffen fragår 33 – trettitre – dager for utholdt varetekt. Han dømmes til å
tåle inndragning av to Sony Ericsson mobiltelefoner, ett Hitachi DVD
videokamera med lader, fjernkontroll og ledninger, 4 DVD plater, ett
Olympus LCD kamera, ett armbåndsur, en lader til mobiltelefon, to MP3
spillere, ett Canon Digital Ixus 750 kamera, to Nokia mobiltelefoner, tre
simkort, ett kamerakort, kr 72.950,-, USD 252,- og EUR 160,-, jf straffeloven
§ 35 og § 34 første ledd.” 4
(12) Anke fra A ble tillatt fremmet for lagmannsretten for så vidt gjaldt straffutmålingen –
herunder spørsmålet om forsøkshandlingene i post VI I bokstav f ble konsumert av de
fullbyrdede bedrageriene. Anke fra C over bevisbedø mmelsen under skyldspørsmålet ble
tillatt fremmet. Anke fra B over bevisbedømmelsen u nder skyldspørsmålet ble tillatt
fremmet for så vidt gjaldt fellelsen etter straffeloven § 185 annet ledd jf. § 60 a (tiltalens
post X bokstav b). Ankebehandlingen for lagmannsretten omfattet også sju andre. For
ytterligere fem ble det ikke gitt samtykke til ankebehandling.
(13) Borgarting lagmannsrett avsa 7. januar 2008 dom og kjennelse i ankesakene.
Hovedmannen fikk en straff av fengsel i fem år og seks måneder, og måtte tåle
inndragning av 1,5 millioner kroner. For åtte andre som medvirket på forskjellige måter,
ble det utmålt straffer fra 90 dager til ett år og tre måneders fengsel. Tingrettens dom ble
opphevet for Øn, etter at påtalemyndigheten frafalttiltalen for hans del.
(14) For de tre som omfattes av anken til Høyestere tt, har lagmannsrettens dom slik
domsslutning:
”…
6. I tingrettens dom mot A, f. 11. september 1973, gjøres den endring at straffen
fastsettes til fengsel i 120hundreogtyve– dager. I straffen fragå– tre
– dager for utholdt varetekt.
…
8. C, f. 25. mai 1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 185 annet ledd,
jfr. § 60 a til en straff av fengsel i 1 og 3– tre– måneder. I straffen
fragår 18– atten– dager for utholdt varetekt.
9. B, f. 10. august 1974, dømmes for overtredelse av straffeloven § 185 annet
ledd, jfr. § 60 a, og det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts
dom av 27. april 2007, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en
straff av fengsel iett– år og 2– to– måneder. I straffen fragår 33
trettitre dager for utholdt varetekt.”
(15) A, C og B har anket over straffutmålingen. Høyesteretts ankeutvalg har tillatt ankene
fremmet.
(16) Jeg er kommet til at ankene fører frem.
(17) De domfelte har på ulike måter medvirket til organisert kredittkortkriminalitet. For to av
dem er straffeloven § 60 a gitt anvendelse. Ettersom Høyesterett ikke tidligere har
behandlet straffutmålingen i saker av denne karakter, starter jeg med noen alminnelige
bemerkninger om fremgangsmåten som er benyttet, og hensyn som vil virke styrende for
straffenivået.
(18) Det er produsert et stort antall falske betalingskort basert på kundeopplysninger og
kortnummer fra selskapene Visa, Mastercard og American Express. Informasjonen er
skaffet til veie ved ulovlig elektronisk avlesing av ekte kort – såkalt ”skimming” – og
siden lagret ved hjelp av datateknologi i magnetstripen på uoriginale plastkort, gjerne kort
som ikke visuelt kunne forveksles med ekte. De falske kortene er brukt ved oppgjør for
fiktive handler på elektroniske betalingsterminaler. Fremgangsmåten forutsetter at 5
innehaveren av betalingsterminalen medvirker, og lagmannsretten har lagt til grunn at
utbyttet stort sett ble delt med vedkommende.
(19) Den kriminalitet saken gjelder, fordrer planlegging og organisering over tid. Man
opererer regelmessig på tvers av landegrensene, med medvirkere av ulike slag.
Teknologien som benyttes, er rimelig og lett tilgjengelig, og det er for den rettmessige
kortinnehaver vanskelig – om overhodet mulig – å gardere seg mot misbruk. Potensialet
for økonomisk vinning er betydelig.
(20) Det er karakteristisk at virksomheten ikke bare rammer det enkelte kortselskap og den
enkelte korteier. Den undergraver også tilliten til de elektroniske betalingssystemer som i
dag er dominerende, og står slik sett ikke nevneverdig tilbake for pengefalsk hva
straffverdighet angår. Denne forbindelsen er også påpekt i Rt. 2004 side 1701 i avsnitt 17.
I dommen fremheves også at misbruk av giro- og kortbaserte betalingsordninger lett kan
få større økonomisk omfang enn pengefalsktilfellene . Jeg nevner Internett-baserte bank-
og betalingsløsninger som andre eksempler på ekspon erte transaksjonsformer.
Utmålingspraksis i tilknytning til pengefalsk kan naturligvis ikke overføres direkte, blant
annet ettersom straffeloven § 174 har en minstestraff på tre års fengsel. Men slektskapet
tilsier at man trekker veksler på pengefalsk, både med hensyn til nivået og for vekten av
ulike straffutmålingsmomenter.
(21) Det ligger i det jeg nå har sagt, at jeg – som lagmannsretten – mener at det bør gjelde et
strengt alminnelig straffenivå i saker som dette, jf. uttalelsene blant annet i Rt. 1995 side
475 og Rt. 1995 side 1314, som gjaldt pengefalsk. Jeg har inntrykk av at også lavere
retter de seneste år har lagt dette til grunn i sammenlignbare saker.
(22) Mitt syn gir lite rom for samfunnsstraff. Allerede grensene etter straffeloven § 28 a første
ledd bokstav a med hensyn til den alternative fengselsstraffens lengde, vil ofte stå i veien.
Men også ellers vil samfunnsstraff normalt være mindre aktuelt, ettersom straffens formål
i disse sakene gjennomgående vil stenge for en straff i frihet, jf. § 28 a første ledd bokstav
b. Pengefalsk og kortbedragerier av den type vi står overfor, rammer grunnleggende
forutsetninger i det økonomiske systemet. De indivi duelle eller personlige forholdene trer
da mer i bakgrunnen ved straffutmålingen, jf. Rt. 1995 side 1314.
(23) Høyesterett har stilt opp veiledende utgangspu nkt for bruk av samfunnsstraff ved blant
annet trygdebedragerier, på grunnlag av de aktuelle beløp, jf. særlig Rt. 2006 side 1454
og Rt. 2008 side 1386. Disse – og lignende føringer med hensyn til når det kan være
aktuelt med samfunnsstraff ved bedragerier – gir etter mitt syn liten veiledning for saker
som den foreliggende. Samfunnsinteressene knyttet til et pålitelig betalingssystem,
sammenholdt med vinningspotensialet ved forfalskninger og bedragerier som i saken her,
tilsier at det legges mindre vekt på om utbyttet eventuelt har vært begrenset, se til
sammenligning Rt. 1999 side 1561. Derimot vil omfanget av den ulovlig innhentede
kortinformasjonen, fremgangsmåten som er benyttet, mengden falske kort som er
produsert og brukt, antallet involverte personer, virksomhetens varighet, graden av
organisering, profesjonalitet og internasjonale forgreninger – ved siden den enkeltes rolle
og forsett – stå sentralt ved straffutmålingen.
(24) Før jeg ser på den konkrete straffutmålingen, er det nødvendig å omtale tiden som har
gått siden lagmannsrettens dom. De domfelte anket til Høyesterett henholdsvis 7. januar
og 13. februar 2008. Støtteskriv innkom for alle tr e kort tid deretter. Først 11. desember 6
ble ankene oversendt Riksadvokaten. Høyesterett mot tok ankene 19. desember 2008. Det
er på det rene at tidsbruken ikke kan lastes de domfelte – Øn av forsvarerne har flere
ganger vært i kontakt med Romerike politidistrikt og etterlyst fremdrift. Riksadvokaten
har i forbindelse med oversendelsen av anken til Hø yesterett opplyst at saken ble
liggende hos politiet fordi alle juristene som hadde hatt befatning med den, var sluttet.
Riksadvokaten har for sin del funnet forklaringen uakseptabel, og på det sterkeste
beklaget den lange liggetiden.
(25) Jeg viser til EMK artikkel 6 nr. 1 om retten til avgjørelse innen rimelig tid, og til
straffeprosessloven § 316, som bestemmer at påtalemyndigheten ”uten opphold” plikter å
oversende domfeltes anke til Høyesterett. En så lan g periode med total og lovstridig
stillstand som her – omkring ti måneder fra anke til oversendelse – må utvilsomt gi et
merkbart utslag ved straffutmålingen, jf. blant annet Rt. 2008 side 913.
(26) Jeg går da over til den konkrete straffutmålingen for de tre ankende parter.
(27) A drev serveringsstedet Z i Y, og tillot i denne egenskap at hovedmannen i saken – E –
21. april og 15. mai 2005 brukte falske kort på stedets betalingsterminal. I alt fem ulike
kort ble benyttet ved de to anledningene, med et samlet utbytte på 80 000 kroner. A fikk
en del av dette. Han er dømt for medvirkning til bruk av falske dokument og simpelt
bedrageri. Han er også dømt for medvirkning til for søk på bruk av falske dokument og
medvirkning til forsøk på simpelt bedrageri på 65 0 00 kroner for så vidt gjelder
transaksjoner som ikke ble akseptert.
(28) Forsøkene står i nær forbindelse med de fullbyrdede bedrageriene, ettersom det i tre av
fire tilfeller er brukt kort som i umiddelbar tilknytning til forsøkene også har vært
benyttet til fullbyrdede bedragerier – men da for et lavere beløp enn forsøkt. Det er for
meg ikke opplagt at dette utgjør et selvstendig str affbart forhold, men jeg lar spørsmålet
ligge. Så langt det er tale om forsøk med andre kor t enn de som ved samme anledning har
vært brukt ved de fullbyrdede bedrageriene, har man å gjøre med selvstendige straffbare
forsøkshandlinger. Og også forsøkshandlinger som ev entuelt måtte anses konsumert av
de fullbyrdede bedrageriene, får betydning ved straffutmålingen, som håndfaste uttrykk
for hvor langt forsettet rakk.
(29) Ved straffutmålingen har jeg som utgangspunkt at As medvirkning var nødvendig for at
bedrageriene skulle kunne lykkes, og at han misbrukte sin posisjon som innehaver av
betalingsterminalen for å oppnå egen vinning. Det var et planmessig opplegg som strakk
seg over noe tid, og ved bruk av ulike kort. Lagmannsretten har utmålt en straff av
fengsel i 120 dager. Ut fra at fellelsen ikke gjelder grovt bedrageri og heller ikke
straffeloven § 60 a, er jeg enig i at dette er et passende utgangspunkt. Hensett til
saksbehandlingstiden som jeg allerede har redegjort for, bør imidlertid hele straffen
gjøres betinget, jf. straffeloven §§ 52-54.
(30) C er ved lagmannsrettens dom funnet skyldig i medvirkning til produksjon av falske
kredittkort, ved å installere et dataprogram som gjorde det mulig å legge inn nødvendig
informasjon i kortenes magnetstriper. Lagmannsretten har lagt til grunn at C også deltok i
selve produksjonen av kort. Han hadde en viktig rolle og kjente virksomhetens omfang.
Straffeloven § 60 a er derfor gitt anvendelse, selv om lagmannsretten ikke har ansett ham
som en del av selve den kriminelle gruppen. Lagmannsrettens dom – holdt opp mot 7
tiltalen – må forstås slik at fellelsen gjelder medvirkning til produksjon av i hvert fall et
par hundretalls kort, med utgangspunkt i 320 kredittkortnummer.
(31) Lagmannsretten har fastsatt straffen for C til fengsel i ett år og tre måneder. Jeg er enig i
at dette er passende. Den lange tiden før oversende lse av anken til Høyesterett må
imidlertid få betydning – og da slik at åtte måneder av straffen gjøres betinget, jf.
straffeloven §§ 52-54. I lys av mitt generelle syn på reaksjonsvalg i saker som dette, er
samfunnsstraff ikke aktuelt.
(32) B er ved lagmannsrettens dom funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 185 annet
ledd, i form av medvirkning til anskaffelse av falske dokument, med det formål å benytte
dem eller la dem bli benyttet på en måte som er straffbar etter straffeloven §§ 182 eller
183. Lagmannsretten har lagt til grunn at B – sammen med D – hadde med seg 49 falske
kort til ¯ i forbindelse med en planlagt reise til ZZ 16. februar 2006. De handlet etter
oppdrag fra E, med sikte på bedragersk bruk av kortene i YY. Ut fra sammenhengen i
lagmannsrettens dom oppfatter jeg det slik at fellelsen etter straffeloven § 185 annet ledd
både for B og D er begrenset til at de transporterte kortene på vegne av E – og med det
gjorde seg skyldige i straffbar medvirkning til en annen sluttbrukers anskaffelse av
kortene. Ettersom politiet grep inn før kortene kom frem, må fellelsen da – utenfor anken
– begrenses til forsøk på medvirkning til anskaffel se, jf. straffeloven § 49.
(33) Straffeloven § 60 a er gitt anvendelse, men får etter mitt syn ikke så stor selvstendig
betydning. B hadde ikke kjennskap til den samlede virksomhet i saken, og det må legges
til grunn at det var tilfeldig at han ble med på turen sammen med D. Lagmannsretten
uttrykker usikkerhet med hensyn til hvilken rolle B eventuelt var tiltenkt i YY. Man må
da basere straffutmålingen på at hans rolle var begrenset til å være kurer.
(34) Ved tingrettens dom er B også funnet skyldig i heleri av en del elektronisk utstyr og
større kontantbeløp, jf. straffeloven § 317 første ledd.
(35) Lagmannsretten har utmålt en straff av fengsel i ett år og to måneder. Ut fra det jeg har
sagt om Bs tilknytning og rolle, og at fellelsen etter straffeloven § 185 annet ledd må
begrenses til forsøk, mener jeg dette er for streng t. Fengsel i ti måneder er i
utgangspunktet passende. Av hensyn til tiden som gikk før oversendelse av anken til
Høyesterett, bør fem måneder av straffen gjøres bet inget, jf. straffeloven §§ 52-54.
Domfeltes psykiske lidelse kan ikke begrunne samfunnsstraff, men vil eventuelt få
betydning for spørsmålet om soningsdyktighet.
(36) Jeg stemmer for denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres følgende endringer:
1. For A utstår fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 – to – år,
jf. straffeloven §§ 52-54.
2. For C utstår fullbyrdelsen av 8 – åtte – måneder av straffen med en prøvetid på 2 –
to – år, jf. straffeloven §§ 52-54. 8
3. For B gjelder fellelsen etter tiltalens post X bokstav b, straffeloven § 185 annet
ledd jf. § 60 a jf. § 49. Straffen settes til fengsel i 10 – ti – måneder, hvor
fullbyrdelsen av 5 – fem – måneder utstår med en prøvetid på 2 – to – år,
jf. straffeloven §§ 52-54.
(37) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(38) Dommer Coward: Likeså.
(39) Dommer Bruzelius: Likeså.
(40) Dommer Lund: Likeså.
(41) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres følgende endringer:
1. For A utstår fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 – to – år,
jf. straffeloven §§ 52-54.
2. For C utstår fullbyrdelsen av 8 – åtte – måneder av straffen med en prøvetid på 2 –
to – år, jf. straffeloven §§ 52-54.
3. For B gjelder fellelsen etter tiltalens post X bokstav b, straffeloven § 185 annet
ledd jf. § 60 a jf. § 49. Straffen settes til fengsel i 10 – ti – måneder, hvor
fullbyrdelsen av 5 – fem – måneder utstår med en prøvetid på 2 – to – år,
jf. straffeloven §§ 52-54.
Riktig utskrift bekreftes: