Vis kilden til LA-1992-386



{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
1993-03-12
|Publisert=
LA-1992-00386
|Sammendrag=

|Stikkord=
Skatterett
|Saksgang=
Vest-Telemark herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1992-00386 A - Høyesterett HR-1994-00029 B. Anket til Høyesterett, saken heves.
|Parter=
Anke I: Ankende part: Statkraft, Høvik. (Prosessfullmektig: Advokat Hans Petter Graver, Oslo). Motpart: Vinje kommune. (Prosessfullmektig: Advokat Hans O. Bang, Oslo). Anke II: Ankende part: Vinje kommune. Ankemotpart: Statkraft.
|Forfatter=
1. Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann. 2. Lagdommer Steinar Thomassen. 3. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1975-06-06-29/§33  Eigedomsskattelova (1975) §33], [https://lovdata.no/lov/1911-08-18-9/§5  Byskatteloven (1911) §5], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1917-12-14-16/§2  Vannfallrettighetsloven (1917) §2], [https://lovdata.no/lov/1917-12-14-17/§12  Vassdragsreguleringsloven (1917) §12]
}}
        
År 1993 den 9. februar ble lagmannsrett holdt i rettssal 1, Statens Hus, Skien, til behandling av tvistemål for Telemark lagsogn. 

År 1993 den 10. og 11. februar fortsatte forhandlingene. 

År 1993 den 12. mars ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere. 

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom : 

Saken gjelder gyldigheten av eiendomsskattetaksten pr. 1. januar 1988 for kraftverkene Vinje, Songa, Kjela og Haukeli med tilhørende andeler av ovenforliggende reguleringsanlegg. Takstverdiene ble fastsatt den 3. mai 1989 av overtakstnemnda i Vinje kommune og utgjør vel 2.9 milliarder kroner av en samlet takst på vel 3.3 milliarder kroner for Statkrafts kraftanlegg og linjer i Vinje. 

Statkraft brakte saken inn for Vest-Telemark herredsrett ved stevning av 3. november 1989 med påstand om opphevelse av skattetaksten fordi overtakstnemnda hadde sett bort fra den lovbestemte plikt som kraftverkseieren har til å levere rimelig konsesjonskraft til kommunen. Det ble også gjort gjeldende at det ikke skulle ha vært lagt til grunn at det kan selges så mye som 85 % av det enkelte verks totale installerte effekt. 

Herredsretten avsa den 29. januar 1992 dom i saken med slik slutning: 

"1. Vedtak av 3/5-1989 av overtakstnemnda for verk og bruk i Vinje kommune oppheves for så vidt angår betydningen for taksten av forpliktelsen til å levere konsesjonskraft. 

2. For øvrig frifinnes Vinje kommune. 

3. Hver av partene bærer sine omkostninger." 

Statkraft har den 26. mars 1992 påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Vinje kommune har den 1. april 1992 også påanket dommen. Ankeforhandling ble holdt den 9., 10. og 11. februar 1993 i lagmannsrettens rettslokale i Skien. Begge parter møtte med sine advokater, og Vinje kommune møtte med ordføreren. Det ble avhørt syv vitner og foretatt protokollasjon slik rettsboken viser. 

Det er for lagmannsretten lagt frem enkelte nye dokumenter. Saken står imidlertid for lagmannsretten i det vesentlige slik den gjorde for herredsretten. Når det gjelder saksfremstillingen og anførslene, nøyer derfor lagmannsretten seg med å vise til den forholdsvis fyldige fremstillingen i herredsrettens dom. 

Statkraft har for lagmannsretten lagt ned slik påstand: 

"1. Vedtak av 3/5-1989 av overtakstnemnda for verk og bruk i Vinje kommune oppheves. 

2. I den nye taksering skal det tas hensyn til verdien av forpliktelsene til å levere konsesjonskraft fra verkene. 

3. I den utstrekning det ved den nye taksering beregnes en særskilt verdi av verkenes effektinstallasjon, skal det gjøres et fradrag på mer enn 15% av verkenes installerte ytelser. 

4. Statkraft tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten." 

Vinje kommune har lagt ned slik påstand: 

"1. Vinje kommune frifinnes. 

2. Vinje kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten." 

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten i begge de omtvistede spørsmålene. 

Lagmannsretten bemerker først at det ikke er noen uenighet mellom partene om det rettslige hovedgrunnlaget for eiendomstakseringen av kraftverk. Etter byskatteloven §5 første ledd, jfr. eiendomsskatteloven §33 annet ledd, skal takstbeløpet settes "til det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne afhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg". Loven gir således anvisning på en omsetningsverdi som beregningsgrunnlag for eiendomsskatten. Det er en objektivisert omsetningsverdi man skal frem til, eller med andre ord den verdi som eiendommen har i seg selv uten hensyn til inngåtte avtaler og andre individuelle rettigheter og forpliktelser. 

For kraftverk er det vanskelig å finne frem til en slik omsetningsverdi. Ved takseringen er man derfor henvist til hjelpeberegninger. Både den tekniske substansverdien og rentabiliteten blir i praksis vurdert i denne sammenheng. I flg. Høyesteretts avgjørelser i to saker inntatt i [[Rt-1987-129]] og [[Rt-1991-98]], er en rentabilitetsberegning det naturlige utgangspunktet ved eiendomstaksering av kraftverk. 

Lagmannsretten legger til grunn at begge de omtvistede spørsmålene i saken, hvor mye av den innstallerte effekten som er salgbar og om det skal tas hensyn til konsesjonskraftforpliktelsen, gjelder hvilke inntekter det er riktig å bygge på i en rentabilitetsberegning. Det legges videre til grunn at disse vurderinger skal skje pr. 1. januar 1988 på grunnlag av de opplysninger som da var tilgjengelige for nemnda. Lagmannsretten tar i det følgende først for seg anken fra Statkraft når det gjelder effektspørsmålet, deretter anken fra Vinje kommune vedrørende konsesjonskraftforpliktelsen. 

Statkraft har anket over at herredsretten ikke har ansett det som en feil ved taksten at den bygger på at så mye som 85 % av den installerte effekten er salgbar. Statkraft har særlig anført at nemnda har lagt til grunn en gal metode og dermed feil lovanvendelse, ved å ta utgangspunkt i den effekten som er installert i det enkelte verk fremfor å vurdere salgsmulighetene på kraftmarkedet. Kommunen har på sin side anført at metoden har vært vanlig de senere år og er den eneste som tar hensyn til den verdi som ligger i et kraftverks effektinstallasjon, og at nemnda har vurdert salgsmulighetene. 

Lagmannsretten forstår det slik at det ikke er noen uenighet om at vurderingstemaet må være hvilke inntekter av effektsalget det er riktig å legge til grunn i rentabilitetsberegningen. Statkraftprisen er delt opp i en energidel og et effektledd, og kjøperen betaler særskilt for bestilt energi (kWh) og bestilt effekt (kW). Effektavgiften er således en del av verkenes inntekter som påvirker verdien av kraftverket. 

Ved en beregning av inntektsmulighetene sier det seg selv at man ikke kan se bort fra den faktiske effektinstallasjonen i verket. Det kan derfor ikke være avgjørende om man med utgangspunkt i installert effekt vurderer markedsutsiktene og inntektsmulighetene fremover, eller om man først vurderer disse forholdene og deretter om de effektmengder man er kommet frem til lar seg produsere. Poenget må være at det skjer en reell vurdering når det gjelder de inntekter som bør legges til grunn i rentabilitetsberegningen. Nemnda uttaler blant annet dette i sitt vedtak: 

"Desto høyere effekt energien kan leveres med, desto høyere kraftpris kan oppnås. Dette vil kunne påvirke verdien av kraftverket. Etter overtakstnemndas mening må det derfor være riktig å beregne det enkelte kraftverks inntekt ut fra de effekt- og energimengder dette kraftverk kan levere. Middelprisen for alle Statkrafts leveringskontrakter blir da lite interessant i denne sammenheng....." 

Overtakstnemnda uttaler deretter at den legger til grunn at det i disse kraftverkene gjennomsnittlig ytes effekt opp til det nominelle tall, og den stiller deretter spørsmålet "om det er fysisk mulig å få avsetning på all effekten i forbindelse med salget av energien". Den besvarer dette spørsmålet med at nemnda under vanlige forhold ikke kan "se at det ikke skulle være mulig å finne avsetning på den installerte effekten i Tokke-Vinje-verkene". Nemnda avslutter sin drøftelse slik: "På denne bakgrunn finner overtakstnemnda det riktig å ta utgangspunkt i verkenes fulle installerte effekt ved vurderingen av effektgrunnlaget for kraftverkene. Dette synes å være riktigst ut fra en substansverdivurdering. 

Imidlertid eksisterer det en viss effektreserve i det norske forsyningssystemet. Dette bør det tas hensyn til ved takseringen på den måten at effekten gis en skjønnsmessig reduksjon. På samme måte som det ble gjort i undertaksten synes det rimelig å redusere de oppgitte installasjoner med ca 15 %." 

Lagmannsretten oppfatter nemnda slik at den ikke har foretatt en reell vurdering av inntektsmulighetene, men har innskrenket seg til på et rent teknisk/formelt grunnlag å gjøre et fradrag i den installerte effekten på 10 % svarende til reservekravet innenfor det nordiske el-kraftsamarbeidet (Nordel) og et ekstra fradrag på 5 % for overføringstap mv. Nemnda har derved kommet i skade for å legge overdreven vekt på de tekniske forhold og ikke tatt tilstrekkelig hensyn til de markedsmessige forutsetninger. 

Som følge av dette har nemnda kommet frem til et for høyt tall når den har lagt til grunn 85 % av den installerte effekten som salgbar. Lagmannsretten legger her særlig vekt på opplysningene om at Statkrafts kontraktsforpliktelser ligger på mellom 70 og 75 % av den totale effekten Statkraft disponerer. Selv om det også her må legges til grunn såkalte objektiviserte verdier med utgangspunkt i de fysiske anleggene, bør slike opplysninger være en del av nemndas vurderingsgrunnlag. Lagmannsretten har for øvrig merket seg at det maksimale uttaket frem til dags dato har vært på omlag 76 % av totalt installert effekt, eller 81 % dersom man ikke regner med effekten fra kraftverk som på grunn av årstiden ikke kunne levere kraft. Dette skjedde den 12. januar 1987 under ekstreme forhold, og har visstnok bare gjentatt seg en gang senere. 

Lagmannsretten er enig med Statkraft i at de tallene om effektbehovet i fremtiden som fremgår av årsmeldingen for 1987 fra Samkjøringen, ikke gir noen støtte til det syn at 85 % av effekten er salgbar. Lagmannsretten ser således i disse tallene ingen prognose over hva som kan selges av effekt, men hvilken øking i effektinstallasjonene som vil følge av økt vannkraftutbygging. Så lenge det norske forsyningssystemet er energibasert, vil en videre utbygging av vannkraften automatisk føre med seg en økning av den totale effektinstallasjonen. Den salgbare andelen av effekten vil i så fall ikke endre seg nevneverdig i forhold til de 70 - 75 % salget har ligget på de senere årene. 

Det er på det rene slik kommunen har anført, at 85 % av installert effekt er benyttet i en rekke takster de senere årene. Lagmannsretten er imidlertid enig med Statkraft i at det her ikke foreligger noen fast forvaltningspraksis som er avgjørende i denne sammenheng. Takstene er i stor utstrekning bygget på råd fra samme ekspertise innenfor et snevert fagmiljø på ca fire firmaer, som har vært enerådende siden 1986-87. Reaksjonene har etter hvert begynt å komme fra kraftverkshold. Blant annet har Statkraft har tatt ut søksmål i de fleste tilfeller hvor det har betydning for taksten at det er regnet med et så høyt effektgrunnlag som 85 %. 

Effektdelen av kraftprisen er som nevnt ett av flere forhold som påvirker omsetningsverdien av kraftverket. Nemnda har ikke foretatt noen vurdering av hvilken virkning det skulle få på taksten om effektgrunnlaget ble vurdert lavere enn 85 %. Som nevnt i herredsrettens dom, vil en effektreduksjon fra 85 til 73 % føre til at taksten går ned med ca 148 millioner kroner eller ca 4.8 % av taksten. En slikt utslag, som ikke er bestridt for lagmannsretten, er så vidt stort at det antas å ligge utenfor rammen av et akseptabelt skjønn for taksten som helhet. 

Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at det hefter vesentlige mangler ved nemndas vurderinger og det resultat den er kommet til i effektspørsmålet. Dette har ført til at skattetaksten er blitt urimelig høy og må bli å oppheve i samsvar med påstanden fra Statkraft. 

Lagmannsretten tar ikke stilling til hvor mye av den installerte effekten som det er rimelig å legge til grunn som inntektsgivende i den rentabilitetsberegningen som er et hjelpemiddel for å komme frem til omsetningsverdien av verkene. Dette er et skjønnsspørsmål som nemnda må ta stilling til blant annet under hensyntagen til det som er anført ovenfor. Det følger under en hver omstendighet av lagmannsrettens dom at nemnda må gjøre et større fradrag i verkenes installerte effekt enn 15 %. Statkraft må således også få medhold i påstandens punkt tre. 

Lagmannsretten tar dernest for seg sakens annet tvistepunkt, nemlig anken fra Vinje kommune over opphevelsen av taksten for så vidt angår betydningen av forpliktelsen til å levere konsesjonskraft. 

Det foreligger ingen sikker rettspraksis som gir svar på det prinsipielle spørsmålet om det enkelte kraftverks forpliktelse til å levere konsesjonskraft skal tas med i prisfastsettelsen i en rentabilitetsberegning. I Tyssefallsaken, jfr. [[Rt-1987-129]], hadde nemnda bygget på statkraftprisen (til kraftintensiv industri), men også på de lavere prisene for konsesjonskraften. Gulating lagmannsrett uttalte blant annet at det ikke var uriktig lovanvendelse at nemnda hadde basert seg på statkraftprisen, og at også de prisene som var fastsatt for konsesjonskraften var trukket inn i rentabilitetsberegningen fordi konsesjonskraften "står i en annen stilling enn kraft som blir levert i henhold til privatrettslige kraftavtaler". Førstvoterende i Høyesterett uttalte at han var kommet til samme resultat som lagmannsretten og kunne "i adskillig utstrekning tiltre dens begrunnelse, så langt den rekker". Høyesterett hadde imidlertid ingen foranledning til å uttale seg direkte om konsesjonskraften, fordi taksten ikke var angrepet på dette punkt. 

Det foreligger også enkelte andre Høyesterettsdommer som partene har vist til, men som heller ikke er direkte avgjørende, og som lagmannsretten derfor ikke nevner særskilt. Det tilføyes at enkelte lagmannsrettsdommer bygger på det motsatte syn enn dommen i Gulating lagmannsrett, således at det i likhet med det som gjelder for kontraktsrettslige forpliktelser må ses bort fra konsesjonskraftforpliktelser når den objektive salgsverdi skal beregnes. Klarest i denne sammenheng er Frostating lagmannsretts dom av 20. desember 1991, som er opplyst å være påanket til Høyesterett. 

Det er sikker rettsoppfatning at man for å finne frem til den objektive salgsverdi av kraftverket, skal se bort fra eierens kontraktsforpliktelser. Lagmannsretten antar at det samme bør gjelde forpliktelser som er lovbestemte, i den grad de måtte dreie seg om eierens disposisjoner og ikke anlegget i seg selv. Retten til å utta konsesjonskraft er hjemlet i ervervsloven §2 nr 12 og vassdragsloven §12 nr 15. Bestemmelsene gir kommunene og fylkeskommunene rettigheter til å utta konsesjonskraft, men ingen forpliktelser. Det dreier seg således, slik kommunen har anført, ikke om noen restriksjon på linje med dem som eksempelvis følger av planog bygningsloven, men om en begrensning i eierrådigheten som ikke gjør noe innhogg i substansverdien. Dertil kommer at uttaket av konsesjonskraft er avhengig av behov og pris. I praksis forhandler ofte partene om disse spørsmål, og private avtaler avløser konsesjonsbestemmelsene. Disse fremstår da ikke som noen annen begrensning av eierrådigheten enn den som følger av rene kontraktsrettslige forpliktelser, og som det er enighet om at man skal se bort fra. Lagmannsretten er således enig med kommunen i at rettsgrunnlaget for de forskjellige forpliktelser som påhviler eieren av det enkelte verk, ikke bør være avgjørende. Dersom man bygger på de faktiske uttak av konsesjonskraft, vil det for øvrig innebære en individuell vurdering i de enkelte kommuner som samsvarer dårlig med prinsippet om den objektive omsetningsverdi. 

Overtakstnemnda har blant annet uttalt følgende i takstvedtaket: "Et forhold det ikke er tatt hensyn til i rentabilitetsberegningen, er forpliktelsen til å levere konsesjonskraft..... . Overtakstnemnda vil peke på at det er det materielle anlegget i seg selv som pålegges eiendomsskatt uten hensyn til eksisterende rettigheter i anlegget..... . Måten forpliktelsen er oppstått på må være irrelevant i denne sammenheng. Den omstendighet at forpliktelsen er oppstått som følge av et lovbestemt konsesjonsvilkår istedenfor ved en privatrettslig avtale, kan derfor ikke være være avgjørende for fradragsretten..... ." 

Når nemnda på dette grunnlaget har sett bort fra de aktuelle konsesjonskraftforpliktelsene, er dette etter lagmannsrettens oppfatning ikke feil lovanvendelse av nemnda. 

Imidlertid vil både kontrakts- og konsesjonsrettslige forpliktelser vedrørende kraftleveranser kunne påvirke det alminnelige prisnivå for elektrisk kraft i markedet på en slik måte at det kan få betydning for den kraftpris som rentabilitetsberegningen i de enkelte tilfeller bør bygge på. I dette tilfellet har nemnda bygget på statkraftprisen for levering til alminnelig forbruk og en lavere pris for den tilfeldige kraften. Kommunen har særlig for lagmannsretten anført at statkraftprisen er en gjennomsnittspris fordi det også er høyere og lavere priser i markedet, og at nemnda derfor har tatt de nødvendige hensyn i sin rentabilitetsberegning. Statkraft har på sin side ikke villet godta at statkraftprisen er en gjennomsnittspris. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til i hvilken grad statkraftprisen er en gjennomsnittspris. Selv om den skulle ligge noe høyere, må den kunne aksepteres innenfor det skjønn som skal anvendes. Lagmannsretten ser det således slik at nemnda har tatt tilstrekkelig hensyn til den virkningen blant annet konsesjonskraftleveransene i markedet har på det alminnelige prisnivået. 

Lagmannsretten er etter dette kommet til at nemndas vedtak står seg for så vidt gjelder betydningen av forpliktelsen til å levere konsesjonskraft. Vinje kommune blir derfor å frifinne på dette punkt. 

Begge parter har lagt ned påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Lagmannsrettens dom innebærer at både Statkraft og Vinje kommune har fått medhold i sin anke over herredsrettens dom. Omkostningsspørsmålet blir for begge å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 flg. Saken gjelder vanskelige og til dels uavklarte spørsmål og har frembudt slik tvil, at hver av partene bør bære sine omkostninger i samsvar med unntaksregelen i §172 annet ledd. 

Dommen er enstemmig. 

Slutning : 

1. Vedtak av 3. mai 1989 av overtakstnemnda for verk og bruk i Vinje kommune oppheves. 

2. I den utstrekning det ved den nye taksering beregnes en særskilt verdi av verkenes effektinstallasjon, skal det gjøres et fradrag på mer enn 15% av verkenes installerte ytelser. 

3. For øvrig frifinnes Vinje kommune. 

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]