HR-2011-31-A - Rt-2011-1
(Omdirigert fra «Rt-2011-1»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-01-06 |
| Publisert: | HR-2011-00031-A - Rt-2011-1 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straff for advokatoppdrag som gikk ut på å inndrive gjeld, der advokatene visste at pengene som var lånt ut høyst sannsynlig var utbytte av straffbare handlinger. Ankene gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. |
| Saksgang: | HR-2011-00031-A, (sak nr. 2010/1148), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) B (advokat Harald Stabell) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Lars Erik Alfheim) |
| Forfatter: | Noer, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 317, straffeloven § 49, straffeloven § 50, straffeprosessloven § 332, straffeprosessloven § 40, straffeprosessloven § 30, straffeprosessloven § 342, straffeprosessloven § 344 |
NORGES HØYESTERETT
Den 6. januar 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-00031-A, (sak nr. 2010/1148), straffesak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
B (advokat Harald Stabell)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Lars Erik Alfheim)
G I V N I N G :
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder straff for advokatoppdrag som gikk ut på å inndrive
gjeld, der advokatene visste at pengene som var lånt ut høyst sannsynlig var utbytte av
straffbare handlinger. Ankene gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen under
skyldspørsmålet.
(2) Ved Oslo statsadvokatembeters beslutning 1. juli 2008 ble A og B tiltalt for overtredelse
av straffeloven § 317 første, jf. tredje ledd, slik bestemmelsen lød før 30. juni 2006.
Grunnlaget var følgende:
”Nr. 1 A
a)
I tidsrommet desember 2002 til oktober 2003 i Oslo, etter å ha påtatt seg et
advokatoppdrag for C, bistod A med innkreving av ca 6,5 millioner norske kroner fra D
til tross for at han var klar over at hovedstolen, et lån på ca 5 millioner norske kroner,
var utbytte fra en eller flere straffbare handlinger. Oppdraget hadde sammenheng med 2
at C tidligere hadde lånt ca 5 millioner norske kroner til E og F med D som
selvskyldnerkausjonist. Pengene ble levert kontant i en koffert. Lånet ble misligholdt. A
tilskrev deretter D og hans advokat flere ganger i ovennevnte periode med krav om
betaling og fremmet også en konkursbegjæring til Asker og Bærum skifterett mot D.
Selvskyldnerkausjonisten betalte ikke penger og konkursbegjæringen ble avvist av
retten.
Nr. 2 B
b)
I tidsrommet oktober 2003 til mai 2004, etter å ha påtatt seg et advokatoppdrag for C,
bistod B med innkreving av ca 6,5 millioner norske kroner fra D til tross for at han var
klar over at hovedstolen, et lån på ca 5 millioner norske kroner, var utbytte fra en eller
flere straffbare handlinger. Oppdraget hadde sammenheng med at C tidligere hadde
lånt ca 5 millioner norske kroner til E og F med D som selvskyldnerkausjonist. Pengene
ble levert kontant i en koffert. Lånet ble misligholdt. Selvskyldnerkausjonisten betalte
ikke penger. B representerte C i forbindelse med behandlingen av den i litra a nevnte
konkursbegjæring mot D for Asker og Bærum skifterett. Skifteretten avviste
begjæringen fordi den fastslo at pengene som dannet grunnlag for begjæringen stammet
fra en straffbar handling. B påkjærte avgjørelsen t il Borgarting lagmannsrett og
fastholdt kravet om at begjæringen skulle tas til følge. Begjæringen ble siden trukket i
forbindelse med at advokat Tor Erling Staff overtok advokatoppdraget for C.”
(3) I dom 13. februar 2009 kom tingretten til at As og Bs bistand i objektiv forstand utgjorde
forsøk på overtredelser av straffeloven § 317. Men begge måtte frifinnes på subjektivt
grunnlag: A hadde etter tingrettens bedømmelse oppt rådt bevisst uaktsomt, men ikke
forsettlig. Forsøk på uaktsom forbrytelse er ikke s traffbart, jf. straffeloven § 49. For Bs
vedkommende forelå det ikke engang uaktsomhet; han kunne etter tingrettens vurdering
ikke bebreides ”for ikke å ha fratrådt som prosessfullmektig på et tidligere tidspunkt enn
han gjorde”.
(4) Oslo statsadvokatembeter anket blant annet bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet til
Borgarting lagmannsrett. I dom 21. mai 2010 kom lagmannsretten til at det for begge de
tiltalte var tale om fullendte forsøk på overtredelse av straffeloven § 317, og at det ikke
forelå straffriende tilbaketreden, jf. straffeloven § 50. Lagmannsretten fant det bevist at A
”da han sendte brevet til D 23. desember 2002, og videre frem til han frasa seg oppdraget
for C, var klar over at den gjelden han bidro til å kreve inn, høyst sannsynlig var utbytte
av Øn eller flere straffbare handlinger”. For B bledet funnet bevist at han ”senest før
inngivelsen av prosesskriftet 8. mars 2004 visste at de midlene som var lånt ut, høyst
sannsynlig var utbytte av en straffbar handling”.
(5) Lagmannsrettens dom har slik domsslutning:
”1. A, født 24. mai 1963, dømmes for overtredelse av straffeloven § 317 første
ledd, jf. tredje ledd, slik bestemmelsen lød før 30 . juni 2006, jf. § 49, til en
straff av fengsel i 6 – seks – måneder. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter
reglene i straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år.
2. B, født 26. desember 1952, dømmes for overtrede lse av straffeloven § 317
første ledd, jf. tredje ledd, slik bestemmelsen lød før 30. juni 2006, jf. § 49, til
en straff av fengsel i 3 – tre – måneder. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter
reglene i straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år.
3. I sakskostnader for tingretten betaler A 20 000 – tjuetusen – kroner.
4. I sakskostnader for tingretten betaler B 20 000 – tjuetusen – kroner.” 3
(6) Når fengselsstraffen i sin helhet ble gjort betinget, var det på grunn av tiden som var gått
siden de straffbare forhold.
(7) A har anket over lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse. Det gjøres gjeldende
at lagmannsretten – i lys av den frifinnende tingrettsdommen – ikke har gitt en
tilstrekkelig redegjørelse for bevisbedømmelsen. La gmannsretten har også feiltolket
sentrale vitneforklaringer. Dommen bygger dessuten på uriktig lovanvendelse: A handlet
innenfor rammen av et ordinært advokatoppdrag, og ikke rettsstridig.
(8) B har anket på de samme grunnlag. Det er i tillegg gjort gjeldende at domsgrunnene er
mangelfulle, ettersom lagmannsretten ikke har redegjort for hans motiv. Lagmannsretten
har heller ikke behandlet spørsmålet om tilbaketred en fra forsøk.
(9) Jeg er kommet til at ankene ikke fører frem.
(10) Jeg ser først på lagmannsrettens begrunnelse f or sin bevisbedømmelse under
skyldspørsmålet.
(11) Lagmannsretten var satt med meddomsrett, jf. straffeprosessloven § 332 første ledd. For
slike saker bestemmer straffeprosessloven § 40 femte ledd at domsgrunnene skal angi
”hovedpunktene i rettens bevisvurdering”. I dette ligger blant annet at det må fremgå
hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn, jf. Rt. 2009 side 1439 avsnitt 28. I følge
forarbeidene til straffeprosessloven tok man ikke sikte på en omfattende eller detaljert
begrunnelse. Retten skal først og fremst redegjøre for de springende punkter ved
bevisbedømmelsen, og kort angi hva som har vært avg jørende, jf. Ot.prp. nr. 78 (1992–
1993) side 77–78.
(12) Lagmannsretten behandler bevisbedømmelsen inngående, over flere sider.
(13) For As del fremheves hans forkunnskaper om Cs kriminelle meritter, og at det gjaldt
utlån av fem millioner kroner i kontanter fra en uformuende sosialklient. Også
særegenheter ved lånedokumentene og forholdene ellers rundt lånet, trekkes frem.
Lagmannsretten fant det også ”utvilsomt” at A bistod C fordi dette ga ”mulighet til senere
forsvareroppdrag for C eller eventuelt andre personer i ransmiljøet”.
(14) Bevisbedømmelsen for B er særlig knyttet til den ku nnskap han fikk om Cs kriminelle
løpebane og økonomiske forhold i forbindelse med be handlingen av konkursbegjæringen
for Asker og Bærum tingrett, at B etter hvert ikke oppnådde kontakt med C, og at det
manglet dokumentasjon på at midlene kunne stamme fra lovlig virksomhet.
Lagmannsretten har også pekt på at B var oppmerksom på at G – som skulle ha lånt
pengene til C – var under etterforskning for økonom isk kriminalitet. Lagmannsretten fant
det bevist utover rimelig tvil at B allerede ved inngivelsen av kjæremålet burde ha skjønt
at ”det var en betydelig grad av sannsynlighet for at pengene stammet fra straffbare
handlinger”. Ut fra en samlet bedømmelse av ”den si tuasjonen som forelå”, fant
lagmannsretten, som jeg allerede har vært inne på, at B hadde forsett ”senest før
inngivelsen av prosesskriftet 8. mars 2004”.
(15) Lagmannsrettens domsgrunner samlet sett viser hvordan den har resonnert på de sentrale
punktene i bevisvurderingen, og hva den har funnet avgjørende. Kravene i
straffeprosessloven § 40 femte ledd er da tilfredsstilt. Bevisbedømmelsen har ikke ledet 4
til et resultat i strid med vitterlige kjensgjerninger eller klare og uomtvistelige faktiske
forhold, jf. Rt. 2009 side 801 avsnitt 17. Domsgrunnene inneholder heller ikke uklarheter
eller selvmotsigelser som tilsier opphevelse av dommen.
(16) Utover dette har Høyesterett ikke anledning ti l å prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse
under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 30 6 andre ledd. Høyesterett kan ikke
overprøve lagmannsrettens tolkning av de enkelte vi tneutsagn, heller ikke når påstander
om feiltolkning søkes underbygget ved vitneutsagn f remkommet etter lagmannsrettens
dom. Jeg viser til Høyesteretts ankeutvalgs beslutn ing 6. desember 2010, hvor
fremleggelse av skriftlige erklæringer fra advokatene Jarl Fronth, Vegard Aaløkken og
Ellen Holager Andenæs ble nektet, og hvor det heller ikke ble gitt samtykke til
bevisopptak fra de nevnte vitner.
(17) Jeg går da over til lovanvendelsen.
(18) Straffeloven § 317 retter seg mot befatning med utbytte av en straffbar handling, ved å
ramme den som mottar eller skaffer seg eller andre del i slikt utbytte eller bistår ved å
sikre dette for en annen. Straffebudet skal gjøre d et vanskelig for en lovbryter å dra nytte
av verdier som er skaffet til veie ved straffbare handlinger. Det bygger også på det syn at
det er straffverdig å bidra til at andre tjener på kriminalitet, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992–1993)
side 14.
(19) Reglene på dette området er de senere år utviklet og utvidet, både internasjonalt og i
norsk rett. Straffeloven § 317 ble senest endret i 2006, i første rekke med det for øye å
legge til rette for ratifikasjon av FN-konvensjonen mot korrupsjon, jf. Ot.prp. nr. 53
(2005–2006) side 5. Men vår sak skal bedømmes etter straffeloven slik den lød før
endringen i 2006:
”Den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller
som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, straffes for heleri med bøter eller
fengsel inntil 3 år. Som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare,
skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere
utbyttet. Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor
utbyttet.”
(20) Det er alternativet om å yte bistand til å sikre et straffbart utbytte for en annen som er
aktuelt i vår sak. Selv om lovgivningen først i 200 6 innførte ”hvitvasking” som
betegnelse for slik bistand, benytter jeg dette uttrykket som stikkord i det følgende. Jeg
vil først peke på et par mer generelle forhold.
(21) Uttrykket ”utbytte av en straffbar handling” er meget vidt. Forarbeidene forutsetter at
§ 317 gjelder uavhengig av hvilken type straffbar handling som har gitt utbyttet,
jf. Ot.prp. nr. 53 (1992–1993) side 24. For domfellelse kreves ikke konkretisering. Men
man må utelukke at verdiene skriver seg fra lovlige kilder, jf. Rt. 2006 side 466
avsnitt 21–22. Det kan domfelles for forsettlig overtredelse uten at det foreligger forsett
med hensyn til hvilke straffbare forhold som har gitt utbyttet. Det er tilstrekkelig at
forsettet omfatter det forhold at verdiene stammer fra straffbare handlinger, jf. Ot.prp.
nr. 53 (1992–1993) side 27 og Rt. 2004 side 598 avsnitt 39.
(22) Overtredelse av straffeloven § 317 første ledd første setning andre straffalternativ
karakteriseres ved at gjerningsmannen yter bistand til å sikre utbyttet for en annen. Med 5
uttrykket ”yter bistand” sikter loven til det å hjelpe – ”å foreta en handling som er til
nytte”, jf. Ot.prp. nr. 45 (1987–1988) side 21–22 og Ot.prp. nr. 53 (1992–1993) side 26.
Loven nevner selv eksempler på bistandshandlinger, nemlig det å ” innkreve, oppbevare,
skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere
utbyttet”. Dette er handlinger som uten videre skal anses som bistand i lovens forstand.
Også andre bistandshandlinger vil kunne rammes. Jeg viser til Ot.prp. nr. 45 (1987–1988)
side 22–23, hvor det i tilknytning til narkotikaheleri blant annet heter:
”Oppregningen … av slike bistandshandlinger som rammes, er ikke uttømmende. Det
er heller ikke noe krav at bistanden skal være av samme art som den som er nevnt …
Bistanden kan i prinsippet være av enhver art. Rådgivning om hvordan utbyttet kan
sikres, kan f eks etter omstendighetene straffes.”
(23) Dette videreføres, og utvikles, i Ot.prp. nr. 53 (1992–1993) side 26:
”Oppregningen av bistandshandlinger er ikke uttømme nde. Det er ikke noe krav at
bistanden skal være av samme art som de eksemplene som er nevnt. Bistanden kan for
eksempel bestå i utstedelse av falske gevinstkvitteringer for spill eller lotterier med
skattefri gevinst, eventuelt salg av slike kvitteringer, opprettelse av såkalte
frontselskaper som skal brukes til å tilbakeføre pe nger til gjerningspersonen for den
opprinnelige straffbare handlingen, dobbeltfakturering eller skriving av falske
fakturaer.”
(24) Paragraf 317 første ledd tredje setning slår f ast at likestilt med utbytte er gjenstand,
fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbytte – såkalt surrogatheleri. Loven fanger
med dette opp bistand i forbindelse med innfrielse eller inndrivelse av en fordring som er
etablert ved at utbytte fra en straffbar handling lånes ut.
(25) Dette leder meg over til forholdene i vår sak.
(26) De tidligere instanser har lagt til grunn at det forelå forsøk , ut fra den rettsoppfatning at
det ved bistand i form av innkreving først foreligg er fullbyrdet forbrytelse dersom hele
eller deler av utbyttet blir utbetalt fra den som kreves. Påtalemyndigheten har – utenfor
anken – gjort gjeldende at dette er uriktig lovtolkning. Etter omstendighetene tar jeg ikke
stilling til spørsmålet, jf. straffeprosessloven § 342 andre ledd. Jeg viser til at A sendte
betalingsoppfordringer til D, og også utarbeidet konkursbegjæring til tingretten. B innga
prosesskriv etter kjæremål. Det er tale om så vidt selvstendige bistandshandlinger at det
for begge de domfelte i alle fall er tale om fullendte forsøk. A overlot oppdraget til en ny
advokat på grunn av interessekonflikt, mens B trakk seg fra kjæremålssaken da han ikke
fikk kontakt med klienten. Det foreligger ikke tilbaketreden som kunne ha medført
straffrihet etter straffeloven § 50.
(27) Jeg kan ikke se at domsgrunnene på dette punktet – når de leses i sammenheng – er
mangelfulle, heller ikke for Bs del. Til anførselen om at domsgrunnene er mangelfulle
fordi lagmannsretten ikke har tatt stilling til hva som var Bs motiv for å bistå C, bemerker
jeg kun at skyldkravet etter § 317 første ledd er f orsett. Noe bestemt motiv kreves ikke.
Det var da ikke feil av lagmannsretten å la dette tema ligge.
(28) Det følger av det jeg har sagt så langt at de objektive og subjektive vilkår for fellelse etter
straffeloven § 317 er oppfylt for både As og Bs bistand til C, ettersom de begge visste at
kravet mot D høyst sannsynlig bygget på utlån av ve rdier skaffet til veie ved straffbare 6
handlinger. Spørsmålet er om de likevel skal frifin nes, med den begrunnelse at bistanden
ble ytt innenfor rammen av advokatoppdrag.
(29) Lovgiver har vært oppmerksom på at ansvaret etter straffeloven § 317 er vidtrekkende, og
det er i paragrafens siste ledd gjort uttrykkelige unntak for den som mottar utbytte av en
straffbar handling ”til vanlig underhold av seg selv eller andre fra en som plikter å yte
slikt underhold”, og for den ”som mottar utbyttet som normalt vederlag for vanlige
forbruksvarer, bruksting eller tjenester”. Det er imidlertid ingen indikasjoner på at man
har sett for seg noe generelt unntak for bestemte yrkesgrupper.
(30) Spørsmålet blir da om det etter omstendigheten e likevel er riktig med en innskrenkende
tolkning av straffeloven § 317, basert på strafferettens alminnelige rettsstridsreservasjon.
Dette må i så fall bygge på en avveining mellom de hensyn straffebudet skal verne, og
andre hensyn som det er grunn til å beskytte, jf. Rt. 1979 side 1492.
(31) Partene har i denne sammenhengen vært inne på hvitvaskingsloven 2003, som trådte i
kraft 1. januar 2004. Loven påla visse organisasjoner og grupper av personer å foreta
identitetskontroll av sine kunder. I tillegg skulle det foretas registrering og oppbevaring
av en del opplysninger som identitetskontrollen avdekket. Loven påla også en
undersøkelsesplikt blant annet ved mistanke om transaksjoner som hadde tilknytning til
utbytte av en straffbar handling, og en varslingsplikt til Økokrim dersom undersøkelsene
ikke avkreftet mistanken. Paragraf 4 andre ledd nr. 7 bestemte at også advokater etter
forholdene var omfattet. Rapporteringsplikten for advokater var imidlertid begrenset av
§ 12 med hensyn til ”forhold som de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå
klientens rettsstilling, eller om forhold som de har fått kjennskap til før, under og etter en
rettssak, når forholdet har direkte tilknytning til rettstvisten”. Hvitvaskingsloven 2003 var
basert på EUs andre hvitvaskingsdirektiv (2001/97/EF). Direktivet er senere erstattet at
EUs tredje hvitvaskingsdirektiv (2005/60/EF), som ligger til grunn for hvitvaskingsloven
2009, se nærmere Ot.prp. nr. 3 (2008–2009) side 12. Advokatreglene fremgår nå av § 4
andre ledd nr. 3 og § 18 andre ledd, og har i hovedsak samme innhold som i 2003-loven.
Jeg viser til Høyesteretts kjennelse 22. desember 2 010 (HR-2010-02212-A)
avsnittene 38–54.
(32) I den grad man ved rettsstridsvurderingen overhode bør legge vekt på utviklingen i
tilknytning til hvitvaskingslovgivningen og hvitvaskingsdirektivene, er det etter mitt syn
ikke noe i dette materialet som tilsier en innskrenkende tolkning av straffeloven § 317 for
tilfeller som i vår sak. Det er tvert om understreket at advokatens taushetsplikt ikke
gjelder der ”advokaten vet at klienten søker juridi sk bistand med henblikk på hvitvasking
av penger”, se fortalen til tredje hvitvaskingsdirektiv punkt 20. Og man har argumentert
for at gjennomført varsling til Økokrim er en straf frihetsgrunn, dersom advokaten deretter
bistår på en måte som ellers rammes av straffeloven § 317. Jeg viser til Axelsen og
Hopsnes i Tidsskrift for Strafferett 2005 side 9–46, på side 36–37. En slik straffrihet har
bare interesse dersom handlingen ellers anses rettsstridig.
(33) Jeg finner det klart at hensynet til advokaters uavhengighet, til at advokater ikke skal
identifiseres med sine klienter, til å beskytte fortroligheten mellom klient og advokat, og
til å sikre et åpent og tilgjengelig rettsapparat, taler mot straffansvar for advokater basert
på uregelmessigheter ved partens krav. Og det er vesentlig at advokater ikke møtes med
så strenge forventninger til undersøkelser og aktso mhet at bare parter som uomtvistelig
har rett kan påregne bistand. Jeg viser til Europarådets anbefaling 25. oktober 2000 om fri 7
profesjonsutøvelse for advokater, Den europeiske ad vokatorganisasjonens Charter om
grunnprinsipper for advokatvirksomheter i Europa og regler om god advokatskikk for
europeiske advokater avsnitt 1 og 2,og til Regler for god advokatskikk avsnitt 1 og 2.
Innvendingene mot ansvar er nok sterkest for bistand til å avklare parters rettsstilling.
Men dette har også en side mot den rett til domstolsadgang som i praksis er
innfortolket i EMK artikkel 6. Jeg viser til EU-domstolens dom i storkammer
26. juni 2007 (sak C-305/05) avsnitt 30–32, som gjaldt tolkningen av EUs andre
hvitvaskingsdirektiv.
(34) Disse mer alminnelige hensyn kan likevel ikke få gjennomslag der advokaten er klar over
at han ved å utføre sitt oppdrag bidrar til å sikre det som sikkert eller overveiende
sannsynlig er utbytte av en straffbar handling. Slik bistand kan etter mitt syn vanskelig
forenes med advokatens alminnelige plikt til å ”fremme rett og hindre urett”, jf. punkt 1.2
i Regler for god advokatskikk. Jeg viser også til punkt 3.1.8 i disse reglene, slik dette
lyder etter endring i 2002:
”En advokat skal frasi seg et oppdrag hvis han får mistanke om at det omfatter en
transaksjon som vil medføre hvitvasking av penger og klienten ikke er villig til å avstå
fra å gjennomføre transaksjonen.”
(35) Som jeg allerede har vært inne på, skal straffeloven § 317 gjøre det vanskelig for
lovbrytere å dra nytte av verdier skaffet til veie ved straffbare handlinger, ved å straffe
den som yter bistand til å sikre dette utbyttet. Lot man forbudet være uvirksomt i tilfeller
som de foreliggende, ville det miste kraft. Man risikerte dessuten å legge til rette for økt
etterspørsel etter advokattjenester i hvitvaskingsø yemed.
(36) Min konklusjon er at det i vår sak ikke er rom for å frifinne på grunn av manglende
rettsstrid. Lagmannsrettens lovanvendelse må derfor opprettholdes.
(37) Det er ikke anket over straffutmålingen, og den straff lagmannsretten har fastsatt bør bli
stående, jf. straffeprosessloven § 344.
(38) Jeg stemmer for denne
D O M:
Ankene forkastes.
(39) Kst. dommer Sandberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(40) Dommer Noer: Likeså.
(41) Dommar Utgård: Det same.
(42) Dommer Bruzelius: Likeså. 8
(43) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Ankene forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: