HR-2010-1881-A - Rt-2010-1340
(Omdirigert fra «Rt-2010-1340»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-11-04 |
| Publisert: | HR-2010-01881-A - Rt-2010-1340 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling for legemsbeskadigelse med døden til følge, jf. straffeloven § 229 tredje straffalternativ. Saken reiser blant annet spørsmål om hvilken betydning det skal ha at strafferammen for overtredelse av § 229 tredje straffalternativ ble hevet ved lovendring i 2010, og at Stortinget i den forbindelse ga signaler om økning av det alminnelige straffenivå for overtredelse av bestemmelsen. |
| Saksgang: | HR-2010-01881-A, (sak nr. 2010/1228), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Gunnar K. Hagen) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Arnfinn Hval) |
| Forfatter: | Noer, Matheson, Webster |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 229, affeloven § 229, straffeloven § 162, legemiddelloven § 31, straffeloven § 62, straffeloven § 54, straffeloven § 232, straffeloven § 59 |
NORGES HØYESTERETT
Den 4. november 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-01881-A, (sak nr. 2010/1228), straffesak, anke over dom,
A (advokat Gunnar K. Hagen)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Arnfinn Hval)
G I V N I N G :
(1) Dommer Noer: Saken gjelder straffutmåling for legemsbeskadigelse med døden til følge,
jf. straffeloven § 229 tredje straffalternativ. Saken reiser blant annet spørsmål om hvilken
betydning det skal ha at strafferammen for overtredelse av § 229 tredje straffalternativ ble
hevet ved lovendring i 2010, og at Stortinget i den forbindelse ga signaler om økning av
det alminnelige straffenivå for overtredelse av bestemmelsen.
(2) A ble ved Larvik tingretts dom av 26. mars 2010 dømt til fengsel i fem år. Dommen har
for straffespørsmålets del slik domsslutning:
”A, født 13.02.1989, dømmes for overtredelse av str affeloven § 229 tredje
straffalternativ, straffeloven § 162 første ledd jf femte ledd og legemiddelloven § 31
annet ledd jf § 24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd og § 63
annet ledd til fengsel i 5 – fem – år som en fellesstraff med Tønsberg tingretts dom av
17. august 2009 jf straffeloven § 54 nr 3.
Varetekt kommer til fradag med 36 – trettiseks – dager.” 2
(3) A anket straffutmålingen til Agder lagmannsrett, som i dom av 21. juni 2010 forkastet
anken.
(4) A har anket til Høyesterett. Anken gjelder stra ffutmålingen.
(5) Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.
(6) A er født 13. februar 1989. Han er ikke tidlige re domfelt for voldsforbrytelser.
(7) A ble ved Larvik tingretts dom funnet skyldig i legemsbeskadigelse med døden til følge,
for oppbevaring av ca. 48 gram hasj og 18 gram cannabis sativa samt for bruk av hasj.
Han er i tidligere dom av 17. august 2009 dømt til 60 dager betinget fengsel med prøvetid
på to år for skadeverk og tyveri. De nye forholdene er begått i prøvetiden for den
betingede dommen. Straffen er derfor en fellesstraff for samtlige forhold, jf. straffeloven
§ 54 nr 3.
(8) Det er legemsbeskadigelsen med dødsfølge som er førende for straffutmålingen. Dette
forholdet er beskrevet slik av lagmannsretten:
”Natt til søndag 25. oktober 2009 var A sammen med venner på ------- pub i X. Han
hadde på forhånd drukket noen drinker uten å kjenne nevneverdig ruspåvirkning.
Lagmannsretten har sett videoopptak inne fra lokalet, og etter opptaket å dømme var
det en lett, feststemt stemning der folk danset og hygget seg. A satt sammen med sine
venner, da B slo seg ned ved det samme bordet. B hadde sin oppmerksomhet mot de to
kvinnene ved bordet, hvilket skal ha irritert de øv rige. På et tidspunkt påkalte B As
oppmerksomhet. A bøyde seg frem over B, som hvisket noe til A. Uten forvarsel, og
mens A ennå sto halvveis bøyd over B, tildelte han B gjentatte knytteneveslag i ansiktet
og hodet. A la kroppstyngden bak slagene, som således var harde og som alle var rettet
mot Bs ubeskyttede ansikt og hode. Slagene kom så brått at B var ute av stand til å
forsvare seg, og A fortsatte å slå inntil andre kom til og fikk trukket ham unna.
Videoopptaket avdekker at A også fortsatte å slå mens B satt hensunket og
tilsynelatende livløs. B ble påfølgende dag erklært død av hodeskadene han pådro seg.”
(9) Ved straffutmålingen tar jeg utgangspunkt i at domfelte i følge tingrettens dom tildelte
fornærmede ti harde slag mot ansikt og hode. Tingretten har lagt til grunn at slagene kom
”nærmest eksplosivt, med stor styrke og intensitet”. Angrepet skjedde plutselig, og
fornærmede var ute av stand til å forsvare seg. Domfelte fortsatte å slå også etter at
fornærmede var bevisstløs, og han stanset ikke før han ble dratt bort fra fornærmede.
Handlingen skjedde på offentlig sted med mange til stede. Tingretten, som har sett
hendelsesforløpet på video, karakteriserer det som en ”hensynsløs og brutal handling”.
(10) Forsvarer har vist til at fornærmede kom med krenkende uttalelser til domfelte rett før
slagene. De krenkende uttalelsene kan imidlertid ikke tillegges vekt i formildende retning
i denne saken. Domfelte har hatt problemer i oppveksten og har tidligere fått diagnosen
ADHD. Slik problemene er beskrevet i personundersøkelsen, kan jeg imidlertid ikke se at
det dreier seg om så spesielle forhold at det er grunn til å ta dem i betraktning i
formildende retning i en så alvorlig sak som dette.
(11) Ved straffutmålingen må det også tas stilling til hvilken betydning det skal få at lovgiver
har vedtatt økte strafferammer for overtredelse av § 229, og i den forbindelse gitt uttrykk
for at straffenivået for grove voldsforbrytelser skal skjerpes. Høyesterett i storkammer har
slått fast at de straffskjerpelser som ble vedtatt ved lov 19. juni 2009 nr. 74 – hvor
Stortinget sluttførte den spesielle del av den nye straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 – 3
ikke kunne få betydning for handlinger begått før d enne lovens vedtakelse, jf. Rt. 2009
side 1412 avsnitt 33. Høyesterett la samtidig til g runn at for handlinger som ble foretatt i
en mellomperiode – etter lovens vedtakelse, men før loven var trådt i kraft – burde det
skje en gradvis skjerpelse av straffenivået, jf. avsnitt 40.
(12) Regjeringen fremmet etter Høyesteretts avgjøre lse en proposisjon med forslag til heving
av strafferammene for enkelte bestemmelser i straffeloven av 1902, jf. Prop. 97 L (2009–
2010) Endringer i straffeloven 1902 mv. (skjerping av straffen for drap, annen grov vold
og seksuallovbrudd). Formålet med lovendringen var å få en raskere heving av straffene
for drap, grov vold, mishandling i nære relasjoner og seksuallovbrudd. Om bakgrunnen
for lovendringen heter det ellers i proposisjonen på side 5:
”Storkammeravgjørelsene bidrar til å realisere måls etningen om strengere straff for
vold- og seksuallovbrudd. Etter storkammeravgjørels ene ligger det an til en gradvis
heving av normalstraffnivåene frem mot ikraftsetting av straffeloven 2005. Regjeringen
mener imidlertid at det ved denne tilnærmingen vil ta for lang tid å få straffene for
drap, mishandling i nære relasjoner, annen grov vold og seksuallovbrudd opp på ønsket
nivå. For å bringe straffnivåene for de aktuelle lovbruddene opp på ønskede nivåer så
raskt som mulig, foreslår departementet at straffeloven 1902 endres og at endringene
trer i kraft straks, slik at høyere normalstraffniv åer kan etableres nå. Forslagene
knytter seg dels til høyere maksimumsstraffer, og d els til høyere minstestraffer.
Anvisningene på nye normalstraffnivåer som Stortinget har sluttet seg til under
behandlingen av Ot.prp. nr. 22 (2008–2009), gjentas i proposisjonen her og suppleres
med nyere avgjørelser som har falt etter at den for rige proposisjonen ble fremmet. På
samme måte som i siste delproposisjon til straffeloven 2005 (Ot.prp. nr. 22 (2008–2009)),
har departementet valgt å angi hvor mye straffen skal skjerpes fra dagens alminnelige
straffnivåer, slik dette følger av Høyesteretts pra ksis og uttalelser.”
(13) Endringen ble vedtatt ved lov 25. juni 2010 nr. 46 og trådte i kraft straks. Den innebar at
maksimumsstraffen for legemsbeskadigelse som fører til død eller betydelig skade ble
hevet fra 8 til 10 år.
(14) Legemsbeskadigelsen i vår sak er begått 25. oktober 2009 – altså i perioden mellom
19. juni 2009 da blant annet straffebudene mot voldslovbrudd ble tilføyd straffeloven
2005 – men før endringen av straffeloven 1902 § 229 . Straffen skal derfor i
utgangspunktet fastsettes i tråd med praksis før si stnevnte lovendring. Imidlertid må det
ved vurderingen av straffenivået tas hensyn til at Høyesterett har lagt til grunn at det skal
skje en gradvis straffskjerpelse i mellomperioden fra lovens vedtakelse og til loven trer i
kraft. Denne mellomperioden er nå vesentlig forkortet, og det må ha som konsekvens at
den gradvise skjerpingen av straffenivået må gjennomføres raskere enn hva som hadde
blitt resultatet om strafferammene i straffeloven 1902 ikke hadde blitt forhøyet,
jf. HR-2010-01851-A (sak nr. 2010/1122) avsnitt 14.
(15) I proposisjonen er det gitt relativt detaljerte retningslinjer for det alminnelige straffenivå
for en del eksemplifiserte lovovertredelser. For overtredelser av straffeloven § 229 tredje
straffalternativ gis det i proposisjonen følgende f øringer på side 37:
”Et tilfelle av helt uprovosert vold hvor fornærmede påføres betydelige skader slik som
illustrert ved avgjørelsen fra Borgarting lagmannsr ett (LB-2007-152868), jf. punkt
6.4.1, er etter departementets oppfatning så alvorlig at straffen i utgangspunktet bør
være ubetinget fengsel i 5 år.
For det tilfellet man har å gjøre med meget grove o vertredelser av § 229 tredje
straffalternativ, slik som illustrert ved saksforholdet i Rt-2007-1465, bør straffen etter 4
departementets syn i utgangspunktet være ubetinget fengsel i 8 år for den groveste
volden og 7 år for den andre som deltok i voldslovbruddet.
Etter departementets oppfatning bør straffen for en tilsvarende handling som i Rt-2009-
1423, i utgangspunktet ikke være under fengsel i 7 år.”
(16) Ved vurderingen av forholdet i vår sak, finner jeg at den sistnevnte saken, Rt. 2009
side 1423, er mest parallell. Saken ble behandlet av Høyesterett i storkammer, og gjaldt
legemsbeskadigelse med døden til følge. En mann, so m var 18 år på gjerningstidspunktet,
ble her dømt til fengsel i fire år og seks måneder for å ha tildelt fornærmede et knivstikk i
brystet slik at han døde. Det ble lagt til grunn at ”stikket kom som en øyeblikkelig og
impulsiv reaksjon, og at dødsfølgen lå utenfor fors ettet”, jf. avsnitt 14. Forholdet var
begått før vedtagelsen av den nye straffeloven, og straffen ble fastsatt ut fra tidligere
straffenivå, jf. avsnitt 9. Førstvoterende uttaler videre i avsnitt 20 at han var ”i tvil om
straffen burde vært satt noe høyere enn det lagmann sretten har gjort, men er blitt stående
ved at det var forsvarlig å forkaste anken”.
(17) I vår sak kan legemsbeskadigelsen ikke karakteriseres som en isolert impulshandling.
Selv om sannsynligheten for dødsfølge generelt er s tørre ved bruk av kniv enn ved slag
mot hodet, gjelder det i mindre grad ved så mange og kraftige slag mot hodet som i denne
saken, hvor forholdet ligger nær opp mot mishandling. Jeg kan derfor ikke se at det kan
legges særlig vekt på at domfelte i storkammersaken ble dømt for legemsbeskadigelse
under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 232.
(18) Domfelte i foreliggende sak tilsto for politiet i første avhør, og han erkjente straffeskyld
for dødsfølgen i tingretten. Straffeloven § 59 anne t ledd får derfor anvendelse. Tatt i
betraktning at hendelsesforløpet var dokumentert ve d video-opptak fra
overvåkningskamera, har imidlertid tilståelsen ikke hatt betydning for oppklaringen av
saken, og heller ikke gitt stor prosessøkonomisk ge vinst. Jeg finner likevel at tilståelsen
bør tillegges en viss vekt i formildende retning, j f. til sammenligning Rt. 2008 side 1737
avsnitt 12. Aktor har anført at tilståelsen bør før e til et fradrag i straffen på om lag seks
måneder, slik tingretten og lagmannsretten har gjort. Jeg slutter meg til denne
vurderingen.
(19) Ved fastsettelsen av straffen må det ses hen til at handlingen i vår sak som nevnt er begått
etter vedtakelsen i 2009 av de siste tilleggene til straffeloven av 2005. Av betydning er
det også at straffen er fellesstraff med en betinget dom på 60 dager, og også omfatter de
andre forhold domfelte er dømt for, jf. det jeg tid ligere har sagt om dette.
(20) Forsvarer har pekt på HR-2010-01466-A, hvor straffen for sammenlignbar voldsbruk ble
satt til fengsel i tre år. Men i vår sak fikk voldsbruken døden til følge. I tillegg kommer
skjerpelsen ved lovendringen i 2010. På denne bakgrunn – og tatt i betraktning at både
tingretten og lagmannsretten fastsatte straffen til fengsel i 5 år etter å ha sett opptaket fra
hendelsen – kan jeg ikke se at domfeltes anke kan føre fram. 5
(21) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(22) Dommer Matheson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(23) Dommer Bårdsen: Likeså.
(24) Dommer Webster: Likeså.
(25) Dommer Matningsdal: Likeså.
(26) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: