HR-2012-1826-A - Rt-2012-1458
(Omdirigert fra «Rt-2012-1458»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2012-09-21 |
| Publisert: | HR-2012-01826-A - Rt-2012-1458 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling for omfattende vinningskriminalitet nærmest utelukkende i form av fullbyrdete og forsøkte grove innbruddstyverier fra privatboliger. |
| Saksgang: | HR-2012-01826-A, (sak nr. 2012/700), straffesak, anke over dom |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Lasse Qvigstad) mot A (advokat John Christian Elden) |
| Forfatter: | Matningsdal, Stabel, Noer |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 257, straffeloven § 317, straffeloven § 62, straffeloven § 60, straffeloven § 51, bringer § 60, straffeloven § 59, straffeprosessloven § 170 |
NORGES HØYESTERETT
Den 21. september 2012 avsa Høyesterett dom i
HR-2012-01826-A, (sak nr. 2012/700), straffesak, anke over dom,
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Lasse Qvigstad)
mot
A (advokat John Christian Elden)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matningsdal: Saken gjelder straffutmåling for omfattende vinningskriminalitet
nærmest utelukkende i form av fullbyrdete og forsøkte grove innbruddstyverier fra
privatboliger.
(2) I straffesak mot A avsa Asker og Bærum tingrett den 28. mars 2011 dom med slik
domsslutning for så vidt gjelder straffekravet:
"I A, født 17 juni 1969, dømmes for overtredelse av 24 tilfelle av straffeloven
§ 257, jf § 258, jf § 60 a; 47 tilfelle av straffeloven § 257, jf § 258; 4 tilfelle av
straffeloven § 257, jf § 258, jf § 60 a, jf § 49, 16 tilfelle av straffeloven § 257, jf
§ 258, jf § 49, to tilfelle av straffeloven § 317 første og fjerde ledd, jf § 60 a og
straffeloven § 317, første ledd, jf straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 6 –
seks – år.
Til fradrag i fengselsstraffen går 453 dager for utholdt varetektsarrest,
jf straffeloven § 60 første ledd."
(3) I domsslutningen II ble han frifunnet for åtte tiltaleposter som dels gjelder tyveri og dels
heleri. Videre er det i domsslutningen III avsagt dom for en rekke erstatningskrav, mens
domsslutningen IV og V omhandler inndragning av diverse beslaglagte gjenstander. 2
(4) Påtalemyndigheten anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt for
det første bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for noen av de forholdene A var
frifunnet for. Videre ble det anket over tingrettens straffutmåling.
(5) Også A anket til Borgarting lagmannsrett. Hans anke gjaldt tingrettens bevisbedømmelse
under skyldspørsmålet for samtlige forhold som tingretten hadde funnet ham skyldig i,
med unntak for noen få forhold som var tilstått. Videre anket han over inndragningen som
knyttet seg til tiltalepostene i bevisanken. Han begjærte dessuten ny behandling av de
sivile kravene som tingretten hadde pådømt.
(6) Lagmannsretten henviste begge ankene til ankeforhandling.
(7) Borgarting lagmannsrett avsa den 9. februar 2012 dom med slik domsslutning for så vidt
gjelder straffekravet:
"2. A, født 17. juni 1969, dømmes for overtredelser av straffeloven § 257 jf. § 258,
straffeloven § 257 jf. § 258 jf. § 49, straffeloven § 317 første og fjerde ledd og
straffeloven § 317 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 62, til en
straff av fengsel i 6 – seks – år og 6 – seks – måneder. Straffen inkluderer de
forhold som er rettskraftig avgjort ved Asker og Bærum tingretts dom
28. mars 2011.
Til fradrag kommer 771 – sjuhundreogsyttien – dager i utholdt varetekt."
(8) Dommen er avsagt under dissens, idet to fagdommere og én meddommer stemte for en
straff på fengsel i seks år.
(9) A ble i domsslutningen punkt 1 frifunnet for ti forhold, mens det i domsslutningen punkt
3 er avsagt dom for en rekke erstatningskrav. Domsslutningen punkt 5 og 6 omhandler
inndragning av diverse gjenstander. Som en konsekvens av frifinnelsen for noen av
tiltalepostene ble A i domsslutningen punkt 4 frifunnet for noen erstatningskrav.
(10) Begge parter har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. As anke gjelder
lagmannsrettens saksbehandling – nærmere bestemt mangelfulle domsgrunner – og
lagmannsrettens straffutmåling. Påtalemyndighetens anke gjelder lagmannsrettens
straffutmåling. Høyesteretts ankeutvalg har utelukkende tillatt påtalemyndighetens anke
fremmet.
(11) Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke må føre fram.
(12) A er nå 43 år gammel. Han er fra Serbia hvor hans ektefelle og barn bor. Etter opphold i
Sverige ankom han Norge i leiebil den 14. oktober 2009. Den aktuelle bilen hadde han
noen uker tidligere leid i Malmø under falsk identitet, B. Fra og med 17. oktober 2009
leide han en mindre leilighet i Oslo sentrum som han beholdt inntil pågripelsen den 21.
januar 2010. Også leieavtalen ble inngått under den samme falske identiteten.
(13) Den første innbruddsperioden, som i saken har vært omtalt som "Drammensdelen", ble
ifølge tiltalen innledet 16. oktober 2009. Den omfatter en rekke forhold som hovedsakelig
er begått i Drammen og Asker, men den omfatter også gjerningssteder i Larvik, Bærum
og Oslo. Ifølge tiltalebeslutningen ble denne innbruddsperioden avsluttet 27. oktober. 3
(14) Den andre innbruddsperioden ble ifølge tiltalebeslutningen innledet 14. november 2009
og avsluttet 16. desember 2009. Også denne perioden omfatter en rekke forhold som
hovedsakelig er begått på Kongsvinger og Lillehammer og i Gjøvik. Men også ved denne
anledningen ble det begått innbruddstyverier fra boliger i Asker og Bærum.
(15) Den tredje innbruddsperioden ble ifølge tiltalebeslutningen innledet 16. januar 2010 og
avsluttet 20. januar 2010, idet han ble pågrepet den 21. januar 2010. I denne perioden
rettet innbruddstyveriene seg mot boliger i Gjøvik og på Hamar, Lillehammer og
Kongsvinger. Før pågripelsen hadde politiet spanet på ham noen dager – blant annet
under innbruddene på Hamar den 20. januar.
(16) A er i alt dømt for i disse tre periodene å ha begått 64 fullbyrdete og 18 forsøkte grove
innbruddstyverier fra bolig, to grove helerier og ett simpelt heleri. Over tre perioder som
samlet utgjør omkring 45 dager har han altså utvist en intens kriminell aktivitet ved at han
i gjennomsnitt har begått nærmere to grove forbrytelser hver dag.
(17) Den kriminaliteten som A er funnet skyldig i, har det vært vanlig å betegne som "mobil
vinningskriminalitet". I Rt. 2011 side 765 avsnitt 20 uttaler førstvoterende at den
kjennetegnes ved at gjerningspersonen(e) "kjem raskt inn i landet, og som forsvinn like
raskt både sjølve og med utbytet. Slike handlingar utgjer eit alvorleg strafferettsleg
problem som det er nødvendig å reagere strengt mot". Strenge reaksjoner i disse sakene er
ikke begrunnet i at gjerningspersonene er utlendinger, men i at når gjerningspersonene
kommer til Norge med den eneste hensikt å begå vinningskriminalitet for deretter å
forsvinne fra landet, medfører dette at oppdagelsesrisikoen reduseres samtidig som det
blir nærmest umulig å få tilbake tyvegods som er ført ut av landet. Etter min mening har
det også betydning at etter at grensene i Europa de siste årene har blitt åpnet opp, har det
fristet en rekke personer fra Øst-Europa til å komme til Norge for å begå
vinningskriminalitet her. Selv om gjerningspersonens nasjonalitet, som nevnt, isolert sett
ikke er noe moment ved straffutmålingen, tilsier likevel allmennpreventive hensyn at det
må reageres strengt mot den form for kriminalitet som denne saken gjelder. I denne
sammenheng nevner jeg at det i Rt. 2012 side 705 avsnitt 20 opplyses at selv om
omfanget av vinningsforbrytelser har sunket i Norge de siste årene, viser statistikken at
mobile vinningskriminelle utfører stadig flere forbrytelser av denne typen. Samtidig er jeg
enig med førstvoterende i den nevnte saken i at det ikke er grunnlag for å skjerpe straffen
ytterligere for denne kriminaliteten. Straffenivået i denne saken må dermed tilpasses
straffenivået i de øvrige tilsvarende sakene som har vært forelagt Høyesterett i 2011 og
2012.
(18) Samtlige fullbyrdete og forsøkte innbruddstyverier gjelder dessuten boliger. Høyesterett
har i flere saker understreket den særlig høye straffverdigheten ved slike
innbruddstyverier. I Rt. 2011 side 1153 avsnitt 11 uttaler førstvoterende at slike tyverier
skaper "stor utrygghet blant folk og har likhetstrekk med integritetskrenkelser". Videre
uttaler førstvoterende i Rt. 2011 side 1210 avsnitt 10 at innbruddstyverier utgjør "en
inntrengning i den private sfære". Selv om innbruddstyverier straffutmålingsmessig ikke
generelt kan likestilles med fysiske integritetskrenkelser som volds- og seksuallovbrudd,
er jeg enig i denne karakteristikken. Jeg kan dermed tiltre utsagnet i Rt. 2011 side 1153
avsnitt 11 om at det er viktig at straffen "reflekterer det samfunnsskadelige i
virksomheten". I denne sammenheng er det dessuten av betydning at ved boliginnbrudd er
det normalt flere personer som rammes. Når denne saken totalt omfatter 82 fullbyrdete og
forsøkte grove innbruddstyverier fra bolig, må det kunne legges til grunn at et tresifret 4
antall personer har blitt utsatt for en forbrytelse som har "likhetstrekk" med en
integritetskrenkelse.
(19) Straffeloven § 51 første ledd fastsetter at "[f]orsøg straffes mildere end den fuldbyrdede
Forbrydelse; …". Selv om denne bestemmelsen innebærer at forsøk skal behandles
mildere enn den fullbyrdete forbrytelsen, må reduksjonen i straffenivå sammenliknet med
en fullbyrdet forbrytelse både avhenge av hvor langt forsøket har kommet og av hvilken
overtredelse det er tale om. Vekten må altså være relativ og ikke konstant. For
boliginnbrudd, som denne saken gjelder, og hvor det strenge straffenivået begrunnes i den
utrygghetsfølelsen slike innbrudd påfører beboerne i den aktuelle boligen, tilsier dette at
reduksjonen som følge av at noen innbruddstyverier ikke ble fullbyrdet må være mindre
enn om det for eksempel hadde vært tale om forsøk på tyveri av en påhengsmotor fra en
fritidsbåt som var plassert ved en brygge.
(20) Det er noe uklart hvor store de samlete økonomiske tapene for de fornærmede er i denne
saken. Under ankeforhandlingen ble det opplyst at det var pådømt erstatningskrav for
3,3 millioner kroner. Det samlete økonomiske tapet er sannsynligvis større, men jeg har
ikke tilstrekkelige holdepunkter for noe nøyaktig anslag over det totale tapet. Det kan
imidlertid legges til grunn at det totalt sett er tale om et tap på flere millioner kroner. I den
sammenheng nevner jeg at aktor har opplyst at politiet ikke har maktet å beslaglegge noe
av tyvegodset fra første innbruddsperiode, men at det er beslaglagt noe gods i den leide
leiligheten ved pågripelsen i januar 2010. I tillegg til det økonomiske tapet kan også den
enkelte fornærmede bli betydelig rammet ved å bli frastjålet gjenstander som det for
vedkommende knytter seg stor affeksjonsverdi til – verdier som er uerstattelige. Som
fremhevet i Rt. 2011 side 1210 avsnitt 10 må dette fanges opp i straffenivået.
(21) Høyesterett har, som jeg allerede har antydet, i 2011 og 2012 prøvd straffutmålingen i
flere saker om "mobil vinningskriminalitet". Rt. 2011 side 1210 er den saken som etter
min mening har størst interesse for vår sak. Den saken omfattet fire rumenske
statsborgere. Om den personen som var dømt for flest forhold, B, uttaler førstvoterende i
avsnitt 13:
"B er funnet skyldig i 18 grove tyverier, hvorav 17 innbruddstyverier i privatboliger,
jf. straffeloven § 257, jf. § 258. Han er videre dømt for tre forsøk på grove tyverier,
hvorav to gjaldt forsøk på innbrudd i privatboliger, jf. straffeloven § 257, jf. § 258,
jf. § 49. I tillegg kommer domfellelsen for grovt heleri, jf. straffeloven § 317 første ledd,
jf. fjerde ledd. Jeg nevner at B er straffedømt i Romania en rekke ganger tidligere, især
for vinningskriminalitet – etter det opplyste senest i 2003 til en straff av fengsel i fire år
og seks måneder. Basert på det jeg har sagt om det alminnelige straffenivået, antar jeg
at straffen for B – etter at det er tatt hensyn til tidligere domfellelser – i utgangspunktet
vil ligge omkring fem års fengsel."
(22) Vår sak atskiller seg særlig fra denne saken ved at den gjelder fire ganger flere fullbyrdete
og forsøkte grove innbruddstyverier. På den annen side er opplysningene om As tidligere
domfellelser i Serbia så sparsomme og usikre at jeg ikke kan legge vekt på dem ved
straffutmålingen. Sakene atskiller seg dessuten ved at dommen ikke inneholder
holdepunkter for at A har begått forbrytelsene sammen med andre. Men straffeloven § 60
a er heller ikke anvendt i Rt. 2011 side 1210.
(23) Dette aktualiserer spørsmålet om hvilken betydning det har for straffutmålingen at
lagmannsretten – i motsetning til tingretten – ikke fant § 60 a anvendelig for noen av
forholdene. Om dette uttaler førstvoterende i Rt. 2008 side 1064 avsnitt 18: 5
"Som lagmannsretten har fremhevet, vil det at opplegget hadde et profesjonelt preg og
den faktiske grad av organisering være av betydning for straffutmålingen også når § 60
a er uanvendelig. Opphevelsen av denne del av domfellelsen må likevel få betydning idet
det må legges til grunn at de særlige omstendigheter som bringer § 60 a til anvendelse,
ikke forelå i saken."
(24) Tilsvarende standpunkt finner man i Rt. 2008 side 1373 avsnitt 16 og Rt. 2011 side 765
avsnitt 23. I den siste avgjørelsen uttaler førstvoterende at "[g]raden av profesjonalitet og
organisering er likevel moment i straffeutmålinga".
(25) Om graden av organisering og profesjonalitet i vår sak uttaler lagmannsrettens flertall:
"Flertallet vil særlig bemerke at selv om ikke retten har funnet tilstrekkelig grunnlag
for å anvende straffeloven § 60 a, er det på det rene at tiltalte har samarbeidet med
andre personer på Balkan om oppbevaring og uttransport av tyvegods han har stjålet.
Tiltalte har lagt for dagen et sterkt forbrytersk forsett. Han har hardnakket nektet
befatning med samtlige forhold han er funnet skyldig i bortsett fra de hvor det ble
funnet DNA-spor fra tiltalte, men heller ikke her synes det å foreligge en helt ut
uforbeholden tilståelse. Tiltaltes modus har et sjeldent profesjonelt preg. Han har
bevisst forsøkt å skjule alle spor blant annet ved å benytte hansker, bruke flere
forskjellige leiebiler på sine tyveritokt, bytte av SIM-kort/mobiltelefoner og bruk av
ulike falske ID-er."
(26) Til nærmere utdyping av det flertallet her fremhever nevner jeg at A unnlot å bruke sin
mobiltelefon under siste tyveriraid til Hamar 20. januar 2010 slik at siste basestasjon før
turen dit og første basestasjon etter turen dekker den leiligheten som han leide i Oslo.
Videre nevner jeg at han både ved leie av bil og ved betaling for øvrig alltid betalte
kontant slik at han heller ikke på denne måten etterlot seg elektroniske spor. Ved leie av
bil benyttet han også en annen falsk identitet – C. Han anskaffet seg også to norske
telefonnumre under falsk identitet – B og D. Han har altså i alle fall anvendt tre
forskjellige falske identiteter.
(27) Det kan videre nevnes at ved pågripelsen ble det i leiligheten i tillegg til brekkjern funnet
væske til testing av gull, forstørrelsesglass samt små tenger som var velegnet til å fjerne
smykkestener fra ringer mv.
(28) Som allerede nevnt inneholder ikke dommen holdepunkter for at andre deltok under
innbruddstyveriene. Jeg finner likevel grunn til å fremheve følgende fra lagmannsrettens
drøftelse av om straffeloven § 60 a kom til anvendelse for den første innbruddsperioden:
"Den omstendighet at A leverte tyvegodset i Drammen for transport med minibussen til
X, fram til pågripelsen av E og F i slutten av oktober 2009, kan peke i retning av at
tyverivirksomheten til A må anses å inngå i virksomheten til en organisert kriminell
gruppe. Det er avdekket at sjåfører i dette transportselskapet fraktet tyvegods i vid
utstrekning fra Norge til Balkan, og flere personer som begikk tyverier her i landet
sendte tyvegods med minibussen til X busstransport. Lagmannsretten har imidlertid
sparsomme opplysninger om i hvilken grad dette var organisert. …"
(29) Jeg går ut fra at det er dette forholdet flertallet sikter til når det uttaler at "det er på det
rene at tiltalte har samarbeidet med andre personer på Balkan". Man står altså ikke
overfor en ensom innbruddstyv, men en person som lagmannsretten har lagt til grunn
hadde hjelpere både i Norge og på Balkan. 6
(30) De forhold som jeg her har fremhevet tilsier at reaksjonen må bli streng. Saken
aktualiserer imidlertid også spørsmålet om straffutmåling når så mange forbrytelser som
vi her står overfor pådømmes i konkurrens. Etter at det i flere år fra flere hold var anført
at "kvantumsrabatten" ved konkurrens var for stor, kom Høyesteretts flertall i Rt. 1997
side 1976 til at den burde reduseres noe i forhold til tidligere praksis. Men samtidig
tilføyde førstvoterende at "domstolene bør være varsomme med å endre straffenivået i
store sprang, men at straffenivået bør tilpasses samfunnsforholdene til enhver tid"
(side 1979).
(31) Etter denne avgjørelsen uttalte riksadvokaten i et brev 2. september 1999 til
Justisdepartementet at han ikke så behov for noen endring av straffeloven § 62 som på det
tidspunktet ved konkurrens forhøyde øvre strafferamme med 50 prosent. Departementet
utarbeidet imidlertid deretter den 20. desember 2001 et høringsnotat hvor det ble reist
spørsmål om endring av § 62. Dette resulterte i at § 62 ble endret ved lov 10. januar 2003
nr. 2 slik at lengstestraffen ved konkurrens som utgangspunkt fordobles i forhold til øvre
strafferamme. Forarbeidene, Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) side 38–39, kan synes å tyde på
at man etter Høyesteretts avgjørelse i 1997 særlig hadde volds- og seksuallovbrudd i
tankene. Men når det i de særlige motivene til § 62, jf. proposisjonen side 43, heter at
"[f]ormålet er å gi et signal om straffskjerpelse, når flere handlinger pådømmes samtidig,
særlig ved vinnings-, volds- og seksuallovbrudd", kan dette utsagnet vanskelig forstås
annerledes enn at man forutsatte at lovendringen også skulle medføre en fortsatt
reduksjon av "rabatten" ved omfattende vinningskriminalitet. Jeg viser videre til at under
justiskomiteens behandling av lovforslaget ble vinningsforbrytelsene også fremhevet av
de partiene som støttet forslaget om endring av § 62, jf. Innst. O. nr. 29 (2002–2003)
side 9–10.
(32) Når man da tar utgangspunkt i det straffenivået som ble lagt til grunn i Rt. 2011
side 1210, men gjør et visst fradrag for de skjerpende omstendighetene i den saken og
som vår sak ikke inneholder, blir det gjennomsnittlige påslaget for de 61 ytterligere
fullbyrdete og forsøkte grove innbruddstyveriene svært beskjedent med lagmannsrettens
straffenivå. Dette vil etter min mening stride mot lovgivers intensjoner med endringen av
§ 62.
(33) A har, som nevnt, tilstått noen av forholdene. Spørsmålet blir etter dette om dette bør føre
til redusert straff, jf. straffeloven § 59 andre ledd. Om dette uttaler lagmannsretten:
"I denne saken får det likevel ingen nevneverdig virkning. Det vises til at erkjennelsen
bare gjelder der det foreligger DNA-bevis og der han ble fulgt av politiet til Hamar
forholdene eller ikke. Tilståelsene gjelder dessuten bare en liten del av saken og har ikke
hatt nevneverdig betydning for iretteføringen av saken."
(34) I denne sammenheng bemerker jeg at når en tilståelse bare omfatter noen av de forhold en
tiltalt blir straffet for, skal en eventuell reduksjon etter § 59 andre ledd utelukkende
"knyttes til den del av straffen som skjønnsmessig kan tilbakeføres til disse forholdene",
jf. Rt. 2005 side 1453 avsnitt 31. Dette standpunktet er gjentatt i Rt. 2009 side 1159
avsnitt 18. Ved vurderingen av hvor stor del av straffen som kan knyttes til de tilståtte
forhold, må man etter min mening ta utgangspunkt i hvor streng straffen hadde blitt for de
ikke tilståtte forholdene om de tilståtte forholdene tenkes borte, jf. Rt. 2010 side 436 hvor
førstvoterende i avsnitt 17 uttaler at de tilståtte forholdene "må ligge i bunnen ved
straffutmålingen" (min utheving). Det er altså det tillegget i straff som de tilståtte 7
forholdene medfører som eventuelt kan reduseres med hjemmel i § 59 andre ledd. Når
man da, som i denne saken, står overfor en særdeles omfattende kriminalitet, og
tilståelsene bare gjelder en mindre del av de pådømte forhold, er det lite rom for noen
nevneverdig reduksjon av den samlete straffen. Jeg er derfor enig med lagmannsretten i
dens konklusjon om betydningen av tilståelsene.
(35) Jeg kan heller ikke se at det bør legges nevneverdig vekt på at varetektsoppholdet nå
nærmer seg 1000 dager. I denne sammenheng viser jeg til at det er tale om en særdeles
omfattende kriminalitet hvor A ifølge lagmannsretten "hardnakket" har nektet for de
fleste forholdene. Politiet måtte dermed gjennomføre en omfattende etterforskning, og
iretteføringen har også blitt tidkrevende. Omtrent tre måneder av tidsforløpet fram til
lagmannsrettens ankebehandling skyldes dessuten at hans forsvarer hadde
dobbeltberammet. Når A da likevel valgte å beholde sin forsvarer med de konsekvenser
det fikk for sakens fremdrift, kan ikke denne forsinkelsen godskrives ham ved
straffutmålingen. I denne sammenheng kan det vises til at ved spørsmålet om fortsatt
varetektsfengsling vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 170 a,
har Høyesteretts kjæremålsutvalg i flere avgjørelser lagt til grunn at det ved
forholdsmessighetsvurderingen er relevant å legge vekt på at et forlenget
varetektsopphold skyldes siktedes forsvarervalg, jf. Rt. 1993 side 224 og fra senere
praksis Rt. 1998 side 346 og Rt. 1999 side 1042.
(36) Jeg er etter dette kommet til at aktors påstand om en straff av fengsel i sju år og seks
måneder må tas til følge. Varetektsfradraget, jf. straffeloven § 60, er 996 dager.
(37) Jeg stemmer for denne
D O M :
I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, gjøres den endring at straffen settes til
fengsel i 7 – sju – år og 6 – seks – måneder. I straffen fragår 996 – nihundreognittiseks –
dager for utholdt varetekt.
(38) Dommer Stabel: Jeg er kommet til at anken ikke fører frem. Jeg er enig med
førstvoterende i at det er grunn til å reagere strengt mot såkalt mobil vinningskriminalitet,
særlig når det gjelder innbrudd i private boliger. Ut fra dette er det åpenbart at As
omfattende og profesjonelt utførte kriminelle virksomhet i Norge tilsier en streng straff,
jf. Rt. 2011 side 1210. Ved utmålingen må det imidlertid også ses hen til dommen i
Rt. 2011 side 765, hvor det på samme måte som i vår sak dreide seg om meget
omfattende og profesjonell tyverivirksomhet, hovedsakelig av påhengsmotorer, og hvor
domfelte tidligere var dømt for lignende forhold. Straffen ble der, etter et
tilståelsesfradrag på seks måneder, satt til fengsel i tre år og åtte måneder.
(39) Som førstvoterende har pekt på, er det særlig det store antall innbrudd som skiller vår sak
fra de tidligere høyesterettsavgjørelser om tilsvarende forhold. Selv om endringen av
straffeloven § 62 også var ment å omfatte vinningsforbrytelser, er det likevel etter mitt
syn ikke gitt at hensynet bak utvidelsen står like sterkt her som ved volds- og
seksuallovbrudd. Ved vinningskriminalitet er det videre, slik jeg ser det, grunn til å vise
en viss forsiktighet med omregning ut fra forbrytelsenes kvantum. Strafferammen for
grove tyverier i konkurrens er etter endringen i straffeloven § 62 fengsel inntil tolv år. 8
Samtidig må det tas høyde for at vi i fremtiden vil kunne se forbrytelser av et betydelig
større omfang enn i vår sak. Uansett vil det aldri være mulig å unngå et visst element av
rabatt ved masseforgåelser, og dermed at den enkelte krenkelse gir mindre utslag i
straffen.
(40) Lagmannsretten har etter mitt syn foretatt en rimelig avveining av hvordan As forhold
skal plasseres ut fra det straffenivået som følger av rettspraksis. Jeg tilføyer at den lange
varetektstiden tilsier et visst – om enn begrenset – fradrag ved straffutmålingen, jf. Rt.
2010 side 1082 avsnitt 32 og 33. Jeg slutter meg videre til lagmannsrettens vurdering når
det gjelder tilståelsesfradraget. Den straffen lagmannsretten etter dette utmålte – fengsel i
seks år og seks måneder – er da tilstrekkelig høy i denne saken. Jeg stemmer for at anken
forkastes.
(41) Dommer Noer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
annenvoterende, dommer Stabel.
(42) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Matningsdal.
(43) Justitiarius Schei: Likeså.
(44) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, gjøres den endring at straffen settes til
fengsel i 7 – sju – år og 6 – seks – måneder. I straffen fragår 996 – nihundreognittiseks –
dager for utholdt varetekt.
Riktig utskrift bekreftes: