HR-2011-1332-U - Rt-2011-1034
(Omdirigert fra «Rt-2011-1034»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-06-30 |
| Publisert: | HR-2011-01332-U - Rt-2011-1034 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmålet om hva som er rett ver neting i en internasjonal tvist om erstatning i ansettelsesforhold. |
| Saksgang: | HR-2011-01332-U, (sak nr. 2011/749), sivil sak, anke over kjennelse |
| Parter: | TUI Fly Nordic AB (advokat Nils Ole Bay) mot A (advokat Jon Gisle) |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | tvisteloven § 30-6, tvisteloven § 20-8 |
NORGES HØYESTERETT
Den 30. juni 2011 ble det av Høyesteretts ankeutval g bestående av justitiarius Schei og
dommerne Stabel og Bårdsen i
HR-2011-01332-U, (sak nr. 2011/749), sivil sak, anke over kjennelse:
TUI Fly Nordic AB (advokat Nils Ole Bay)
mot
A (advokat Jon Gisle)
avsagt slik
:
(1) Saken gjelder spørsmålet om hva som er rett ver neting i en internasjonal tvist om erstatning i
ansettelsesforhold.
(2) A reiste 22. april 2010 søksmål mot TUI Fly Nor dic AB, ved stevning inngitt til Øvre
Romerike tingrett. A er dansk statsborger, for tiden bosatt i Danmark, og har tidligere arbeidet
for TUI Fly Nordic (tidligere Britannia Airways AB). Dette er et svensk selskap, med filial på
Gardermoen. A var ansatt som pilot. I 2005 fikk han inndratt sitt operative og medisinske
flysertifikat på grunn av ryggproblemer. Han ble deretter, på dette grunnlag, sagt opp fra sin
stilling.
(3) I samsvar med kollektivavtale hadde arbeidsgiveren på vegne av sine piloter tegnet forsikring
mot tap av flysertifikat. As krav knytter seg til denne forsikringen.
(4) I sitt tilsvar til Øvre Romerike tingrett nedla TUI Fly Nordic påstand om at saken måtte bli å
avvise på grunn av feil verneting. Øvre Romerike tingrett avsa 22. desember 2010 kjennelse
med slik slutning:
”1. Begjæring om avvisning av sak nr. 10-069010TVI-OVRO tas ikke til følge.
2. Behandlingen av saksomkostningskravet utstår til den avgjørelse som avslutter
saken.”
(5) TUI Fly Nordic anket til Eidsivating lagmannsrett, som 4. mars 2011 avsa kjennelse med slik
slutning: 2
”1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”
(6) TUI Fly Nordic har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovtolkningen, og det er i korte trekk
anført:
(7) Lagmannsretten har tolket Luganokonvensjonen 2007 artikkel 19 nr. 2 bokstav a uriktig. Det
må legges større vekt på formålsbetraktningene bak unntaksbestemmelsen. Det er vist til EU-
domstolens avgjørelser C-383/95 Rutten og C-37/00 Weber. A kan ikke sies å ”til vanlig ha
utført sitt arbeid” på Gardermoen. EU-domstolens av gjørelse C-29/10 Koelzsch er ikke
relevant.
(8) TUI Fly Nordic har lagt ned slik påstand:
”1.Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. TUI Fly Nordic AB tilkjennes sakens omkostninger for tingretten, lagmannsretten og
Høyesterett.”
(9) A har tatt til motmæle, og har i det vesentlige anfør t:
(10) Lagmannsretten har lagt en korrekt rettslig og faktisk vurdering av vilkårene i Lugano-
konvensjonen artikkel 19 nr. 2 bokstav a til grunn for sin avgjørelse. Regelens formål er å
beskytte den svakere part, ved hjelp av regler som er gunstigere for denne parts interesser enn
de alminnelige kompetanseregler. Hensynet til arbeidstakeren ivaretas ved å gi ham en valgrett
i forhold til vernetinget. A må selv få bestemme hvor han mener det er gunstigst å anlegge
søksmål.
(11) Videre anfører A at han til vanlig utførte sit t arbeid ved Oslo Lufthavn Gardermoen.
Luganokonvensjonen artikkel 19 nr. 2 bokstav b kommer ikke til anvendelse. EU-domstolens
nylig avsagte dom C-29/10 Koelzsch gir anvisning på en vid fortolkning av den parallelle
lovvalgsbestemmelsen i Romakonvensjonen artikkel 6 nr. 2. Saken er relevant selv om den
direkte dreier seg om lovvalgsspørsmålet i et anset telsesforhold. Subsidiært anføres at
Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 5 om filialverneting også hjemler verneting i Norge.
(12) A har lagt ned slik påstand:
”1. Saken fremmes.
2. A tilkjennes sakskostnader for behandlingen av avvisningsspørsmålet for
lagmannsretten og Høyesterett.”
(13) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at saken gjelder en videre anke, og utvalget kan etter
tvisteloven § 30-6 bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og den generelle rettslige
forståelsen av en skreven rettsregel – her Luganokonvensjonen artikkel 19 – som er lagt til
grunn.
(14) Lagmannsretten begrunner sin anvendelse av Luganokonvensjonen artikkel 19 slik:
”Den relevante bestemmelsen er da Luganokonvensjonens artikkel 19 som lyder slik:
En arbeidsgiver med bosted i en konvensjonsstat kan saksøkes: 3
1. ved domstolene i bostedstaten eller
2. i en annen konvensjonsstat:
a) ved domstolene for det sted hvor arbeidstakeren til vanlig utfører sitt
arbeid, eller ved domstolene for det siste sted han gjorde det, eller
b) dersom arbeidstakeren til vanlig ikke utfører el ler har utført sitt arbeid i
et bestemt land, ved domstolene for det sted hvor virksomheten som
ansatte arbeidstakeren, ligger eller har ligget.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at TUIs ”bosted” ligger i Stockholm,
slik at verneting etter artikkel 19 nr. 1 er Sverige. Selv om TUI har et
norskregistrert utenlandsk foretak på Gardermoen som er registrert i
arbeidstaker-arbeidsgiverregisteret under NAV og har vært medlem av NHO
og – i alle fall for kabinansattes vedkommende – har ført tarifforhandlinger i
Norge, finner lagmannsretten at A må anses ansatt av det svenske
hovedkontoret. Filialbestemmelsen i Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 5 er
ikke anvendelig.
Spørsmålet blir da om Gardermoen, hvor A var stasjo nert, kan anses som det
sted der A til vanlig utførte sitt arbeid, slik at artikkel 19 nr. 2 bokstav a får
anvendelse, og sak kan reises i Norge. Øvre Romerike tingrett er da rett
verneting etter intern rett. Dersom A ikke kan anses for til vanlig å ha utført
sitt arbeid i ett bestemt land, må han reise sak i Sverige hvor TUIs
hovedkontor ligger, jf. artikkel 19 nr. 2 bokstav b.
Luganokonvensjonen 2007 forutsetter at konvensjonsstatene skal tilstrebe en
lik forståelse av og praksis etter konvensjonen. Dette gjaldt også den tidligere
Luganokonvensjonen fra 1988 og Brüsselkonvensjonen forut for den. Begge
har bestemmelser av tilsvarende art som artikkel 19, Brüsselkonvensjonen
først fra 1982. På denne bakgrunn kan avgjørelser f ra ulike land omkring
ulike konvensjoner være av interesse. A har vist til EU-domstolens
avgjørelser C-37/00 Weber og C-383/95 Rutten som gj elder
Brüsselkonvensjonen. I begge saker er det tale om virksomhet i flere land.
Det er lagt vekt på hvor arbeidstaker faktisk oppfyller sine forpliktelser
overfor arbeidsgiver, og hva som er midtpunkt for ervervsutøvelsen.
A har også vist til Ketilbjørn Hertz’ kommentar til Brüsselkonvensjonen
hvor Hertz legger til grunn at en flyver eller et besetningsmedlem har
midtpunkt for ervervsutøvelsen på den flyplassen hv or han i alminnelighet
vender tilbake etter hver tur. Videre har A vist til en dom av 21. mars 2005
fra Tribunal du Travail de Charleroi i Belgia med utgangspunkt i
Brüsselkonvensjonen som gir støtte for at en arbeid staker må kunne velge å
reise sak på stasjoneringsstedet. Stasjoneringsstedet ble her ansett som
midtpunkt for arbeidsaktivitetene for flygende personell. Tilknytningen til
stasjoneringsstedet synes imidlertid å ha vært noe sterkere i den belgiske
dommen enn i vår sak, blant annet fordi arbeidstakeren hadde flere oppgaver
på bakken.
A var stasjonert på Gardermoen. I stevningen er det opplyst at han bare
hadde ID-kort til Gardermoen hvor han sjekket inn og ut, at han på
Gardermoen utførte nødvendig arbeid på bakken, som å skrive ut
flyverplaner, sjekke væropplysninger, ta nødvendige telefoner i forbindelse
med jobben m m, at crewrommet på Gardermoen var det sted han vendte
tilbake til, og at hans dietter ble beregnet med Gardermoen som
utgangspunkt. Arbeidsgiver sørget for transport ved turer som startet fra
andre lufthavner. Selv om dette ikke synes å være gjennomført konsekvent,
finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at A i det alt vesentlige hadde
Gardermoen som innsjekkings- og utsjekkingssted, og dermed som
midtpunkt for sin ervervsvirksomhet. Dette må gjelde selv om han som flyver 4
på utenlandske destinasjoner må ha tilbrakt mesteparten av arbeidstiden
utenfor Norges grenser.
Hensynet bak regelen i artikkel 19 nr. 2 bokstav a må være at en
arbeidstaker, presumptivt den svake part, skal kunne saksøke sin
arbeidsgiver der arbeidstakeren har eller har hatt sin største arbeidsmessige
tilknytning. Dette kan i mange tilfeller være det rimeligste, det enkleste og det
billigste alternativet. Dette er ikke helt treffende i vår sak, hvor
arbeidstakeren har vært ute av jobben siden 2006 og bor fast i Danmark. Det
innebærer neppe større belastning for ham i dag å s aksøke TUI i Sverige, enn
å reise sak i Norge.
Lagmannsretten er uansett, men under tvil, kommet til at den løsningen som
fremgår av Hertz’ kommentar til Brüsselkonvensjonen, og som den belgiske
dommen er basert på, også bør legges til grunn i As tilfelle. Slik artikkel 19 er
utformet, gjelder nr. 2 bokstav a både der arbeidsforholdet består, og der
arbeidsforholdet er avsluttet. Det må da også gjelde i et tilfelle som her, selv
om arbeidsforholdet for lengst er opphørt. As tilkn ytning til Gardermoen var
vesentlig større enn til noen utenlandsk lufthavn, jf. foran. Forhold som at
ansettelsesavtalen reguleres av svensk rett, TUI kunne ha omgjort
stasjoneringen, A gjennomførte de fleste kurs i Sve rige, flyene han fløy ikke
var norskregistrert, og lønn ble utbetalt i svenske kroner, endrer ikke dette.
Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge vekt på den danske
avgjørelsen om avvisning av As saksanlegg (som fors ikringssak), hvor det ble
uttalt som et obiter dictum at sak måtte anlegges ved TUIs verneting, altså i
Sverige, fordi A arbeidet på fly som utførte intern asjonale flyvninger.”
(15) Ankeutvalgets kompetanse er som nevnt begrenset etter tvisteloven § 30-6. Det innebærer at
utvalget ikke kan prøve lagmannsrettens bevisbedømm else, kun den generelle rettslige
forståelsen av Luganokonvensjonen artikkel 19. Høye steretts ankeutvalg er enig i den generelle
lovforståelsen lagmannsretten her har lagt til grunn.
(16) Ankeutvalget legger til at lagmannsrettens generelle lovforståelse har støtte også i EU-
domstolens storkammeravgjørelse av 15. mars 2011 i sak C-29/10 Koelzsch. Avgjørelsen
gjelder tolkingen av Romakonvensjonen artikkel 6 om lovvalg. Men det fremgår klart av
avgjørelsen, særlig avsnittene 8, 9, 33 og 41, at d et er sett hen til jurisdiksjonsreglene i
Brusselkonvensjonen – som på de relevante punkter er parallelle til reglene i Lugano-
konvensjonen. Hensynet til å beskytte arbeidstakeren fremheves i avsnitt 42. Det fremheves i
artikkel 45 at
”the criterion of the country in which the work is habitually carried out must be
given a broad interpretation and be understood as referring to the place in which or
from which the employee actually carries out his working activities and, in absence
of a centre of activities, to the place where he carries out the majority of his
activities.”
(17) Om arbeid innenfor transportsektoren sier EF-domstolen blant annet i avsnittene 48 og 49:
”48. Accordingly, in the light of the nature of work in the international transport
sector, such as that at issue in the main proceedings, the referring court must, as
proposed by the Advocate General in points 93 to 96 of her Opinion, take account of
all the factors which characterise the activity of the employee.
49. It must, in particular, determine in which State is situated the place from which
the employee carries out his transport tasks, receives instructions concerning his
tasks and organises his work, and the place where his work tools are situated. It
must also determine the places where the transport is principally carried out, where 5
the goods are unloaded and the place to which the employee returns after
completion of his tasks.”
(18) Ankeutvalget kan ikke se annet enn at den lovforståelse lagmannsretten har lagt til grunn i
nærværende sak, harmonerer med de bærende rettslige synspunktene i Koeltzsch-avgjørelsen –
som altså er generelle synspunkter på lovvalget, men hvor man også har sett hen til
jurisdiksjonsreglene.
(19) Utvalget er ut fra dette kommet til at anken må forkastes.
(20) A har krevet sakskostnader for Høyesterett, la gmannsretten og tingretten for behandlingen av
avvisningskravet. Kravet på sakskostnader tas til følge. Vedrørende sakskostnadsfastsettelsen
bemerkes: De sakskostnader som nå fastsettes, gjelder spørsmålet om saken skal fremmes for
norsk domstol. Spørsmålet har vært gjenstand for sæ rskilt anke, og kostnadene skal fastsettes
for alle instanser, jf. tvisteloven § 20-8 annet punktum. Spørsmålet om saken skal fremmes
gjelder sakens tvistegjenstand, men det er ingen avgjørelse av tvistegjenstanden. Paragraf 20-8
annet ledd – også annet ledds annet punktum – får derved anvendelse. Det var tilsiktet at denne
bestemmelsen også skulle gjelde ved avgjørelser av om en sak skulle fremmes. Det vises til
NOU 2001 side 936 og Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 450, som fastslo at den tidligere
praksis skulle opprettholdes. Kostnadene settes samlet til 113 280 kroner, hvorav 101 500
kroner utgjør salær inklusive merverdiavgift, og 11 780 kroner utgjør utlegg.
(21) Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Anken forkastes
2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler TUI Fly Nordic AB til
A 113 280 – etthundreogtrettentusentohundreogåtti - kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av kjennelsen.
Ingse Stabel Tore Schei Arnfinn Bårdsen
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift: