HR-2011-183-A - Rt-2011-100
(Omdirigert fra «Rt-2011-100»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-01-26 |
| Publisert: | HR-2011-00183-A - Rt-2011-100 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling og fornærmedes krav på oppreisning etter domfellelse for legemskrenkelse etter straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232. |
| Saksgang: | HR-2011-00183-A, (sak nr. 2010/1443), straffesak, anke over dom |
| Parter: | I. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Benedicte Hordnes) mot A (advokat Gunnar K. Hagen) II. B (advokat Arild Dyngeland) mot A (advokat Gunnar K. Hagen) |
| Forfatter: | Bull, Normann |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 229, feloven § 233, traffeloven § 229, affeloven § 50, straffeloven § 61, skadeserstatningsloven § 3-5 |
NORGES HØYESTERETT
Den 26. januar 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-00183-A, (sak nr. 2010/1443), straffesak, anke over dom,
I.
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Benedicte Hordnes)
mot
A (advokat Gunnar K. Hagen)
II.
B (advokat Arild Dyngeland)
mot
A (advokat Gunnar K. Hagen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Møse: Saken gjelder straffutmåling og fornærmedes krav på oppreisning etter
domfellelse for legemskrenkelse etter straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232.
(2) I tiltalebeslutning utferdiget av Hordaland statsadvokatembeter 19. november 2009 mot A
gjaldt post I forsøk på forsettlig drap etter straf feloven § 233, jf. § 49, fordi han 18. mai
2009 hadde påført B et 15 cm langt kutt på venstre side av halsen, slik at flere
halsmuskler og store blodårer ble helt overskåret. Post II omhandlet legemsbeskadigelse
med særlig farlig redskap som førte til arbeidsudyk tighet i over to uker, jf. § 229 annet
straffalternativ og § 232. Bakgrunnen var at A, like før den handlingen som er beskrevet i
post I, hadde kuttet B i høyre håndledd med kniv, s lik at en sene ble delvis skåret over og
et kutt i håndleddet måtte sys. 2
(3) Ved Bergen tingretts dom 12. februar 2010 ble A frifunnet etter post II, men dømt for
drapsforsøk etter post I til fengsel i fire år. Fra draget for utholdt varetekt var 273 dager.
Han ble dessuten dømt til å betale fornærmede 108 6 31,50 kroner i erstatning og
oppreisning, hvorav oppreisningen utgjorde 100 000 kroner.
(4) A anket domfellelsen for så vidt gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og
oppreisningen. Påtalemyndigheten motanket over frifinnelsen etter tiltalebeslutningen
post II.
(5) Etter at lagretten hadde besvart spørsmålene om både post I og II benektende, svarte den
ja på to nye spørsmål knyttet til saksforholdet i p ost I. Ved den videre behandling la
derfor lagmannsretten til grunn at tiltalte måtte domfelles etter § 229 tredje
straffalternativ, jf. § 232.
(6) Gulating lagmannsrett avsa 20. august 2010 dom med slik slutning:
”1. A, født 30.12.1987, frifinnes for de forhold s om er omhandlet i
tiltalebeslutningen post II.
2. A, født 30.12.1987, dømmes for overtredelse av s traffeloven § 229 tredje
straffalternativ, jf § 232 til en straff av fengsel i 2 – to – år som i sin helhet
anses avsonet ved utholdt varetekt i 462 dager.
3. A, født 30.12.1987, dømmes til innen 2 – to – uk er fra dommens forkynnelse å
betale oppreisningserstatning til B med 50 000 – femtitusen – kroner.”
(7) Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett ove r straffutmålingen og gjør gjeldende at
straffen burde ha vært satt til fengsel i tre år. Det anføres også at lagmannsretten har
bygget på uriktig lovanvendelse når den anså hele straffen sonet ved varetektsfengsel.
(8) Fornærmede har begjært ny behandling av oppreisningskravet fordi det tilkjente beløp
anses for lavt. Han har nedlagt påstand om oppreisning etter rettens skjønn begrenset
oppad til 150 000 kroner.
(9) Mitt syn på saken:
(10) Lagmannsretten fant følgende saksforhold bevis t:
”Om morgenen 18.05.2009 møttes tiltalte og fornærme de B i leiligheten der tiltalte
bodde sammen med sin far og bror … . Faren var ikke hjemme, og tiltaltes bror lå og
sov. Tiltalte og fornærmede har vært venner i flere år. Fornærmede hadde med seg en
hel flaske Jaegermeister. Han hadde vært på byen dagen før og hadde drukket noen øl.
Han hadde ikke sovet om natten. …
Tiltalte hadde heller ikke sovet om natten og hadde ikke drukket noe dagen før. Etter at
fornærmede kom til leiligheten, begynte de imidlertid å drikke av flasken som
fornærmede hadde med seg. … Lagmannsretten legger til grunn at både tiltalte og
fornærmede var beruset.
De ble sittende å prate og drikke av flasken med Jaegermeister. På et tidspunkt
bestemte de seg for å fekte med noen kjøkkenkniver tiltalte hadde liggende på rommet.
Lagmannsretten legger på grunnlag av lagrettens svar på spørsmålene til grunn at de
begge ønsket å delta i denne fektingen, som til slutt endte med at tiltaltes kniv traff
fornærmede på undersiden av høyre håndledd. Lagmann sretten legger til grunn at 3
skaden ble påført fornærmede uforsettlig og etter a t tiltalte og fornærmede hadde blitt
enige om å fekte med knivene.
Etter at fornærmede fikk skaden i høyre hånd, gikk han på badet for å forbinde skaden.
Tiltaltes bror … var nå kommet til og hjalp fornærmede. Kuttet var dypt og
fornærmede ville ringe etter ambulanse. Tiltalte ville ikke ha en ambulanse til
leiligheten, og det ble til at [broren] ringte etter en taxi, for å kjøre fornærmede til
Haukeland universitetssykehus.
Mens fornærmede ventet på bilen, gikk han inn i rommet til tiltalte, og de fortsatte å
snakke sammen. Lagmannsretten legger til grunn at stemningen mellom dem først var
rolig, men på et tidspunkt kort etter oppsto det en uoverensstemmelse mellom dem. Det
er etter bevisførselen ikke klart hva denne uenighe ten besto i bortsett fra at det oppsto
en diskusjon mellom tiltalte og fornærmede i tilknytning til tilkalling av hjelpepersonell.
Lagmannsretten legger også til grunn at fornærmede hadde kommet med uttalelser i
forhold til en nær venninne av tiltalte, som han fant opprørende.
Tiltalte tok deretter en av knivene som ble brukt til fektingen og fortsatt lå i rommet, og
førte den mot venstre side av fornærmedes hals der han skar ham slik at det oppsto et
ca 15 cm langt kutt.
Fornærmede forlot deretter rommet, men tiltalte fulgte etter ham og påførte
fornærmede ytterligere to kutt, i bakhodet og på baksiden av låret. Fornærmede forlot
leiligheten og løp ut på gaten, etter at han først hadde ringt på noen dører i
boligblokken. Tiltaltes bror .. hjalp til med å ringe etter ambulanse til fornærmede, og
etter en tid kom både politi og ambulanse til stedet.”
(11) Den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten uttalte at såret på halsen var dypt.
Flere halsmuskler og store blodårer var overskåret. Fra fornærmede ble innbragt på
sykehuset til to dager senere, forelå et blodtap på mer enn 30 prosent, og blødningen
kunne blitt livstruende uten behandling. Dersom den store halspulsåren hadde vært truffet,
ville det ha vært stor risiko for et dødelig utfall . Sårene i bakhodet og låret var derimot
langt mindre alvorlige, omtrent 2 og 4 cm lange. Samtlige skader er senere helet, og
fornærmede synes å være uten varige fysiske mØn.
(12) Ved straffutmålingen tar jeg utgangspunkt i at handlingen fant sted 18. mai 2009, dvs. før
vedtakelsen av lov 19. juni 2009 som sluttførte den spesielle del av straffeloven 20. mai
2005. Forarbeidene til 2009-loven inneholdt uttalelser om til dels betydelige skjerpelser i
straffenivået, blant annet for voldsforbrytelser, og det ble gitt uttrykk for at domstolene
”straks” skulle anvende det nye straffenivået. Blant annet i storkammeravgjørelsen inntatt
i Rt. 2009 side 1423 har Høyesterett imidlertid fas tslått at det i en slik situasjon skal skje
en gradvis straffskjerpelse, jf. avsnitt 9:
”Jeg er således kommet til at uttalelsene i forarbeidene til loven fra 2009 ikke innebærer
at det kan skje noen umiddelbar skjerpelse av straffenivået. For vår sak må det riktige
være å ta utgangspunkt i dagens straffenivå, slik det kommer til uttrykk i rettspraksis.
Straffenivået både for drap og for alvorlige legemskrenkelser er blitt skjerpet i de
senere år, og denne utviklingen bør fortsette.”
(13) Fra praksis før 2009-loven nevner jeg først Rt . 1989 side 1075, hvor en sterkt beruset
mann hadde stukket sin samboer med kniv i drapshensikt. Han besinnet seg, tilkalte hjelp,
og ble derfor ikke tiltalt for drapsforsøk, jf. str affeloven § 50. Straffen etter straffeloven
§ 229 annet straffalternativ, jf. § 232, ble fastsatt til fengsel i ett år og ni måneder. Det
forelå sterke rehabiliteringshensyn. 4
(14) Også Rt. 2007 side 1659 har betydning. En beruset mann hadde stukket en bekjent med
en stor jaktkniv og påført ham livstruende skader. Gjerningsmannen, som tidligere var
domfelt en rekke ganger, ble domfelt etter § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232, til
fengsel i to år og ni måneder, hvorav seks måneder ble gjort betinget. Også i denne saken
tok Høyesterett utgangspunkt i et straffenivå opp m ot fengsel i ett år og ni måneder for en
slik knivstikking, jf. avsnitt 8. Straffen ble satt høyere fordi domfelte flere ganger
tidligere var straffet for voldsforbrytelser, slik at straffeloven § 61 kom til anvendelse.
(15) Fra praksis etter 2009-loven er det grunn til å fremheve Rt. 2010 side 995, hvor straffen
ble fastsatt til fengsel i tre år etter § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232 samt § 228,
jf. § 232. Gjerningsmannen hadde gjentatte ganger dunket fornærmedes hode mot
asfalten. Det dreide seg om massiv voldsutøvelse me d preg av mishandling som førte til
en alvorlig og varig hodeskade med nedsatt førlighe t og en invaliditetsgrad på 30–35
prosent. Utgangspunktet burde derfor være et straffenivå adskillig over saken i Rt. 2007
side 1659. Om dette uttaler førstvoterende i avsnit t 22:
”Jeg er på denne bakgrunn kommet til at utgangspunktet i foreliggende sak bør tas i en
straff på fengsel i tre år. Jeg minner om at Høyest erett i Rt. 2009 side 1423 har gitt
anvisning på at straffenivået for voldsforbrytelser gradvis skal skjerpes. Jeg legger
derfor til grunn at knivstikk-saken i Rt. 2007 side 1659 i dag ville blitt bedømt noe
strengere. …”
(16) Jeg er enig i denne uttalelsen. Denne avgjørel sen fra 2010 viser også at aktors påstand om
tre års fengsel i vår sak er for streng.
(17) Ved den nærmere vurdering tar jeg utgangspunkt i den gradvise skjerpelse av
straffutmålingen som skal finne sted i voldssaker. Det dype såret i halsen kunne lett ha
fått fatale følger. Deretter fulgte A etter fornærm ede og tilføyet ham kuttene i bakhodet og
låret. Denne etterfølgende utviklingen illustrerer voldsutøvelsens intensitet og
gjerningsmannens sterke forsett. Fornærmede var dessuten allerede skadet i hånden og
hadde redusert mulighet til å forsvare seg.
(18) Etter mitt syn bør straffen settes til fengsel i to år og tre måneder. Det gjøres fradrag for
465 dager i varetekt.
(19) Jeg tilføyer at lagmannsretten anvendte straff eloven § 60 uriktig når den anså
fengselsstraffen på to år sonet i sin helhet ved utholdt varetekt i 462 dager. Forskjellen
mellom varetektstiden og den idømte straff var her for stor, jf. blant annet Rt. 1949
side 439. I tillegg bemerkes at det ved avgjørelsen av om en straff skal anses utholdt i sin
helhet ved varetekt, ikke er adgang til å legge vekt på muligheten for prøveløslatelse,
jf. Magnus Matningsdal og Anders Bratholm, Straffeloven med kommentarer, 2003,
Første Del, Almindelige Bestemmelser, side 539 med videre henvisninger.
(20) Lagmannsretten fastsatte fornærmedes oppreisning til 50 000 kroner. Han har som nevnt
krevet beløpet forhøyet og anfører at det ikke er l agt tilstrekkelig vekt på de fysiske og
psykiske skadevirkninger han er påført.
(21) Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt
har voldt skade på person, pålegges ”å betale den fornærmede en slik engangssum som
retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen
krenking eller skade av ikke-økonomisk art”. Om de hensyn som ligger til grunn for 5
oppreisning, viser jeg til Høyesteretts dom 14. des ember 2010 (HR-2010-02139-A)
avsnitt 19. I vår sak foreligger vilkårene for ansvar.
(22) De sentrale momenter ved utmålingen av oppreisning er ifølge rettspraksis handlingens
objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av
krenkelsen, samt arten og omfanget av de skadevirkninger den har påført fornærmede,
jf. blant annet Rt. 2005 side 289 avsnitt 43 med henvisninger. Også straffenivået for den
aktuelle handlingen kan gi en grov antydning av det nivå oppreisningen bør ligge på,
jf. avgjørelsen fra 2010 avsnitt 24 og Rt. 2005 sid e 1749 avsnitt 26.
(23) Utgangspunktet er dermed at det skal foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering.
Høyesterett har imidlertid søkt å oppstille veilede nde normer i visse typer saker. I
voldtektssaker har normen siden 2003 vært 100 000 kroner, jf. Rt. 2003 side 1580 med
henvisning til tidligere rettspraksis. I Rt. 2001 side 274 ble det fastsatt en normert
oppreisning på 120 000 kroner for foreldre som hadde mistet et barn ved forsettlig drap,
mens førstvoterende i Rt. 2010 side 1203 i avsnitt 49 uttaler at ”utgangspunktet for
erstatningsutmålingen for etterlatte passende kan settes til 200 000 kroner”.
(24) Som det ble fremhevet i Rt. 2005 side 1749, omfatter legemskrenkelser etter straffeloven
§ 228 og § 229 overgrep av høyst ulik karakter og g rovhet, slik at det vanskelig kan bli
tale om å fastsette en norm til bruk for en større gruppe av slike overgrep. Samtidig kan
normen for utmåling av oppreisning ved voldtekt tillegges en viss vekt ved vurderingen
av hvilket nivå oppreisningen bør ligge på ved alvo rlige legemskrenkelser, jf. dommens
avsnitt 25 og 26. I saken fra 2005 om legemskrenkelser ble oppreisningen fastsatt til
40 000 kroner.
(25) Ved den konkrete vurdering må det tas i betraktning at den alvorlige legemsbeskadigelsen
kunne ha fått livstruende konsekvenser, samt voldsutøvelsens intensitet, jf. hva jeg
tidligere har uttalt om dette. Det kan ikke være tvil om at fornærmede må ha opplevd
situasjonen som svært skremmende. Han har fått et skjemmende arr, men ellers ikke
varige fysiske mØn av skadene han ble påført.
(26) Det er gjort gjeldende at fornærmede dessuten har hatt betydelige psykiske problemer
som følge av knivstikkingen. På ett tidspunkt ble h an antatt å ha lidelser som samsvarte
med posttraumatisk stress-syndrom, og de medisinske journalnotater inneholder flere
beskrivelser av angst og nedstemthet. På den annen side fremgår det at fornærmede led av
angst for sin helse og gikk til behandling hos psykolog før voldsepisoden. Han har en lang
forhistorie med rusmisbruk. ¯rsaksbildet fremstår p å denne bakgrunn som sammensatt,
jf. tilsvarende Rt. 2005 side 1749 avsnitt 30. Det vil videre komplisere utmålingen av
oppreisningskrav hvis det legges nevneverdig vekt på de enkelte personers individuelle
sårbarhet for voldsutøvelse. Den praksis som følges ved voldtekt, jf. blant annet Rt. 2002
side 1210 om straff og Rt. 2003 side 1580 og Rt. 2003 side 1586 om oppreisning, bør
altså følges også i denne sammenheng.
(27) Større veiledning gir det forhold at straffen her er fastsatt til fengsel i to år og tre
måneder. I den forbindelse er det av interesse at oppreisningen i knivstikkingssaken
inntatt i Rt. 2007 side 1659, som jeg har nevnt tidligere, av lagmannsretten var satt til
75 000 kroner. Spørsmålet ble imidlertid ikke bragt inn for Høyesterett av noen av
partene. 6
(28) Vurderingen blir som nevnt skjønnsmessig. Ette r mitt syn er lagmannsrettens fastsettelse
av oppreisningen til 50 000 kroner noe for lavt. Beløpet kan passende settes til
80 000 kroner.
(29) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, gjøres den endring at straffen
settes til fengsel i 2 – to – år og 3 – tre – måneder. Det gjøres fradrag for 465 dager
i varetekt.
2. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3, gjøres den endring at
oppreisningserstatningen settes til 80 000 – åttitusen – kroner.
(30) Dommer Bull: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(31) Dommer Normann: Likeså.
(32) Dommer Øie: Likeså.
(33) Dommer Matningsdal: Likeså.
(34) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, gjøres den endring at straffen
settes til fengsel i 2 – to – år og 3 – tre – måneder. Det gjøres fradrag for 465 dager
i varetekt.
2. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3, gjøres den endring at
oppreisningserstatningen settes til 80 000 – åttitusen – kroner.
Riktig utskrift bekreftes: