HR-2009-1330-A - Rt-2009-851
(Omdirigert fra «Rt-2009-851»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-06-25 |
| Publisert: | HR-2009-01330-A - Rt-2009-851 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder prøving av gyldigheten av Utlendings nemndas vedtak om å nekte arbeidstillatelse og nemndas senere beslutning om ikke å omgjøre vedtaket, jr. utlendingsloven § 8 andre ledd, jf. utlendingsforskriften § 37 sjette ledd, jf. § 21 femte ledd. |
| Saksgang: | HR-2009-01330-A, (sak nr. 2009/178), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | (Regjeringsadvokaten v/advokat Gunnar O. Hæreid) mot A (advokat Mette Yvonne Larsen) |
| Forfatter: | Bruzelius, Indreberg |
| Lovhenvisninger: | utlendingsloven § 8, utlendingsforskriften § 37, utlendingsloven § 9, utlendingsloven § 11, utlendingsloven § 38, utlendingsforskriften § 21 |
NORGES HØYESTERETT
Den 25. juni 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-01330-A, (sak nr. 2009/178), sivil sak, anke over dom,
Staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten
v/advokat Ole Kristian Rigland – til prøve)
Rettslig medhjelper:
(Regjeringsadvokaten
v/advokat Gunnar O. Hæreid)
mot
A (advokat Mette Yvonne Larsen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Tønder: Saken gjelder prøving av gyldigheten av Utlendings nemndas vedtak
om å nekte arbeidstillatelse og nemndas senere beslutning om ikke å omgjøre vedtaket,
jr. utlendingsloven § 8 andre ledd, jf. utlendingsforskriften § 37 sjette ledd, jf. § 21 femte
ledd.
(2) A, født 11. februar 1983, er indisk statsborger og kommer fra en landsby i delstaten Z.
Foreldrene flyttet fra hverandre da hun var tre måneder, og de er senere skilt. Hennes mor
flyttet ved samlivsbruddet inn hos As bestefar, der A vokste opp sammen med sin ett år
eldre søster. Med økonomisk støtte fra morens famil ie i Norge har hun gjennomført 12 års
allmenn skolegang i India.
(3) I 2001, da A var 18 år gammel, kom hun til Norge for å gå på ------ folkehøyskole i X –
fortsatt med økonomisk støtte fra familien i Norge. Hun var da innvilget 2
oppholdstillatelse til 31. mai 2002. I juli 2002 giftet hun seg med en nordmann. Hun søkte
da umiddelbart arbeidstillatelse, som ble innvilget 4. mars 2003 for ett år,
jf. utlendingsloven § 9. Tillatelsen ble 29. juni 2004 forlenget med ett år,
jf. utlendingsloven § 11. Forutsetningen var at ekteskapet besto, og at ektefellene bodde
sammen, jf. utlendingsforskriften § 37 tredje ledd.
(4) Sommeren 2004 fikk A vite at ektemannen ventet barn med en annen kvinne. Hun flyttet
da hjem til sin mors fetter i Y, og paret ble separert. På dette tidspunkt var hun ansatt i Y
kommune som assistent i en bolig for psykisk utviklingshemmede ved siden av
rengjøringsjobb. Hun var også i gang med videregående skole.
(5) A søkte 26. november 2004 om arbeidstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 andre
ledd, jf. utlendingsforskriften § 37 sjette ledd, jf. § 21 femte ledd. I søknaden anførte hun
at hun som følge av de sosiale og kulturelle forhol d i India, ville få urimelige
vanskeligheter som fraskilt kvinne dersom hun måtte flytte tilbake dit. Hun viste til at hun
hadde giftet seg uten familiens samtykke, at hun var fra en mindre landsby i Z, at det ikke
er akseptert i India at kvinner lever alene, og at hun ikke ville ha mulighet for videre
skolegang og få arbeidsmuligheter. Hun pekte også på at hun ville bli ansett som uren
med fare for å bli utstøtt, og med få muligheter ti l å gifte seg på nytt. Søknaden avsluttes
med følgende opplysning:
”Søker vet at hun vil møte svært liten forståelse h os familien i hjemlandet. Hun vil bli
helt avhengig av deres forsørgelse. Familiens holdning er at hun må ta konsekvensene
av sitt valg om å gifte seg i Norge, og derved også bære byrdene når dette gikk galt.”
(6) Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden 1. september 2005. Hun påklaget vedtaket
til Utlendingsnemnda (UNE). I klagen utdypet hennes advokat ytterligere hvilken
livssituasjon hun ville komme i ved retur til India. Hun viste blant annet til at
oppfatningen på hjemstedet hennes vil være at hun er skyld i skilsmissen, og at det
oppfattes som stor skam å bli forlatt av ektefellen. Hun ville ikke kunne forsørge seg selv
på landsbygda, og som ung kvinne uten høyere utdann ing ville hun ikke ha mulighet for å
etablere seg i en større by. Om mulig tvangsekteska p uttales det:
”Klager frykter at hun ved å returnere til India vil måtte gifte seg med en mann
familien peker ut. Som skilt kvinne vil hun ha lav status og det er en stor risiko for at
hun må gifte seg med en mann som ellers ikke vil ha lett for å finne ektefelle. Klager kan
ikke se hvordan hun vil kunne forhindre dette. Klager vil ikke være i posisjon til å sette
seg opp mot familien en gang til.
…
Klager har en dyp og velbegrunnet frykt for at hun ved retur til India enten må gifte seg
med en mann familien finner til henne, eller hun vil forbli en slags gratis hushjelp for
resten av familien. Den ene eller den andre løsning en fremstår for henne som like
umenneskelig.”
(7) Før UNEs vedtak ble truffet, ble det oversendt en uttalelse fra professor Knut A.
Jacobsen, Universitetet i Bergen, Seksjon for religionsvitenskap, om situasjonen for skilte
kvinner i India. I uttalelsen het det:
”Skilte kvinner eller kvinner som blir forlatt av sin mann har det ofte ekstra vanskelig,
særlig hvis det dreier seg om fattige personer og hvis de ikke mottar forsørgelsesbidrag
fra eksmannen. Skilsmisse i India er også forbundet med stor skam. Gjengifte er 3
fremdeles unntakene. A vil derfor uten tvil møte st ore vanskeligheter i hjemlandet og vil
sannsynligvis være avhengig av pengehjelp fra slektninger. I og med at hun ikke har
noen profesjonsutdannelse vil hennes muligheter for godt lønnet arbeid være små.”
(8) Det ble videre oversendt en ”affidavit” fra India der hennes mor opplyser at hun ikke
hadde inntekt som kunne sette henne i stand til å ta seg av sin datter, at hun ikke hadde
egen bolig og bodde hos slektninger.
(9) Endelig ble det oversendt en redegjørelse, date rt 21. februar 2006, fra cand.polit. Trond
Sæbø Skarpeteig om forholdet i India for kvinner so m er kasteløse. Skarpeteig, som er
ansatt som politisk rådgiver i internasjonale spørsmål i Redd Barna, har drevet forskning
på levekårene til daliter, som blant annet omfatter de kasteløse. Av redegjørelsen framgår
at dalitkvinner er de som står lavest på rangstigen.
(10) UNE vedtok 25. april 2007 ikke å ta klagen til følge. Det heter i avgjørelsen at saken i
henhold til utlendingsloven § 38 b tredje ledd førs te punktum var behandlet og avgjort av
nemndsleder alene, da saken ikke bød på vesentlige tvilsspørsmål. Det ble blant annet lagt
til grunn at A ikke hørte til de kasteløse, etterso m hun hadde fått anledning til skolegang.
Skarpeteigs opplysning om at hun som dalitkvinne ville oppleve større vanskeligheter enn
andre skilte indiske kvinner, ble det derfor ikke tatt hensyn til.
(11) A begjærte vedtaket omgjort. I klagen gis det uttrykk for at familien kan komme til å
velge at hun forblir ugift fordi den ikke kan framskaffe en medgift som er nødvendig for å
finne en ektefelle som familien kan akseptere. Som vedlegg til begjæringen fulgte hennes
beskrivelse av morens liv som skilt kvinne. I skrivet gjentar hun at moren verken har råd
til å forsørge henne eller har bolig der hun kan bo , og at hun ville være avhengig av
familien med hensyn til giftemål. I den forbindelse opplyser hun at søsteren giftet seg
med en mann hun hadde sett i fem minutter. Det ble også vedlagt attest fra India som
bekreftet at hun var kasteløs og tilhørte gruppen C .
(12) UNE traff vedtak – kalt beslutning – vedrørend e omgjøringsspørsmålet 4. juli 2007 –
også denne gang ved nemndsleder alene. Nemnda kom til at det ikke var grunnlag for
omgjøring, da saken etter nemndas vurdering i det vesentlige sto i samme stilling som ved
det tidligere avslaget.
(13) A tok ut stevning mot staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at vedtaket 25. april
2007 skulle kjennes ugyldig. Oslo tingrett avsa 17. januar 2008 dom med slik
domsslutning:
”1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger med kr. 19 368 –
nittentusentrehundreogsekstiåtte – med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra
forfall til betaling finner sted.”
(14) Tingretten kom til at det ikke forelå feil i det faktiske grunnlaget for vedtaket, at det ikke
var grovt urimelig, og at det ikke forelå usaklig forskjellsbehandling.
(15) A anket til Borgarting lagmannsrett, som 27. november 2008 avsa dom med slik
domsslutning: 4
”1. Utlendingsnemndas vedtak 25. april 2007 er ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler innen to uker fra forkynnelsen av
dommen til A hennes sakskostnader for tingretten med
48 300 – førtiåttetusentrehundre – kroner.
3. Staten v/Utlendingsnemnda betaler innen to uker fra forkynnelsen av
dommen til A hennes sakskostnader for lagmannsretten med 146 427, 50 –
etthundreogførtisekstusenfirehundreogtjuesju 50/100 – kroner.”
(16) Lagmannsretten, som var satt med to meddommere, kom enstemmig til at UNE hadde
bygd på uriktige eller mangelfulle opplysninger om situasjonen i India på
vedtakstidspunktet. Lagmannsretten kunne ikke se at det verken av vedtaket fra april 2007
eller beslutningen fra juli 2007 framgikk at nemnda hadde vært oppmerksom på de
særlige vanskelighetene som foreligger for enslige kvinner på landsbygda i nord.
(17) Staten v/Utlendingsnemnda har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder
både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høye sterett er det gitt skriftlige
erklæringer fra A og tre sakkyndige vitner, som også forklarte seg for lagmannsretten. Det
er enighet mellom partene om at Høyesterett skal pr øve gyldigheten både av UNEs
avslagsvedtak 25. april 2007 og UNEs beslutning 4. juli 2007 om ikke å omgjøre
vedtaket. På dette punkt er det formelt en forskjell sammenlignet med de tidligere retter.
For øvrig står saken i samme stilling for Høyestere tt som for lagmannsretten.
(18) Ankende part – staten v/Utlendingsnemnda – har i hovedtrekk anført:
(19) Det er ikke riktig at UNEs vedtak bygger på uriktig eller mangelfullt faktum. UNE har
redegjort for hvilke utsikter A har til å klare seg ved en tilbakekomst til India. Det dreier
seg her om prognoser om framtiden. Slike prognoser er verken riktige eller gale. Det
avgjørende er om UNEs prognoser er forsvarlige ut f ra sakens faktum.
(20) Det kan ikke være tvil om at dette er tilfelle. UNE har vært kjent med alle vesentlige
faktaopplysninger både om forholdene i India og om As situasjon. Dette er det også
redegjort for, punkt for punkt, når vedtaket fra april 2007 og beslutningen av juli 2007
leses i sammenheng. UNE har således vært klar over kvinnenes vanskelige situasjon på
landsbygda, at dette gjelder særlig for skilte kvinner, og at kasteløse vil ha det verre enn
andre. Dette er imidlertid den generelle situasjonen for mange kvinner i India og kan ikke
alene gi grunnlag for arbeids- og oppholdstillatelse, selv om A vurderes som dalit – noe
det for øvrig må legges til grunn at UNE har gjort. UNE har også vært oppmerksom på at
hennes mor ikke vil kunne hjelpe henne økonomisk. U NE har imidlertid framhevet
hennes utdannelse og arbeidserfaring fra Norge som noe som stiller A i en bedre situasjon
enn mange andre kasteløse kvinner. I tillegg kommer muligheten for økonomisk bistand
fra familien i Norge. Alt i alt ga dette et forsvarlig grunnlag for UNEs konklusjon.
(21) Lagmannsretten har i virkeligheten overprøvd U NEs subsumsjon og foretatt en
rimelighetskontroll av vedtaket. Dette ligger utenfor domstolenes kompetanse,
jf. Rt. 2008 side 681, avsnitt 46, der det slås fast at spørsmålet om vilkåret i
utlendingsloven § 8 andre ledd er oppfylt, beror på forvaltningens frie skjønn. Det samme
må gjelde for vilkårene etter utlendingsforskriften § 37 sjette ledd, jf. § 21 femte ledd.
(22) Det bestrides videre at vedtaket kan settes til side etter læren om myndighetsmisbruk.
Anvendelsen av utlendingsloven § 8 andre ledd vil i stor grad måtte bero på de rådende 5
utlendingspolitiske føringer som regjering og Stort ing til enhver tid legger opp til. Disse
vil igjen måtte avhenge av faktorer som for eksempel strømmen av innvandrere,
kapasiteten på mottaksapparatet, utlendingspolitikken i andre europeiske land med videre.
Dette tilsier at domstolene må være ytterst varsomme med å sette til side
utlendingsmyndighetens skjønn ved å konstatere grov urimelighet. Selv om forholdene er
vanskelige for fraskilte dalitkvinner i India, kan avgjørelsen i denne saken på ingen måte
karakteriseres som grovt urimelig.
(23) Det foreligger heller ikke usaklig forskjellsbehandling. Selv om det er likhetspunkter
mellom As sak og to saker fra henholdsvis Pakistan og Bangladesh, er det også forskjeller
som kan forklare at resultatet er blitt et annet. Det avgjørende er ikke om det kan påvises
likhet med enkeltstående tilfelle, men om utfallet i saken samsvarer med praksis. Praksis
er meget streng, og As sak avviker ikke fra denne.
(24) Det er ikke påvist at A ved retur til India vil bli utsatt for slik behandling at artikkel 3 i
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) kommer til anvendelse.
(25) Det foreligger heller ikke brudd på EMK artikkel 8, verken hva angår retten til familieliv
eller privatliv. Under enhver omstendighet gjelder det en vid skjønnsmargin på dette
området, og vedtaket ligger klart innenfor dette.
(26) Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:
”Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.”
(27) Ankemotparten – A – har i hovedtrekk anført:
(28) Lagmannsretten har kommet til riktig resultat når den har kjent UNEs vedtak ugyldig. I
tillegg til det lagmannsretten har bygd på – uriktig og mangelfullt faktisk grunnlag – så
foreligger det flere andre grunnlag for et slikt resultat.
(29) Det er uklart hvilke opplysninger UNE har hatt om de forhold A må leve under dersom
hun må reise tilbake til India. Den skriftlige begrunnelsen i avslagsvedtaket og
beslutningen om ikke å omgjøre tyder i alle fall på at det har vært et svært mangelfullt
faktagrunnlag for UNEs vurdering. Det er for det fø rste uklart om UNE i det hele tatt har
lagt til grunn at A er kasteløs, med de alvorlige f ølger det har for hennes tilværelse som
skilt kvinne. Det vises til den beskrivelse samtlige tre sakkyndige vitner har gitt om grov
diskriminering, risiko for trakassering og manglende rettslig trygghet for liv og helse.
Spesielt det forhold at A vil være uten mannlig beskyttelse og den betydningen dette har
for hennes sikkerhet, er fullstendig fraværende i UNEs vurdering. Det samme gjelder
betydningen av det forhold at familien var imot ekteskapet i Norge, noe som gjør at hun
ikke kan forvente imøtekommenhet for den situasjone n hun nå er i. Faren for tvangsgifte
eller at hun må tjenestegjøre som hushjelp under sl avelignende forhold, er høyst aktuelle.
I vedtaket bagatelliseres også hennes mulighet for å klare seg økonomisk på egen hånd,
enten det er på hjemstedet eller i en av de store byene.
(30) Det dreier seg her om feil og mangler i det faktiske vurderingsgrunnlaget for vedtaket.
Det er derfor feil når staten hevder at lagmannsretten har gått inn i selve subsumsjonen og
overprøvd utlendingsforvaltningens rettsanvendelse. 6
(31) Subsidiært anføres at vedtaket må kjennes ugyl dig som grovt urimelig. A er vel etablert i
Norge med arbeid, en stor vennekrets og slektninger. UNEs vedtak griper således inn i en
lovlig etablert tilstand og oppleves som meget inngripende av A og hennes nærmiljø. Når
hun som følge av vedtaket, enten vil måtte leve med en stadig risiko for liv og helse eller
under svært nedverdigende forhold, må domstolene kunne gripe inn og sette vedtaket til
side som grovt urimelig. Argumentet om innvandringspolitiske hensyn kan ikke være
avgjørende til hinder for det.
(32) Vedtaket representerer også en usaklig forskjellsbehandling. Det foreligger to vedtak som
tilnærmelsesvis tilsvarer As sak. Når disse sakene gikk i motsatt retning, er det
misvisende å si at As sak er i samsvar med praksis. Om ikke dette utgjør usaklig
forskjellsbehandling, må det i alle fall gi en klar indikasjon på at UNE har lagt til grunn
uriktige eller mangelfulle faktiske forutsetninger, slik lagmannsretten har sett det.
(33) En hjemsending til India bryter også med EMK artikkel 3 om forbud mot tortur eller
umenneskelig eller nedverdigende behandling.
(34) Endelig anføres at en tvangsmessig hjemsending vil stride mot EMK artikkel 8, idet dette
vil være et brudd på hennes krav på respekt for sitt privatliv. Hun har en venne- og
familiekrets i Y som tilfredsstiller artikkelens kriterier for privatliv, jf. for eksempel dom
23. juni 2008 av EMDs storkammer i sak Maslov mot Østerrike, avsnitt 63. Når det
gjelder forholdsmessighetsvurderingen, må det være riktig å ta utgangspunkt i forholdene
på domstidspunktet og ikke vedtakstidspunktet, jf. nevnte dom, avsnitt 93. Vurderingen
må falle ut til As gunst, da det neppe er sterke hensyn som taler for en utsending av
henne.
(35) A har lagt ned slik påstand:
”1. Utlendingsnemndas vedtak av 25.04.07 og Utlendingsnemndas beslutning av
04.07.07 kjennes ugyldig.
2. Lagmannsrettens domsslutning pkt. 2 og 3 stadfestes.”
(36) Mitt syn på saken:
(37) Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.
(38) Jeg ser først på sakens rettslige ramme.
(39) En utlending som gifter seg med norsk borger bosatt i riket, vil, på visse betingelser, ha
krav på arbeids- eller oppholdstillatelse etter reglene i utlendingsloven § 9,
jf. utlendingsforskriften §§ 22 og 23. Rett til fornyelse av tillatelsen følger av
utlendingsloven § 11, jf. utlendingsforskriften § 37 første ledd. Det er et vilkår for
fornyelsen at ekteskapet består, og at partene fortsatt bor sammen,
jf. utlendingsforskriften § 37 tredje ledd. Dersom dette vilkåret ikke lenger er til stede, og
arbeids- eller oppholdstillatelse ikke følger av an net grunnlag, må slik tillatelse forankres
i utlendingsloven § 8 andre ledd, som gir adgang til å innvilge arbeids- eller
oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Av bestemmelsen følger at tillatelse kan gis
”(n)år sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig
tilknytning til riket”. Nærmere regler om anvendelsen av utlendingsloven § 8 andre ledd 7
er gitt i utlendingsforskriften § 21, der det i femte ledd er inntatt en bestemmelse som er
identisk med ordlyden i utlendingsloven § 8 andre ledd.
(40) I utlendingsforskriften § 37 sjette ledd først e punktum er det gitt en bestemmelse for
separert eller fraskilt kvinne som på grunn av kulturelle og sosiale forhold vil møte
særlige vanskeligheter ved retur til hjemlandet. Bestemmelsen lyder:
”Kvinne som verken fyller vilkårene i tredje, fjerde eller femte ledd, kan få tillatelse
etter bestemmelsene i § 21 femte ledd dersom hun som følge av samlivsbruddet vil få
urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forhold der.”
(41) Bestemmelsen må ses på som en spesialregel for hvordan kriteriet ”sterke menneskelige
hensyn” i utlendingsloven § 8 andre ledd skal anvendes i slike tilfelle. Som det framgår
av bestemmelsens ordlyd, må det foreligge årsakssammenheng mellom samlivsbruddet og
de ”urimelige vanskeligheter i hjemlandet” som hun vil få, for at bestemmelsen skal
komme til anvendelse.
(42) Det framgår både av avslagsvedtaket og beslutningen om ikke å omgjøre at forholdene
som A, som skilt kvinne, vil møte ved tilbakereise til India, har vært ansett av en slik
karakter at det gjør det aktuelt å vurdere hennes s ak ut fra bestemmelsen i
utlendingsforskriften § 37 sjette ledd. UNE har imidlertid funnet at de vanskelighetene
hun vil møte, ikke er så store at det er grunn til å gi bestemmelsen anvendelse.
(43) Jeg ser så på omfanget av domstolens kompetanse til å prøve gyldigheten av
forvaltningens anvendelse av utlendingsloven § 8 andre ledd. Dette har tidligere vært
vurdert i rettspraksis, senest i Rt. 2008 side 681. I dommens avsnitt 46 konkluderes det
med at det ikke er grunn til å fravike den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i
tidligere avgjørelser om at det hører under nemndas frie skjønn å avgjøre om arbeids-
eller oppholdstillatelse skal gis av humanitære grunner. Dette innebærer at domstolene
ikke kan prøve den konkrete rettsanvendelsen ut ove r det som følger av de alminnelige
regler om myndighetsmisbruk. Jeg legger dette til grunn. Dette må også gjelde
anvendelsen av utlendingsforskriften § 37 sjette ledd.
(44) Utlendingsnemndas vedtak er svært inngripende for A. Ved vurderingen av vedtakets
gyldighet kan det ikke være uten betydning at hennes situasjon er basert på lovlig
grunnlag. Saken skiller seg således markert fra før ste gangs søknad om oppholds- eller
arbeidstillatelse, der det ikke på forhånd er etablert et lovlig opphold.
(45) Jeg går så over til å vurdere vedtakets og beslutningens gyldighet.
(46) Jeg starter med å se på om det foreligger uriktig eller mangelfullt faktum, som er det
grunnlaget lagmannsretten bygde på da den konkluderte med at avslagsvedtaket er
ugyldig.
(47) Partene har vært uenige om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for vurderingen av
faktum – om det er de faktiske forhold på vedtakstidspunktet eller forholdene når saken
står for domstolen. Den ankende part har vist til Rt. 2007 side 1815, der
vedtakstidspunktet i en trygdesak ble slått fast som skjæringstidspunktet, jf. avsnitt 33.
Ankemotparten har vist til to avgjørelser fra Den e uropeiske menneskerettsdomstol
(EMD) – dom 28. februar 2008 i sak Saadi mot Italia, avsnitt 133, og dom 23. juni 2008 i
sak Maslov mot Østerrike, avsnitt 93 – der det kan synes som om domstolen ved 8
anvendelsen av artikkel 3 og artikkel 8, for så vidt gjelder forholdsmessighetsvurderingen,
har angitt forholdene på tidspunkt for utsending, eventuelt tidspunkt for
domstolsbehandling, som avgjørende. Det er argument ert med at tilsvarende må gjelde
ved avslag på arbeids- eller oppholdstillatelse etter intern norsk rett, jf. utlendingsloven
§ 4.
(48) Jeg finner ikke grunn til å gå inn på betydningen av de to avgjørelser fra EMD, da jeg
ikke kan se at spørsmålet aktualiseres i denne sake n. Jeg holder meg i det følgende til den
rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt. 2007 side 1815, avsnitt 33, men viser også
til avsnitt 34, der det presiseres at det vil være adgang til å ta i betraktning senere
framkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjon på
vedtakstidspunktet.
(49) Ut fra vurderingstemaet i utlendingsforskriften § 37 sjette ledd – om A som følge av
samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet – vil jeg konsentrere min
undersøkelse om hvilken betydning det vil få for he nnes livsvilkår i India at hun kommer
dit som skilt kvinne. Jeg er ikke enig med staten i at det her vil være tale om å overprøve
selve den prognose som nemnda har gitt for As muligheter i det indiske samfunn. En
prognose om den framtidige utvikling må være basert på opplysninger om fakta, og det er
dette faktiske grunnlaget for prognosen – om saken er avgjort på et riktig og tilstrekkelig
omfattende faktisk grunnlag – som lagmannsretten har vurdert, og som jeg i det følgende
vil se nærmere på.
(50) Før jeg går inn på forholdene i India, skal je g kort redegjøre for visse sentrale
omstendigheter knyttet til As person, og som vil ha betydning for faktavurderingen.
Foruten at hun er skilt, kommer det forhold at hun er kasteløs (dalit). Sakkyndig vitne
Trond Sæbø Skarpeteig har i sin redegjørelse av 21. februar 2006, gitt følgende
orientering om kastesystemet og de kasteløse:
”India er eit sterkt lagdelt samfunn der folkesetnaden er delt inn i fire hovudkaster.
Hinduismen er den dominerande religionen i India med om lag 734 millionar eller 82
prosent av folkesetnaden. I følgje Human Rights Wat ch (1999) er ein sjettedel eller om
lag 160 millionar klassifisert som kastelause. Kastelause fell utanfor kastesystemet, og
dei er i følgje hinduismen urørbare. Medan store de lar av befolkninga i India lir av
kronisk fattigdom, er ein stor del av desse fattige kastelause. Dei kallar seg dalitar. Men
dalitar omfattar også urfolk og andre grupper som ikkje er plassert i kastesystemet, og i
følgje andre kjelder er det opp mot 260 millionar s om kan reknast for dalitar, og desse
argumenterer også for at opp mot kvar femte ibuar i India vert sett på som urørbar
(NCDHR 2000).”
(51) Jeg tilføyer at også sakkyndig vitne, cand.pol it. Eli Melby, som arbeider som landrådgiver
i Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon – Landinfo, i sin skriftlige
erklæring for Høyesterett har gitt en tilsvarende r edegjørelse. Hun presiserer at
kastesystemet ikke formelt eksisterer i India, men at realiteten er en annen, særlig på
landsbygda. Det har i denne forbindelse interesse at A kommer fra en liten landsby i
delstaten Z, som ligger i nordvestre del av India, der samfunnene, ifølge Melby, lever
etter tradisjonelle og patriarkalske verdier. Hvilket utslag dette kan få, viser hun ved
følgende eksempel:
”I følge britiske myndigheter har India den skjeves te kjønnsfordeling i verden, med
flere gutter enn jenter. Hovedårsaken er forekomsten av drap på jentefostre (female
feticide) og jentebabyer (female infanticide). Mest utbredt er dette i nordvestlige India, 9
og i Z i særdeleshet. Dette synes å underbygge vurderingene av nord som mer
patriarkalsk og tradisjonalistisk enn sør.”
(52) Endelig nevner jeg at A er i den situasjon at hun ikke har et foreldrehjem som kan losjere
henne. Ut fra det opplyste har hun ingen kontakt med sin far. Hennes mor bor hos en av
sine brødre, og det er på det rene at moren selv ve rken kan gi henne husrom eller
økonomisk støtte til livsopphold. Om hun kan flytte sammen med sin mor, vil avhenge av
familiens samtykke og de vilkår som denne i så fall måtte sette. Hun har ingen brødre,
derimot en søster, som har egen familie.
(53) Når jeg nå skal se nærmere på de forhold hun kan regne med å møte ved tilbakekomst til
India, bygger jeg på de skriftlige forklaringene avgitt av de to sakkyndige vitnene som jeg
tidligere har presentert. Det er også avgitt skriftlig forklaring fra Balwinder Kaur. Hun er
født og oppvokst i India i samme delstat som A. Hun opplyser å ha en bachelorgrad fra
India. Også As skriftlige forklaring gir nyttig bakgrunnsinformasjon. De personene jeg
her har nevnt, er de samme som avga forklaring for lagmannsretten, og som
lagmannsretten har bygd på når den kom til at UNEs vedtak er basert på uriktig eller
mangelfullt faktisk grunnlag. Jeg presiserer at selv om disse opplysningene om
forholdene i India er avgitt etter tidspunktet for vedtaket og beslutningen, er det ikke tale
om nye opplysninger for saken, men utelukkende bevis som er egnet til å kaste lys over
situasjonen i India for kasteløse skilte kvinner da vedtaket og beslutningen ble truffet.
(54) Om den generelle situasjonen for kasteløse i I ndia, uttaler Skarpeteig i sin skriftlige
forklaring for Høyesterett:
”På alle nivå vert det brukt symbol og utført symbolske handlingar som uttrykk for
ideologien om reinleik og ureinleik. Serleg for dei som vert sett på som urørbare
(ureine) er det spesielle reglar over alt som hentar legitimitet frå hinduismen. Dette er
reglar som avgrensar menneska sine handlingsrom, og serleg er kvinner utsett for slike
krav. At ein person vert sett på som kastelaus, avgrensar den personen sin valfridom, og
legitimerer sanksjonar mot han eller henne frå dei som er mindre ureine (høgare
rangert i kastesystemet). Ideologien om kastesystemet legitimerer mange typar overgrep
mot dalitar, og serleg overgrep retta mot kvinner.”
(55) Han utdyper situasjonen for kasteløse kvinner med følgende:
”I det indiske kastesamfunnet er det dalitkvinnene som står lågast på rangstigen.
Dalitkvinner vert ofte behandla dårlegare enn dyr. Kvinner lever stort sett innanfor
familien sine grenser. Kvinner har også fleire avgrensingar når det gjeld reinleik og
ureinleik. Menstruasjon, og det å vera skilt eller enke er grunnleggjande ureint. Det
avgrensar ei kvinne sin sosiale og romlege mobilitet kraftig, og det gjer dei utsette for
vald og overgrep.
…
I tillegg vert dalitkvinner i stort omfang utbytt seksuelt av menn frå alle
samfunnsgrupper. Dalitkvinner er ofte nærast sett på som offentleg eigedom.
Høgkastemenn kan bruka kastelause kvinner til seksu ell tilfredsstilling når dei vil, noko
mange refererer til som girl hunting.
Kvinner som er utstøytt frå familien og såleis ikkj e har nokon til å beskytte seg er
særleg utsette for vald og overgrep, og har svakt rettsvern.”
(56) Han redegjør også for kasteløse kvinners retts sikkerhet. Om dette heter det: 10
”Den indiske staten identifiserer seg i stor grad med den delen av samfunnet som
freistar å halde på hegemoniet som dei har etablert over urfolk, kastelause og kvinner
(Raj 1998). Dette gjeld i særleg grad politiet og rettsapparatet.
Generelt er kastelause kvinner utan vern frå staten (Timare, 2004). Raj hevdar at staten
opnar opp for denne typen undertrykking samstundes som staten framhevar
engasjementet sitt for rettsstaten. Rettsstaten eksisterer som ein parallellstruktur på
sida av normgjevande samfunnsinstitusjonar.”
(57) Landrådgiver Eli Melby beskriver også manglende rettssikkerhet for kvinner:
”Myndighetene er i mange sammenhenger ikke i stand til å håndheve lover som skal
beskytte kvinners rettigheter, spesielt på landsbygda hvor tradisjoner står meget sterkt.
For eksempel er trakassering og vold mot kvinner relatert til uenighet om medgift
fortsatt et stort problem til tross for at medgift ble forbudt for nesten 50 år siden. Vold
mot kvinner i nære relasjoner (domestic violence)er svært utbredt i India, selv om det
eksisterer en lov som søker å beskytte kvinner mot all form for vold og trakassering i
nære relasjoner.
…
Kvinner som tilhører lavkaste, kasteløse (daliter) og fra urbefolkninger er generelt mer
utsatt for trakassering og vold i den offentlige sfære.”
(58) Om rettssikkerheten for skilt, kasteløs kvinne uttaler Balwinder Kaur:
”¯ skille seg vil i det indiske samfunnet betegnes som å ikke være tilpasningsdyktig.
Hvis en jente/kvinne får et slikt rykte vil det være som å få en dødsdom. I India er det et
velkjent fenomen at indiske jenter blir ”tatt av dage” hvis de på en eller annen måte
vanærer familien, selv om det ikke skulle være selvforskyldt. Det indiske politiet har
vanskeligheter med å etterforske slike saker fordi lokalsamfunnet gjør sitt for å
sabotere etterforskningen, og ofte er politiet en del av lokalbefolkningen og deres
lojalitet ligger der, fremfor hos den indiske stat.”
(59) Om muligheten til å skaffe seg arbeid og bolig på landsbygda for en skilt kasteløs kvinne,
uttaler Melby:
”Det vanligste er at en skilt kvinne i India flytter til sin familie. En skilt dalitkvinne som
bor hos sin familie på landsbygda, vil trolig kun få arbeide for sin egen familie eller i
uformell sektor for øvrig, og da de aller minst att raktive jobbene.
Hvis en enslig kvinne, dvs. ugift, skilt, forlatt eller enke, ikke har noe familienettverk og
skal skaffe seg arbeid og bolig på egen hånd på landsbygda, vil det være svært vanskelig
– om ikke umulig – uavhengig av kaste.”
(60) Denne beskrivelsen av forholdene for kasteløse kvinner i India, og i særdeleshet for
enslige og skilte, bekreftes fullt ut av forklaringen som er avgitt av Balwinder Kaur.
(61) I klagen til UNE framhevet A som spesielt problematisk at hun hadde vært gift med en
vestlig mann, og at hun hadde giftet seg mot viljen til familien i India. Jeg viser til det jeg
siterte innledningsvis. Om dette forholdet uttaler Kaur:
”Det at A er skilt fra en norsk mann vil åpenbart være en ekstra belastning. Det gir
henne et stort minus i samfunnet. Ekstra ille er det, sett med indiske øyne, at hun var
gift med en norsk mann. Hun har vanæret familien enda mer fordi mannen hun er skilt
med var norsk sammenlignet med at hun var skilt fra en indisk mann. 11
…
I de tilfellene der ei jente gifter seg med foreldrenes samtykke/velsignelse og det viser
seg at mannen er voldelig eller uegnet som en god ektefelle/forsørger, stiller hele slekten
bak henne, men hun kan ikke regne med å få noen slags hjelp hvis hun har tatt valget
mot foreldrenes vilje.”
(62) Også Kaur poengterer behovet for beskyttelse, og da spesielt fra mannlige
familiemedlemmer:
”Jeg er alvorlig bekymret for As fremtid i India dersom hun må returnere dit. Hun har
ikke en far eller bror som kan beskytte henne fra vold og overgrep. Moren er selv skilt
og bor på andres nåde. A har vanæret familien ved å gifte seg med en nordmann mot
deres vilje. Hun kommer til å bli straffet av de som føler seg krenket. Dette omfatter
ikke bare familie og nær slekt, men også venner og andre som kan føle det som en plikt
å rette opp familiens ære. Dette kan også innbefatte den vanlige mann i gata og naboer
eller de som har hørt om saken.”
(63) Når det gjelder straffereaksjoner, er det ved siden av fysisk vold, tale om psykisk vold.
Om dette uttaler hun:
”Straff kan også bestå av psykisk vold i form av total utfrysing fra samfunnet. Man kan
bli nektet enhver sosial kontakt med andre. Man blir behandlet som en slave som må
gjøre husarbeid all tid man er våken. Man har ingen fritid. Psykisk vold er som regel
umulig å bevise, og overgriperne tar sålede ingen risiko ved å utsette en kvinne for dette.
Med stor grad av sikkerhet kan jeg si at A vil bli utsatt for psykisk vold dersom hun må
returnere dit basert på min kjennskap til hennes historie og forholdene der hun
kommer fra i India. Muligheten for at hun vil bli akseptert i det indiske samfunnet med
hennes bakgrunn er etter min oppfatning ikke-eksisterende.”
(64) Om muligheten for en kasteløs kvinne, skilt fr a en norsk mann, til å bli gift på nytt, uttaler
hun:
”Jeg kan ikke se så store muligheter for en kastelø s kvinne skilt fra en vestlig mann til å
bli gift på nytt. Hun blir betegnet som brukt. Ingen vil ha en brukt kvinne til sin hustru.
Hvis i så fall en eller annen vil gifte seg med henne så må det bli en som trenger en
tjener. Det blir ikke på grunn av kjærlighet men for en nødvendighet.”
(65) A har både i skriftlig redegjørelse til nemnda og til Høyesterett redegjort for hvordan hun
har oppfattet morens stilling som fraskilt kvinne – en skildring som på mange måter
samsvarer med de generelle redegjørelsene som er gi tt ovenfor. Det samme gjelder
hennes egen beskrivelse av hvilke forhold hun vil møte ved å vende tilbake til India.
(66) Jeg viser også til en pressemelding fra Raftostiftelsen i forbindelse med tildelingen av
Raftoprisen for 2007 til The National Campaign on Dalit Human Rights (NCDHR). Om
dalitenes situasjon heter det:
”Daliter har ikke samme tilgang til utdanning og helsetjenester, de diskrimineres i sosial
og religiøse sammenhenger, og ekskluderes fra store deler av arbeidslivet. Flere steder
fratas daliter eiendom og tvinges til å bosette seg i egne bydeler eller landsbyer.
Kastemotiverte drap, voldtekter og andre overgrep begås daglig i India uten at politi og
rettsvesenet griper inn. I følge NCDHR er det snakk om systematiske brudd på
menneskerettighetene.”
(67) På bakgrunn av det jeg har sitert fra de sakkyndige vitnene, som jeg så langt oppfatter
som i det vesentlige samstemte, kan det oppsummeringsmessig slås fast at forholdene for 12
kasteløse kvinner generelt er meget vanskelige. Sær lig gjelder det for skilte kvinner på
landsbygda, der forholdene på landsbygda i delstaten Z kan synes i særlig grad å peke seg
ut. Skilte, kasteløse kvinner vil i stor grad være avhengig av et familienettverk som kan
sørge for husvære, daglig omsorg og ikke minst besk yttelse mot grove overgrep, både
fysisk og psykisk. For å forhindre overgrep vil det være av særlig betydning at det i den
nære familierelasjonen også finnes mannlige slektninger som kan stille opp for
vedkommende. Faren for utstøtelse fra lokalsamfunne t er klart til stede. For en skilt
kvinne som har inngått ekteskap mot familiens ønske , gjelder det også den nærmeste
familie. Faren forsterkes ved at ekteskapet har vært med en vestlig mann.
(68) Når det gjelder As situasjon, så er det på det rene at hennes mor ikke kan forsørge henne,
og heller ikke har egen bolig som A kan flytte inn i. Hvorvidt hun kan flytte inn hos
onkelen der moren bor, må anses uklart. I denne forbindelse har det betydning at
ekteskapet med nordmannen ble inngått mot familiens vilje, noe som generelt sett tilsier
at hun ikke kan forvente særlig velvillighet fra familien. Det er naturlig å se As påpeking
av dette forholdet forut for UNEs vedtak som et uttrykk for engstelse for at dette også vil
bli reaksjonen. Dette må igjen ses i sammenheng med landrådgiver Eli Melbys uttalelse
om at det for enslig kvinne uten familienettverk vil være vanskelig – om ikke umulig – å
skaffe seg arbeid og bolig på egen hånd på landsbygda. Jeg viser også til at hun ikke har
kontakt med sin far og heller ikke har brødre som kan gi henne beskyttelse.
(69) Etter mitt skjønn er dette faktiske opplysning er som, sammenholdt med de generelle
opplysninger som foreligger om skilte dalitkvinners situasjon på landsbygda,
nødvendigvis må tas i betraktning når det skal vurd eres om A vil møte ”urimelige
vanskeligheter” ved retur til India.
(70) Ut fra de sakkyndige vitners uttalelser er det en klar risiko for at hun vil måtte stå overfor
følgende alternativer: at hun må klare seg selv ute n familiens beskyttelse, med den risiko
for fysisk og psykisk overgrep som det innebærer, eller at hun må gå som gratis hushjelp
under slavelignende forhold, enten hos familien eller hos en som hun tvangsmessig må
gifte seg med.
(71) Jeg ser så på UNEs vedtak 25. april 2007, som stadfestet avslaget på hennes søknad om
arbeidstillatelse. I vedtaket er det ikke redegjort for hvilket faktisk grunnlag UNE har hatt
for å vurdere As sak, ut over at det er henvist til uttalelsen fra professor Knut A. Jacobsen
og erklæringen fra moren. Disse har jeg redegjort for innledningsvis. Om forholdene for
skilte kvinner i India, uttales:
”Nemnda er oppmerksom på at forholdene generelt i India er vanskelig for skilte
kvinner, ved at de blant annet kan oppleve tap av sosial status, og at dette også kan
ramme familien. Det å måtte leve som skilt kvinne i India er imidlertid ikke generelt så
vanskelig at det i seg selv er grunnlag for oppholdstillatelse.”
(72) Begrunnelsen er holdt på et generelt plan uten referanse til spesielle forhold knyttet til As
person. Det må i seg selv betraktes som en klar mangel ved vedtaket.
(73) Videre framgår at redegjørelsen fra Skarpeteig om forholdene for skilte dalitkvinner i
India ikke er hensyntatt, da det ikke er lagt til grunn at A er dalit. Sett hen til de særlig
vanskelige livsforhold som er forbundet med det å være dalit, er det ikke tvilsomt at
vedtaket, om dette var blitt stående som det eneste i saken, ville ha vært ugyldig på grunn
av uriktig og mangelfullt faktum. 13
(74) Spørsmålet er om beslutningen 4. juli 2007 vis er at de relevante faktiske forhold likevel
har vært vurdert. I beslutningen er det innledningsvis redegjort for hvilken supplerende
dokumentasjon som ble forelagt nemnda, blant annet ”en rekke ulike artikler som
omhandlet status for skilte kvinner i India, forhold for kasteløse og om vold mot kvinner,
hentet fra ulike uavhengige kilder”. Artiklene er ikke framlagt for Høyesterett, men jeg
legger til grunn at de gir relevant informasjon om skilte kvinners situasjon i India, og i
særlig grad situasjonen for dalitkvinner.
(75) Når det gjelder betydningen av As status som dalit, uttaler nemnda:
”Det utelukkes ikke at klageren tilhører den kastel øse gruppen C med undergruppe D,
men nemnda finner ikke at dette tilsier at en tillatelse gis.”
(76) Jeg er enig med ankemotparten i at formuleringen ”det utelukkes ikke” reiser spørsmål
om nemnda i realiteten har gått inn i hvilke problemstillinger As status som dalit reiser.
Dette kommer jeg tilbake til.
(77) Etter denne setningen fortsetter nemnda:
”Nemnda finner ikke at klageren ved retur til hjemlandet vil møte så store problemer
som tilsier at en tillatelse må gis på dette grunnlaget. At skilte kvinner i lavtstående
kaster kan bli stigmatisert og på generelt grunnlag ha det vanskelig tilsier ikke at
klageren ikke kan returnere. Det vises her til at hun selv er oppvokst med en skilt mor
som alene har oppfostret to døtre. Klageren har fåt t skolegang i India og hun har også
gjennom oppholdet i Norge fått videre skolegang samt arbeidserfaring gjennom jobber i
helseetaten. Nemnda har videre merket seg at klageren ikke kan forvente å bli forsørget
av sin mor. I den forbindelse vises det til at klageren må anses å være voksen og således
må kunne forsørge seg selv. Selv om det generelt ka n være vanskelig for kvinner i India
og da særlig skilte kvinner å skaffe arbeid, må klageren anses å ha et bedre
utgangspunkt sett hen til at hun både har skolegang og arbeidserfaring.”
(78) Det er en vesentlig mangel ved det som her uttales, at den ikke omtaler den spesielle
situasjonen som består i at A er uten et sikkert familienettverk, uten nære mannlige
slektninger som kan gi henne beskyttelse, og at hun har en høyst usikker og prekær
boligsituasjon. Det kan enten innebære at nemnda ikke har vært seg bevisst at en slik
situasjon er aktuell for A, eller at den ikke har forstått hva det innebærer å være fraskilt
dalitkvinne på landsbygda i delstaten Z. I begge tilfelle vil det foreligge en svikt i det
faktiske grunnlaget som må medføre ugyldighet.
(79) Før jeg konkluderer på dette punkt, må jeg imi dlertid se nærmere på en faktor som det
kan synes at nemnda har lagt avgjørende vekt på, ne mlig det forhold at A har 12 år
allmenn skolegang og dessuten arbeidserfaring fra Norge. Ifølge nemnda gir dette henne
et bedre utgangspunkt enn andre skilte kvinner. Slik jeg leser de sakkyndige vitnene, vil
dette ikke hjelpe A uten bistand av familienettverk. Jeg viser spesielt til det jeg har sitert
fra landrådgiver Eli Melby. Jeg finner grunn til å supplere med følgende fra hennes
erklæring for Høyesterett:
”Hvis en skilt kvinne av ulike grunner ikke har noe familienettverk, må hun klare seg
på egen hånd. Ulike kilder i India er av den oppfatning at enslige kvinner, ugifte eller
skilte, som skal klare seg på egen hånd uten familie kun kan slå seg ned i større byer, og
at en enslig kvinne ikke kan bosette seg på landsbygda/mindre byer.” 14
(80) Med referanse til ulike kilder som har uttalt seg til Landinfo, opplyser Melby at kvinner
må ha minimum ti års skolegang for å kunne få jobb og forsørge seg selv i større byer i
India, og at en dalit med utdanning vil stille mer eller mindre likt med andre indere på
arbeidsmarkedet i store byer. Hun peker videre på at det er ”generelt svært vanskelig, men
ikke umulig” for en enslig kvinne å finne bolig i de store byene.
(81) Også Trond Sæbø Skarpeteig har uttalt seg om m uligheten for skilte kvinner til å skaffe
seg bolig og arbeid i de større byene. Han trekker i den forbindelse inn As status som dalit
og uttaler:
”Kastelause kvinner i byane har svært få sjansar til å skaffa seg arbeid i formell sektor
av samfunnet, men arbeider i uformell sektor (som til dømes å samla tomflasker, eller
tigga, manuelt jor- og steinarbeid eller arbeid i bygg og anlegg frå dag til dag). Det er få
kastelause kvinner som har formelt arbeid i urbane strøk i India, samanlikna med
kvinner frå dominerande kastar.
Det er avgjerande kva for sosiale nettverk ein har, i tillegg til kvalifikasjonar og
tidlegare erfaring. Kastelause kvinner er spesielt utsett for utestenging frå
arbeidsmarknaden.”
(82) Om boforholdene generelt uttaler han at de fleste kasteløse i indiske storbyer bor i
uhygieniske slumområder uten tilgang til offentlige tjenester. Han poengterer videre at en
skilt dalitkvinne er svært utsatt for overgrep fra en eventuell huseier.
(83) Jeg leser han slik at også for en skilt dalitkvinne som lever i en av de større byene, vil et
sikkerhetsnett gjennom familie være en nødvendig fo rutsetning for å lykkes.
(84) Jeg tilføyer at det i dette tilfellet dreier d et seg om 12 års allmennutdannelse uten spesiell
yrkesopplæring. Jeg minner om det jeg innledningsvis siterte fra professor Knut A.
Jacobsen om at uten ”profesjonsutdannelse vil hennes muligheter for godt lønnet arbeid
være små”.
(85) Det er uklart hva nemnda har ment med uttalelsen om at hun ”må kunne forsørge seg
selv”, og at hun må anses å ha ”et bedre utgangspunkt sett hen til at hun både har
skolegang og arbeidserfaring”. Dersom nemnda har ansett dette som en realistisk
prognose for hennes framtid på hjemstedet, samsvarer denne dårlig med det
faktagrunnlaget som er presentert for Høyesterett. Har derimot nemnda sett for seg at hun
vil kunne sørge for seg selv i en av de større byen e, til tross for hennes status som skilt
dalitkvinne, innebærer en slik prognose en rekke usikkerhetsmomenter av faktisk art, som
jeg vanskelig kan se nemnda har tatt i betraktning. I begge tilfelle foreligger det således
mangler ved det faktiske grunnlaget for avgjørelsen .
(86) Jeg er etter dette kommet til samme resultat som lagmannsretten, nemlig at UNE har lagt
til grunn et uriktig eller mangelfullt faktisk grunnlag for sin avgjørelse. Når det gjelder
betydningen av feilen, finner jeg det for min del klart at feilen kan ha virket bestemmende
inn på avgjørelsens innhold. Dette innebærer at ved takene av 25. april 2007 og 4. juli
2007 må kjennes ugyldig.
(87) Det er etter dette ikke nødvendig for meg å gå inn på om vedtakene må settes til side fordi
det foreligger usaklig forskjellsbehandling eller fordi det skjønnet som er utøvd, er grovt
urimelig. Men jeg vil likevel bemerke: Det er ikke lett å se noen vesentlig forskjell
mellom As sak og UNEs vedtak 6. mai 2002 i sak om betydningen av samlivsbrudd for en 15
pakistansk kvinne for hennes livsvilkår i hjemlandet. De momenter som er trukket fram i
dette vedtaket, vil også gjelde for As del. Jeg er enig med lagmannsretten i at forskjellen i
resultat iallfall støtter opp under at nemnda ikke har vurdert, eventuelt har feilvurdert,
relevante fakta i saken. Når det gjelder skjønnet s om er utøvd eller må utøves ved
vedtaket, bemerker jeg at vi er i kjerneområdet for utlendingsforskriften § 37 sjette ledd.
Dette, holdt opp mot det faktum som må danne grunnlaget for prognoser om hva som
venter A om hun må vende tilbake til India, gjør de t svært vanskelig å se at det kan være
forsvarlig og holdbart å nekte henne arbeidstillatelse.
(88) Anken har ikke ført fram. Ankemotparten har ik ke nedlagt påstand om tilkjennelse av
sakskostnader for Høyesterett, da hun er gitt fri s akførsel. Lagmannsrettens avgjørelse av
sakskostnadene må imidlertid bli å stadfeste.
(89) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Utlendingsnemndas vedtak 25. april 2007 og 4. juli 2007 kjennes ugyldige.
2. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2 og 3, stadfestes.
(90) Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(91) Dommer Bruzelius: Likeså.
(92) Dommer Indreberg: Likeså.
(93) Justitiarius Schei: Likeså. 16
(94) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Utlendingsnemndas vedtak 25. april 2007 og 4. juli 2007 kjennes ugyldige.
2. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2 og 3, stadfestes.
Riktig utskrift bekreftes: