HR-2011-2325-A - Rt-2011-1666
(Omdirigert fra «Rt-2011-1666»)
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2011-12-13 |
| Publisert: | HR-2011-02325-A - Rt-2011-1666 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmålet om et helseforetak brøt s aksbehandlingsreglene i lov om etablering og gjennomføring av psykisk hel severn (psykisk helsevernloven) i forbindelse med vedtak om innleggelse av en person til tvungen observasjon, og om dette i tilfelle utgjorde brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5 nr. 1. Videre reiser saken spørsmål om det kan krev es fastsettelsesdom for menneskerettsbrudd i sak mot helseforetaket. |
| Saksgang: | HR-2011-02325-A, (sak nr. 2011/1002), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Thor Gardarsson – til prøve) mot X HF (advokat Åse Britt Olafsen – til prøve) |
| Forfatter: | Noer, Endresen, Matheson, Kallerud, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | helsevernloven § 3-2, helsevernloven § 3-1, helsevernloven § 3, helseforetaksloven § 6, tvisteloven § 9-6, tvisteloven § 15-8, tvisteloven § 1-3, tvisteloven § 30-13, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 13. desember 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-02325-A, (sak nr. 2011/1002), sivil sak, anke over dom,
A (advokat Thor Gardarsson – til prøve)
mot
X HF (advokat Åse Britt Olafsen – til prøve)
S T E M M E G I V N I N G :
(1) Dommer Noer: Saken gjelder spørsmålet om et helseforetak brøt s aksbehandlingsreglene
i lov om etablering og gjennomføring av psykisk hel severn (psykisk helsevernloven) i
forbindelse med vedtak om innleggelse av en person til tvungen observasjon, og om dette
i tilfelle utgjorde brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5
nr. 1. Videre reiser saken spørsmål om det kan krev es fastsettelsesdom for
menneskerettsbrudd i sak mot helseforetaket.
(2) A ble den 20. september 2007 lagt inn til tvungen psykiatrisk observasjon ved Sykehuset
Y i medhold av psykisk helsevernloven § 3-2. Sykehuset hører under X helseforetak
(HF).
(3) Innleggelsen var initiert av As mann og barn, som hadde kontaktet As fastlege og bedt om
at hun fikk hjelp. Fastlegen kjente As problemer fra tidligere. På bakgrunn av
opplysninger fra familien skrev fastlegen til sykehuset den 28. august 2007 og søkte A
”snarest innlagt etter § 3-2 etter lov om psykisk helsevern”.
(4) Den som var ansvarlig overlege ved sykehuset tok kontakt med fastlegen den
5. september og sa at sykehuset ville ta A inn til tvungen observasjon. Overlegen ga
beskjed om at A måtte være undersøkt av lege i løpe t av de siste 10 dager før 2
innleggelsen, jf. forskrift om etablering av tvungent psykisk helsevern mv. av
15. desember 2006 nr. 1424 § 5 andre ledd.
(5) Fastlegen forsøkte, med hjelp fra familien, å f å A til å møte til legeundersøkelse. Da dette
ikke lyktes, tok fastlegen kontakt med politiet, som den 20. september hentet A på hennes
arbeidssted og brakte henne i bil til legekontoret. For å slippe å ta A gjennom
venterommet i følge med politi, og fordi A var høyr østet og sint, gikk fastlegen ut på
parkeringsplassen og snakket med henne der. Fastlegen kom til at A oppfylte vilkårene
for innleggelse, og skrev i innleggelsesbegjæringen at A var ”klart hjelpetrengende da hun
oppfattes å ikke være i stand til å ivareta seg selv, verken på somatisk eller mentalt plan.
Hun har en ukritisk og usammenhengende adferd og er til fare for seg selv og andre”. A
ble så kjørt av politiet til sykehuset.
(6) Partene er enige om at A ble tatt med til undersøkelsen med tvang i lovens forstand, og at
det ikke på forhånd var truffet vedtak om tvungen undersøkelse fra kommunelegens side,
slik det kreves etter psykisk helsevernloven § 3-1 andre ledd.
(7) På sykehuset ble A undersøkt av lege og psykolo g. I journalnotatet fra samtalen med
psykologen går det fram at A ”har med seg en kopi av psykisk helsevernloven § 3, og
spør flere ganger om jeg er lege nr 2 i forhold til kravet om to uavhengige
legeundersøkelser”. Dette førte til at psykologen r ingte fastlegen og fikk en redegjørelse
fra henne om legeundersøkelsen forut for innleggels en.
(8) Psykologen, som også var vedtaksansvarlig ved sykehuset, traff 21. september vedtak om
innleggelse av A til tvungen observasjon etter § 3-2. A klaget til kontrollkommisjonen. I
møte i kommisjonen 25. september besluttet sykehuse t å overføre henne til frivillig
innleggelse, og A trakk klagen. Ektefellen påklaget vedtaket, og klagen ble gitt
oppsettende virkning. Den 28. september fattet sykehuset vedtak om overføring til
tvungent psykisk helsevern med døgnopphold etter § 3-3. A ble utskrevet fra sykehuset
den 1. november 2007.
(9) A tok ut stevning som kom inn til Drammen tingrett 2. juli 2009. Drammen tingrett avsa
dom 22. januar 2010. X HF ble frifunnet, og A pålagt å dekke helseforetakets
sakskostnader. A anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 13. april 2011 avsa dom
med slik slutning:
”1. Anken over tingrettens domsslutning punkt 1 forkastes.
2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.”
(10) A anket til Høyesterett, og ankeutvalget har t illatt anken fremmet.
(11) Under behandlingen i lagmannsretten tok lagmannsretten på eget initiativ opp spørsmålet
om helseforetaket var rett saksøkt. Helseforetaket ønsket imidlertid ikke å gjøre dette
avvisningsgrunnlaget gjeldende, og lagmannsretten tok ikke standpunkt til spørsmålet,
jf. tvisteloven § 9-6 tredje ledd. Under det saksforberedende møtet for Høyesterett ble det
imidlertid presisert at partene også måtte behandle dette spørsmålet.
(12) Den ankende part, A, har i korte trekk anført: 3
(13) X HF er rett saksøkt ved fastsettelsessøksmål om menneskerettsbrudd som gjelder forhold
sykehuset er ansvarlig for. Det følger av lov om he lseforetak § 6 at helseforetaket har
partsevne ved søksmål. Forut for vedtakelsen var de t politisk uenighet om spørsmålet, og
regelen er følgelig gjennomtenkt. Det vises til at både X HF og staten mener at
helseforetaket kan saksøkes i slike tilfelle.
(14) Sykehuset brøt sin undersøkelsesplikt ved innl eggelsen av A, og har dermed opptrådt i
strid med EMK artikkel 5 nr. 1. Sykehuset plikter å påse at vilkårene for innleggelse er
oppfylt, herunder at pasienten forut for innleggelse er undersøkt av uavhengig lege.
Undersøkelsen av A hos fastlegen var ikke frivillig , og avhenting og undersøkelse kunne
da ikke skje uten at kommunelegen på forhånd hadde fattet vedtak om dette. Fastlegen
innhentet ikke kommunelegens samtykke, og hadde derfor ikke hjemmel til å hente A ved
politiets hjelp og undersøke henne mot hennes vilje .
(15) Vilkåret om at det må være truffet vedtak av kommunelegen er en sentral
rettssikkerhetsgaranti. Det innebærer at A ville fått forhåndsvarsel med mulighet for å
uttale seg og klageadgang. Dette er så viktige forutsetninger for en innleggelse at
sykehuset må ha plikt til å påse at reglene er overholdt. Psykisk helsevernloven må tolkes
i lys av EMK, og sykehuset må derfor ha en selvstendig undersøkelsesplikt. Det er
sykehuset som fatter vedtak om tvangsinnleggelse, og dette pålegger sykehuset et
overordnet ansvar.
(16) Når nasjonale regler er brutt i forbindelse med tvangsinnleggelse, foreligger det brudd på
EMK artikkel 5 nr. 1. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har konstatert
krenkelse av bestemmelsen i en rekke saker hvor nasjonale saksbehandlingsregler ikke
var fulgt ved tvangsinnleggelsen.
(17) Heller ikke EMKs krav om at lovverket må fylle visse krav til klarhet, forutberegnelighet
og tilgjengelighet er oppfylt her.
(18) Ankende part har lagt ned slik påstand:
”1. Fremgangsmåten ved frihetsberøvelsen ovenfor A fra 20.09.2007 til 25.09.2007
var i strid med EMK art 5 nr 1, jf lov om psykisk helsevern § 3-2 (1) nr 2.
2. X hf dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett, lagmannsrett og
Høyesterett.”
(19) Ankemotparten, X HF, har i korte trekk anført:
(20) Også X mener at helseforetaket kan saksøkes ve d fastsettelsessøksmål med påstand om
konvensjonsbrudd. Staten har det overordnete ansvar for spesialisthelsetjenesten, som
helseforetaket er en del av. Helseforetaket er statens forlengede arm ut til pasientene og
utøver myndighet i form av tvang. Det vises for øvr ig til anførslene fra staten v/Helse- og
omsorgsdepartementet.
(21) Det bestrides at sykehuset hadde plikt til å kontrollere mer enn det som faktisk ble
kontrollert i denne saken. Spesialisthelsetjenesten kan ikke være ansvarlig for forhold
som ligger utenfor dens ansvarsområde. Verken lovtekst eller forarbeider gir støtte for
dette, og bestemmelsen er heller ikke blitt oppfattet slik i praksis. 4
(22) En feil ved fastlegens fremgangsmåte ved undersøkelsen av pasienten medfører ikke at
innleggelsesvedtaket blir ugyldig. Regelen om at kommunelegen må treffe vedtak der
pasienten ikke samtykker i undersøkelsen, er en reg el som gir fastlegen hjemmel for
avhenting av pasienter som ikke vil møte frivillig, men innebærer ikke noen skranke for
fastlegens kompetanse.
(23) X HF har lagt ned slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. X HF tilkjennes sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og
Høyesterett.”
(24) Staten v/Helse- og omsorgsdepartementet har gitt innlegg til belysning av allmenne
interesser etter tvisteloven § 15-8 første ledd bokstav b, og har i korte trekk anført:
(25) Utgangspunktet etter EMK er at det er statene som skal overholde forpliktelsene etter
konvensjonen og som kan bli holdt ansvarlig for brudd. Andre rettssubjekter kan ikke
holdes folkerettslig ansvarlig for brudd på EMK. Staten kan ikke kontrahere seg bort fra
dette ansvaret ved å opprette egne rettssubjekter som utøver tradisjonelle
myndighetsoppgaver, jf. blant annet dom fra EMD av 28. oktober 1999 i sak Zielinski,
Pradal, Gonzalez mfl. mot Frankrike, avsnitt 60. Staten kan derfor alltid gjøres til motpart
i sak om konvensjonsbrudd. Men dette er ikke til hinder for at andre rettssubjekter kan
holdes internrettslig til ansvar.
(26) Helseforetak er selvstendige rettssubjekter med full autonomi og rett til å opptre som part
for domstolene. Foretakene er eid av staten, og de er satt til å utøve tvangsmakt på vegne
av staten. Dette taler for at helseforetaket kan anses som rett saksøkt i saken. I samme
retning trekker at Høyesterett i enkelte saker syne s å ha lagt til grunn at kommuner kan
foreta handlinger som er i strid med EMK og gjøres til gjenstand for fastsettelsessøksmål
for brudd på konvensjonen, jf. Rt. 2003 side 301 og Rt. 2008 side 290.
(27) Saken kan synes å reise spørsmål om såkalt ”ho risontal anvendelse” av EMK, ved at et
”privat” rettssubjekt gjøres til pliktsubjekt etter EMK. Slik umiddelbar tredjepartsvirkning
vil være en EMK-rettslig nyskapning med uoversiktelige konsekvenser. Men her dreier
det seg om statlig virksomhet som er skilt ut som eget rettssubjekt, og saken aktualiserer
derfor ikke spørsmålet om direkte anvendelse av konvensjonen mellom private.
(28) En eventuell konstatering av brudd på EMK synes verken å få internrettslige
rettskraftvirkninger eller noen folkerettslig reparasjonsforpliktelse for staten som sådan.
Søksmålet synes heller ikke å reise spørsmål om lov bestemmelser er uforenlige med
EMK. Staten kan eventuelt trekkes inn i saken av den private part. Det er derfor ikke
alvorlige innvendinger mot å godta at helseforetaket er rett saksøkt i denne konkrete
saken, selv om rettstekniske hensyn kan tale for å ha en klar regel som ikke er avhengig
av en vurdering av den enkelte sak.
(29) Mitt syn på saken:
(30) Jeg tar først stilling til spørsmålet om hvem som er rett saksøkt i saker hvor det kreves
fastsettelsesdom for brudd på EMK. 5
(31) Utgangspunkt må tas i tvisteloven § 1-3 om søksmålsgjenstand, partstilknytning og
søksmålssituasjon, som lyder slik:
”(1) Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.
(2) Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i
forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en saml et vurdering av kravets
aktualitet og partenes tilknytning til det.”
(32) Det er sikker rett at det kan reises fastsettelsessøksmål med krav om dom for at det
foreligger brudd på en inkorporert menneskerettskonvensjon, jf. Rt. 2003 side 301
avsnitt 39. Men saksøkeren må også i slike saker på vise at han har rettslig interesse i å få
dom for kravet etter § 1-3, jf. Schei mfl. Tvisteloven (2007) side 52. Spørsmålet om
konvensjonsstrid kan ikke avgjøres i sak om gyldigh eten av tvangsvedtak etter tvisteloven
kapittel 36, men retten kan ta stilling til spørsmå let i premissene for avgjørelsen,
jf. Rt. 2004 side 583 avsnitt 27 til 30.
(33) Det er videre lagt til grunn at staten må gjøres til saksøkt ved slike fastsettelsessøksm ål,
jf. Rt. 2008 side 1601 avsnitt 63, Rt. 2009 side 1350 avsnitt 24 og Skoghøy, Tvisteløsning
(2010) side 412. Høyesterett behandlet riktignok i Rt. 2003 side 301 en sak hvor det var
nedlagt påstand om menneskerettsstrid, selv om staten ikke var saksøkt. Men her var
spørsmålet om rett saksøkt ikke problematisert, og jeg finner derfor ikke grunn til å legge
avgjørende vekt på denne saken.
(34) Helseforetaksloven av 15. juni 2006 nr. 93 § 6 fastsetter at helseforetaket er part ved
søksmål om forhold som ligger under helseforetakets ansvarsområde. Spørsmålet er om
dette får som konsekvens at søksmål med påstand om konvensjonsstrid kan reises mot
helseforetaket, eller om staten v/vedkommende departement må gjøres til saksøkt også
her.
(35) Mot en regel om at staten v/vedkommende departement må gjøres til saksøkt, kan det
anføres at helseforetaket utøver offentlig myndighe t og er en integrert del av den statlige
helseforvaltningen. Det kan videre anføres at en re gel om at staten må gjøres til saksøkt
kan skape uklarhet og være upraktisk hvor saksøker har flere krav mot helseforetaket. I
tillegg kan det anføres at det må være opp til saksøker å avgjøre om han vil reise et slikt
søksmål, med de begrensede rettsvirkninger avgjørel sen vil få.
(36) Etter mitt syn er disse innvendingene ikke tilstrekkelig tungtveiende. Jeg legger da for det
første vekt på det som er begrunnelsen for regelen om at staten må gjøres til saksøkt ved
fastsettelsessøksmål om konvensjonsstrid; at det ba re ”er statene som er pliktsubjekter
etter EMK”, jf. Rt. 2009 side 1350 avsnitt 24 og Rt. 2010 side 291 avsnitt 38. Et
helseforetak er ikke pliktsubjekt etter EMK, og ut fra hensynet bak regelen er det ingen
grunn til å gjøre unntak for deres del. Også rettst ekniske hensyn kan tale for at
helseforetakene ikke stilles i noen særstilling sammenlignet med andre saksøkte ved
denne typen søksmål.
(37) Jeg legger videre vekt på at en dom for konvensjonsstrid i sak mot helseforetaket ikke vil
være rettskraftig i forhold til staten. Helseforetaket er, som nevnt, et eget rettssubjekt etter
helseforetaksloven § 6, og en dom mot helseforetaket vil ikke stenge for en ny sak mot
staten om samme rettsforhold. Også dette taler for at staten må gjøres til saksøkt i disse
sakene. 6
(38) Endelig nevner jeg at en dom for konvensjonsstrid kan føre til at det må vurderes om det
er nødvendig å gjøre endringer i lover, forskrifter eller sentrale rundskriv, og at også dette
tilsier at staten må gjøres til saksøkt. Det gjelde r selv om staten i noen tilfelle – når saken
står for Høyesterett – skal varsles når slike spørs mål kommer opp, jf. tvisteloven § 30-13.
(39) Min konklusjon er etter dette at staten v/Helse- og omsorgsdepartementet må saksøkes
dersom saksøker skal ha rettslig interesse i å få d om for at et helseforetak har brutt en
inkorporert menneskerettskonvensjon.
(40) Når saken reises mot feil rettssubjekt, er hovedregelen at saksøkte skal frifinnes. Dette
gjelder imidlertid hvor det etter en vurdering av det konkrete rettsforholdet konkluderes
med at saken er anlagt mot feil saksøkt. I denne sa ken er det derimot snakk om en
generell forutsetning for rettslig interesse som ikke er oppfylt, og som gjør at det ikke kan
avsies dom mot saksøkte. Når saksøker i slike tilfe lle ikke har trukket inn den som kan
saksøkes, må søksmålet avvises, og tingrettens og l agmannsrettens avgjørelser oppheves,
jf. tilsvarende Rt. 2010 side 1361 avsnitt 38 til 40.
(41) Selv om saken avvises finner jeg på bakgrunn av partenes prosessopplegg, og det behov
for rettsavklaring som begrunnet ankeutvalgets samtykke til behandling av saken, grunn
til også å si noe om mitt syn på spørsmålet om hvor vidt sykehuset brøt psykisk
helsevernloven ved innleggelsen av A. Anførselen er at sykehuset skulle ha kontrollert om
det ble begått saksbehandlingsfeil ved fastlegens undersøkelse av A. Videre er spørsmålet
om sykehuset – hvis det var en slik undersøkelsespl ikt – handlet slik at innleggelsen av A
var i strid med EMK artikkel 5 nr. 1.
(42) De relevante delene av EMK artikkel 5 nr. 1 lyder slik:
”Enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Ingen må bli berøvet sin frihet unntatt
i følgende tilfelle og i samsvar med en framgangsmå te foreskrevet ved lov:
…
e. lovlig frihetsberøvelse av personer for å hindr e spredning av smittsomme
sykdommer, av sinnslidende, alkoholister, narkomane eller løsgjengere;
…”
(43) Bestemmelsen stiller krav om at frihetsberøvel ser må skje i samsvar med nasjonal lov.
Brudd på nasjonale regler, både vedrørende vilkåren e for frihetsberøvelsen og
framgangsmåten som skal følges, vil kunne innebære menneskerettsbrudd. Ved brudd på
prosessuelle bestemmelser, synes det å måtte foretas en vurdering av om det foreligger en
alvorlig og åpenbar feil (”gross and obvious irregularity”), jf. EMDs storkammerdom av
9. juli 2009, Mooren mot Tyskland, avsnitt 84. Jeg nevner at A ikke bestrider at de
materielle vilkårene for innleggelse var oppfylt; det er saksbehandlingen i forbindelse
med innleggelsen hun mener er konvensjonsstridig.
(44) Jeg ser da først på spørsmålet om sykehuset fulgte den lovpålagte ”framgangsmåte” ved
innleggelsen av A.
(45) Som tidligere nevnt ønsket ikke A å møte hos f astlegen, og hun ble derfor hentet av
politiet til undersøkelsen. Etter psykisk helsevern loven § 3-1 andre ledd er det et vilkår
for slik tvungen undersøkelse at kommunelegen har f attet vedtak om dette. Det var ikke 7
gjort her. Fastlegen hadde derfor ikke fulgt lovens saksbehandlingsregler ved sin
undersøkelse av A. Sykehuset var imidlertid ikke kj ent med dette.
(46) Sykehusets undersøkelsesplikt ved innleggelse til tvungen observasjon går fram av
psykisk helsevernloven § 3-2. Vedtak om innleggelse skal fattes av den faglig ansvarlige
på institusjonen som må kontrollere at vilkårene for tvungen innleggelse er oppfylt etter
§ 3-2 første ledd. De relevante delene av § 3-2 lyd er slik:
”På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1, foretar den faglig
ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungen observasjon er
oppfylt:
…
2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav Øn skal være uavhengig av den ansvarlige
institusjon, jf. § 3-1.
…
Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen
personlig undersøkelse av pasienten.”
(47) Det er ikke bestridt at sykehuset kontrollerte at det var foretatt legeundersøkelse av A
forut for innleggelsen. A anfører imidlertid at sykehuset også hadde plikt til å kontrollere
om fastlegens undersøkelse var foretatt i henhold t il den fremgangsmåte loven krever når
undersøkelsen ikke er frivillig.
(48) Lovens ordlyd taler for at sykehusets undersøk elsesplikt er begrenset til å kontrollere at
pasienten forut for innleggelsen er undersøkt av en uavhengig lege. I samme retning
trekker at det er presisert i loven og i forskriften til loven at vedtaket om tvungen
observasjon skal fattes på grunnlag av ”foreliggende opplysninger”. Lovens forarbeider
sier ikke noe om spørsmålet.
(49) Vedtak om tvungen observasjon må fattes innen 24 timer, og i løpet av denne tiden skal
pasienten undersøkes av en lege ved institusjonen s amt av den som fatter vedtak om
innleggelse, i tillegg til at vedtaket og grunnlaget for det ”straks” skal ”nedtegnes”,
jf. § 3-2 andre ledd og forskrift om etablering av tvungent psykisk helsevern mv. av
15. desember 2006 nr. 1424 § 5. Sykehuset har derfor begrenset med tid etter at pasienten
ankommer til å kontrollere øvrige omstendigheter i saken, og den primære oppgaven må
være å undersøke om pasientens tilstand er slik at de grunnleggende vilkårene for tvungen
observasjon er oppfylt. Dette tilsier at § 3-2 om den faglig ansvarliges undersøkelsesplikt
ikke bør tolkes utvidende.
(50) Plikten til å innhente samtykke til tvungen legeundersøkelse påhviler primærlegen. Jeg er
enig med helseforetaket i at utgangspunktet må være at spesialisthelsetjenesten ikke har
plikt til å kontrollere om primærhelsetjenesten har opptrådt som den skal innenfor sitt
lovpålagte ansvarsområde. Det er forståelig at A reagerte mot at saksbehandlingsreglene
ikke ble fulgt. Men dette kunne hun ha tatt opp med primærhelsetjenesten, eller anført i
forbindelse med kontrollkommisjonens overprøving av innleggelsen.
(51) Det kan nok tenkes innleggelsessituasjoner hvor det går fram av dokumentene, eller på
andre måter, at primærlegens undersøkelse av pasien ten er mangelfull. I slike situasjoner
må sykehuset i hvert enkelt tilfelle vurdere om feilen bør få betydning for den faglige
vurdering sykehuset skal gjøre, og i tilfelle hvilk e følger dette bør få. Vurderingen vil 8
avhenge av pasientens situasjon og behov, og hva slags feil det er snakk om, jf. Rt. 2004
side 583 avsnitt 27 og 29 om en lignende vurdering hvor feilen skyldtes lang
saksbehandlingstid. I vår sak hadde imidlertid sykehuset ikke grunn til å mistenke at det
var feil ved grunnlaget for den tvungne undersøkels en, og dette gjorde det ubetenkelig å
bygge på legeerklæringen fra fastlegen.
(52) Min konklusjon er etter dette at sykehuset ikke brøt psykisk helsevernloven ved
innleggelsen av A.
(53) Jeg nevner avslutningsvis at jeg ikke kan se at det er grunnlag for anførselen om at
psykisk helsevernloven § 3-2 ikke tilfredsstiller kravet til tilstrekkelig klarhet og
tilgjengelighet etter EMK, slik ankende part har anført.
(54) As anke til Høyesterett har ikke nådd fram, og saken avvises på grunn av at en absolutt
prosessforutsetning ikke er oppfylt. X HF skal derfor i utgangspunktet ha dekket sine
sakskostnader for samtlige instanser, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. I saken
her har ingen av partene prosedert på avvisning. På grunn av dette, og sett hen til
styrkeforholdet mellom partene og at saken gjelder uavklarte og prinsipielle rettsspørsmål
som også X HF har interesse i avklaring av, har jeg kommet til at tungtveiende grunner
gjør det rimelig å ikke tilkjenne sakskostnader for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2
tredje ledd bokstav a og c.
(55) Jeg stemmer for slik
D O M :
1. Tingrettens og lagmannsrettens dommer oppheves, og saken avvises fra
domstolene.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
(56) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(57) Dommer Matheson: Likeså.
(58) Dommer Kallerud: Likeså.
(59) Dommer Matningsdal: Likeså. 9
(60) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Tingrettens og lagmannsrettens dommer oppheves, og saken avvises fra
domstolene.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
Riktig utskrift bekreftes: