HR-2015-2265-A - Rt-2015-1246
(Omdirigert fra «Rt-2015-1246»)
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2015-11-12 |
| Publisert: | HR-2015-02265-A - Rt-2015-1246 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder krav om erstatning for økonomisk tap som følge av utvikling av multippel sklerose |
| Saksgang: | HR-2015-02265-A, (sak nr. 2015/596), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Staten v/Pasientskadenemnda (advokat Anita Bergh Ankarstrand – til prøve) mot A (advokat Helge Husebye Haug – til prøve) |
| Forfatter: | Ringnes, Kallerud |
| Lovhenvisninger: | pasientskadeloven § 3, smittevernloven § 8-2, forurensningsloven § 59, viderefører § 8-2, pasientskadeloven § 21, hvordan § 8-2, forurensingsloven § 59 |
NORGES HØYESTERETT
Den 12. november 2015 avsa Høyesterett dom i
HR-2015-02265-A, (sak nr. 2015/596), sivil sak, anke over dom,
Staten v/Pasientskadenemnda (advokat Anita Bergh Ankarstrand – til
prøve)
mot
A (advokat Helge Husebye Haug – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Tønder: Saken gjelder krav om erstatning for økonomisk tap som følge av
utvikling av multippel sklerose (MS). Spørsmålet er om sykdommen kan være forårsaket
av MMR-vaksine slik at vilkårene for erstatning etter pasientskadeloven § 3 andre ledd,
sammenholdt med smittevernloven § 8-2 første ledd, er oppfylt.
(2) A, født 00. --- 1990, mottok 28. november 2002 sin andre dose av MMR-vaksinen, som er
en anbefalt immuniserende vaksine mot meslinger, kusma og røde hunder. Den første
dosen fikk han ca. 17 måneder etter fødselen. Etter at han i begynnelsen av januar 2003
hadde opplevd å se dobbelt, ble han 16. januar 2003 innlagt på Hålogalandsykehuset på
Stokmarknes. Han ble så 20. januar 2003 innlagt på Nordlandssykehuset i Bodø for
utredning.
(3) Foruten episoden med dobbeltsyn hadde han ifølge utskrivningsnotat 23. januar 2003 ca.
1-1,5 måneder tidligere hatt følelse av kraftsvikt i hele høyre side, problemer med å åpne
syltetøyglass og brusflasker etc. De samlede kliniske og diagnostiske funn – blant annet
etter påvisning av lesjoner i hjernen ved MR-undersøkelse – er i utskrivningsnotatet 2
omtalt som "meget, og mest sannsynlig, forenelig med demyeliniserende sykdom/MS". I
rapporten fra MR-undersøkelsen 23. januar 2003 omtales "mer enn 10 T2-
høysignalområder i hvit substans", og videre at "[l]esjonene har litt varierende karakter
idet i alle fall en av dem har klart høyere signal enn de øvrige, og virker mer velavgrenset
og har mer preg av å være eldre enn de øvrige lesjonene, som er mer uskarpt begrenset".
(4) Nye MR-undersøkelser av hjernen 24. april 2003 viste, som ved forrige undersøkelse,
"utspredte høysignallesjoner i den hvite substansen". Lesjoner som ikke fantes ved forrige
undersøkelse, hadde også tilkommet. Dessuten vistes høysignallesjoner i ryggmargen. De
diagnostiske kriteriene for MS – McDonald kriteriene – var oppfylt, og diagnosen MS ble
fastslått.
(5) A var etter dette symptomfri til han i 2006 fikk det som er omtalt som nye "schub" eller
attakker. Etter dette fikk han såkalte bremsemedisiner. Tilstanden er gradvis blitt forverret
etter hvert attakk. Fra 2009 har han hatt gangvansker og er nå delvis avhengig av rullestol.
(6) Skaden ble meldt til Norsk pasientskadeerstatning (NPE) 7. desember 2010. A krevde
erstatning for økonomisk tap som følge av MS påført ved MMR-vaksineringen
28. november 2002. NPE avslo kravet ved vedtak 24. oktober 2011. Etter klage ble
vedtaket stadfestet ved Pasientskadenemndas vedtak 15. mai 2012. Begge vedtakene
bygger på en sakkyndig uttalelse 22. september 2011 av rådgivende lege, spesialist i
nevrologi Gry Klevan. I sin vurdering viste hun til at det etter systematisk gjennomgang
av kontrollerte studier ved MMR-vaksinasjon og gjennomgang av rapporterte sykdommer
og tilstander oppstått i etterkant av MMR-vaksinasjon, ikke er "sett en assosiasjon
mellom MMR-vaksinasjon og forekomst av multippel sklerose".
(7) Stevning mot staten v/Pasientskadenemnda ble tatt ut 13. november 2012. Oslo tingrett
avsa 17. oktober 2013 dom med slik domsslutning:
"1. Staten ved Pasientskadenemnda kjennes erstatningsansvarlig for personskade
påført A av MMR-vaksinen satt den 28. november 2002.
2. Staten ved Pasientskadenemnda tilpliktes å betale As saksomkostninger med
350 000 – trehundre og femti – kroner innen 2 – to – uker fra dommens
forkynnelse."
(8) Tingretten kom til at MMR-vaksine kunne forårsake MS i samvirke med andre årsaker,
og at staten ikke hadde oppfylt sin bevisbyrde for at en eller flere andre årsaker var mer
sannsynlig.
(9) Staten anket til Borgarting lagmannsrett, som 22. januar 2015 avsa dom med slik
domsslutning:
"1. Anken forkastes.
2. I erstatning for sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten
v/Pasientskadenemnda 440 826 – firehundreogførtitusenåttehundreogtjueseks
– kroner til A innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom."
(10) En enstemmig lagmannsrett var enig med tingretten i at MMR-vaksinen kunne forårsake
MS. Lagmannsrettens flertall kom til at staten ikke hadde godtgjort at en annen årsak var 3
mer sannsynlig, mens én dommer kom til at staten hadde oppfylt sin bevisbyrde på dette
punkt.
(11) Staten har anket til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde lovtolkingen, rettsanvendelsen
og bevisbedømmelsen. For Høyesterett har det vært oppnevnt to sakkyndige. Etter
begjæring fra Pasientskadenemnda har Høyesterett oppnevnt overlege og professor i
nevrologi, Trygve Holmøy, Akershus universitetssykehus, som også har vært
rettsoppnevnt sakkyndig for de tidligere instanser. Etter begjæring fra A har Høyesterett
oppnevnt professor emeritus i medisinsk mikrobiologi ved Karolinska Institutet, Tore
Midtvedt. I tillegg har partene vist til erklæringer som er avgitt av privatengasjerte
sakkyndige for de tidligere instanser. Pasientskadenemnda har engasjert rådgivende lege i
nevrologi for NPE, spesialist i nevrologi Gry Klevan og professor emeritus ved Gøteborg
universitet og spesialist i nevrologi Oluf Andersen, mens A har engasjert allmennlege
Geir Flatabø, Medisinsk Helsesenter AS, Ulvik, professor og spesialist i immunologi
Elling Ulvestad, Universitetet i Bergen og Clinical Assistant Professor ved Harvard
Medical School, USA, Derek Smith.
(12) Den ankende part – staten v/Pasientskadenemnda – har i det vesentlige gjort gjeldende:
(13) Lagmannsrettens dom lider av feil både med hensyn til bevisbedømmelsen og
rettsanvendelsen.
(14) Smittevernloven § 8-2 første ledd første punktum legger bevisbyrden for at vaksinen kan
være årsak, på skadelidte. Lovforarbeidene gir ikke grunnlag for en så lav bevisterskel
som den lagmannsretten opererer med. Av særlig interesse er forarbeidene til
forurensningsloven § 59, som forarbeidene til smittevernloven § 8-2 viser til. Her heter
det for det første at det gjelder et krav om en erfaringsmessig årsakssammenheng. Av
komitéinnstillingen følger det dessuten uttrykkelig at en teoretisk årsakssammenheng ikke
er nok. Dette må også gjelde for vaksineskader. Forarbeidene lest i sammenheng viser at
det kun er tale om en mindre utvidelse av overvektsprinsippet. Også formålsbetraktninger
støtter denne tolkingen. Det er ikke grunnlag for å oppstille en tolkingsregel slik
lagmannsretten har gjort, om at "en rimelig mulighet" er nok. Dette er i realiteten det
samme som å si at en teoretisk årsakssammenheng er tilstrekkelig.
(15) Også reelle hensyn tilsier at lagmannsrettens tolking går for langt i å lempe på
beviskravet. Dersom lagmannsrettens tolking skal gjelde, vil pasientskadeordningen bli
ansvarlig for enhver skade som gjelder en sykdom der den medisinske vitenskapen ennå
ikke har funnet årsaken.
(16) Det kan ikke utledes noe av betydning for denne saken fra utenlandsk rett. Det foreligger
ingen sammenlignbar rettsregel for erstatning ved vaksineskader.
(17) Skal lovens krav være oppfylt, må den påståtte årsakssammenheng være i samsvar med
allment akseptert medisinsk viten. Det vises til Rt. 1998 side 1565. For det første må det
foreligge dokumentasjon av årsakssammenheng som er gjentatt av flere
forskningsmiljøer. Det er ikke tilfelle til tross for at det er foretatt en rekke vitenskapelige
undersøkelser på gruppenivå. Det foreligger heller ingen allment akseptert
forklaringsmodell for hvordan MMR-vaksinen kan føre til MS. Ulvestad, Smith og
Midtvedt oppstiller kun teoretiske modeller for hvordan en årsakssammenheng kan 4
tenkes. Det holder ikke slik loven må forstås. Deres erklæringer er også til dels
selvmotsigende, og Ulvestad og Midtvedt mangler nevrologmedisinsk spesialkompetanse.
(18) Subsidiært anføres at staten har godtgjort at skaden har en annen årsak, jf. § 8-2 første
ledd andre punktum. Det må legges til grunn at A hadde MS i subklinisk form forut for
vaksinasjonen, og at skaden således hadde inntrådt. Det er uansett ikke vitenskapelig
grunnlag for å peke ut vaksinasjonen som den utløsende faktor, blant annet fordi
symptomene inntrådte svært kort tid etter vaksinasjonen. Skal man finne en forklaring,
må denne i tilfelle søkes i kjente risikofaktorer. Disse er mer sannsynlig årsak enn den
ukjente faktor som MMR-vaksinen representerer. Staten har således oppfylt sin
bevisbyrde.
(19) Staten v/Pasientskadenemnda har lagt ned slik påstand:
"1. Staten ved Pasientskadenemnda frifinnes.
2. Staten ved Pasientskadenemnda tilkjennes sakskostnader for tingrett,
lagmannsrett og Høyesterett."
(20) Ankemotparten – A – har i det vesentlige gjort gjeldende:
(21) Lagmannsrettens dom er riktig både med hensyn til bevisvurderingen og
rettsanvendelsen.
(22) Smittevernloven § 8-2 må fortolkes på bakgrunn av bestemmelsens formål. Intensjonen
har vært å gi en klar lemping i årsakskravet. I forarbeidene er dette både begrunnet med
rimelighetshensyn, og som en motivasjon for oppslutning om offentlige
vaksinasjonsprogrammer. Skal disse formålene oppnås, må bevisterskelen ligge lavt.
(23) Lagmannsretten har gitt en formulering som samsvarer godt med bestemmelsens formål.
Det er ingen merknader i lovens forarbeider som tilsier en høyere bevisterskel enn den
lagmannsretten har lagt seg på. Henvisningen til forarbeidene til forurensningsloven § 59
gjelder bare NOUen og proposisjonen. Det betyr at uttalelsen i komitéinnstillingen om at
teoretisk årsakssammenheng ikke er tilstrekkelig, ikke gjelder for vaksineskader.
(24) Det er intet krav om at årsaksforklaringen må være i samsvar med allment akseptert
medisinsk viten. Temaet er ikke å kartlegge årsakssammenhengen på befolkningsnivå,
men på individnivå, jf. Capizzano-dommen fra amerikansk rett. At en statistisk
sammenheng mellom MMR-vaksine og MS ikke lar seg påvise, er derfor ikke
avgjørende.
(25) Det er tilstrekkelig at sammenhengen lar seg medisinsk forklare. Det er således
tilstrekkelig at det oppstilles en medisinsk teori som kausalt forbinder vaksinasjon og
skade når denne er underbygd med sakkyndigbevis som er basert på forskningsresultater.
(26) Årsaksforklaringen følger av den kunnskap vi i dag har om MS og hvordan MMR-
vaksinen virker sammenholdt med erfaringer vi har om autoimmun virkning av andre
typer vaksiner. Det vises til "Althen-testen" i amerikansk rettspraksis, som også bør
legges til grunn etter norsk rett. Forklaringene fra Midtvedt, Smith og Ulvestad gir
plausible forklaringer på årsaksforholdet, og er et tilstrekkelig bevisgrunnlag til å oppfylle
kravet i § 8-2 første ledd første punktum. 5
(27) Andre punktum i smittevernloven § 8-2 første ledd må forstås slik at det må påvises en
konkret skadeårsak som er mer sannsynlig enn vaksinen for at staten skal bli fri ansvaret.
Det vises til forarbeidene til forurensningsloven § 59.
(28) Staten har ikke godtgjort at andre årsaker er mer sannsynlig enn MMR-vaksinen.
(29) Det bestrides at A hadde MS før vaksinasjonstidspunktet, heller ikke i subklinisk form.
MR-bildene fra 23. januar 2003 gir ikke sikker nok indikasjon på at noen av lesjonene var
gamle. Det vises til tilleggserklæringen fra Smith.
(30) Men om det skulle være tilfelle at A hadde MS i subklinisk form, har vaksinen vært den
utløsende faktor for at diagnosen MS kunne stilles. Staten har ikke kunnet bevise med
mer enn 50 prosent sannsynlighet at A senere ville ha utviklet MS om det ikke hadde vært
for MMR-vaksinen. Vilkåret for å holde staten ansvarlig for skaden er derfor oppfylt.
(31) A har lagt ned slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. A tilkjennes sakens omkostninger."
(32) Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.
(33) Siden Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1960 side 841, har det vært anerkjent at det offentlige
har hatt et objektivt erstatningsansvar for skader etter påbudt vaksinasjon. Fra
smittevernloven § 8-2 trådte i kraft 1. januar 1995, har dette også gjeldt for anbefalt
vaksinasjon.
(34) Denne saken reiser spørsmål om hvilke krav som må stilles til bevisene for at en
årsakssammenheng mellom vaksinasjon og skade skal kunne fastslås, og om kravene er
oppfylt i vårt tilfelle.
(35) Etter den alminnelige erstatningsretten gjelder overvektprinsippet. Dette innebærer at
retten må legge til grunn det faktum som har en overvekt av sannsynlighet for seg, det vil
si at det er større sannsynlighet for et bestemt faktum enn summen av de øvrige
alternativene. Dersom det er tvil om hva som er mest sannsynlig, skal tvilen gå ut over
den parten som har interesse av et rettsstiftende eller rettsendrende alternativ, også uttrykt
slik at vedkommende part har bevisbyrden.
(36) I noen tilfelle fastsetter loven unntak fra det som følger av den alminnelige
erstatningsretten. Slik er det for skader som følge av påbudt eller anbefalt vaksinasjon.
Bestemmelse om erstatning ved vaksinasjon er inntatt i pasientskadeloven § 3 andre ledd,
som etter forarbeidene viderefører § 8-2 i smittevernloven, jf. Ot.prp. nr. 31 (1998–1999)
side 67. Siden skaden skjedde før pasientskadeloven trådte i kraft, må erstatningskravet i
vår sak vurderes etter smittevernloven § 8-2, jf. pasientskadeloven § 21 andre punktum
bokstav d. De tolkingsspørsmål saken reiser, vil imidlertid måtte løses på samme måte
etter pasientskadeloven § 3 andre ledd.
(37) Smittevernloven § 8-2 første ledd lyder: 6
"Staten plikter å erstatte en skade som alene eller sammen med andre årsaker kan være
en følge av anbefalte eller påbudte vaksinasjoner som blir satt i verk i medhold av denne
loven. Denne plikten gjelder hvis staten ikke kan godtgjøre at en eller flere andre
årsaker er mer sannsynlig."
(38) Ved vurderingen etter første punktum er det tilstrekkelig at sykdom kan være en følge av
vaksinen. Staten kan imidlertid etter andre punktum fri seg fra erstatningsplikten ved å
godtgjøre at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig enn vaksinen. På dette punktet
etablerer loven en omvendt bevisbyrde ved at den ansvarlige – staten – har bevisbyrden.
Har staten ikke oppfylt sin bevisbyrde, blir staten ansvarlig, selv om det ikke foreligger
sannsynlighetsovervekt for at vaksinen i det konkrete tilfellet har voldt skaden, jf. Ot.prp.
nr. 91 (1992–1993) side 177.
(39) Som begrunnelse for det offentlige erstatningsansvaret framhever forarbeidene at det er i
samfunnets interesse gjennom vaksineprogrammer å hindre spredning av smittsomme
sykdommer. Å lempe på kravet til årsakssammenheng, blant annet ved å regulere
bevisbyrden til fordel for skadelidte, vil kunne virke som en motivasjonsfaktor for å få
befolkningen til å slutte opp om smitteverntiltakene. Videre påpekes at skadevolder, som i
disse tilfellene normalt vil være offentlige myndigheter, "alltid vil ha lettere for å føre
bevis for årsakssammenheng enn det er for den tilfeldige skadelidte", jf. NOU 1990: 2
Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven) side 188-189.
(40) Tilsvarende begrunnelse er gitt i proposisjonen til pasientskadeloven. Men i tillegg
trekkes fram den særegne bevissituasjonen som ofte forekommer ved vaksinasjonsskader.
Etter å ha påpekt at den særlige bevisbyrderegelen i § 8-2 første ledd andre punktum
videreføres, heter det i Ot.prp. nr. 31 (1998–1999) side 67:
"Å fastslå at en skade virkelig er en vaksinasjonsskade kan imidlertid være svært
vanskelig. Det vil ofte foreligge flere mulige årsaker til skaden, og ofte går det lang tid
før skaden viser seg. Det er rimeligere å legge risikoen for disse vanskelige
bevisspørsmålene på staten enn på den skadelidte."
(41) Jeg leser dette slik at et vesentlig formål med erstatningsbestemmelsen er å gi erstatning
også i unntakstilfellene – de spesielle tilfellene man ikke kan forutse. Siden hensynet til å
verne befolkningen mot smittsomme sykdommer her må gå foran en slik skaderisiko, er
det rimelig at tvilsrisikoen plasseres hos det offentlige. Dette må også gjelde hvor det er
"betydelig faglig usikkerhet om det har foreligget årsakssammenheng", jf. NOU 1990: 2
side 189.
(42) Partene er uenige om hvordan § 8-2 første ledd skal fortolkes. Det gjelder både første og
andre punktum.
(43) Spørsmålet er for det første hvilket beviskrav første punktum stiller opp.
(44) I henhold til ordlyden er det, som nevnt, tilstrekkelig at vaksinen kan ha forårsaket
skaden. Etter å ha påpekt at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt, heter det i
proposisjonen at "[t]iltaket må imidlertid faktisk kunne være årsak til skaden selv om det
er rom for en viss tvil om hvorvidt tiltaket faktisk har voldt den aktuelle skaden",
jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–1993) side 177-178. Tilsvarende formulering er inntatt i
NOU 1990: 2. Begge steder er det henvist til merknadene til forurensingsloven § 59 i
Ot.prp. nr. 33 (1988–1989) og NOU 1982: 19. Paragraf 59 inneholder en lignende 7
ansvarsbestemmelse som § 8-2 første ledd. Om bestemmelsen heter det i Ot.prp. nr. 33
(1988–1989) side 110-111:
"Dersom skadelidte kan påvise at det kan være en abstrakt årsakssammenheng mellom
forurensningens karakter og den konkrete skade, hefter således forurenseren (forutsatt
at de øvrige ansvarsvilkår er oppfylt) med mindre han konkret kan påvise at andre
skadeårsaker er mer sannsynlige.
…
Når det nærmere gjelder spørsmålet om forurensningen også 'kan være egnet til' å
forårsake selve skaden, er det som nevnt tale om forurensningens abstrakte skadeevne. I
dette ligger bl.a. at skadelidte må godtgjøre at vedkommende forurensning etter sin art
erfaringsmessig sett er av en slik karakter at den også kan ha voldt den konkrete
forurensningsskade som er oppstått."
(45) Justiskomiteen endret ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen, og uttalte i denne
forbindelse, jf. Innst. O. nr. 85 (1988–1999):
"Komiteen legger til grunn at det ikke ville være aktuelt å ilegge en forurenser
erstatningsansvar kun ut fra en teoretisk mulighet for at den påviste forurensningen
kan ha vært årsak til skaden. Det må etter komiteens mening også ha foreligget en
praktisk mulighet for dette."
(46) Lovteksten ble endret fra at forurensningen "kan være egnet til" å forårsake skaden, til at
forurensningen "kan ha" forårsaket den, med andre ord en formulering på linje med
smittevernloven § 8-2 første ledd første punktum.
(47) Poenget med forarbeidenes presiseringer av årsakskravet er etter min mening å få fram at
det må foreligge en årsak som ikke bare kan forklares teoretisk, men som har en praktisk
mulighet til å bli realisert. Dette betyr at årsakskonstatering må kunne underbygges med
egenskaper ved vaksinen og medisinsk viten.
(48) Staten anfører at årsaksforklaringen må være i samsvar med "allment akseptert medisinsk
viten" for at vilkåret i første punktum kan anses oppfylt. Det er jeg ikke enig i. I
motsetning til situasjonen ved nakkeslengskader, der Høyesterett i Rt. 1998 side 1565
under henvisning til internasjonal konsensus om årsaken, et stykke på vei oppstilte et slikt
krav, har MS et uklart årsaksbilde der forskningen er under utvikling. Konsekvensen av å
kreve "allment akseptert medisinsk viten", vil da bli at skadevirkninger der det er uenighet
om årsaken i medisinsk vitenskap, ville falle utenfor erstatningsordningen. Dette kan jeg
ikke se er i tråd med lovgivers intensjoner. Tvert imot må forarbeidene forstås slik at det
ikke skal være skadelidtes risiko at det ikke er mulig å føre fullgodt vitenskapelig bevis
når det ut fra annen bevisførsel kan etableres en praktisk mulighet for årsakssammenheng.
(49) Videre anfører staten at lovens forarbeider må leses slik at beviskravet kun innebærer en
mindre begrensning i overvektsprinsippet, med andre ord at det ligger nært opp til
sannsynlighetsovervekt. Det er jeg ikke enig i. Bestemmelsen og forarbeidene angir
bevistemaet, som, slik jeg har redegjort for, krever at det må foreligge en praktisk
mulighet for at skadefølgen kan inntreffe. Selve bevisterskelen er ikke eksplisitt angitt,
men må etter min mening ligge lavt. Det vil være nødvendig for at bestemmelsen skal få
sin tilsiktede virkning, jf. det jeg tidligere har sitert fra forarbeidene.
(50) Dette medfører at staten vil kunne bli ansvarlig også i tilfelle hvor det rent faktisk ikke er
årsakssammenheng. Slik jeg leser forarbeidene, er dette en følge av lovgivers bevisste
avveining. I tillegg til det jeg allerede har gjengitt, viser jeg til departementets merknader 8
i Ot.prp. nr. 91 (1992–1993) side 112. Etter at regjeringsadvokaten hadde uttalt seg kritisk
til forslaget til § 8-2 "da det statuerer et objektivt ansvar med små krav til
årsakssammenheng mellom skaden og tiltaket, samtidig som bevisbyrden pålegges
staten", uttalte departementet:
"Departementet er enig i regjeringsadvokatens bemerkning om at den foreslåtte regel
kan være noe vid. I praksis vil det særlig være vaksinasjonsskader som er aktuelle og
reglene i utkastet er utformet med tanke på slike skader hvor det kan være vanskelig å
nå frem med et krav om erstatning ut fra de alminnelige reglene om
årsakssammenheng. Dette er også forutsatt i merknadene, men som påpekt av
Regjeringsadvokaten ligger det ingen begrensning nedfelt i selve lovteksten. Også
ansvar for skader som følger av f.eks. blodsmitte vil derfor omfattes. Siden vilkårene for
erstatning er så pass 'milde', kan det her ligge en fare for store økonomiske
konsekvenser, særlig siden de alminnelige regler om erstatningsutmålingen i
skadeserstatningsloven etter tredje ledd får anvendelse. Departementet foreslår derfor å
begrense bestemmelsen til erstatning for vaksinasjonsskader, og henvise andre skader
som måtte oppstå som en følge av tiltakene i smittevernloven til de alminnelige reglene
som til enhver tid gjelder for objektivt ansvar for pasientskader."
(51) Lagmannsretten formulerer innholdet i første punktum slik at skadelidte må påvise "en
rimelig mulighet for at vaksinen på grunn av sine egenskaper faktisk kan ha påført
skaden". Jeg leser ikke lagmannsretten slik at den med dette legger til grunn at en
teoretisk mulighet er nok, slik staten hevder. Også lagmannsretten må forstås slik at
dersom det er en praktisk mulighet for årsakssammenheng mellom vaksinen og skaden, er
vilkåret etter første punktum oppfylt.
(52) Når det gjelder bestemmelsens andre punktum, anfører A at staten må påvise at det
foreligger andre konkrete skadeårsaker som er mer sannsynlige enn vaksinen. Et slikt
krav til konkretisering følger ikke av lovens ordlyd, som her er i samsvar med det som
følger av alminnelig erstatningsrett. Det som kreves er altså alminnelig
sannsynlighetsovervekt. Selv om det generelt kan foreligge en årsakssammenheng
mellom vaksine og skade, vil staten kunne fri seg ved å påvise at det mest sannsynlig ikke
er tilfelle slik de faktiske forhold ligger an, selv om staten ikke konkret kan påvise hva
som er årsaken.
(53) A har til støtte for sitt syn vist til Ot.prp. nr. 33 (1988–1989) side 110-111 om endringer i
forurensningsloven, som jeg tidligere har sitert, og der det heter at skadevolder fritas for
ansvar dersom "han konkret kan påvise at andre skadeårsaker er mer sannsynlige". Det er
uklart hva som ligger i denne formuleringen, og jeg finner ikke å kunne legge vekt på
denne. Verken lovens ordlyd eller alminnelig erstatningsrett stiller krav om konkretisering
av mulig annen skadeårsak.
(54) Jeg går så over til å se på om den faktiske situasjonen i vår sak gir grunnlag for å pålegge
staten ansvar.
(55) Lagmannsretten har gitt følgende sammenfatning av hva de sakkyndige som har vært
engasjert i saken, har forklart om sykdommen MS, og hva som kan være årsak til denne:
"MS er en kronisk nevrologisk sykdom som medfører ødeleggelse av isolasjonslaget
(myelinet) rundt nervetråder i hjernen og ryggmargen. Sykdommen er såkalt
autoimmun, hvilket innebærer at eget immunforsvar går til angrep på deler av egen
organisme. Årsakene til MS er uavklarte, men det er alminnelig akseptert at det er en
kompleks eller multifaktoriell sykdom, der både genetisk disposisjon og miljøfaktorer 9
kan bidra til sykdomsutviklingen. Såkalte HLA-gener er den sterkest disponerende
genvarianten. Miljøfaktorer som er assosiert med MS er dårligere kartlagt enn de
genetiske faktorene. Men det er allment antatt at faktorer som infeksjon med Epstein
Barr-virus, kyssesyke, lave nivåer av vitamin D, røyking samt det å være født på våren
gir en viss økning av risikoen for MS. Forskning tyder på at faktorene kan virke
sammen, slik at personer som er bærere av HLA-gener, og som har hatt kyssesyken og
røyker, har en 20 ganger høyere risiko for å utvikle sykdommen enn personer som ikke
har disse disponerende faktorene, jf. erklæringen til Holmøy side 3."
(56) Denne sammenfatningen har ingen av partene reist innsigelse mot.
(57) Spørsmålet om det eksisterer anerkjente vitenskapelige kriterier for å konstatere
årsakssammenheng mellom ytre miljøfaktorer og MS, besvarer Holmøy med følgende:
"Det foreligger ikke etablerte krav til hvilke momenter som skal være oppfylt for å
fastslå om en miljøfaktor bidrar til utviklingen av MS eller andre
komplekse/multifaktorielle sykdommer. Det er imidlertid allment akseptert at
sammenfall i tid i seg selv ikke er tilstrekkelig til å konkludere med at det foreligger
kausalitet ved MS, fordi slik sammenfall kan være tilfeldige og fordi det kan være et
langt intervall mellom eksposisjon for en miljøfaktor og utvikling av MS-symptomer. …
Fordi epidemiologisk forskning tyder på at ingen miljøfaktor i seg selv er tilstrekkelig
eller nødvendig for å utvikle MS, er det neppe mulig å bevise at en enkelt miljøfaktor er
årsak til MS."
(58) Selv om det ikke foreligger etablerte krav til hvilke momenter som må foreligge for å
fastslå årsakssammenheng, viser Holmøy til tre faktorer som etter en akseptert medisinsk
oppfatning bør være oppfylt for å anse at en miljøfaktor medisinsk sett kan influere på
sykdomsutviklingen. Han gjengir disse slik:
"1. Det må foreligge en konsistent og klar assosiasjon mellom eksposisjon for den
aktuelle miljøfaktoren og forekomsten av MS. Dette betyr at personer som
har vært utsatt for den aktuelle miljøfaktoren – f eks MMR-vaksine – må ha
økt forekomst av MS enn personer som ikke har vært eksponert.
2. Det må være en klar tidslinje – risikofaktoren må virke før sykdommen
debuterer.
3. Biologisk plausibilitet: Det bør være en mulig virkningsmekanisme, som er
forenlig med det vi vet om sykdomsprosessens biologi."
(59) Disse vilkårene kan ikke oppfattes som kumulative vilkår, og jeg forstår Holmøy slik at
heller ikke han oppfatter dem på denne måten.
(60) Holmøy konkluderer med at det andre momentet klart er til stede. Han viser til at lesjoner
i hjernen ble påvist ved MR-undersøkelsen 23. januar 2003, og til vitneforklaringer for
tingretten og lagmannsretten fra A og hans mor om at symptomer var til stede allerede få
dager etter at han mottok vaksinen den 28. november 2002.
(61) Det har vært reist spørsmål om den korte tiden mellom vaksinasjon og utbrudd utelukker
kausalitet. Om dette uttaler Holmøy:
"Etter mitt skjønn utelukker heller ikke et tidsintervall på tre-fire- dager, slik det har
fremkommet i de muntlige forklaringene fra A og hans foreldre, i seg selv at det kan
være en sammenheng mellom MMR-vaksinen og symptomene. Det er således kjent at
betennelsessykdommen akutt demyeliniserende encefalomyelitt (ADEM) kan debutere
så tidlig som to dager etter infeksjon eller vaksinasjon. I denne sammenheng er det 10
relevant at aktuelle MMR-vaksine var dose nummer to, og at immunsystemet derfor
reagerte raskere enn ved første gangs vaksinasjon."
(62) Videre uttrykker han – på linje med den andre rettsoppnevnte sakkyndige for Høyesterett
og de øvrige fire sakkyndige som partene har engasjert i anledning saken – at det ikke kan
utelukkes at MMR-vaksinen kan forårsake MS. Etter å ha poengtert at vaksiner virker ved
å aktivere immunforsvaret, begrunner Holmøy dette slik:
"MS er en immunologisk sykdom der aktivering av immunforsvaret spiller en vesentlig
rolle. Det er derfor i utgangspunktet ikke utenkelig at vaksinasjon kan tenkes å utløse
MS. I tråd med dette er det holdepunkter for at MMR-vaksinen kan bidra som
årsaksfaktor for utvikling av den autoimmune sykdommen idiopatisk trombocytopenisk
purpura. MMR-vaksinen består av levende svekkede mesling-, kusma-, og rubellavirus
som har blitt dyrket i kyllingfosterkulturer og i humane cellelinjer. Ved MMR-
vaksinasjon aktiveres immunceller. Aktiverte immunceller har evnen til å krysse blod-
hjernebarrieren. En mulig mekanisme er at immunceller som aktiveres av vaksinen,
kryssreagerer med molekyler inne i hjernen og ryggmargen. "
(63) Selv om Holmøy ikke utelukker en årsakssammenheng, konkluderer han med at det er
usannsynlig at MMR-vaksinen kan ha en slik biologisk virkning.
(64) Holmøy synes å ha lagt avgjørende vekt på det første momentet: om det er en konsistent
og sikker assosiasjon mellom MMR-vaksine og risiko for å utvikle MS. Tre studier er her
sentrale: To studier fra Gøteborg: Ahlgren m.fl., Multiple sclerosis incidence in the era of
measles-mumps-rubella mass vaccinations (2009) og Ahlgren m.fl., A population-based
case-control study on viral infections and vaccinations and subsequent multiple sclerosis
risk (2009), en metastudie fra 2011: Correale m.fl., Immunizations and risk of multiple
sclerosis: sytematic review and meta-analysis (også kalt Cochrane-rapporten), og en fersk
studie fra California: Langer-Gould, Assocoation between vaccines and
neuroinflammation-reply (2015). Etter å ha konstatert at ingen av studiene viser en
statistisk sammenheng mellom MMR-vaksine og MS, konkluderer Holmøy med
følgende:
"Ut fra en samlet vurdering av de epidemiologiske studiene som er utført, er det etter
mitt skjønn ingen holdepunkter for at det foreligger noen assosiasjon mellom MMR-
vaksinasjon og risiko for å utvikle MS i befolkningen generelt. Selv om Cochrane-
rapporten påpekte at det er mangler ved studiene ved sikkerheten av vaksiner, er det
etter mitt skjønn klar overvekt av evidens for at MMR-vaksinen ikke er forbundet med
økt risiko for utvikling av MS."
(65) Jeg finner det klart at de studier som Holmøy viser til, ikke gir støtte for at det på
befolkningsnivå foreligger en generell sammenheng mellom MMR-vaksine og MS.
(66) Også Midtvedt refererer til studier som viser manglende assosiasjon mellom MMR-
vaksine og utvikling av MS, men presiserer at "dette utelukker ikke en
årsakssammenheng på individnivå". Midtvedt konkluderer med at det foreligger biologisk
plausibilitet for årsakssammenheng. Han innleder sin vurdering med å vise til nyere
forskning som har gitt "helt ny forståelse av at vi som individer i en meget høy grad er
påvirket av miljømessige, eksterne faktorer, som for eksempel mikrobielle faktorer,
inklusivt virus og vaksiner". Videre viser han til at det i nyere forskning blir manet "til en
meget stor grad av forsiktighet til å utelukke at en observert endring i helsetilstanden
(f.eks. MS) ikke kan skyldes en miljømessig påvirkning (f.eks. vaksinasjon) og også til en
varsomhet med hensyn til å gjøre 'effektvinduet' for snevert". 11
(67) I sin konklusjon gir han følgende oppsummering:
"Basert på en rekke faktorer som a) As meget unge alder da sykdommen debuterte – og
dermed en betydelig følsomhet for en epigenetisk påvirkning, b) den nære debut-
relasjonen til vaksinasjonen, c) virus som medvirkende årsaksfaktorer ved såkalte
autoimmune sykdommer, d) at virus-vaksine kan føre til 'uønskede hendelser' med
likhetspunkter til MS, e) at annen virusvaksine muligens kan gi økt fare for utvikling av
MS blir min konklusjon:
Det er overveiende sannsynlig at utviklingen av MS lidelsen kan være en direkte eller
indirekte følge av MMR-vaksinen han fikk 28.11.02."
(68) På bakgrunn av de sakkyndiges uttalelser blir min vurdering følgende:
(69) Den årsaksvurderingen som jeg her skal gjøre, er av rettslig art. Min konklusjon vil derfor
kunne bli en annen enn den som gjøres på medisinskfaglig grunnlag, jf. Rt. 1992 side 64
på side 70. Jeg finner å måtte legge mindre vekt på resultatet av de epidemiologiske
undersøkelsene. Jeg leser lovforarbeidene slik at også skadetilfelle som faller utenfor det
som kan måles statistisk, skal kunne gi grunnlag for erstatning. At den statistiske risikoen
for å utvikle MS ved MMR-vaksine er liten, kan således ikke være av avgjørende
betydning i et tilfelle hvor skade faktisk har inntrådt, så sant det er en praktisk mulighet
for at det kan foreligge en slik sammenheng. I en slik situasjon må de mulige
årsaksfaktorer sammenholdes med hverandre. Hvis de øvrige årsaksalternativene
utelukkes eller er mindre sannsynlige, må MMR-vaksinen anses som årsak, selv om det
statistisk er lite sannsynlig.
(70) For meg blir det sentralt hva man kan utlede av de to øvrige momentene. Den nære
tidsmessige sammenhengen mellom vaksinen og de første tegnene som noen måneder
senere ble konstatert å være symptomer på MS, står sentralt, selv om dette alene ikke kan
være tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret i § 8-2 første ledd første punktum. Langer-Gould-
undersøkelsen viste en moderat forbigående økt risiko for å få MS og annen
demyeliniserende sykdom i løpet av de første 14 dager etter vaksinasjoner, men som
avtok fram mot 30 dager. Den forbigående økningen var imidlertid relativt beskjeden –
om lag dobbel risiko – og konklusjonen baserte seg på et relativt lavt antall personer som
faktisk utviklet sykdom.
(71) Jeg legger også en viss vekt på at utbrudd av MS er svært sjelden hos barn. Det er opplyst
at da A fikk diagnosen, var han den yngste i landet med MS. At ung alder er et moment
som øker risikoen for MS etter vaksine, er ett av resultatene av Gøteborgundersøkelsene,
dog slik at det statistiske grunnlaget anses for å være spinkelt.
(72) I tillegg kommer så de øvrige momentene i Midtvedts oppsummering som bygger på hans
medisinske kunnskap både om egenskaper ved MMR-vaksinen og om MS. Disse
vurderingene støttes av uttalelsene fra Ulvestad og Smith. Et særlig moment er etter min
mening eksempler fra vaksinasjoner med annen type virus enn det som MMR-vaksinen
inneholder, som har hatt autoimmune virkninger som har likhetstrekk med MS. Jeg finner
derfor at det er et visst forskningsmessig belegg for at MMR-vaksine i svært sjeldne
tilfelle kan utløse MS hos unge mennesker. Dette gir så pass klare indikasjoner i retning
av at det kan være en årsakssammenheng mellom MMR-vaksinen og MS som ikke bare
er teoretisk, men som også kan være en praktisk realitet, at det må bli opp til staten å
påvise at en annen årsak er mer sannsynlig. 12
(73) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at vilkåret i § 8-2 første ledd første punktum for
årsakssammenheng er oppfylt.
(74) Spørsmålet blir så om staten kan godtgjøre at en eller flere andre årsaker til MS er mer
sannsynlig enn MMR-vaksinen, jf. andre punktum.
(75) Som nevnt innledningsvis viste MR-bildene som ble tatt 23. januar 2003, at i alle fall en
av lesjonene i hjernen hadde "klart høyere signal enn de øvrige, og virker mer
velavgrenset og har mer preg av å være eldre enn de øvrige lesjonene". Holmøy viser til
denne beskrivelsen fra radiologen, og han karakteriserer lesjonen slik at den "hadde et
utseende som tyder på at den var tydelig eldre enn de andre". Han viser til at det tar tre til
seks måneder før lesjonene får et slikt utseende på MR. På denne bakgrunn konkluderer
han med at "[e]ttersom det hadde gått knapt to måneder mellom vaksinasjonen og MRI-
undersøkelsen 23.1.2003, tyder MR-funnet på at MS-sykdommen forelå i et subklinisk
stadium på det tidspunkt da den aktuelle vaksinasjonen ble gitt". Jeg oppfatter her
Holmøy slik at han med dette mener at A hadde en sykdomsprosess i kroppen som ikke
hadde gitt symptomer, og at diagnosekriteriene for MS da ikke var oppfylt.
(76) Andersen har i sin skriftlige redegjørelse lagt til grunn at A hadde fått MS før
vaksinasjonen. Han uttaler om dette:
"Det är extremt osannolikt att hela denna omfattande subkliniska och kliniska
sjukdomsprocess skulle ha uppkommit akut december 2002. Sjukdomen fanns redan
innan vaccinationen, sannolikt under flera år."
(77) Jeg påpeker at A så sent som i april 2002 var til undersøkelse ved Regionsykehuset i
Tromsø etter en hjernerystelse i februar 2000. Det er enighet blant de sakkyndige om at
det ikke i journaler fra denne tiden er notert noe som viser at A hadde symptomer på MS.
Heller ikke for tiden fram til vaksinasjonsdagen er det gitt slike opplysninger. Holmøy og
Andersens konklusjon om at A hadde MS i subklinisk form før vaksinasjonen, er basert
på tolking av MR-bilder som er tatt etter vaksinasjonen.
(78) Hvis A ved vaksinasjonen hadde MS i subklinisk form, kan det reises spørsmål om hva
som i tilfelle kan ha forårsaket sykdommen. Dette er imidlertid ikke mulig å fastslå. Jeg
viser til det jeg tidligere har redegjort for med hensyn til dagens kunnskap om årsakene til
MS. A har reist spørsmål om den påviste lesjonen kan skrive seg fra den første MMR-
vaksinasjonen. Holmøy avviser dette, og jeg finner heller ikke at det er grunnlag for at
dette har skjedd ved denne anledningen. Om dette viser jeg til det jeg har sitert fra
Holmøys forklaring om betydningen av mulig årsakssammenheng av annengangs
vaksinasjon.
(79) Etter å ha referert til at Langer-Gould-undersøkelsen viste en moderat forbigående økt
risiko for å få MS og annen demyeliniserende sykdom i løpet av de første 14 dager etter
vaksinasjoner, men som avtok fram mot 30 dager, konkluderte Holmøy på følgende måte
i sin skriftlige uttalelse til Høyesterett:
"Konklusjonen på mandatets punkt 1 er at det er svært usannsynlig at utviklingen av
MS er en direkte eller indirekte følge av MMR-vaksinen. Det er imidlertid mulig at
sykdommen forelå i en subklinisk form på vaksinasjonstidspunktet, og at MMR-
vaksinasjonen derfor bidro til å utløse og derved fremskynde det første kliniske
symptomet." 13
(80) Holmøy tok imidlertid senere direkte kontakt med Langer-Gould og fikk opplyst at ingen
av de 53 personene i forsøksgruppen som utviklet MS og som hadde fått MMR-vaksine i
løpet av studieperioden, utviklet de første MS-symptomer i løpet av de første 30 dager.
Etter dette konkluderte han med at sannsynligheten for at MMR-vaksinen framskyndte
sykdomsutbruddet var meget liten.
(81) Igjen bygger Holmøy sin konklusjon på manglende statistisk sammenheng som han
mener eventuelt kunne ha verifisert en antakelse om samvirkende årsaker. Etter min
mening kan en slik betraktning heller ikke i denne sammenhengen være avgjørende. Som
Holmøy påpekte i sin opprinnelige redegjørelse, må det få betydning i årsaksvurderingen
at andre former for vaksinasjoner innebar en økt risiko for utvikling av MS og annen
demyeliniserende sykdom i løpet av de første 30 dager, samtidig som det er et faktum at
As MS-symptomer viste seg første gang bare noen dager etter vaksinen. Til dette kommer
at en av konklusjonene i Langer-Gould-studien i følge Holmøy nettopp var at den gir "en
viss støtte til at vaksinasjoner kan utløse MS-symptomer hos personer med særlige
risikofaktorer, eller der sykdomsprosessen allerede har startet i subklinisk form". Smith
finner det sannsynlig at dette har vært tilfelle. Dersom A hadde MS i subklinisk form
forut for vaksinasjonen, er det derfor nærliggende å anta at vaksinen kan ha vært den
utløsende årsak.
(82) Smittevernloven § 8-2 gjelder "skade" som alene eller sammen med andre årsaker kan
være en følge av anbefalte eller påbudte vaksinasjoner. Selv om A skulle ha hatt MS i
subklinisk form før vaksinasjonen, må det etter min mening være riktig å si at A i lovens
forstand ikke var skadet i form av MS før symptomene viste seg. MMR-vaksinen var da
uansett en nødvendig betingelse for at sykdommen ble aktivert i de første dagene av
desember 2002.
(83) Dersom A hadde MS i subklinisk form ved vaksinasjonen, blir det spørsmål om
sykdommen ville ha sprunget ut om vaksinasjonen tenkes borte. Dersom dette ville ha
skjedd innen en relativ kort tidshorisont, må det ses bort i fra vaksinasjonen som
årsaksfaktor. Men det er staten som må godtgjøre at dette ville ha skjedd. Holmøy uttaler i
sin skriftlige uttalelse at om MMR-vaksinen bidro til å utløse MS-symptomene så "er det
imidlertid overveiende sannsynlig at MS-sykdommen ville ha brutt ut med kliniske
symptomer på et noe senere tidspunkt, om ikke MMR-vaksinen hadde blitt gitt". Han
gjentok dette i sin forklaring for Høyesterett. Jeg forstår ham slik at det ikke er tale om et
særlig langt tidsrom. Jeg oppfatter det imidlertid slik at Holmøy også på dette punkt
bygger på statistisk sannsynlighet, og ikke på en vurdering av de funn som spesifikt
foreligger for As vedkommende.
(84) Det synes å være på det rene at en person over lengre tid kan leve med MS i subklinisk
form uten at det utvikles symptomer. Som nevnt uttaler Andersen for As vedkommende at
"[s]jukdomen fanns redan innan vaccinationen, sannolikt under flera år". Smith sier om
dette:
"Most MS clinicians have patients with minor white matter abnormalities on their MRI
scans who may remain stable for many years until some event results in activation of the
previously quiescent CNS autoimmune response. Mr. A's case is unfortunately not
theoretical, but very real, and I would emphasize that for the reasons outlined above
each case of vaccination and MS, like this, is unique." 14
(85) Også Holmøy bekreftet dette i skranken og opplyste at personer kan leve med slik
subklinisk MS hele livet uten å bli syk.
(86) Det er staten som har bevisbyrden. Det er usikkert om A ville ha utviklet MS selv om han
skulle ha hatt den i subklinisk form ved vaksinasjonen. Den usikkerhet som foreligger på
disse punktene, må gå ut over staten. Jeg finner derfor å måtte legge til grunn at A ikke i
overskuelig framtid ville ha utviklet MS-symptomer om MMR-vaksinen tenkes borte.
(87) Siden staten ikke har godtgjort at en annen årsak er mer sannsynlig enn MMR-vaksinen,
er staten erstatningspliktig for skaden.
(88) A har vunnet saken fullt ut og skal tilkjennes sakskostnader for Høyesterett, jf. tvisteloven
§ 20-2 første ledd. Advokat Haug har levert omkostningsoppgave som samlet utgjør 1
358 566 kroner inklusive merverdiavgift, hvorav 997 400 kroner eksklusiv
merverdiavgift, utgjør salær. Saken har vært omfattende med en betydelig
dokumentmengde, og ankeforhandlingen tok tre hele dager. Jeg finner likevel at salæret
er satt vesentlig for høyt, særlig sett på bakgrunn av at advokat Haug har vært
prosessfullmektig for A også i de to tidligere instansene. Bevisstoffet som har vært
presentert for Høyesterett, er i det alt vesentlige det samme som har vært forelagt de
tidligere instanser, med unntak for Langer-Gould-studien fra 2015 og uttalelsene fra de to
rettsoppnevnte sakkyndige. Jeg er derfor kommet til at salæret ikke kan settes høyere enn
500 000 kroner. De øvrige omkostninger gjelder godtgjørelse til de privatengasjerte
sakkyndige og utlegg til oversettelser, som jeg ikke har innvendinger mot. I tillegg
kommer honorar til Tore Midtvedt, som var rettsoppnevnt sakkyndig etter begjæring fra
A. Dette utgjør 52 918 kroner. Samlet utgjør omkostningene 789 735 kroner inklusiv
merverdiavgift.
(89) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler staten v/Pasientskadenemnda til A 789 735
– syvhundreogåttinitusensyvhundreogtrettifem – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom. 15
(90) Dommer Ringnes: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(91) Dommer Kallerud: Likeså.
(92) Dommer Øie: Likeså.
(93) Dommer Skoghøy: Likeså.
(94) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler staten v/Pasientskadenemnda til A 789 735
– syvhundreogåttinitusensyvhundreogtrettifem – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: