HR-2010-945-A - Rt-2010-676
(Omdirigert fra «Rt-2010-676»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-06-02 |
| Publisert: | HR-2010-00945-A - Rt-2010-676 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om forvaring skal idømmes e tter straffeloven § 39 c nr. 1 overfor en gjerningsmann som har begått en rekke alvorlige seksualforbrytelser. |
| Saksgang: | HR-2010-00945-A, (sak nr. 2010/298), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Trygve Staff) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Berit Sagfossen) |
| Forfatter: | Indreberg, Falkanger, Coward |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 39, straffeloven § 192, affeloven § 192, avstraffeloven § 192, straffeloven § 193, forsinkelsesrenteloven § 3 |
NORGES HØYESTERETT
Den 2. juni 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-00945-A, (sak nr. 2010/298), straffesak, anke over dom,
A (advokat Trygve Staff)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Berit Sagfossen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matheson: Saken gjelder spørsmål om forvaring skal idømmes e tter
straffeloven § 39 c nr. 1 overfor en gjerningsmann som har begått en rekke alvorlige
seksualforbrytelser.
(2) A, født 8. januar 1969, ble 27. mars 2009 av st atsadvokatene i Oslo satt under tiltale ved
Oslo tingrett for i alt åtte alvorlige seksuallovbrudd. Tiltalens post I gjaldt fem
overtredelser av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a,
jf. § 206 om voldtekt til fullbyrdet samleie. Grunnlaget for denne delen av tiltalen er
beskrevet slik i tiltalebeslutningen:
”a)
Lørdag 15. november 2003 ca kl. 03.45 på gangvei la ngs X i Y, tok han tak i B og stakk
hånden sin en eller flere ganger innenfor hennes truse. Deretter slo han B i bakhodet og
trakk henne inn på en plen i Z. Han dro ned hennes strømpebukse og truse, samt dro
henne i håret bakfra samtidig som han førte sin pen is inn i hennes analåpning.
b)
Lørdag 9. september 2006 i tiden ca kl. 03.00 – kl. 04.15 i Y sentrum og eventuelt på
annet sted i Y, sammen med en ukjent mann, holdt han C tilbake mot hennes vilje i en
personbil eller en varebil. Etter at hun var påført slag mot hodet, førte han sin penis inn
i hennes vagina og/eller analåpning. 2
c)
Søndag 8. oktober 2006 ca kl. 05.00 i ˘ gate 38 i Y , gikk han inn i en heis sammen med
D og presset henne ned mot gulvet. Han tok deretter armen sin rundt Ds hals og dro
henne ut av heisen og bortover en korridor, hvoretter han dro ned hennes tights og
truse. Samtidig som han dro henne i håret bakfra, førte han sin penis inn i hennes
vagina. Han førte deretter flere fingre inn i Ds vagina hvoretter han forsøkte å føre sin
penis inn i hennes analåpning.
d)
Lørdag 29. september 2007 ca kl. 04.45 på gangvei l angs Ø i Y, tok han tak rundt Es
hals og holdt halsgrepet mens han befølte hennes br yster under klærne, dro ned hennes
bukse og truse og førte sin penis inn i hennes vagi na og/eller analåpning.
e)
Lørdag 24. november 2007 ca kl. 02.45 i leilighet i ¯ gate 40C i Y, slo han F en eller flere
ganger i hodet, tok kvelertak på henne og dro ned hennes truse. Han førte en eller flere
fingre inn i hennes vagina, for deretter å føre sin penis inn i hennes munn.”
(3) Tiltalens post II gjaldt Øn overtredelse av str affeloven § 192 første ledd bokstav a,
jf. annet ledd bokstav a, jf. § 49 om forsøk på vol dtekt til samleie. Grunnlaget for denne
delen av tiltalen er i tiltalebeslutningen beskrevet slik:
”Søndag 21. oktober 2007 ca kl. 01.30 i leilighet i XXs gate 35 i Y, slo han G en eller
flere ganger mot hodet og/eller kroppen, tok kvelertak på henne og førte deretter en
eller flere fingre inn i hennes vagina. Han forsøkt e å rive av henne klærne for å ha
samleie med henne, men lyktes ikke i dette, idet G gjorde motstand og fikk slått ham i
hodet med en lysestake, slik at han forlot stedet.”
(4) Tiltalens post III omhandlet Øn overtredelse avstraffeloven § 192 første ledd bokstav a
for voldtekt til seksuell omgang. Grunnlaget for tiltalebeslutningen på dette punkt er
beskrevet slik:
”Lørdag 13. oktober 2007 ca kl. 03.30 i oppgangen i 2. etasje i YY gate 2 i Y, holdt han
H fast, samtidig som han førte en finger inn i henn es vagina.”
(5) Tiltalens post IV rettet seg mot ett tilfelle av overtredelse av straffeloven § 193 første ledd
første straffalternativ (før lovendring i 2000) for å ha hatt utuktig omgang med noen som
var bevisstløs eller av andre grunner var ute av st and til å motsette seg handlingen.
Overtredelsen er i tiltalebeslutningen beskrevet slik:
”Søndag 12. juli 1998 ca kl. 04.00 i leilighet i ZZ 99 i Y, føret han sin penis inn i I vagina
mens hun sov og/eller var ute av stand til å motsette seg handlingen grunnet beruselse.”
(6) Tiltalens post V gjaldt fem grove tyverier fra dem han var tiltalt for å ha begått
seksualforbrytelser mot. Jeg finner ikke her grunn til å gå nærmere inn på denne delen av
tiltalen.
(7) Tingretten fant A skyldig i alle seksuallovbruddene etter tiltalens post I–IV. Han ble
under tiltalens post V bare dømt for to av de fem p åståtte tyveriene.
(8) Straffen ble satt til forvaring i 15 år med en minstetid på 10 år. Han ble også dømt til å
betale oppreisningserstatning og erstatning for øko nomisk tap til de fornærmede. 3
(9) A anket avgjørelsen av skyldspørsmålet under ti ltalens post III og IV til Borgarting
lagmannsrett. Videre anket han over straffutmålingen. For så vidt gjaldt skyldanken, tillot
lagmannsretten bare anken fremmet for tiltalens post III.
(10) Borgarting lagmannsrett avsa 21. januar 2010 dom med slik domsslutning:
”1. A, født 08.01.1969, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd
bokstav a og for de forhold som er endelig avgjort i Oslo tingretts dom av
09.10.2009, til forvaring i 15 – femten – år med en minstetid på 10 – ti – år. I
forvaringsstraffen fragår 792 – syvhundreognittito – dager for utholdt
varetektsfengsel.
2. A betaler oppreisning til H med 100 000 – etthundretusen – kroner innen to
uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av forsinkelsesrente etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punkt um fra forfall til betaling
skjer.
3. A betaler erstatning til H med 204 700 – tohundreogfiretusensjuhundre –
kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg
forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum
fra forfall til betaling skjer.
4. Saksomkostninger ilegges ikke.”
(11) A har anket lagmannsrettens dom til Høyesteret t. Anken gjelder straffutmålingen.
(12) Jeg er kommet til at forvaring må idømmes, men at tidsrammen bør set tes noe ned.
(13) De lovbrudd A er domfelt for, tilhører den kat egori lovbrudd hvor det etter straffeloven
§ 39 c nr. 1 kan anvendes forvaring. Bruk av forvaring krever imidlertid at nærmere
bestemte tilleggsvilkår er oppfylt. Om dette heter det i § 39 c nr. 1 annet punktum flg.:
”I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en
slik forbrytelse. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen
eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige
funksjonsevne. Det skal særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller
forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i første pu nktum.”
(14) Som understreket i Rt. 2007 side 1056 (NOKAS-dommen) avsnitt 110, er formålet med
forvaring ikke å ramme de mest alvorlige forbrytelser med en særlig streng straff. Et
grunnvilkår for å kunne anvende denne reaksjonsformen er etter § 39 c at ”en tidsbestemt
straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet”. Forvaring er altså en
særforholdsregel overfor spesielt farlige lovbrytere for å beskytte samfunnet mot at de
begår nye farlige forbrytelser i fremtiden.
(15) Vilkåret om at faren for gjentakelse skal antas å være ”nærliggende”, forstås slik at det nå
– ved avsigelse av denne dommen – må foreligge en kvalifisert og reell fare for at
domfelte vil forgå seg på ny, jf. Rt. 2007 side 187 avsnitt 11.
(16) Videre kreves det etter grunnvilkåret at slik fare også antas å ville foreligge når den
domfelte blir løslatt etter å ha sonet hele den tid sbestemte fengselsstraffen som lovbruddet
ellers ville føre til. Ved bedømmelsen av situasjon en på løslatelsestidspunktet skal
muligheten for prøveløslatelse ikke trekkes inn, jf . NOKAS-dommen avsnitt 113. Om den
fremtidige vurderingen av gjentakelsesfaren heter det i Rt. 2007 side 187 avsnitt 23: 4
”Dette grunnvilkåret for forvaring står i nær forbindelse med gjentagelsesvilkåret, men
slik at blikket nå rettes inn i fremtiden, mot den faren som eventuelt foreligger når
domfelte ved endt tid skal løslates fra en tidsbest emt fengselsstraff. Jo lenger den
alternative tidsbestemte straff er, jo vanskeligere vil bedømmelsen være, og desto høyere
må terskelen for å idømme forvaring bli.”
(17) Jeg ser først på det vilkåret som gjelder spør smålet om det i dag foreligger nærliggende
fare for at A på nytt vil begå en slik seksualforbrytelse som han nå er domfelt for.
(18) Han har begått ikke mindre enn åtte meget alvorlige seksualforbrytelser. Det er tale om i
alt fem fullbyrdede voldtekter til samleie eller handling som likestilles med samleie, en
voldtekt til seksuell omgang med tillegg av forsøk på samleie, en voldtekt til seksuell
omgang og ett tilfelle av seksuell omgang med en som var ute av stand til å motsette seg
handlingen etter den tidligere bestemmelsen i straffeloven § 193 første ledd første
straffalternativ. Forbrytelsene er begått mot forskjellige, tilfeldig utvalgte kvinner. De
straffbare forholdene fordeler seg over et langt tidsrom, nærmere bestemt ni år, hvorav ett
i 1998, ett i 2003, to i 2006 og fire i 2007. De to handlingene i 2006 er begått i perioden
9. september til 8. oktober – altså innenfor en fire-ukers periode. De fire handlingene i
2007 er begått i perioden 29. september til 24. november – altså innenfor en åtte-ukers
periode. A ble pågrepet ved en tilfeldighet etter gjenkjenning i en nattåpen storkiosk
nokså umiddelbart etter at han hadde forlatt Fs leilighet der han hadde trengt seg inn og
voldtatt henne 24. november 2007.
(19) Tingretten har gitt en selvstendig beskrivelse av hvert enkelt av de seksuallovbrudd A er
domfelt for. Lagmannsretten har under sin straffutmåling gitt følgende beskrivelse av
handlingene og konsekvensene disse har medført for de fornærmede:
”Ved samtlige tilfeller har tiltalte handlet med overlegg. Ved flere av voldtektene har
han kommet i kontakt med sine ofre ved å kjøre pira t-taxi på kvelds- og nattetid i Y
sentrum og slik plukket opp sine ofre, de fleste unge kvinner, og påvirket av alkohol.
Voldtektene har dels skjedd i bil, men dels også i fornærmedes privatboliger ved at
tiltalte har kommet seg inn i disse.
Voldtektene er utført ved bruk av betydelig vold, ofte mer enn nødvendig og i noen
tilfeller har voldshandlingene vært voldsomme og av en art som har fremkalt dødsangst
hos de fornærmede. Blant annet har kvelertak forekommet. Etter fullført handling, har
tiltalte etterlatt dem på stedet.
Handlingene må karakteriseres som svært hensynsløse , invaderende og utført med stor
brutalitet. Tiltalte har vist råskap og har opptrådt med fullstendig fravær av empati,
også etter avsluttede handlinger. Overgrepene har vært svært krenkende og
fornedrende. Overgrepene i de fornærmedes private boliger har påført ofrene ekstra
belastninger.
Tiltalte har ikke brukt kondom, og han har således utsatt kvinnene for mulig graviditet
og frykt hos dem for påføring av smittsomme sykdommer.
Alle de fornærmede har hatt til dels omfattende psykiske ettervirkninger. Det dreier seg
om generell angst, frykt for å være alene, frykt for mørke, søvnproblemer, sosial
tilbaketrekking og relasjonsproblemer, samt vanskeligheter i forhold til jobb og
utdannelse.”
(20) Jeg kan på bakgrunn av de beskrivelsene de underliggende rettsinstanser har gitt av
domfeltes serie av grove seksuallovbrudd mot forskjellige kvinner, ikke se at det kan 5
stilles strenge krav til andre objektive indikasjoner på at det pr. i dag foreligger
gjentakelsesfare. Dette gjelder særlig i lys av det høye antall likeartede, alvorlige
lovbrudd som – etter lagmannsrettens bedømmelse – m å skyldes at ”tiltalte har åpenbart
en meget sterk drivkraft til å begå slike handlinger”. Hyppigheten av forbrytelsene synes
også å ha økt over tid. Domfelte ble i så måte pågr epet etter sitt fjerde seksuallovbrudd i
løpet av åtte uker.
(21) Jeg kan i lys av det handlingsmønsteret jeg ne ttopp har beskrevet ikke se at det for
vurderingen av gjentakelsesfaren på domstidspunktet, kan spille nevneverdig rolle at A
ikke tidligere er domfelt for slike forhold. Jeg finner det etter dette klart at det i dag
foreligger nærliggende fare for at domfelte på ny vil begå en tilsvarende forbrytelse.
(22) Jeg ser så på spørsmålet om en tilsvarende gje ntakelsesfare vil måtte antas å foreligge en
gang i fremtiden når domfelte etter endt tid skal løslates fra en tidsbestemt fengselsstraff.
Det må ved vurderingen først tas stilling til hvilk en tidsbestemt frihetsstraff As mange
overgrep kvalifiserer for.
(23) Jeg kan ikke se at det i Høyesteretts praksis finnes noen avgjørelse som er sammenlignbar
med foreliggende sak; verken fra tiden før eller fr a tiden etter at utviklingen av en skjerpet
reaksjonsfastsettelse for seksuallovbrudd tok til. Rettspraksis gir derfor liten direkte
veiledning for reaksjonsfastsettelsen i foreliggende sak, men den gir noen holdepunkter.
(24) Jeg har ved vurderingen av hvilken tidsbestemt straff domfeltes handlinger ville
kvalifisere for, merket meg følgende tidsbestemte s traffer – eller uttalelser om slik straff –
i tidligere avgjørelser der den domfelte har begått en serie seksualforbrytelser:
(25) I Rt. 2002 side 889 ble det uttalt at den alternative fengselsstraffen for de handlinger som
skulle pådømmes, ville være omkring ni år. Den domf elte hadde her begått gjentatte og
omfattende overgrep over noen måneder mot en mindreårig sønn under sterke trusler og
under helt spesielle omstendigheter.
(26) I Rt. 2002 side 1673 antok Høyesterett at en f engselsstraff for de handlinger som ble
pådømt, lå i området mellom fem og seks år. Saken g jaldt fem fullbyrdete voldtekter
innenfor et tidsrom på knapt et år, begått mot to forskjellige samboere.
(27) I Rt. 2007 side 791 fastsatte Høyesterett stra ffen til fengsel i fem år. Saken gjaldt fire
voldtekter mot fire forskjellige kvinner domfelte var blitt kjent med. Domfelte var ved det
første lovbruddet 15 år gammel, og ved det siste 21 år gammel.
(28) I Rt. 2008 side 1403 ble den alternative fengselsstraffen antatt å være seks år. Saken
gjaldt seks tilfeller av seksuell omgang/samleie med mindreårige gutter i Thailand som en
kontakt der hadde skaffet gjerningsmannen mot betaling.
(29) I Rt. 2010 side 85 ble straffen satt til fengsel i fire år og seks måneder. Det var tale om
gjentatte overtredelser over mange år i form av seksuell omgang/samleie med mindreårig
stedatter.
(30) Maksimumsstraffen for domfeltes forhold er 20 års fengsel, se straffeloven § 192 første
ledd jf. § 62 første ledd annet punktum. For enkelt stående tilfeller av overfallsvoldtekt
synes straffenivået etter Rt. 2003 side 625 til sammenligning å ligge på fengsel i fire år. 6
(31) Foreliggende sak gjelder som nevnt overfallsvoldtekter mot i alt åtte, tilfeldig utvalgte
kvinner. Domfeltes brutalitet og gruoppvekkende handlingsmønster, der han i flere av
tilfellene har fulgt etter kvinnene og trengt seg inn i deres hjem og forbrutt seg mot dem
på et sted der de ellers skulle føle seg trygge, må lede til en meget streng straff.
(32) I likhet med lagmannsrettens mindretall, er jeg kommet til at den alternative tidsbestemte
frihetsstraffen her ville være fengsel i 12 år. Ved en fengselsstraff av denne lengden
utnyttes tre femtedeler av strafferammen. Et slikt straffenivå ligger betydelig over det
nivået som tidligere er utmålt i saker som gjelder en serie grove seksuallovbrudd.
(33) Spørsmålet blir da om en slik tidsbestemt stra ff ”ikke anses tilstrekkelig til å verne
samfunnet”. Dette skal, på bakgrunn av hva jeg er kommet til om den alternative
fengselsstraffens lengde, vurderes ut fra situasjonen når A blir løslatt etter å ha sonet en
fengselsstraff på 12 år.
(34) Som jeg allerede har vært inne på, vil bedømme lsen av beskyttelsesbehovet bli
vanskeligere jo lenger den alternative tidsbestemte straffen er. Terskelen for å gi dom på
forvaring heves med andre ord jo lenger den tidsbestemte straffen ville være. I Rt. 2007
side 183 – der den alternative fengselsstraffen også ville vært 12 år – heter det blant annet
i avsnitt 22:
”En så lang alternativ fengselsstraff kan tale for at grunnvilkåret ikke er oppfylt, jf. Rt.
2006 side 641 avsnitt 12, hvor det sies at det skal mye til for å legge til grunn at
tidsbestemt straff ikke er tilstrekkelig samfunnsbeskyttelse når alternativet til forvaring
er en svært lang fengselsstraff.”
(35) Jeg er – på tross av den alternative fengselsstraffens lengde – kommet til at vilkårene for
bruk av forvaring foreligger.
(36) A var i 1998, på tidspunktet for den første ha ndlingen, drøyt 29 år gammel. Ved de siste
fire handlingene i 2007 var han nærmere 39 år gammel. Den usikkerhet som særlig
knytter seg til bedømmelsen av tilbakefallsfaren ho s yngre lovbrytere – jf. Rt. 2007 side
791 avsnitt 29 med henvisning til NOU 2002: 4 side 253 – melder seg derfor ikke i
nærværende sak der domfelte har utviklet et tiltakende negativt handlingsmønster fra
voksen – til godt voksen – alder.
(37) A er i dag 41 år gammel. Han vil etter full soning av en fengselsstraff på 12 år ved
løslatelsen være mer enn 50 år gammel. Det er imidl ertid ikke fremkommet noe om at de
avvik og den drivkraft som ligger til grunn for hans kriminalitet, vil avta med økende
alder. Det er snarere tale om handlinger som krever langvarig behandling der
behandlingsutsiktene er høyst usikre. I lagmannsret tens dom heter det om domfelte:
”De rettsoppnevnte sakkyndige har ikke funnet grunnlag for å klassifisere tiltalte med
en spesifikk personlighetsforstyrrelse, men overlege Værøy har i sin forklaring i retten
opplyst at tiltalte har flere ulike karaktertrekk som i sum må karakteriseres som
adferds- og personlighetsforstyrrelser, og som har vært utløsende og styrende hva
gjelder de handlinger som er foretatt. Værøy har så ledes fremhevet at tiltalte har trekk
av dyssosial personlighetsforstyrrelse, narcissistisk fokusering, marginalisert empati og
antisosial adferd. Det er også pekt på at tiltalte har en dobbeltnatur som viser seg på
flere måter. Således har tiltalte uforløst seksuell identitet idet han som voksen både har
vist homofil og heterofil legning. Han levde således i partnerskap med en mann i flere
år, samtidig som han fikk et barn med en kvinne, og i årene før han ble pågrepet var 7
han samboer med en annen kvinne. Tiltaltes dobbeltnatur er også knyttet til empati. I
forhold til nærstående, særlig til samboeren og barna, viser han oppmerksomhet,
betydelig varme og kjærlighet, mens i forhold til de kvinner han har forgått seg mot,
har det vært fullstendig fravær av medfølelse og em pati fra hans side.”
(38) Lagmannsretten har, under henvisning til de rettsoppnevnte sakkyndiges erklæring, pekt
på stor usikkerhet med hensyn til utfallet av det behandlingsprogram domfelte nå
gjennomgår – det såkalte ROS-programmet (Relasjon Og Samspill). Om dette heter det i
lagmannsrettens dom:
”De rettsoppnevnte sakkyndige, som har tilrådd behandling av tiltalte, har imidlertid i
sin rettspsykiatriske erklæring, uttalt følgende om hvilke forventninger som kan stilles
til effekten av behandling:
Prognosen i slike tilfeller er sterkt avhengig av utfallet av spesifikk behandling.
Resultater fra forskning på feltet er meget sprikende og det er ikke gitt at behandling
har noen effekt. Behandling kan ha effekt, men dette er ikke mulig å bedømme før etter
en tid i behandling. Behandling av den type vold som siktede er tillagt vil ta nokså lang
tid (år) og er vanligvis ressurskrevende. Likeledes er effekt av behandling individuelt.
En dårlig prognose vil være knyttet til faren for at siktede igjen skal kunne gjøre
lignende handlinger som det retten eventuelt finner siktede skyldig i. Ubehandlet vil
denne risikoen være til stede, men som nevnt over er det ikke sikkert at behandling vil
redusere denne risikoen.
Overlege Værøy har i sin forklaring i lagmannsrette n også opplyst at det finnes en
omfattende undersøkelse som tvert om konkluderer me d øket risiko for tilbakefall etter
gjennomført behandling.”
(39) Det er for Høyesterett fremlagt en ny erklærin g om behandlingen av A under ROS-
programmet. Erklæringen er avgitt av psykolog Runa Velund 9. mai 2010, og er altså
utarbeidet etter lagmannsrettens dom. Den gir først og fremst en beskrivelse av domfeltes
deltakelse i og respondering på en behandlingsmodul som avsluttes i juni 2010. Om
videre behandling og behandlingsutsiktene heter det blant annet:
”A har takket ja til å delta i oppfølgingsgruppen s om starter høsten 2010. …. Gjennom
oppfølgingen vil A få mulighet til å repetere temae r og gjennom dette vedlikeholde og
videreutvikle sin forståelses relatert til egen kriminalitet. Oppfølgingen vil også fokusere
videre på deltagernes framtidsplaner som de starter å jobbe med i ROS programmet.
Gjennom å arbeide med sin framtidsplan vil A få anledning til å utvide sin bevissthet
om samfunnets støtteressurser, å bli oppmuntret til å oppsøke støttende aktiviteter både
under soningen og etter løslatelse. På nåværende ti dspunkt kan ikke undertegnede
uttale seg om hvilken behandling som vil kunne tilbys A etter løslatelse. Flere
sedelighetsdømte som løslates søker om og får et ti lbud fra Institutt for Klinisk Sexologi
og Terapi. A har på nåværende tidspunkt ikke et tilbud om dette.”
(40) Erklæringen tar også opp de språkproblemer domfelte møter under behandlingen. Om
dette heter det:
”A har i løpet av programmet hatt vanskelig for å k onsentrere seg, og til tider sliter han
med å få med seg alt som gjennomgås i gruppa. Han formidler at
konsentrasjonsproblemene har sammenheng med språkproblemer samt bekymringer
relatert til barna sine, usikkerhet omkring utfallet av rettssaken, og det å skulle tilpasse
seg fengselssituasjonen på Ila. A aksepterer imidlertid feedback, både fra andre
deltakere og gruppeledere, ved at han jevnlig viser evne til selvmonitorering i henhold
til konsentrasjon. A snakker norsk dårlig. Han har også problemer med å forstå mange
norske begreper og bruker tid på å formidle sine tanker ….. Gruppelederne har
etterstrebet å bruke god tid på å formidle temaene, slik at han skal kunne forstå 8
betydningen av det som blir gjennomgått. Det har også vært fokus på at han selv må gi
tilbakemeldinger når det er noe han ikke forstår.”
(41) Jeg kan ikke se at erklæringen som beskriver As situasjon slik den har vært kort tid forut
for behandlingen i Høyesterett, gir grunnlag for å ha noen annen oppfatning av
gjentakelsesfaren enn hva lagmannsretten – på bakgrunn av de uttalelser og erklæringer
den fikk seg forelagt – konkluderte med for nærmere et halvt år siden.
(42) Påpekningen i den nye erklæringen av domfeltes språkproblemer, gir etter min oppfatning
grunn til ytterligere usikkerhet om behandlingens utfall. Jeg forstår den nye erklæringen
for Høyesterett dessuten slik at domfelte ikke på noe tidspunkt vil være ”ferdig
behandlet”, men at han også etter løslatelse vil væ re avhengig av oppfølgende behandling.
(43) Etter min oppfatning viser dette at det selv etter avsoning av en lengre tidsbestemt straff
vil foreligge gjentakelsesfare. Slik straff vil etter mitt syn derfor ikke gi et tilstrekkelig
vern av samfunnet. Jeg er derfor enig med lagmannsretten i at vilkårene for å idømme
forvaring er oppfylt, og at forvaring bør idømmes.
(44) Tidsrammen for forvaring settes etter dette til 12 år, som faller sammen med hva den
alternative tidsbestemte straffen ville være.
(45) Minstetiden for forvaringsstraffen skal i utgangspunktet være et anslag over når
prøveløslatelse etter fengselsstraff ville kunne ha skjedd. Ved en lengstetid på 12 år tilsier
dette en minstetid på 8 år. De foreliggende erklæringer gir som nevnt grunnlag for tvil om
domfeltes prognose. Jeg finner likevel ikke grunnlag for å fravike utgangspunktet jeg
nettopp har beskrevet hva gjelder minstetiden, og fastsetter denne til 8 år.
(46) Domfelte har frem til i dag sittet til sammen 924 dager i varetektsfengsel. Dette fragår i
tidsrammen og i minstetiden. 9
(47) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at str affen settes til forvaring i
12 – tolv – år, med en minstetid på 8 – åtte – år.
2. Til fradrag i tidsrammen og i minstetiden går 924 – nihundreogtjuefire – dager for
varetekt.
(48) Dommer Støle: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(49) Dommer Indreberg: Likeså.
(50) Dommer Falkanger: Likeså.
(51) Dommer Coward: Likeså.
(52) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at str affen settes til forvaring i
12 – tolv – år, med en minstetid på 8 – åtte – år.
2. Til fradrag i tidsrammen og i minstetiden går 924 – nihundreogtjuefire – dager for
varetekt.
Riktig utskrift bekreftes: