HR-2014-1079-A - Rt-2014-538
(Omdirigert fra «Rt-2014-538»)
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2014-05-23 |
| Publisert: | HR-2014-01079-A - Rt-2014-538 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over overskjønn. Spørsmålet var om Veglova (1963) § 30 innebar et forbud mot parkering innenfor byggegrensen langs offentlig vei, og om ekspropriasjon av parkeringsplass innenfor grensen gav rett til erstatning. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2014-01079-A (sak nr. 2013/2278), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Oppegårdveien 2 AS (advokat Svein Andersen – til prøve) mot Akershus fylkeskommune (advokat Jarle W. Holstrøm – til prøve) |
| Forfatter: | Noer, Kallerud, Endresen, Kst dommer Kaasen, Dissens: Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Veglova (1963) §29, §30, §61, Plan- og bygningsloven §30-4, Skjønnsprosessloven § 54 |
(1) Dommer Noer: Saken gjelder anke over overskjønn. Spørsmålet er om veglova § 30
innebærer et forbud mot parkering innenfor byggegrensen langs offentlig vei, og om
ekspropriasjon av parkeringsplass innenfor grensen gir rett til erstatning.
(2) Eiendommen gnr. 133 bnr. 139 i Ski kommune var eid av Eva Fjeld Hoftvedt, Rune Fjeld
og Grete Gangnes Fjeld. Eiendommen ligger på hjørnet av Nordbyveien og
Oppegårdveien. Det er én bygning på tomten, med forretning i første etasje og bolig i
andre etasje. Mellom forretningen og Nordbyveien er det en asfaltert plass som blant
annet brukes som parkeringsplass for forretningens kunder.
(3) Ski kommunestyre vedtok 18. juni 2008 reguleringsplan med formål å bedre
fremkommeligheten og trafikksikkerheten på den aktuelle strekningen, blant annet ved
etablering av sykkelfelt og fortau. Gjennomføringen av planen innebar at eiendommen
måtte avstå en stripe areal mot Nordbyveien, blant annet deler av parkeringsplassen. Det
ble 11. juli 2012 fattet vedtak om ekspropriasjon av 53 m² av tomten.
(4) Statens Vegvesen anla skjønn for Follo tingrett til fastsettelse av
ekspropriasjonserstatningen ved skjønnsbegjæringer av 10. april 2012 og 16. juli 2012.
(5) Follo tingrett avsa 23. oktober 2012 skjønn med slik slutning:
"1. De saksøkte ytes slik erstatning som angitt ovenfor.
2. Statens Vegvesen Region Øst betaler i saksomkostninger til Aasta Alsaker,
Ilse Gerecke, Veronica Rønning, Fredrik Skarnæs Hansen, Siv Elin Groven,
Terje Edseth, Elisabeth Markan, Bjørn Hrobjartsson, Eva Fjeld Hoftvedt,
Rune Fjeld, Grete Gangnes Fjeld, Anne-Karine B. Hågensen,
Georg Hågensen, Marit Helen Solvang, Karl Henrik Solvang og Frank W. Aas
v/advokat Svein Andersen kr. 207 725 –
tohundreogsjutusensjuhundreogtjuefem –. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker
fra forkynnelse.
3. Hilde Karine S. Johansen og Frode G. Johansen tilkjennes ikke
saksomkostninger."
(6) Tingretten kom til at ekspropriasjonen førte til at en parkeringsplass på eiendommen gikk
tapt. Ut fra en differansebetraktning satte tingretten den samlede erstatningen for tap av
areal og parkeringsplass til 125 000 kroner, tilsvarende 2 358 kroner per kvadratmeter.
(7) Statens Vegvesen krevde overskjønn. Borgarting lagmannsrett avsa 23. september 2013
overskjønn som for Nordbyveiens del hadde slik slutning:
"2. Statens Vegvesen betaler 80 000 – åttitusen – kroner i erstatning til eierne av
takst nr. 67, Eva Gangnes Fjeld Hoftvedt, Rune Fjeld og Grete Gangnes Fjeld.
...
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Statens Vegvesen 111 500 –
etthundreogellevetusenfemhundre – kroner til eierne av takst nr. 67,
Eva Gangnes Fjeld Hoftvedt, Rune Fjeld og Grete Gangnes Fjeld."
(8) Lagmannsretten kom til at tapet av parkeringsplassen ikke ga rett til erstatning, siden
parkering ikke var lovlig innenfor byggegrensen slik den var før den nye planen,
jf. veglova § 30. Erstatningen ble derfor redusert til 80 000 kroner.
(9) Eierne av Nordbyveien anket til Høyesterett. Anken gjaldt rettsanvendelsen knyttet til
anvendelsen av veglova § 30.
(10) Nordbyveien er seinere overdratt til selskapet Oppegårdveien 2 AS, som har trådt inn i
saken etter samtykke fra ankemotparten.
(11) Den ankende part, Oppegårdveien 2 AS, har i korte trekk gjort gjeldende:
(12) Det er feil når lagmannsretten har kommet til at veglova § 30 inneholder et forbud mot
parkering innenfor byggegrensen. Hverken lovens ordlyd, forarbeider eller formålet med
bestemmelsen gir støtte for en slik forståelse. Teoriens standpunkt om at parkering er
omfattet av bestemmelsen savner rettskildemessig dekning. Legalitetsprinsippet tilsier at
et forbud som dette ikke tolkes lenger enn det som har klar støtte i ordlyden.
(13) Oppegårdveien 2 AS har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens overskjønn oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Oppegårdveien 2 AS tilkjennes sakens omkostninger."
(14) Ankemotparten, Akershus fylkeskommune v/Statens Vegvesen Region Øst, har i korte
trekk gjort gjeldende:
(15) Lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig. Det går fram av forarbeidene til veglova § 30
at den var ment å ha et vidt anvendelsesområde. Formålet med bestemmelsen er blant
annet trafikksikkerhetshensyn, og dette må stå sentralt ved tolkningen. Begge deler tilsier
at parkering i byggeforbudssonen er ulovlig. Både teori og underrettspraksis støtter dette
synet.
(16) Normen etter § 30 må forstås slik at bestemmelsen setter forbud mot gjennomføring av
tiltak eller plassering av gjenstander som etter sin art og størrelse vil komme i konflikt
med lovens formål om trafikksikkerhet eller mot formålet om å legge til rette for
eventuelle seinere veiutvidelser.
(17) Akershus fylkeskommune v/Statens Vegvesen Region Øst har lagt ned slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. Akershus fylkeskommune v/Statens Vegvesen Region Øst tilkjennes sakens
omkostninger for Høyesterett."
(18) Mitt syn på saken
(19) Saken gjelder erstatningsfastsettelsen for stripeekspropriasjon av et areal på vel 50 m²
som ligger langs den ene siden av den ankende parts tomt, innenfor byggegrensen for
veien. Spørsmålet er om tapet av en parkeringsplass som blant annet ble brukt av kunder
til forretningen på eiendommen, gir rett til erstatning.
(20) Partene er enige om at erstatningen skal fastsettes etter differanseprinsippet, det vil si til
forskjellen mellom salgsverdien for eiendommen med og uten det avståtte arealet,
jf. ekspropriasjonserstatningsloven §§ 4 og 5 og Rt. 1976 side 1507 på side 1510.
(21) Veglova § 29 fastsetter at byggegrensen langs riksveg og fylkesveg er 50 meter fra
midtlinjen i veibanen, og 15 meter fra midtlinjen på kommunal vei. I denne såkalte
byggeforbudssonen gjelder særlige begrensninger for rådigheten over eiendommen.
Spørsmålet er om dette også innebærer et forbud mot parkering uten etter tillatelse.
Partene er enige om at dersom det er forbudt med parkering innenfor byggegrensen, har
den ankende part ikke krav på erstatning.
(22) Det avståtte arealet ligger innenfor byggeforbudsbeltet langs fylkesvei 35 Nordbyveien i
Ski kommune. Byggegrensen går også fram av reguleringsplanen for området av 19. mars
1981. Reguleringsplanen sier imidlertid ikke noe om parkering i byggeforbudssonen.
Erstatningsspørsmålet avhenger da av forståelsen av veglova § 30, hvor det i første og
andre ledd står:
"Byggverk, her òg laus kiosk, opplag eller anna større innretning må ikkje utan særskilt
løyve plasserast innafor byggegrenser som er fastsette i eller med heimel i § 29.
Føresegnene i første ledd skal gjelde tilsvarande for vareramper, murar og liknande
innretningar, for utsprengde og utgravne rom og for nettstasjonar og andre byggverk
m.v. i tilknyting til leidningar som nemnde i § 32. Det same gjeld for gjerde som kan
hindre fri sikt, dersom ikkje anna følgjer av §§ 44 flg."
(23) Ordlyden i § 30 er vid, og likestiller bygning, opplag og større innretninger. Ut fra en
umiddelbar forståelse av lovteksten er det likevel ikke naturlig å si at parkering er
omfattet.
(24) Forarbeidene gir noe veiledning for tolkningen. I veglovkomiteens innstilling fra 1951 var
det foreslått at lovteksten skulle omfatte "Byggverk, ledninger, opplag eller andre faste
eller løse, varige eller midlertidige innretninger av hvilken som helst art". Det ble på side
68 presisert at begrepet innretninger var "[h]ovedordet" og at dette var ment å ha en
"meget omfattende rekkevidde". Formålet var at byggegrensen langs vei skulle gi en fri
arealstripe, reservert for veiformål.
(25) Den foreslåtte ordlyden ble noe endret av departementet, men det er ikke formuleringer i
proposisjonen – Ot.prp. nr. 53 (1961–1962) Om ny veglov – som tyder på at man mente å
innsnevre bestemmelsens virkeområde. For eksempel heter det i de spesielle merknadene
til § 30 at man ønsket å fange opp "faste eller løse gjenstander, apparater eller
konstruksjoner, hvis art i alminnelighet ikke kan nærmere bestemmes, men som er av slik
størrelse at de kan hindre sikten langs vegen eller virke forstyrrende for de vegfarende".
(26) Det er altså på det rene at man mente å favne svært vidt med reglene om byggegrenser.
Uttalelsene i forarbeidene gir dessuten en indikasjon på at formålet med byggeforbudet
skulle stå sentralt ved tolkningen. Dette taler for at også etablering av en fast
parkeringsplass omfattes av bestemmelsen.
(27) På den annen side er det på det rene at parkering ikke er nevnt direkte noe sted i
forarbeidene, til tross for at parkering på eiendommer langs veien – også da loven ble gitt
– må ha vært vanlig. Komiteen diskuterer på side 68 i innstillingen i detalj om
melkeramper skal omfattes og nevner blant annet løpebaner, sirkustelt, hoppbakker og
kloakkledninger som eksempler på innretninger som faller inn under bestemmelsen. Men
det sies ikke noe om parkering. Når dette ikke er nevnt, kan det være nærliggende å tolke
forarbeidene slik at det man har sett for seg var ulike typer byggverk, og dessuten
plassering av større gjenstander langs veien på en noe mer varig og fast basis enn det
vanlig parkering er.
(28) Veglova ble endret ved lov 1. mars 1996. Ved denne lovendringen ble
formålsbestemmelsen i § 1 a tatt inn. Samtidig fikk § 29 første ledd et nytt andre punktum
om formålet med reglene om byggegrenser langs offentlig vei, hvor det heter:
"Byggegrensene skal ta vare på dei krava som ein må ha til vegsystemet og til trafikken
og til miljøet på eigedom som grenser opp til vegen og medverke til å ta vare på
miljøomsyn og andre samfunnsomsyn."
(29) At formålet er presisert på denne måten, underbygger at disse hensyn må tillegges
betydelig vekt ved tolkningen av loven. Det går fram av forarbeidene at dette blant annet
gjelder hensynet til trafikksikkerhet og fri sikt langs veien, og det å legge til rette for
vedlikehold av veien.
(30) Isolert sett taler dette for at også etablering av fast parkering innenfor byggegrensene
omfattes av forbudet. Slik parkering vil jo etter omstendighetene kunne være minst like
mye til hinder for trafikksikkerhet og veivedlikehold som mange av de innretningene som
utvilsomt omfattes av § 30.
(31) Da loven ble endret i 1996, ble også byggegrensene utvidet. Dette begrunnet
departementet slik i Ot.prp. nr. 60 (1994–1995) i merknadene til § 29:
"Bestemmelsen hjemler byggegrenser langs offentlig veg. … De nærmere reglene om
byggegrenseavstandene finnes i annet ledd. Disse bestemmelsene har ikke hatt slik
virkning som i sin tid ble forutsatt. De påbudte avstander har ikke vist seg tilstrekkelige
til å forhindre at riksvegene blir nedbygget - med den følge at antall trafikkulykker
øker, farten settes ned og vegen senere kan bli omlagt/nedklassifisert. Departementet
finner det derfor rimelig at byggegrensene for riksveg økes - ikke minst av hensyn til
vegens naboer og samfunnet for øvrig. Departementet foreslår at det i annet ledd
fastsettes følgende byggegrenser – riksveg 50 m, fylkesveg/kommunal veg 15 m, gang- og
sykkelveg (uavhengig om den er tilknyttet riksveg, fylkesveg eller kommunal veg) 15 m.
Avstanden skal regnes fra midtlinjen i kjørebanen."
(32) Departementets bemerkninger kan tyde på at det er bygninger og lignende innretninger
man ser for seg, og at parkering ikke er omfattet. På den annen side går det også her klart
frem hva som er de grunnleggende hensyn bak reglene om byggegrenser.
(33) Jeg finner grunn til å trekke fram også en annen endring av veglova som skjedde
samtidig. Någjeldende § 30 andre ledd sier at byggegrensene også gjelder for
"vareramper, murar og liknande innretningar, for utsprengde og utgravne rom og for
nettstasjonar og andre byggverk m.v. i tilknytning til ledningar som nemnde i § 32".
(34) Dette sto før lovendringen i § 32 andre ledd. Regelen var da at disse "innretningene" ikke
kunne plasseres nærmere offentlig vei enn tre meter fra veikanten. Endringen, som gjorde
at også de nevnte installasjonene skulle omfattes av reglene om byggegrenser, ble
begrunnet slik i merknadene til § 30:
"Departementet er imidlertid kommet til at disse innretningene i utgangspunktet bør
behandles på lik linje med innretningene omhandlet i § 30 første ledd, dvs. byggverk, løs
kiosk ol."
(35) Endringene viser at departementet var opptatt av å stramme inn på reglene om
byggegrenser, og at meningen var at grensene skulle omfatte innretninger av ulik karakter
og størrelse.
(36) Otto Arnulf og Erik Gauer legger i boka Vegloven med kommentarer 3. utgave til grunn
at "fast parkering" kommer inn under forbudet i § 30. Også båtopplag, hesjer og
halmballer er nevnt som eksempler. Synspunktene i boka har stått uimotsagt og uendret
siden første utgave fra 1984, hvilket i seg selv kan være et argument for tolkningen.
(37) På den annen side har partene ikke lagt fram praksis eller annet materiale som viser at
vegmyndighetene har forstått loven slik at parkering omfattes av forbudet i § 30. Det er
ikke dokumentert noen eksempler på håndheving av § 30 ved parkering på egen eiendom
i form av pålegg fra vegmyndighetene.
(38) Ankemotparten har vist til RG 2003 side 1158, hvor Borgarting lagmannsrett la til grunn
at permanent bruk av et areal til lagring av snø i vintermånedene innenfor
byggeforbudsbeltet var i strid med § 30. Slik snølagring er imidlertid nærmere beslektet
med de eksempler på ulike innretninger og opplag som nevnes i forarbeidene enn den
type parkering som vår sak gjelder.
(39) Etablering av parkeringsplass er ellers omtalt flere steder i lovgivningen. Blant annet
fremgår det av plan- og bygningsloven § 30-4 at opparbeiding av parkeringsplass skal
anses omfattet av lovens regler så langt de passer. Bestemmelsen må ses i sammenheng
med definisjonen av tiltak etter § 1-6, jf. § 20-1 første ledd bokstav l, som sier at
etablering av parkeringsplass er søknadspliktig. Dette er det igjen gjort unntak fra i
byggesaksforskriften fra 2010 § 4-1 bokstav c nr. 9, som fastsetter at følgende tiltak ikke
krever søknad og tillatelse:
"Intern veg på tomt og biloppstillingsplasser for tomtens bruk som ikke krever vesentlig
terrenginngrep. Unntaket omfatter også anlegg av oppstillingsplass for
landbruksmaskiner til bruk på landbrukseiendom."
(40) At forskriften gir adgang til å etablere parkeringsplass på egen tomt uten forutgående
søknad, og tilsynelatende uavhengig av om biloppstillingsplassen ligger innenfor
byggegrensen, kan trekke i retning av at etablering av slik parkeringsplass heller ikke er
omfattet av byggeforbudet i veglova § 30. På den annen side er dette regelverk som i
utgangspunktet håndheves av ulike myndigheter, og tillatelse som gis etter forskjellige
regler og ut fra til dels ulike hensyn. Forskriften etter plan- og bygningsloven er derfor
neppe utformet med tanke på det spørsmål som denne saken reiser.
(41) Jeg har funnet avgjørelsen vanskelig, og avgrensningen av lovens rekkevidde kunne med
fordel vært tydeligere. Rettskildene gir etter mitt syn begrenset veiledning, og peker til
dels i ulik retning.
(42) Jeg har kommet til at det ikke er grunnlag for å tolke veglova § 30 slik at den hjemler et
generelt forbud mot parkering innenfor byggegrensen i situasjoner hvor hensynene bak
bestemmelsen ikke kan begrunne et slikt forbud. Et slikt generelt forbud ville ha store
konsekvenser om det skulle tas bokstavelig, ikke minst siden byggegrensene etter
utvidelsen i 1996 nå er temmelig omfattende. Jeg viker derfor tilbake for å tolke
bestemmelsen slik, selv om de generelle kommentarene i forarbeidene presiserer at
bestemmelsen skal tolkes vidt.
(43) På den annen side kan det heller ikke være grunnlag for å tolke § 30 slik at etablering av
en fast parkering aldri vil kunne rammes av byggeforbudet. Tilnærmingen må her være
den samme som ellers ved tolkningen av begrepene "opplag" og "anna større innretning" i
§ 30, som for eksempel omfatter snødeponi, eller tiltak som nevnt i Ot.prp. nr. 53 (1961–
1962) på side 83: monumenter, større telt eller plastdeksler. Også for denne typen
innretninger må det vurderes om plasseringen kommer i konflikt med formålet med
reglene om byggegrenser. Denne vurderingen vil avhenge av mange faktorer, blant annet
type vei og siktforholdene langs veien, og størrelse og karakter av parkeringsplassen og
hvor den ligger i forhold til veien.
(44) Utgangspunktet er derfor, slik jeg ser det, at en fast parkering innenfor byggegrensen ikke
uten videre omfattes av § 30, men at dette vil avhenge av om parkeringen har slike
konsekvenser som byggeforbudet er ment å forhindre.
(45) Dette er en tolkning som åpner for skjønn og som ikke er like lett praktikabel som en
absolutt regel. Men for det første kan jeg som nevnt ikke se at disse utfordringene
prinsipielt sett er andre enn de som ellers oppstår når det skal avgjøres om et tiltak
rammes av byggeforbudsreglene. Ved ekspropriasjonsskjønn vil retten dessuten ofte etter
omstendighetene måtte ta stilling til om det er sannsynlig at det ville blitt gitt slik
dispensasjon som veglova åpner for, når dette påberopes. Det er for det andre grunn til å
tro at avgrensningene i mange tilfelle vil bli nærmere avklart i reguleringsplaner eller i
retningslinjer fra veimyndighetenes side.
(46) Lagmannsretten bygger på at parkering innenfor byggegrensen alltid rammes av forbudet,
og at det derfor er utelukket å tilkjenne erstatning for tap av parkeringsplass ved avståelse
av slikt areal. Etter det resultat jeg har kommet til, er dette en uriktig rettsanvendelse, og
overskjønnet må da oppheves.
(47) Den ankende part har vunnet fram med anken og skal ha dekket sine sakskostnader for
Høyesterett, jf. skjønnsprosessloven § 54. Det er krevd dekning av kostnader med
93 500 kroner med tillegg av merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyret. Oppgaven
legges til grunn.
(48) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Lagmannsrettens overskjønn, slutningen punkt 2, oppheves.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Akershus fylkeskommune
v/Statens Vegvesen Region Øst til Oppegårdveien 2 AS 114 140 –
etthundreogfjortentusenetthundreogførti – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom.
(49) Dommer Kallerud: Jeg er enig med førstvoterende i at overskjønnet oppheves, men på et
annet grunnlag enn henne.
(50) Etter mitt syn faller parkering utenfor forbudsbestemmelsen i veglova § 30. Selv om
lovens formuleringer er vide og generelle, kan bilparkering etter min mening ikke føres
inn under ordlyden etter en naturlig lesemåte. Alternativet "byggverk" er uaktuelt. Ut fra
min språkforståelse er det også meget anstrengt å la ordinær bilparkering omfattes av
lovens uttrykk "opplag". Å benevne parkerte biler, eller alminnelige parkeringsplasser,
som "større innretninger" finner jeg også fremmed.
(51) Det er tale om en begrensning av eierrådigheten som kan være inngripende, og
overtredelse av forbudet er straffebelagt, jf. veglova § 61. Dersom det – til tross for
ordlyden – skulle være aktuelt å la bestemmelsen omfatte bilparkering, måtte det i alle fall
utvetydig fremgå av forarbeidene at forbudet er ment å omfatte også dette. Som
førstvoterende har redegjort for, er dette langt fra tilfellet. En utvidende fortolking basert
på rene formålsbetraktninger er det etter mitt syn ikke rom for.
(52) Anken bør etter mitt syn tas til følge på dette grunnlag.
(53) Skulle det være behov for at parkering omfattes av forbudet i veglova § 30, eventuelt
begrenset til større kjøretøy eller hvor trafikkforholdene gjør det nødvendig, må dette
fastsettes av lovgiveren.
(54) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Noer.
(55) Kst. dommer Kaasen: Likeså.
(56) Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til at anken over overskjønnet må forkastes.
(57) Spørsmålet er om lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av veglova § 30
første ledd når den ikke har tilkjent erstatning for tapt parkeringsmulighet innenfor
byggeforbudsgrensen i § 29. Saken gjelder forbudets betydning ved
erstatningsutmålingen ved en senere ekspropriasjon, og jeg går ikke inn på andre
konsekvenser av forbudet.
(58) Forbudet i veglova § 30 første ledd omfatter byggverk, opplag og annen større innretning.
Bestemmelsens formål og uttalelser i lovforarbeidene tilsier at disse begrepene gis en vid
anvendelse.
(59) Det fremgår av flere uttalelser i lovforarbeidene at bestemmelsen i veglova § 30 tar sikte
på å ivareta vegformål i meget vid forstand, jf. blant annet komiteinnstillingen side 66.
Det heter her at formålet blant annet er både å hindre siktproblemer og å hindre økte
omkostninger ved senere utvidelse av vegbanen.
(60) Det fremheves i innstillingen side 68 at den tidligere veglovas spesifikasjoner av
bygninger og annet som var omfattet av forbudet, ble foreslått erstattet med en mer
generell uttrykksmåte "ut fra den oppfatning at enhver eksemplifisering på dette punkt er
dømt til å mislykkes og bare vil føre til fortolkningsvanskeligheter. Oppramsingen av
forskjellige arter byggverk m.m. vil lett gi anledning diskusjoner om at ikke-nevnte ting
må kunne anbringes, hvilket vil kunne være i strid med det prinsipp som ligger bak
forslaget om en fri arealstripe: at den skal være reservert for vegformål." Det heter videre
at "Uttrykket 'faste eller løse' knytter seg som generell analogi til det konkrete uttrykk
'byggverk, -- opplag' og angir at ikke bare grunnfestede innretninger, men også slike som
uten vanskelighet kan fjernes, er forbudt. Det vil lett innses at det for oversiktens skyld
må være likegyldig om f.eks. salgskiosker står på grunnmur eller er anbragt på hjul" (side
69). Det er ikke uttalelser i Ot.prp. nr 53 (1961–1962) eller Innst. O. XIV (1962–63) som
tilsier at veglova § 30 første ledd har en snevrere rekkevidde enn det som følger av
innstillingen fra lovkomiteen. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at senere lovendringer kaster
lys over rekkevidden av § 30 første ledd.
(61) Forarbeidene legger altså opp til en funksjonell og formålsbestemt tolkning av
bestemmelsen. Ut fra en slik tolkning mener jeg nokså klart at parkering av biler generelt
omfattes av begrepet opplag og at en bil i bestemmelsens forstand må ansees som en
større innretning. Dette gjelder selv om parkering av biler ikke er nevnt i forarbeidene.
Det foreligger etter mitt syn ikke reelle grunner som taler for at parkering av biler i denne
sammenheng skulle stå i en annen stilling enn mange andre typer opplag og innretninger
som utvilsomt rammes av bestemmelsen. Mitt syn er altså at biler generelt må ansees som
større innretninger. Forbudet kan ikke forstås slik at det skilles mellom store og små biler,
for eksempel slik at det gjelder varebiler og ikke personbiler.
(62) Bygninger, opplag og større innretninger er etter § 30 første ledd forbudt i hele det
området som er innenfor byggeforbudsgrensen i § 29 uten at det skal foretas en særskilt
vurdering i forhold til lovens formål av det konkrete tiltaket. Parkering av biler omfattes
derfor etter mitt syn av forbudet uten at det skal skje en nærmere vurdering av for
eksempel siktforholdene på stedet. En innskrenkende tolkning – som det vil være her å
innfortolke et formålsbestemt tilleggskrav – har etter mitt syn verken støtte i ordlyden
eller forarbeidene. At et slikt tilleggsvilkår gjelder for enkelte – men ikke alle – de
alternativer som nevnes i loven, har heller ingen støtte i ordlyd eller forarbeider.
(63) At forbudet i veglova § 30 første ledd i en del sammenhenger ikke er håndhevet, kan ikke
medføre at det er bortfalt, med den konsekvens at det ikke skal tas hensyn til det ved en
senere ekspropriasjon.
(64) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Lagmannsrettens overskjønn, slutningen punkt 2, oppheves.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Akershus fylkeskommune
v/Statens Vegvesen Region Øst til Oppegårdveien 2 AS 114 140 –
etthundreogfjortentusenetthundreogførti – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom.