HR-2012-331-A - Rt-2012-259
(Omdirigert fra «Rt-2012-259»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2012-02-14 |
| Publisert: | HR-2012-00331-A - Rt-2012-259 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling ved forbrytelse mot straffeloven § 229, der handlingen er begått etter ikrafttredelsen av lov om endring i straffeloven 1902 mv. 25. juni 2010 nr. 46, hvor straffen for blant annet grov vold ble skjerpet. |
| Saksgang: | HR-2012-00331-A, (sak nr. 2011/1927), straffesak, anke over dom |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Geir Fornebo) mot A (advokat Halvard Helle) |
| Forfatter: | Noer, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 229, straffeloven § 43, lovforslaget § 273 |
NORGES HØYESTERETT
Den 14. februar 2012 avsa Høyesterett dom i
HR-2012-00331-A, (sak nr. 2011/1927), straffesak, anke over dom,
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Geir Fornebo)
mot
A (advokat Halvard Helle)
G I V N I N G :
(1) Kst. dommer Arnesen: Saken gjelder straffutmåling ved forbrytelse mot straffeloven
§ 229, der handlingen er begått etter ikrafttredelsen av lov om endring i straffeloven 1902
mv. 25. juni 2010 nr. 46, hvor straffen for blant annet grov vold ble skjerpet.
(2) I straffesak mot A avsa Ofoten tingrett 6. april 2011 dom med slik domsslutning:
”1. A, født 03.06.1991, dømmes for overtredelse av straffeloven § 229, første
straffalternativ til en straff av fengsel i 60 – seksti – dager.
2. A, født 03.06.1991, dømmes til å betale det of fentlige sakens omkostninger
med kr 2.000,-.”
(3) Nordland statsadvokatembeter anket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Anken gjaldt
straffutmålingen. A motanket. Motanken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet
og lovanvendelsen. 2
(4) Ved Hålogaland lagmannsretts beslutning 26. mai 2011 ble påtalemyndighetens anke over
straffutmålingen henvist til ankeforhandling, mens As motanke ble nektet fremmet.
(5) Hålogaland lagmannsrett avsa 3. oktober 2011 dom med slik domsslutning:
”I tingrettens dom, slutningen punkt 1, gjøres den endring at straffen settes til 120 –
etthundreogtjue – dager fengsel.”
(6) Nordland statsadvokatembeter har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder
straffutmålingen, og det er antydet at fengsel i seks måneder vil være en passende straff.
(7) Mitt syn på saken
(8) Grunnlaget for domfellelsen av A for overtredelse av straffeloven § 229 første
straffalternativ er at han søndag 7. november 2010 rundt klokken 0200 i X i Y slo
fornærmede, B, i ansiktet med knyttet hånd, slik at han ble påført et brudd i underkjeven.
(9) Tidligere på kvelden hadde A og fornærmede vært på Z restaurant i Y. De var der ikke
sammen, men kjente hverandre godt fra før. Det hadd e også tidligere vært enkelte
uoverensstemmelser mellom dem. Begge var beruset etter å ha drukket alkohol. A fikk
det for seg at fornærmede og en felles venn brukte narkotika på toalettet på Z, og fortalte
dette til fornærmedes samboer. Fornærmede mente det var usant at han hadde brukt
narkotika, og det oppstod en krangel mellom ham og A. Dørvakten på Z ba dem da forlate
stedet. Tingretten beskriver det videre hendelsesforløpet slik:
”Utenfor Z fortsatte de diskusjonen. De ble enig om å gå opp i X utenfor ˘ for å
’diskutere’ videre, og eventuelt skvære opp.
Utenfor ˘ i X fortsatte diskusjonen, som utartet ti l en heftig krangel.
Det endte med at tiltalte tildelte fornærmede et kraftig knyttneveslag i ansiktet, slaget
traff [ham] midt i ansiktet litt mot høyre underkje ve. Fornærmede blødde litt under
underleppa og det gjorde vondt. Tiltalte løp derett er fra stedet.”
(10) Både tingretten og lagmannsretten har lagt til grunn at slaget ikke kan karakteriseres som
noen nødvergehandling, og at det heller ikke kan le gges til grunn at domfelte ble
provosert eller handlet i berettiget harme.
(11) Fornærmede ble brakt til Y legevakt etter slaget, og henvist til Y sykehus. Her ble det
foretatt nærmere undersøkelser. Fra lagmannsrettens dom hitsettes:
”Røntgenundersøkelse av ansiktet viste et brudd i k jeven. I følge uttalelse fra sykehuset
datert 19. januar 2011 sto bruddet i fin stilling, og det ble ikke funnet indikasjon for
kirurgisk behandling. Fornærmede ble henvist til sin fastlege for videre oppfølging. Den
påfølgende uke måtte han holde seg heime fordi han hadde smerter og ikke klarte å få i
seg skikkelig mat. Ved undersøkelse 12. november 20 10 på Ø, Øre-Nese-Hals Avdeling,
ble det funnet indikasjon for operativ behandling på tross av at fracturen var i god
stilling. Fornærmede ble operert 13. november 2010 med plateosteosyntese
(kjevebruddoperasjon) i høyre underkjeve. Han ble u tskrevet 14. november 2010 og
postoperativt forløp var upåfallende. Dette bygger på framlagt uttalelse fra sykehuset
datert 14. juni 2011. Avslutningsvis uttaler sykehuset at det er vanskelig å si noe
vedrørende eventuelle senskader da pasienten ikke h ar vært til undersøkelse etter
behandlingstidspunktet, men at det ut fra journal forventes liten risiko for senskade.” 3
(12) Etter operasjonen fikk fornærmede en tanninfeksjon og var til konsultasjon hos sin
fastlege for dette 6. desember 2010. Fornærmede ble da sykemeldt for perioden
29. november 2010 til 12. desember 2010, ”på grunn av tanninfeksjon etter operasjonen”.
(13) Tingretten fant at domfelte
”… handlet med forsett med hensyn til slaget og skadefølgen. Tiltaltes slag bedømmes
som målrettet og utført med relativt stor kraft mot fornærmedes ansikt. Tiltalte forutså
skadefølgen som sikker eller overveiende sannsynlig .”
(14) Et slikt slag mot hodet har et stort skadepotensiale. Fornærmede har nå skjev tannstilling
og hodepine. Det fremstår imidlertid som noe usikkert ut fra lagmannsrettens
domsgrunner om alle plagene han har opplevd etter hendelsen kan tilbakeføres til slaget
på en slik måte at A kan holdes strafferettslig ansvarlig for dem. For Høyesterett er det
fremlagt en kjeveortopedisk vurdering foretatt av spesialist i kjeveortopedi Hugo Nygård
Pettersen, datert 6. januar 2012, hvor det fremgår:
”Kunden har stort avvik mellom overkjeven og underkjeven. Avviket er av en slik
karakter at om det skal korrigeres, må dette gjøres i kombinasjon av kjeveortopedisk
behandling samt kirurgisk korreksjon. En slik behandling tar normalt ca. 2 år.
Det er ikke mulig for meg å si om dette bittet er et resultat av den skaden som kunden
var utsatt for. Jeg har ingen informasjon om hvordan bittet hans var før skaden
skjedde. Det er heller ikke mulig å si om kundens bitt er årsak til de plagene han har
med hodepine. Man kan derfor heller ikke si noe om hvordan disse plagene vil kunne
fortone seg om man utfører den ovennevnte behandlin g.”
(15) I Rt. 2007 side 37 tok Høyesterett stilling ti l om lagmannsretten, i en sak satt med
lagrette, kunne legge vekt på skadefølgene ved stra ffutmålingen for overtredelse av § 229
første straffalternativ når lagretten hadde svart n ei på tilleggsspørsmål om tiltalte kunne
ha innsett muligheten av de aktuelle skadefølgene, slik at annet straffalternativ kom til
anvendelse. Høyesterett fant at lagrettens svar måt te legges til grunn ved straffutmålingen,
slik at det ikke var adgang til å ta skadefølgene i betraktning. I avsnitt 13 uttales så:
”Men lagmannsretten kunne etter min mening heller ikke legge vekt på skadene som
rent objektive, uforutseelige følger. Det generelle spørsmålet om betydningen av
uforutseelige skadefølger som straffutmålingsmoment er riktignok lite belyst i teori og
praksis. Andenæs uttaler imidlertid på side 464 i Alminnelig strafferett 5. utgave, blant
annet under henvisning til Rt. 1949 side 471, at det anses som det prinsipielt riktige at
slike skadefølger ikke vektlegges. Jeg er enig i de tte syn, som også vil være best i
overensstemmelse med det prinsippet som er nedfelt i straffeloven § 43.”
(16) Dette viser at også i saker hvor det ikke er spørsmål om en uforsettlig følge kan bringe
forholdet inn under et strengere straffalternativ, må gjerningspersonen kunne ha innsett
muligheten av følgen for at den skal kunne vektlegges ved straffutmålingen. Tingrettens
utsagn om at forsettet omfattet ”skadefølgen” tar k larligvis utelukkende sikte på bruddet i
underkjeven – ikke de senere konsekvensene av bruddet. Når tingretten da ikke går
nærmere inn på om A kunne innse muligheten av de senere konsekvensene, finner jeg det
riktig ikke å legge vekt på dem ved straffutmålingen.
(17) Voldsutøvelsen i den saken som er omtalt foran , er for øvrig beskrevet slik i dommens
avsnitt 9: 4
”Domfelte var på stedet sammen med venner, etter å ha drukket en del på forhånd. Der
var også fornærmede, som tidligere på kvelden hadde vært på fest, og var beruset. Mens
begge oppholdt seg på stedets uteterrasse, utvekslet de noen ord, som førte til at
fornærmede, som sto oppreist langs en stolpe, forsø kte å føyse domfelte vekk ved å slå
en arm ut til siden. Domfelte reagerte ved å ta tak i fornærmede og holde ham fast i
brystet med den ene hånden, samtidig som han forsettlig tildelte ham et kraftig
knyttneveslag i kjeven. Som følge av slaget slo for nærmede hodet hardt mot en stolpe,
og begynte å blø fra munnen. Vakten grep inn og ski lte de to, og fornærmede ble fulgt til
toalettet av en annen gjest. Etter en stund fulgte domfelte etter. Mens fornærmede sto
bøyd over vasken for å vaske bort blodet, ga domfel te ham uten foranledning et nytt
slag mot ansiktet med knyttet hånd og stor kraft. Fornærmede mistet bevisstheten som
følge av slaget og falt i gulvet der han ble liggende i bevisstløs tilstand. Ambulanse ble
tilkalt, og fornærmede ble kjørt til ¯ sykehus der han var innlagt til 21. juni 2005.”
(18) Selv om voldsutøvelsen var mer massiv enn i vå r sak, ble straffen redusert fra fengsel i
syv måneder til fengsel i 120 dager. Forklaringen er nok langt på vei det standpunkt
Høyesterett inntok med hensyn til betydningen ved s traffutmålingen av skadefølger det
ikke var funnet bevist at gjerningspersonen kunne innse muligheten av. Handlingen
skjedde dessuten flere år før endringen av straffel oven § 229 i juni 2010. Etter denne
lovendringen lyder bestemmelsen slik:
”Den som skader nogen anden paa Legeme eller Helbred eller hensetter nogen i
Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstand, elle r som medvirker hertil, straffes for
Legemsbeskadigelse med Fængsel indtil 4 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt nogen
Sygdom eller Arbeidsudygtighed, der varer over 2 Uger, eller uhelbredelig Lyde, Feil
eller Skade er voldt, og indtil 10 Aar saafremt Død en eller betydelig Skade på Legeme
eller Helbred er blevet Følgen.”
(19) Endringen besto i at strafferammene i første o g tredje straffalternativ ble hevet.
Lovendringen trådte i kraft straks. Bakgrunnen for lovendringen var et ønske om å heve
straffenivået for overtredelse av bestemmelsen, jf. Prop. 97 L (2009-2010), side 29. Her
påpekes det at vold i dag anses som et markant samfunnsproblem, og at det er et generelt
inntrykk at utviklingen har gått i retning av stadig råere og mer brutal vold. Det
fremholdes derfor at det som et ledd i kriminalitetsbekjempelsen er en målsetting å
skjerpe straffnivået for blant annet grov vold. I tilknytning til dette heter det:
”Spørsmålet om skjerpet straff for grov vold er sær lig aktuelt for den uprovoserte
volden som er utøvd i det offentlige rom. Den typis ke gatevolden som utspilles i
tilknytning til opphold på utesteder eller i taxikø er, og hvor det ikke eller i svært
beskjeden grad foreligger et hendelsesforløp som fo rklarer råskapen, befinner seg i
kjerneområdet for den voldsutøvelse det ønskes skje rpet straff for.”
(20) I Rt. 2011 side 734 viser førstvoterende til s torkammerdommen i Rt. 2009 side 1412 hvor
det i avsnitt 22 uttales at
”… når straffeloven av 2005 trer i kraft, så plikter domstolene å legge til grunn et
straffenivå slik det er kommet til uttrykk i lovens forarbeider. Straffutmålingen må skje
ut fra dette og under hensyn til de særlige omstendigheter i den enkelte sak.”
(21) Mot denne bakgrunnen uttaler han så i avsnitt 11:
”Dette må etter mitt syn gjelde tilsvarende for lovgivers utvetydige forutsetninger i 2010
i forbindelse med endringene av straffeloven 1902: For straffbare handlinger som er
begått etter at endringsloven trådte i kraft, skal domstolene altså fullt ut bygge på de
forhøyede nivåer som er forutsatt i motivene til lovendringen. …” 5
(22) I Prop. 97 L (2009-2010) heter det på side 37, i tilknytning til straffeloven § 229 første
straffalternativ:
”Departementet mener straffnivået for overtredelse av § 229 første straffalternativ er
for lavt. Det foreslås derfor å heve den øvre straf ferammen til fengsel inntil 4 år. I
tillegg ønskes det en skjerping av normalstraffeniv ået innenfor strafferammen … For
legemsbeskadigelser som i dag ligger i det nedre sjiktet av § 229 første straffalternativ
bør straffen i utgangspunktet være fengsel i 60 dag er, men straffen for
legemsbeskadigelser som ligger i grenseområdet mot annet straffalternativ, bør i
utgangspunktet straffes med fengsel i 6 måneder.”
(23) Flertallet i Stortingets justiskomitØ sluttetseg ”fullt ut” til disse uttalelsene, jf. Innst. 314
L (2009-2010) side 8. Mindretallet ønsket å heve st rafferammene ytterligere.
(24) Det fremgår av forarbeidene til endringen av straffeloven § 229 at et formål med
endringene var å etablere det samme straffenivået ved overtredelser av straffeloven av
1902 som det som søkes etablert ved straffeloven 20 05, jf. Prop. 97 L (2009-2010) side 7.
Dette medfører at også uttalelser om straffenivå i forarbeidene til straffeloven 2005 er av
betydning ved straffutmålingen for forbrytelser mot straffeloven § 229.
(25) I forarbeidene til straffeloven 2005, Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) side 182 til 183, uttales
følgende:
”Straffen for [de] mer ordinære overtredelsene av straffeloven 1902 § 229 første
straffalternativ, som for eksempel uprovosert knyttneveslag mot fornærmedes ansikt,
ligger i dag i området fengsel i 90 til 120 dager […]. For tilsvarende voldshandlinger
som skal pådømmes etter lovforslaget § 273, bør str affen i utgangspunktet ikke ligge
under 5 måneder ubetinget fengsel.”
(26) For forbrytelse mot straffeloven § 229 første straffalternativ, og hvor gjerningstidspunktet
er etter juni 2010, har Høyesterett hittil prøvd st raffutmålingen i Øn sak – Rt. 2011 side
1412. Saken gjaldt en rekke forhold, og i avsnitt 37 er overtredelsen av straffeloven § 229
første straffalternativ beskrevet slik:
”Legemsbeskadigelsen besto i at A slo en mann - som tilfeldigvis var på samme spisested
som ham - med minst to kraftige slag i ansiktet med knyttet hånd. Den fornærmede fikk
et kutt over det ene øyenbrynet som ble sydd med fi re sting, og som har gitt fornærmede
et varig arr.”
(27) Gjerningspersonen var tidligere dømt for straf fbar handling av samme art, jf. straffeloven
§ 61, og førstvoterende fant at fengsel i seks måne der var en passe straff for dette
forholdet isolert sett.
(28) Etter lagmannsrettens oppfatning ligger handlingen i vår sak
”… ikke i nedre sjikt for anvendelse av straffeloven § 229 første straffalternativ. Slik
lagmannsretten ser det, grenser handlingen opp mot straffeloven § 229 andre
straffalternativ. De almenpreventive hensyn gjør se g gjeldende med stor styrke.”
(29) Det følger av hva jeg har uttalt om hva A kan belastes strafferettslig at jeg ikke deler
lagmannsrettens standpunkt om at handlingen grenser opp mot annet straffalternativ. 6
(30) Dette bringer meg over til straffutmålingen i vår sak. A var ustraffet på
gjerningstidspunktet. Han var også forholdsvis ung – 19 år og fem måneder – men likevel
ikke yngre enn at han må ta det fulle og hele ansvar for sine handlinger, jf. Rt. 2004 side
1016 avsnitt 11, Rt. 2010 side 1324 avsnitt 19, og uttalelsene i Prop. 97 L (2009-2010)
side 37.
(31) Etter mitt syn står vi ikke i vår sak overfor den type vold som ligger helt i kjerneområdet
for det straffeskjerpelsen skal ramme, jf. Prop. 97 L (2009-2010) side 29. I vår sak kjente
gjerningsmann og fornærmede hverandre godt fra før, det hadde tidligere vært enkelte
uoverensstemmelser mellom dem, og det ene slaget som falt satte punktum for en
uoverensstemmelse som hadde eskalert over en viss tid den aktuelle kvelden. Samtidig er
det på det rene at dette ene slaget hadde betydelig skadepotensiale, og voldsutøvelsen fant
sted på offentlig sted.
(32) På bakgrunn av dette og de klare uttalelsene om straffskjerping i forarbeidene til
lovendringen i 2010, er jeg kommet til at den straff lagmannsretten har utmålt er noe for
mild, og at straffen passende kan settes til fengsel i fem måneder.
(33) Det er opplyst at A nå har store psykiske problemer. Dette kan imidlertid ikke begrunne at
straffen gjøres helt eller delvis betinget, idet de t følger av fast praksis, jf. blant annet Rt.
1996 side 10, at betydningen av domfeltes psykiske tilstand må vurderes av
kriminalomsorgen i forbindelse med spørsmålet om so ning av straffen.
(34) Jeg stemmer for denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffe n settes til fengsel i 5 – fem –
måneder.
(35) Dommer Noer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(36) Dommer Indreberg : Likeså.
(37) Dommer Bårdsen: Likeså.
(38) Dommer Matningsdal: Likeså. 7
(39) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffe n settes til fengsel i 5 – fem –
måneder.
Riktig utskrift bekreftes: