HR-2013-2333-A - Rt-2013-1442
(Omdirigert fra «Rt-2013-1442»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2013-11-06 |
| Publisert: | HR-2013-02333-A - Rt-2013-1442 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder anke over dom som frifant en lege for brudd på straffeloven § 132 første ledd om bevisforspillelse. |
| Saksgang: | HR-2013-02333-A, (sak nr. 2013/877), straffesak, anke over dom |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Torstein Hevnskjel) mot A (advokat Pål M. Andreassen) |
| Forfatter: | Matheson, Indreberg |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 132, straffeprosessloven § 268, helsepersonelloven § 21, straffeloven § 162 |
NORGES HØYESTERETT
Den 6. november 2013 avsa Høyesterett dom i
HR-2013-02333-A, (sak nr. 2013/877), straffesak, anke over dom,
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Torstein Hevnskjel)
mot
A (advokat Pål M. Andreassen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Bergsjø: Saken gjelder anke over dom som frifant en lege for brudd på
straffeloven § 132 første ledd om bevisforspillelse.
(2) Politimesteren i Troms utferdiget 16. mai 2012 forelegg mot A for overtredelse av
straffeloven § 132 første ledd. I grunnlaget heter det:
"Lørdag 7. januar 2012 ca. kl. 11.00 i X, ble politiet anmodet om å komme til
Universitetssykehuset for Y i X, for å ta hånd om en pose som formentlig inneholdt
narkotika og som var funnet på Medisinsk intensiv avdeling. Etter at politibetjent B
forklarte at politiet ønsket å gjøre undersøkelser av nevnte pose med tanke på DNA, tok
han tak i posen og gned den mellom hendene og spurte B om det var dette politiet mente
med DNA på posen."
(3) A vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt til Nord-Troms tingrett for pådømmelse, jf.
straffeprosessloven § 268. Tingretten avsa frifinnende dom 2. november 2012. I dommen
la tingretten til grunn at A uhindret av sin taushetsplikt kunne ha overlevert posen til
politiet, og at han dermed ikke handlet rettmessig ved å forholde seg som nevnt i
forelegget. Han ble likevel frifunnet fordi han etter tingrettens syn ikke hadde handlet
med den nødvendige hensikt. 2
(4) Påtalemyndigheten anket over lovanvendelsen og bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet. Hålogaland lagmannsrett frifant A i dom 17. april 2013 med samme
begrunnelse som tingretten.
(5) I anke til Høyesterett har påtalemyndigheten gjort gjeldende at lagmannsretten har begått
feil i lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Saken står i samme stilling som for de
tidligere instanser.
(6) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(7) A var 7. januar 2012 i arbeid som overlege ved Universitetssykehuset Y, medisinsk
intensivavdeling. I løpet av vakten ble det bragt inn en bevisstløs pasient til avdelingen.
På pasienten fant de ansatte en pose, som de antok inneholdt narkotika. En av
sykepleierne varslet politiet om funnet og tok hånd om posen i påvente av at politiet
skulle hente den. Han oppbevarte først posen i lommen på arbeidsantrekket, deretter i et
skap.
(8) Senere samme dag kom politibetjent B og en politihøyskolestudent til sykehuset for å
hente posen. Der møtte de A, som på forhånd via intranettet hadde satt seg inn i de
retningslinjene som gjaldt ved funn av narkotika på pasient. A fulgte
polititjenestemennene dit posen var oppbevart. Om det videre hendelsesforløpet uttaler
lagmannsretten:
"På vei fra intensivavdelingen spurte politibetjent B tiltalte om han visste hvor posen
stammet fra. Tiltalte forklarte at han ikke kunne snakke om det på grunn av sin
taushetsplikt. B bemerket da at politiet kunne undersøke posen med sikte på DNA, og at
de på den måten kunne finne frem til identiteten til vedkommende. B stilte også
spørsmål om helsepersonells rapporteringsplikt. Ifølge Bs forklaring for lagmannsretten
var spørsmålet ment som et generelt spørsmål. Lagmannsretten legger til grunn at
tiltalte oppfattet spørsmålet knyttet til det konkrete funnet, og at tiltalte derfor følte seg
satt under press for å oppgi pasientens identitet.
Da de kom til medisinsk intensivavdeling, gikk tiltalte først. De møtte intensivsykepleier
C, som da hadde posen i lommen. C leverte posen til tiltalte, som tok posen og gned den
mellom hendene før han leverte den til politibetjent B. Ved overleveringen sa tiltalte noe
til politibetjent B, uklart hva, og viste B sitt navneskilt. B noterte tiltaltes navn, og
anmeldte senere tiltalte for å ha forspilt bevis."
(9) Laboratorieundersøkelse etterpå viste at posen inneholdt 4,35 gram stoffblanding med
innhold av metamfetamin.
(10) Spørsmålet er om As handlemåte gir grunnlag for domfellelse etter straffeloven § 132.
Bestemmelsens første ledd lyder:
"Med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 2 Aar straffes den, som, i Hensigt at
modarbeide en offentlig Undersøgelse, der er eller maatte blive anstillet angaaende
nogen strafbar Handling, bevirker eller medvirker til, at Gjenstande af Betydning for
Undersøgelsen tilintetgjøres, bringes tilside eller forvanskes, eller at Gjerningens Spor
paa anden Maade udslettes."
(11) Lagmannsretten har tatt følgende utgangspunkt for sin videre drøftelse, som jeg kan slutte
meg til: 3
"Med dette som bakgrunn er det utvilsomt at tiltalte objektivt sett har overtrådt
straffeloven § 132 første ledd. Han forspilte bevis av betydning for framtidig
etterforskning ved at han gned posen mellom hendene. Med det gjorde han det i alle fall
vanskelig for politiet å bruke DNA avsatt på posen til å etterforske mulig straffbart
forhold knyttet til posens innhold. Handlingen var forsettlig."
(12) Tiltalte har anført at handlemåten hans var hjemlet i den taushetsplikt som gjelder for
helsepersonell, jf. helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 § 21. Dernest hevder han at han
uansett opptrådte rettmessig ut fra den alminnelige rettsstridsreservasjonen. Endelig
mener han at han i alle tilfelle må frifinnes fordi han ikke handlet med den nødvendige
hensikt.
(13) Jeg ser først på rekkevidden av taushetsplikten. Utgangspunktet må – som også
lagmannsretten har lagt til grunn – være at bevisforspillelse med lovlig formål ikke
rammes av straffeloven § 132. Her viser jeg til Bratholm/Matningsdal, Straffeloven
kommentarutgave, 1995, side 171. Dersom tiltaltes handling var påkrevd for å ivareta
taushetsplikten, kan han således ikke domfelles.
(14) I helsepersonelloven § 21 heter det:
"Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om
folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i
egenskap av å være helsepersonell."
(15) Formålet bak bestemmelsen er uttrykt slik i Ot.prp. nr. 13 (1998–1999) side 227:
"Formålet med taushetspliktbestemmelsene er å verne pasientens integritet og sikre
befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell. Taushetspliktbestemmelsene skal
hindre at pasienter unnlater å oppsøke helsetjenesten ved behov for helsehjelp.
Pasienten skal føle seg trygg på at de opplysninger som gis i forbindelse med
helsehjelpen ikke nyttes i andre sammenhenger."
(16) Det er på det rene at legers taushetsplikt omfatter opplysning om at en bestemt person er
eller har vært pasient, jf. Rt. 2010 side 1638 avsnitt 44 med videre henvisninger. Plikten
gjelder bare opplysninger som legene får ”i egenskap av å være helsepersonell”, men ut
over dette har det ingen betydning hvordan de blir kjent med den aktuelle informasjonen.
Jeg viser til avsnitt 51 i dommen.
(17) Justisdepartementets lovavdeling vurderte i en uttalelse 9. august 1982 spørsmålet om en
lege og en ambulansesjåfør hadde rett til å forklare seg om hvem som satt bak rattet etter
en utforkjøring med bil. I uttalelsen heter det:
"Under noen tvil er Lovavdelingen enig med Sosialdepartementet i at taushetsplikten
omfatter slike opplysninger. Vi legger her særlig vekt på formålet med taushetsplikten;
at ingen skal unnlate å søke nødvendig legehjelp av frykt for hva legen dermed får vite.
Om pasienten selv oppsøker legen eller denne blir tilkalt på annen måte, er ikke
avgjørende. En førlig passasjer skal f. eks. ikke behøve å velge mellom å hente lege og
dermed et vitne mot føreren og ta sjanser med liv og helse."
(18) Jeg kan slutte meg til dette.
(19) Taushetsplikten omfatter også opplysninger om straffbare forhold knyttet til en pasient.
Om dette uttaler departementet i Ot.prp. nr. 13 (1998–1999) side 83: 4
"Taushetsplikten begrunnes også med at pasienten skal få behandling. Dersom legen
eller annet helsepersonell ikke hadde taushetsplikt, kunne pasienten unnlate å oppsøke
hjelp av frykt for informasjonsflyt. Særlig aktuelt vil dette kunne være dersom
pasienten har vært involvert i straffbare handlinger eller søker å unndra seg kontroll
fra andre offentlige myndigheter. Et formål er nettopp at mennesker med behov for
helsehjelp til seg selv, barn eller ev andre pårørende, skal oppsøke helsevesenet
uavhengig av atferd eller livssituasjonen for øvrig. … Tilsvarende vil pasienter som har
oppsøkt lege kunne holde tilbake opplysninger av frykt for at legen bringer disse videre.
Dette kunne medføre at legen fikk et utilstrekkelig beslutningsgrunnlag, som igjen ville
kunne få uheldige følger for helsehjelpens innhold."
(20) Jeg viser også til Rt. 2010 side 1638 avsnitt 35, der førstvoterende gir sin tilslutning til
denne forarbeidsuttalelsen.
(21) Helsepersonell kan i visse situasjoner ha bistandsplikt overfor politiet. For at en slik plikt
skal slå gjennom overfor taushetsplikten, må den ha hjemmel i lov. Helsepersonelloven
§ 12 om prøvetaking mv. etter anmodning fra politiet gir slik hjemmel, men har blitt
tolket strengt i Rt. 2005 side 1329. Jeg ser dette som et uttrykk for den sterke posisjon
taushetsplikten har til beskyttelse av pasienters integritet.
(22) Helsepersonelloven § 21 innebærer ikke bare et pålegg om å bevare taushet.
Helsepersonell pålegges også en aktivitetsplikt, jf. formuleringen ”skal hindre”. I Ot.prp.
nr. 13 (1998–1999) side 227 uttrykkes dette slik:
"Taushetsplikten er ikke bare en passiv plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å
hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Forsvarlig
håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den
lovbestemte taushetsplikten."
(23) Også i NOU 1976: 1 side 73 om taushetsbestemmelsen i den nå opphevede legeloven
fremheves at leger har en plikt til ӌ vise en viss aktivitet for at opplysninger ikke skal
komme ut”.
(24) På bakgrunn av disse generelle utgangspunktene ser jeg på de konkrete omstendighetene i
foreliggende sak. Funn av narkotika på en pasient utgjør et dilemma for helsepersonell.
Også for disse er oppbevaring av narkotika straffbart etter straffeloven § 162, slik at de
ikke kan beholde stoffet. Samtidig må de ivareta sin taushetsplikt. Problemstillingen er
berørt i rundskriv IK-25/91 fra Statens helsetilsyn, utgitt i oktober 1991. Her heter det
blant annet:
"Hovedregelen er derfor at legen og dennes medhjelpere har taushetsplikt overfor
politiet, også i forbindelse med narkotikasaker. Taushetsplikten vil omfatte alle
opplysninger legen får om pasienters misbruk, herunder faktiske funn av narkotika.
Taushetsplikten vil derfor som hovedregel være til hinder for at legen eller dennes
medhjelpere gir opplysninger til politiet om narkotika som blir funnet i pasienters
besittelse."
(25) Dette synet er lagt til grunn også i rundskriv 2012/007, som ble utarbeidet i fellesskap av
Helsedirektoratet og Politidirektoratet. På side 9 i rundskrivet er det også tatt opp et annet
forhold som aktor har vist til. Det er uttalt:
"Det kan imidlertid tenkes at meddelelse til politiet vil være nødvendig for å avverge
alvorlig skade, enten på pasienten selv eller andre pasienter. Vilkårene vil kunne være 5
til stede i en akutt situasjon, hvor meddelelse av opplysninger til politiet fremstår som
eneste utvei for å redde noens liv eller hindre alvorlig helseskade. Ved kunnskap om at
pasienten er i besittelse av ’urent stoff’ hvor skadepotensialet er stort, er det grunn til å
tro at helsepersonellet rettmessig vil kunne melde fra."
(26) Det er ingen holdepunkter for at dette er en aktuell problemstilling i vår sak, og jeg går
derfor ikke nærmere inn på den.
(27) Spørsmålet blir etter dette om A etter helsepersonelloven § 21 hadde plikt til aktivt å
fjerne DNA på posen før overleveringen til politiet. Lagmannsretten har besvart dette
benektende etter en generell drøftelse av hvor langt helsepersonell plikter å gå for å fjerne
spor. I begrunnelsen har lagmannsretten sitert følgende fra tingrettens dom:
"For det første kan det være vanskelig å vurdere hvilke spor funnet kan inneholde, og
hvordan dette skal fjernes. Spor på et [våpen] som blir funnet på en pasient, kan f.eks.
være fingeravtrykk, DNA, kruttslam, ballistiske egenskaper, serienummer e.l. Det vil
være helt urimelig å kreve at sykehuset f.eks. skal besørge filt vekk et serienummer før
våpenet overleveres til politiet. For det annet mener retten at å strekke taushetsplikten
så langt, vil være å gå lenger enn begrunnelsen for taushetsplikt krever. Alle vet at det
er forbudt å oppbevare narkotika. Det er vanskelig å tenke seg at noen vil unnlate å
søke helsehjelp, fordi de har narkotika på seg. Denne vil de i så fall kunne kvitte seg
med på forhånd. Det kan heller ikke være slik at sykehus o.l. nærmest skal være et
fristed, hvor man nærmest risikofritt kan oppbevare narkotika eller andre ulovlige
stoffer eller gjenstander. For det tredje, og endelig, mener retten at ikke synlige spor på
et funn, som kan lede til identifikasjon av en person, ikke kan betraktes som kjennskap
til opplysninger om personlige forhold som de har fått vite om som helsepersonell."
(28) Uten å gå inn i de enkelte forhold som er trukket frem, vil jeg bemerke at det her er
synspunkter som ikke harmonerer godt med den rekkevidde taushetsplikten har. Hvor
langt plikten går til aktivt å hindre at noen får kjennskap til taushetsbelagt informasjon,
må avgjøres ut fra et konkret rimelighetsskjønn blant annet hensett til de praktiske
muligheter A hadde til å verne om pasientens anonymitet. Et slikt skjønn er beskrevet på
denne måten i Rasmussen, Kommunikasjonsrett og taushetsplikt i helsevesenet, 1997,
side 15:
"Vurderingen av rekkevidden av plikten til å foreta aktive handlinger for å hindre at
opplysninger kommer i urette hender, må ha verdirelaterte og skjønnsmessige
elementer. Disse er i utgangspunktet konkrete, men bygger i siste instans på en type
rolleforventning. Mener vi at vedkommende hadde faktisk og rettslig foranledning til å
handle?
Med den faktiske foranledning sikter jeg til den forventede naturlige årvåkenhet i
situasjonen. Også generelle sensitivitetsbetraktninger og datasubjektets antatte
individuelle diskresjonsbehov vil spille inn. Dette må avveies mot hvilken faktisk,
teknisk og økonomisk mulighet der er til å sikre at data ikke kommer i urette hender, og
hvilke funksjoner taushetspliktsubjektets stilling er tillagt."
(29) Det avgjørende blir om det for A var praktisk håndterlig å ta aktive skritt for å beskytte
pasientens identitet, og om det var rimelig å kreve det av ham i den konkrete situasjonen.
I vurderingen har det for det første betydning at rundskriv IK-25/91 var inntatt på
sykehusets intranett, og at tiltalte satte seg inn i dette før politiet kom for å hente posen.
På intranettet leste han også følgende interne retningslinjer om funn av narkotiske stoffer
på pasient: 6
"Vakt- og sikkerhetsseksjonen kan yte bistand med når avdelingene oppdager at
pasienter har med seg narkotiske stoff ved innleggelser. Vekter vil kunne være den som
overbringer beslaglagt stoff fra komatøse eller bevissthetsforstyrrende pasienter til
politi. Dette for at avdelingen som foretar beslag skal kunne anonymisere beslaget også
overfor vekter. Vekter foretar overlevering til politi."
(30) Tiltalte var altså klar over at han hadde taushetsplikt og visste at narkotika etter
retningslinjene skulle overleveres anonymisert. Sykehuset hadde ikke sørget for en
fullgod anonymisering før politiet kom for å hente posen, og politibetjenten stilte
spørsmål om å få opplyst pasientens identitet og om helsepersonells rapporteringsplikt.
Betjenten hadde dessuten gitt uttrykk for at DNA ville bli undersøkt. Identiteten til
pasienten kunne enkelt beskyttes gjennom å gni posen mellom hendene før overlevering. I
denne konkrete situasjonen var det rimelig å kreve at A nettopp gjorde det. Jeg ser det
altså slik at han handlet innenfor taushetsplikten da han forholdt seg som beskrevet i
forelegget.
(31) Fjerningen av DNA fra posen hadde etter dette et lovlig formål og rammes ikke av
straffeloven § 132 første ledd. Tiltalte må på denne bakgrunn frifinnes, og det er ikke
nødvendig for meg å gå inn på de andre grunnlagene som er anført for frifinnelse. Anken
blir å forkaste.
(32) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(33) Dommer Matheson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(34) Dommar Utgård: Det same.
(35) Dommer Indreberg: Likeså.
(36) Justitiarius Schei: Likeså.
(37) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: