Vis kilden til LB-1997-2321



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
1998-06-10
|Publisert=
LB-1997-02321
|Sammendrag=

|Stikkord=
Erstatningsrett, Bilansvar
|Saksgang=
Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02321 A/03 og LB-1997-02322 A/03. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00022A.
|Parter=
A (Advokat Nina Wang Bredoch) mot Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Wenche Flavik).
|Forfatter=
Lagdommer Lars Jonas Nygard, formann. Kst. lagdommer Wenche Skjæggestad. Ekstraord. lagdommer Arne Langeland
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1961-02-03/§8  Bilansvarslova (1961) §8], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-1  Skadeserstatningsloven (1969) §3-1], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-2 §3-2], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§156  Tvistemålsloven (1915) §156], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174]
}}
       
Saken gjelder krav om erstatning etter personskade som følge av et trafikkuhell. 

21 mai 1989 ble bilen A var passasjer i, påkjørt av en annen bil ved Skarvang utenfor Risør. Bilen ble truffet i venstre side. Ved sammenstøtet var farten ca 60 km/t. A fikk umiddelbart sterke smerter i hode, nakke og rygg samt høyre skulder og arm. Hun oppsøkte lege dagen etter og ble sykemeldt. Smertene gikk ikke over, og det tilkom en rekke andre symptomer. A har ikke vært i arbeid siden ulykken, og ble uføretrygdet 1 mai 1990. 

Partene er enige om hendelsesforløpet ved bilulykken. Storebrand Skadeforsikring AS (heretter kalt Storebrand) erkjenner erstatningsansvar, men anser seg ikke for å være ansvarlig for at A nå er 100% ervervsmessig ufør. Storebrand hevder at As helsemessige situasjon før ulykken var slik at hun på sikt ville ha falt ut av yrkeslivet. 50 % av hennes ervervsmessige uførhet må derfor tilskrives hennes tidligere helsemessige plager. A er helt uenig i dette. Hun har bl a vist til at hun de siste to år før trafikkulykken praktisk talt ikke hadde fravær fra skole eller arbeid. 

Etter avsluttet grunnutdannelse i Risør, gjennomgikk A hjelpepleierskolen ved Røde Kors Klinikk i Oslo. Skolen ble avsuttet 4 september 1981. Hun arbeidet deretter bl a på brannskadeavdelingen ved et sykehus, før hun gikk over i hjemmesykepleien. 

Fra 1981 er hun blitt undersøkt og behandlet for en rekke plager. Hun var bl a plaget av tilbakevendende hodepine, og ble innlagt som dagpasient ved Ullevål sykehus i tidsrommet 29 oktober til 5 november 1982 for å få utredet dette nærmere. Hennes plager ble beskrevet som mer eller mindre kronisk spenningshodepine samt sjeldne migrenelignende anfall. Hun ble anbefalt psykomotorisk behandling. 

Under stell av en pasient i november 1983 pådro A seg en skade i ryggen. Ved røntgenundersøkelse av ryggen ble det ikke gjort spesielle funn, men A opplevde å ha betydelig mindre bevegelsesmuligheter enn før skaden. I den skadeforklaring hun ga til Rikstrygdeverket oppga hun å ha daglige smerter i ryggen, og ofte også i bena. Ryggplagene førte til hyppige og langvarige sykemeldinger. Hun var i første omgang sykemeldt fra 23 november 1983 til 16 februar 1984. Deretter fra 9 mai til 25 juni 1984. Hun hadde ryggplager også etter at hun ble friskmeldt, men var i arbeid frem til ny sykemeldingsperiode 1 november 1984 til 19 november 1984. 

Som en følge av ryggplagene, tok A selv initiativet til å skifte stilling fra hjemmesykepleier til kontormedarbeider i hjemmesykepleien. Denne stillingen tiltrådte hun 1 juni 1985. 

I 1986 ble det søkt attføringspenger, i og med at ryggplagene var yrkesrelaterte. Høsten 1986 og våren 1987 gjennomgikk A kurs 1 og 2 i handels og kontorfag i forbindelse med atføringsopplegget. Deretter var hun i arbeid som kontormedarbeider i hjemmesykepleien frem til bilulykken 21 mai 1989. I tillegg tok hun enkelte vakter som hjelpepleier både i hjemmesykepleien og ved Ullevål sykehus. 

Ved stevning datert 31 mai 1996 til Oslo byrett reiste A sak mot Storebrand Skadeforsikring AS. Oslo byrett avsa 22 april 1997 dom som etter rettelse har slik domslutning: 

1 Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A med kr 750.000 med fradrag for tidligere utbetalinger med i alt kr 317.500. 

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale kr 132.460 med tillegg av lovens rente av kr 60.000 fra 1.4.97 til betaling skjer. 

3. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale kr. 100.000 i sakskostnader til A med tillegg av 12% rente fra 14 dager etter forkynning. 

A har i rett tid påanket dommen, og Storebrand Skadeforsikring AS har erklært aksessorisk motanke. Ankeforhandlinger ble avholdt i Oslo 26 til 28 mai 1998. A møtte og avga forklaring. Det ble ialt avhørt 10 vitner. Som sakkyndig for lagmannsretten var oppnevnt professor dr med Tryggve Lundar. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. 

Saken står i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som for byretten. 

A har nedlagt slik påstand: 

1. Storebrand Skadeforsikring ASA dømmes til å betale erstatning til A med et beløp fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 2.950.992. 

2. Storebrand Skadeforsikring ASA dømmes til å betale kr 259.345 til A, i henhold til ulykkesforsikring, med tillegg av lovens rente av kr 110.000 fra 01.07.98 til betaling skjer. 

3. A tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av lovens rente av kr 100.000 fra l4 dager etter forkynnelsen av byrettens dom og for det resterende beløp fra 14 dager etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom. 

Storebrand, Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand: 

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn. 

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning under passasjerulykkesforsikringen til A med kr. 50.000,- med tillegg av lovens rente regnet fra 29.7.89. 

3. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer. 

Den ankende part, A, har for lagmannsretten vesentlig gjort gjeldende: 

Hun var 31 år gammel da hun ble utsatt for en trafikkulykke som påførte henne alvorlige skader. Som en følge av ulykken opphørte hennes samboerforhold gjennom 12 år. Hele hennes livsførsel bærer preg av ulykken. Hennes medisinske invaliditet er 50 - 60% og ervervsmessig invaliditet er 80 - 100%. Før ulykken hadde hun visse ryggplager og noe hodepine, men intet av dette hemmet henne i det daglige. Hun var svært aktiv, både sportslig og ellers. Hun syklet, svømte, gikk på ski, spilte håndball og trente i helsestudio for å holde ryggplagene i sjakk. Hjemme tok hun sin del av arbeidet med hus, hage og vedlikehold. 

Etter ulykken er hun ikke i stand til å gjøre noe annet enn å tørke støv. Alt tyngre arbeid er hun avskåret fra å gjøre. Hun kan ikke gå lenger enn 400 - 500 meter og kan ikke bære mer enn en halv kilo. Hun har fått støtte fra trygdemyndighetene til ombygging av kjøkken, avlastningsutstyr, hvilestoler, mobiltelefon og spesialtilpasset bil. Hun har hjemmehjelp 4 timer i uken. Til tross for dette, er hun avhengig av hjelp fra familie, naboer og venner. Noen ganger er hun så dårlig at hun sitter på gulvet foran kjøleskapet og spiser. I tillegg husker hun svært dårlig og må lete etter ord når hun snakker. Sosialt samvær er vanskelig fordi hun ikke oppfatter hva samtalen dreier seg om før de øvrige har skiftet tema. Det er vanskelig å se på TV fordi hun ikke oppfatter dialogen og tekstingen. 

Det er ikke tvilsomt at det er ulykken som er årsaken til de helseplagene som nå gjør henne ute av stand til å delta i yrkeslivet, og som gjør hverdagen vanskelig for henne. At trafikkulykken var alvorlig fremgår av skademeldingen. Den skjedde på riksvei i ca 60 km/t hastighet. Hun fikk akutte symptomer fra nakke og hode som, til tross for stor aktivitet fra hennes side for å få behandling, ikke har bedret seg. Professor dr med Tryggve Lundar har fastsett en inngangsinvaliditet på 30% som skal være knyttet til ryggproblemene og migrenen. Dette må være et feilaktig anslag. Forklaringer bl a fra vitner tegner et bilde av en person som var svært velfungerende før ulykken. De siste 3 1/2 år hun var i arbeid eller under attføring, var hun kun sykemeldt 2 dager for ryggen. 

Konklusjonen må bli at hele hennes invaliditet må tilskrives ulykken. Hennes symptomer er forøvrig også helt typiske for hjerneskade og nakkeskade. 

Det som etter dette skal erstattes, er de økonomiske konsekvensene ved ulykken. Disse kan fastsettes til differansen mellom det økonomiske livsløp hun ville hatt uten skaden og den økonomiske fremtid hun har med skaden. Det må foretas en individuell og konkret utmåling. Det er ikke skaden i seg selv som er gjenstand for vurdering, men de økonomiske konsekvenser av den. A har bevisbyrden for størrelsen av tapet. Storebrand, som hevder at hun uansett ulykken ville ha utviklet arbeidsuførhet, har imidlertid bevisbyrden for dette. Ingen av de sakkyndige vitnene har indikert noen mulighet for dette, med unntak av professor Lundar. En slik hypotetisk skadeutvikling er ikke sannsynlig. 

Hvis lagmannsretten skulle komme til at det forelå en inngangsinvaliditet, slik at bare deler av invaliditeten kan henføres til ulykken, anføres det subsidiært at det uansett er ulykken som har gjort henne avhengig av hjelp. Hvis den ikke hadde inntruffet, ville hun ha levd et helt normalt liv. 

Når det gjelder beregningen av ménerstatning, er den medisinske invaliditet utgangspunktet. Denne må settes til 50 - 60%, slik også professor Lundar gjør. Den medisinske invaliditet skyldes i sin helhet trafikkulykken. A skal beregningsmessig plasseres i gruppe 5. Erstatningsbeløpet kommer man frem til ved å kapitalisere grunnbeløpet på domstidspunktet. Skadelidtes alder på skadetidspunktet skal legges til grunn. I tillegg skal det skje en individuell vurdering av skadens betydning for den personlige livsutfoldelse. Alder på skadetidspunktet var 31 år, og alder på oppgjørstidspunktet er 40 år. Med et grunnbeløp på kr 42.500 og en kapitaliseringfaktor på 18,01, som partene er enige om, blir ménerstatningen avrundet oppover kr 260.000. 

Etter skadeserstatningsloven §3-1 har skadelidte krav på dekning av påførte utgifter. Utgiftene må ha vært "nødvendige og rimelige". Det skal imidlertid ikke foretas noen streng vurdering av hva som er nødvendig og rimelig. A har gjemt på en rekke utgiftsbilag. I tillegg til krav om dekning av dokumenterte utgifter, er det krevd et beløp til dekning av udekket hjelpebehov i årene 1989 - 1996 på kr 291.299. Tillagt renter utgjør dette kr 326.255. For 1997 er det beregnet et beløp på kr 52.000. Som rentefot er brukt 18% for perioden før 1 januar 1994 og 12% etter dette tidspunkt. 

Dato Utgiftsbeskrivelse Beløp Rente Sum 

010196 Kjøreutgifter 1989-96 kr 60166 kr 7220 kr 67386010197 Medisiner 1989-96 kr 39531 kr 4744 kr 44275010197 Behandlingsutgifter 1989-96 kr 38286 kr 4594 kr 42880010197 Hjelp i hjemmet 1989-96 kr 121560 kr 14587 kr 136147090296 Advokatutgifter 1989-96 kr 138475 kr 16617 kr 155092010197 Kontorutgifter A 1989-96 kr 2495 kr 299 kr 2794010197 Udekket hjelpebehov 1989-96 kr 291299 kr 34956 kr326 255010197 Diverse kr 1744 kr 209 kr 1953010198 Egenandel hjemmehjelp 1997 kr 4000kr 4000010198 Hjelp til diverse 1997  kr 52000kr 52000010198 Behandlingsutgifter 1997 kr 4000kr 4000010198 Legebehandling kr 1000kr 1000010198 Klær 1997 kr 3000kr 3000010198 Medisiner 1997 kr 5000kr 5000Sum påførte utgifter kr 782844 kr 83 227 kr 866071 

Kjøreutgifter er oppført for den perioden A ikke kunne kjøre bil. Hun søkte TT-kort, men fikk avslag på dette. Hun har legeerklæring som støtter henne i at hun ikke kunne benytte offentlige kommunikasjonsmidler. At hun har hatt et særlig behov for å slippe å benytte offentlige kommunikasjonsmidler, understrekes av at hun fikk innvilget støtte til spesialtilpasset bil. Videre er hun innvilget parkeringstillatelse for invalidebil. 

Behandlingsutgiftene hun har lagt ut er summert. Dette gjelder fysioterapeut, kiropraktor, akupunktør og lege. Utgiftene har sammenheng med ulykken. Behandlingene ble rekvirert av lege, og om de ikke førte til varig bedring, ble hennes aktivitetsnivå under enhver omstendighet forbedret. Hun har bl a ikke lenger behov for hjemmesykepleie og hun har fatt større utholdenhet i hverdagen. Dette ble bekreftet både av fysioterapeuten og kiropraktoren. 

Også legene Lundquist og Sandstrøm fant at det var rimelig å innvilge behandling. At professor Lundar var skeptisk, kan det ikke legges utslagsgivende vekt på. Utgiftene ligger innenfor det påregnelige sett i forhold til hennes skader. 

Utgifter til hjelp i hjemmet er tatt med som en utgift, men kunne like gjerne vært krevd erstattet under tapt erverv. Utgiftsposten har flere elementer, bl a en sum som det er fremlagt utgiftsbilag for, og en sum som er kalt udekket hjelpebehov. Tallene fremkommer ved å beregne hva A med rimelighet kan gjøre selv, og deretter legge til egenandel til hjemmehjelp 4 timer i uken, samt udekket arbeid 8 timer i uken til en timesats på kr 125. 

Advokatutgifter forut for saksanlegg er tatt med. Det er et rimelig beløp, hensett til at saken er omfattende og klienten tidkrevende pga de skader hun har. Det har vært foretatt et advokatbytte. Dette skyldes imidlertid ikke klienten. Det var hennes forrige advokat som tok initiativet til et bytte. 

Det er ført opp et beskjedent beløp i kontorutgifter som det også er fremlagt bilag for. 

Det er videre oppført en beskjeden sum under posten diverse. Dette er utgifter A har hatt, og som hun har bilag for. De kom imidlertid til advokatens kunnskap så sent at det ikke var praktisk mulig å sortere dem under de forskjellige postene hvor de hører hjemme. 

For året 1997 er det foretatt særskilt beregning, slik det fremgår av oversikten ovenfor. 

Når det gjelder fremtidige utgifter, er disse beregnet til kr 1.538.921 med et skattepåslag på 25%. Elementene er de samme som de som er nevnt ovenfor beregnet fra 1998 og til 2038, som er forventet levetid. I tillegg er det medtatt utgifter til optiker med kr 1000 pr år samt kr 30.000 som en engangsutgift til kjevebehandling. Alle de oppregnede utgiftene må anses som rimelige og nødvendige hensett til den skade A er påført. 

Partene er enige om det inntektsnivå som er lagt til grunn både ved utregning av lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv. Man er imidlertid uenig om hvor mye av invaliditeten som skyldes ulykken. Storebrand anser at ulykken er årsak til 50% av den yrkesmessige invaliditeten, mens A mener at ulykken er eneste årsak. Videre mener Storebrand at det må foretas et skjønnsmessig fradrag i inntekten for fagforeningskontingent, pensjonsinnskudd og reisepenger. A vil anføre at det ikke er grunnlag for dette. Hun brukte sykkel eller gikk til sitt arbeidssted, og hadde derfor ikke utgifter til reise. Skattepåslaget må settes til 30% for tap i fremtidig erverv. 

Storebrand har videre erkjent ansvar under ulykkeserstatningen, men setter den skadebetingede medisinske invaliditet til mellom 20 - 30%. Dette kan ikke være riktig. Det må tas utgangspunkt i en medisinsk invaliditet på 55%. Ulykkeserstatningen blir da kr 110.000 med tillegg av renter fra 21 juli 1989. 

Når det gjelder saksomkostninger, kreves dette dekket både for byrett og lagmannsrett, henhold til fremlagt omkostningsoppgave. 

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten vesentlig gjort gjeldende: 

Storebrand kan ikke holdes ansvarlig for As totale uførhet. Fordelingen av uførheten slik som foretatt av professor dr med Tryggve Lundar i hans sakkyndige erklæring gir et korrekt bilde. 

Trafikkuhellet skjedde 21 mai 1989, og A var passasjer i sin egen bil som ble ført av hennes samboer. Bilen, en Mazda, ble påkjørt og skadet på venstre side, og det er enighet mellom partene om hendelsesforløpet slik det fremgår av skademeldingen. 

A var hjelpepleier frem til 1 juli 1985. Etter et løft i 1983 var hun plaget av sterke ryggsmerter. Hun hadde en rekke legekonsultasjoner for disse plagene samt for migrene og annen hodepine. En gjennomgang av sykemeldingshistorikken viser at hun oppsøkte sin primærlege i oktober 1981 for hodesmerter, som hun ifølge opplysninger til legen hadde hatt siden 1974. Fra dette tidspunkt og frem til ulykken er det notert i overkant av 60 konsultasjoner i hennes primærlegejoumal. Etter ulykken i mai 1989 var hun sykemeldt frem til hun ble uførepensjonert 1 mai 1990. 

A er undersøkt av en rekke leger, og det foreligger flere sakkyndigerklæringer i saken. Felles for disse er imidlertid at de spesialister som har avgitt dem, har hatt et utilstrekkelig materiale å bygge på fordi primærlegejoumalene ikke har vært innhentet i sin helhet. 

Storebrand aksepterer at det er årsakssammenheng mellom noen av de plager A har idag og ulykken. Det må imidlertid legges til grunn at det forelå en inngangsinvaliditet som må trekkes fra når den medisinske invalidet skal beregnes. Storebrand følger professor dr med Tryggve Lundars beregninger. Han har konkludert med at den varige skadebetingede medisinske invaliditet som følge av ulykken kan vurderes til 20 - 30%, og den varige skadebetingede ervervsmessige uførhet til 50 - 60%. 

Ved den vurdering som er foretatt vises det bl a til de hyppige legekonsultasjoner A foretok for sine hodesmerter. Disse førte til at hun ble innlagt i Ullevål sykehus som dagpasient. Ved utskrivning ble hun gitt henvisning til psykomotorisk behandling og fikk resept på migrenemedikasjon. Hodeplagene må for en stor del kunne karakteriseres som tensjonshodepine. I tillegg til hodeplagene, fikk hun en forstrekning i ryggen i slutten av 1983. Denne førte til langvarige sykemeldinger, og til sist til attføring. I den perioden hun var under attføring og i arbeid som kontormedarbeider i hjemmesykepleien var det få sykemeldingsepisoder. Det fremgår imidlertid av primærlegejournalen at hun konsulterte lege en rekke ganger for forskjellige lidelser. Disse konsultasjonene var så hyppige at det ikke tyder på noen god helsemessig situasjon for en ung kvinne på 30 år. Det foreligger også en henvisning fra dr Nilsson, Norsk Idrettsmedisinsk Institutt fra 1988 på kontrastundersøkelse av ryggraden. En slik undersøkelse blir ikke utført med mindre man vurderer operasjon. Dette trekker i retning av at ryggen må ha vært plagsom. 

Etter professor Lundars vurdering har det vært rehabiliteringsmessig uheldig med en slik rundgang blant behandlere som den A foretok. Gjentatte behandlinger med manipulasjoner av nakken viser seg ofte å være mer til skade enn til gagn. I tillegg sykeliggjøres pasienten. Det anføres etter dette at det er inngangsinvaliditeten sammen med den behandlingen hun har fått som er årsaken til at hennes medisinske invaliditet nå er 50 - 60%. Den erstatningsmessige invaliditet er mellom 20 og 30%. 

Subsidiært anføres det at Storebrand uansett ikke kan være ansvarlig for mer enn 50% av hennes yrkesmessige invaliditet. Hun hadde så store plager før trafikkulykken at det foreligger to selvstendige skadeårsaker. Man må likestille trafikkulykken og tidligere plager slik det gjøres i Lundars sakkyndigerklæring. 

Atter subsidiært ariføres det at det er helt upåregnelig at et trafikkuhell som medførte 20 - 30% medisinsk uførhet, skulle medføre at A falt helt ut av yrkeslivet. Selskapet kan derfor ikke være ansvarlig for mer enn 50%. 

Ménerstatning på bakgrunn av en medisinsk invaliditet på 20 - 30% kommer inn under gruppe 2. Byretten har fastsatt erstatningen til kr 150.000 inkludert et individuelt påslag på kr 30.000. Det skjønnsmessige tillegget er det ikke grunnlag for å gi, og byretten har heller ikke begrunnet hvorfor dette er gjort. Ménerstatning bør tilkjennes med kr 120.000. Det er ikke støtte i rettspraksis for gi et så høyt individuelt påslag som det byretten har gjort, jf "Skolanddommen", [[Rt-1993-1547]], "Skoglunndommen", [[Rt-1986-751]] og "Sevaldsendommen", [[Rt-1981-138]]. 

Det er enighet mellom partene om utgangspunktet for beregningen av lidt inntektstap. Storebrand anfører imidlertid at kun 50% av tapet er skaderelatert. Tenkes ulykken borte, ville A ha vært i halv stilling og halvt uføretrygdet. I den utregning som er foretatt må det gjøres fradrag for reiseutgifter, fagforeningskontingent og pensjonsinnskudd. Storebrand har foretatt en slik beregning og har kommet frem til at tapet utgjør ca kr 30.000. 

Når det gjelder tap i fremtidig erverv, er det ikke uenighet om utgangspunktet for beregningen. Det skal imidlertid også her gjøres fradrag for de poster som er nevnt ovenfor. Også her må det legges til grunn at kun 50% av tapet er skaderelatert. Etter Storebrands beregninger utgjør tapet neddiskontert ca kr 67.000. Beløpet avrundes til kr 70.000. Det er ikke naturlig at det her foretas påslag for skatteulempe. A har gjeld på ca kr 300.000, og det er naturlig at hun benytter denne erstatningen til å betale ned på gjelden. Det vises til dom avsagt av Gulating lagmannsrett 23 september 1996, "Stavlanddommen". 

Påførte utgifter er krevet med ca kr 700.000. Dette beløpet er alt for høyt. En skadelidt har plikt til å søke å begrense tapet. Det må forventes at familiemedlemmer bidrar med noe hjelp, og det er kun nødvendige og rimelige utgifter som kan kreves dekket. 

Når det gjelder husarbeid, har A hjelp fire timer i uken. Hun kan selv gjøre enklere former for arbeid, slik som støvtørring, vanning av blomster samt enklere matlaging. Hun hadde samboer frem til våren 1991. Han forklarte som vitne at han gjorde det som daglig måtte utføres av arbeid. Til tross for dette er det fremlagt en hel rekke utgiftsbilag som viser at hans søster har fatt utbetalt flere hundre kroner hver uke som betaling for hjelp. Det har videre fremkommet i retten at naboene og deres barn har bidratt med en del hjelp, og at betalingen for denne hjelpen kun har vært symbolsk. Når hjelpebehovet skal beregnes, kan det ikke tas utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås tidsnytteundersøkelse. Denne er lite relevant for en husstand som består av en person. 

Det må legges til grunn at Haugsbakk og A sammen gjorde det som var nødvendig i perioden fra sommeren 1989 til våren 1991. Fra 1992 til 1995 hadde hun nabohjelp og noe hjemmehjelp. Det forelå også et visst hjelpebehov til tungt arbeid, slik som hagearbeid, måking, vindusvask og hovedrengjøring. Samlet kan det beløpet som har medgått til å skaffe slik hjelp skjønnsmessig settes til kr 20.000. 

I 1996 og 1997 har hun hatt fast hjemmehjelp 4 timer i uken. I tillegg er det grunnlag for å dekke utgifter til hjelp med tyngre arbeid. Betaling for slikt arbeid kan anslås til kr 3.000 for begge år. Halvparten av utgiftene til hjemmehjelp skal videre dekkes med kr 2.000 pr år. 

Kjøreutgifter er krevet dekket. De fleste regningene for dette er fra samme periode som hun hadde samboer. Det er helt urimelig å kreve slike utgifter dekket med en skyhøy timebetaling. Det vises til at A ikke ble ansett for å være berettiget til TT-kort. Fra 1995 har hennes kjøreutgifter blitt dekket ved at hun har fått et rente- og avdragsfritt lån av det offentlige til spesialtilpasset bil. 

Når det gjelder behandlingsutgifter, vises det til Lundars kommentar til dette. A har kommet inn i et feil spor. Hun har vært til så mange forskjellige behandlinger at dette i seg selv har vært sykeliggjørende. Slike utgifter bør derfor kun dekkes i den utstrekning det kan påvises at hun hatt varig nytte av behandlingen. 

Når det gjelder medisinutgifter og legebesøk, vises det til at en del av hennes medisiner bør fås på blå resept. Anerven, som er krevd dekket av Storebrand, er medisin til behandling av migrene. Ulykken er ikke årsaken til migrenen. Legebesøk utover egenandelen dekkes av det offentlige. Forøvrig er det mulig å søke dekning for spesielt store behandlingsutgifter under grunnstønaden. Dette har A ikke gjort, og det er hennes ansvar å begrense tapet. Erstatning skal bare ytes i den utstrenkning utgiften ikke dekkes over trygden. Klær har hun ikke krav på å få erstattet. 

Storebrand har tidligere dekket kr 20.288 for påførte utgifter. Erstatningen for perioden 1989 - 1997 bør skjønnsmessig settes til 45.000 inkludert det som tidligere er utbetalt. 

Kontorutgifter kan ikke kreves dekket. Dette er utgifter til blyanter, penner og skrivepapir som enhver har utgifter til, og som ikke kan kreves dekket under henvisning til trafikkulykken. 

Fremtidige utgifter er anslått til ca kr 1.600.000, hvilket er alt for høyt. I dette beløpet er det tatt med utgifter som Storebrand ikke kan være ansvarlig for. Etter rettspraksis er det utgifter til behandling med varig effekt som kan kreves erstattet. All behandling er regnet helt frem til utløpet av forventet levealder. Det er usannsynlig at behandlingsbehovet vil holde seg på samme nivå som idag i resten av levetiden. Fremtidige utgifter anslås på denne bakgrunn skjønnsmessig til kr 102.000. Tillagt skatteulempe på ca 25%, utgjør beløpet kr 127.000. 

Når det gjelder førerulykkeerstatningen, skal denne beregnes ut fra en medisinsk invaliditet på 25%. Erstatningsbeløpet blir da kr 25.000. 

Utgifter til juridisk bistand forut for stevning er allerede utbetalt med kr 25.000 til advokatfirmaet Næss. Storebrand er villig til å utbetale ytterligere kr 30.000 til advokatfirmaet Rødner. Øvrige utgifter må være Storebrand uvedkommende, idet et totalbeløp på kr 55.000 til juridisk bistand før stevning må anses som et svært generøst beløp. 

Når man i de ovenfor nevnte beløp gjør fradrag for a konto utbetalt beløp på kr 317.500 samt utbetalinger til dekning av påførte utgifter med kr 20.000,-, er Storebrand villig til å utbetale ytterligere kr 100.000 samt kr 50.000 under førerulykkesforsikringen, totalt kr 150.000,-. 

Når det gjelder saksomkostninger, anføres det at halvparten av professor Lundars honorar skal dekkes av motparten hvis Storebrand far medhold. 

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke: 

Det første spørsmål lagmannsretten må ta standpunkt til, er om det erstatningsrettslig er årsakssammenheng mellom bilulykken 21 mai 1989 og As totale medisinske og ervervsmessige uførhet. Etter ulykken var A sykemeldt frem til 1 mai 1990. Fra dette tidspunkt ble hun uføretrygdet. Trafikkulykkens betydning for hennes medisinske og ervervsmessige uførhet må vurderes opp mot det symtombilde hun frembød før ulykken. 

Hennes helsetilstand er vurdert av en lang rekke spesialister. Dr Skre anslo at medisinsk invaliditet som følge av ulykken var 45 - 50%, mens ervervsmessig invaliditet som følge av ulykken ble anslått til 75%. For Ødegård/Bjerkes del er tallene henholdsvis 35% og 40%, for Nakken 25% og 50 - 60%, for Medic AS 35 - 40% og 65 - 70%, for Lundquist 40,5% og 80% og for Lundars del henholdsvis 20 - 30% og 50 - 60%. Professor Lundar anslår hennes totale medisinske invaliditet altså inkludert plager som forelå forut for trafikkulykken til 50 - 60%, og total ervervsmessig invaliditet til 80 - 100%. 

For lagmannsretten er det fremlagt primærlegejoumaler og andre legejoumaler som gir et bilde av en ung kvinne med et relativt høyt sykefravær. Hun har siden 1981 klaget over hodesmerter, nakke/muskelspenninger, ryggproblemer og mageproblemer, og har i gjennomsnitt konsultert lege 8 - 10 ganger i året, totalt over 60 konsultasjoner mellom 1981 og 1989. Hun hadde imidlertid også et svært belastende yrke som hjelpepleier i hjemmesykepleien. Dette innebar mange tunge løft i uhensiktsmessig arbeidsstilling. I november 1983 ble hun påført en ryggskade som ble klassifisert som yrkesskade og kvalifiserte til attføring. Etter at hun begynte på skole i forbindelse med attføringsopplegget i 1986, hadde hun kun to fraværsdager på 3 1/2 år. 

Lagmannsretten legger til grunn at trafikkulykken 21 mai 1989 var en nødvendig betingelse for As medisinske og ervervsmessige uførhet. På forhånd var hun disponert for spenningshodepine og hadde anfall av migrene. Hun hadde videre muskulære spenninger i skuldre og nakke samt en alvorlig forstrekning av ryggen. Videre var det påvist en kalkflekk i hjernen som kan tyde at hun har vært utsatt for en tidligere skade av et eller annet slag. Hvis disse helsemessige plagene skal tas hensyn til i erstatningsmessig sammenheng, må lagmannsretten komme til at hun uansett på et senere tidspunkt ville ha blitt ervervsmessig ufør som følge av hodesmerter, muskelsmerter i nakke/skuldre, ryggforstrekning og kalkflekk. Som utgangspunkt er det ikke tvilsomt at det skal tas hensyn til hypotetiske skadeårsaker hvis de med høy grad av sannsynlighet ville ha fremkalt skaden. 

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at en ung kvinne på ca 30 år ville ha blitt helt eller delvis arbeidsufør som følge av de plagene som er nevnt ovenfor. Hun hadde tatt konsekvensen av at hjelpepleieryrket ikke var forenlig med helsetilstanden, og hadde gått over i en kontorstilling i Oslo kommune. Retten finner ikke grunn til å betvile at hun aktivt trente opp ryggen slik at den skulle tåle de belastninger et aktivt liv medførte. Kalkflekken i hjernen representerer i følge professor Lundar en rolig og ufarlig tilstand uten symptomer av noen art, og spenningshodepinen, migrenen og nakke/skuldersmertene hadde ikke vært årsak til fravær på lang tid. 

Etter dette anses de skader A ble påført ved trafikkulykken i det alt vesentlige å være årsaken til at hun har blitt 50 - 60% medisinsk ufør og 80 - 100% ervervsmessig ufør. 

Når det gjelder erstatningsberegningen, foretas først beregning av ménerstatning. Som 50 - 60% medisinsk ufør skal hun plasseres i gruppe 5. Partene er enige om hvordan den nærmere utregning skal foretas. A var 31 år da skaden inntraff, og fyller 40 år det år oppgjøret finner sted. Med en kapitaliseringsfaktor på 18,01 og et grunnbeløp på kr 42.500 fastsettes ménerstatningen avrundet til kr 340.000. 

Påførte utgifter skal erstattes i den grad de kan anses for å ha vært nødvendige og rimelige. A har beregnet påførte utgifter fra 1986 til og med 1997 tillagt renter til et samlet beløp på kr 866.071. 

Lagmannsretten finner at det er rimelig at en del av kjøreutgiftene dekkes, hensett til at A var ute av stand til å benytte kollektive transportmidler og hadde behov for transport bil til og fra behandlinger inntil hun fikk spesialtilpasset bil i 1995. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 20.000, idet lagmannsretten legger til grunn slik som forklart av As tidligere samboer at han sto for en del av kjøringen så lenge de bodde sammen. 

Lagmannsretten legger videre til grunn at A etter anbefaling fra sin primærlege, jevnlig har gått til fysioterapi og hos kiropraktor. Videre har hun blitt anbefalt akupunktør i forbindelse med smertebehanding. Hun har også hatt en utstrakt medisinbruk. Det er fremlagt en rekke utgiftsbilag som dokumentasjon for kravene. 

Lagmannsretten finner det rimelig at en så plaget person som A utprøver om det finnes behandlingsmetoder som kan bedre tilstanden. At man er søkende i forhold til dette de første par år er forståelig. Hvis de forskjellige tiltak viser seg å ha liten eller ingen varig effekt, kan man imidlertid ikke kreve at skadevolderen fortsatt skal dekke utgiftene. Prinsippet om at utgiftene skal være nødvendige og rimelige samt plikten til å begrense utgiftene slår da igjennom. 

De medisinutgifter som står i direkte sammenheng med skadene etter ulykken har hun krav på dekning av. Lagmannsretten legger til grunn at hennes primærlege benytter blå resept så langt dette er mulig. Medisiner og behandlingsutgifter settes etter dette skjønnsmessig til kr 45.000. Av dette beløp har selskapet utbetalt kr 20.288. Restbeløpet som kommer til utbetaling avrundes til kr 25.000. 

Egenandel til hjemmehjelp for 1997 skal dekkes med kr 4.000. I tillegg til dette er det krevet tilsammen mer enn kr 500.000 til dekning av utgifter til hjelp i hjemmet. Lagmannsretten legger til grunn at A kan utføre lettere arbeid selv. I siste halvår 1989, hele 1990 og i ca halve 1991 hadde hun en samboer som tok sin del av arbeidsoppgavene. Lagmannsretten legger til grunn at hun utover det hadde behov for å leie hjelp i ca 100 arbeidstimer á kr 100, tilsammen kr 10.000 pr år. Etter at hun ble alene, anslår lagmannsretten at hennes hjelpebehov er fordoblet, og fastsetter årlige utgifter til hjelp til kr 20.000. Frem til og med 31 desember 1997 utgjør dette kr 150.000. 

Lagmannsretten finner videre at advokatutgifter forut for stevningen bør dekkes med kr 55.000, hvorav kr 25.000 allerede er utbetalt til advokatfirmaet Næss. 

De øvrige krav under denne posten erstattes ikke, idet de etter lagmannsrettens vurdering ikke kan anses for å stå i sammenheng med skaden. 

Når det gjelder fremtidige utgifter, finner lagmannsretten at utgifter til hjelp i hjemmet bør dekkes med kr 4.000 pr år til egenandel hjemmehjelp. Det øvrige hjelpebehov anslås til 200 timer pr år til en timesats á kr 125, tilsammen kr 25.000 pr år. Behandlingsutgifter inklusiv egenandel lege settes til kr 2.500 pr år og ekstrautgifter til medisiner beregnes til kr 2.000 pr år. Det skadelidte har krav på å få dekket, er merutgiftene hun er påført som en følge av ulykken. Lagmannsretten finner det ikke rimelig å erstatte egenandel til hjemmehjelp samt ekstraarbeid i huset frem til fyllte 81 år. Slike utgifter erstattes etter dette frem til fyllte 70 år, altså for 30 år frem i tid. I en slik alder vil de aller fleste måtte betale andre for å utføre det tyngste arbeidet i hjemmet. Behandlingsutgifter erstattes frem til fyllte 65 år, idet lagmannsretten antar at behandling som følge av skaden da har opphørt. Medisinutgifter erstattes frem til utløpet av forventet levealder. Neddiskontert gir dette kr 549.672. Lagmannsretten kan ikke se at A - med den gunstige rentesituasjonen som foreligger - bør pålegges å disponere en del av beløpet til nedbetaling av gjeld. Beløpet tillegges følgelig 25% for skatteulempe. Avrundet blir erstatningsbeløpet under denne posten kr 690.000. 

Partene er enige om beløpene som skal legges til grunn ved beregning av lidt inntektstap, men er uenig om det skal komme enkelte poster til fradrag. Lagmannsretten legger til grunn at A som kommuneansatt ville ha vært medlem av den kommunale pensjonskassen og betalt 2% av brutto lønn til denne. Videre antar retten at hun ville ha vært fagorganisert og betalt kontingent. Hun ville også, som alle andre, hatt utgifter til inntektens ervervelse, slik som noe reiseutgifter og litt ekstra utgifter til klær, mat etc. Inklusiv skattepåslag fastsettes inntektstapet i årene 1992 til 1997 skjønnsmessig til kr 65.000. 

Når det gjelder tap i fremtidig erverv. er dette beregnet til 134.636. Tillagt 25% for skatteulempe fastsettes beløpet skjønnsmessig til kr 170.000. 

Totalt vil erstatningen etter dette utgjøre kr 1.535.000. Av dette beløp er det enighet mellom partene om at kr 317.500 er utbetalt tidligere. I tillegg er det nå også enighet mellom partene om at kr 20.288 som er medtatt under posten "påførte utgifter" er oppgjort tidligere. Avrundet trekkes kr 337.500 fra erstatningsbeløpet. Det beløp som gjenstår å utbetale er da kr 1.197.500. Det påløper renter av beløpet fra tidspunktet for saksanlegg og til betaling skjer. 

Erstatningen under førerulykkesforsikringen fastsettes i henhold til den medisinske invaliditet til kr 110.000. Det påløper renter på beløpet fra 21 juli 1989 og til betaling skjer. 

Saken er etter dette dels vunnet og dels tapt, og saksomkostningene skal fastsettes tvistemålsloven §174. Lagmannsretten finner at unntaksbestenimelsen i bestemmelsens annet ledd kommer til anvendelse. Lagmannsretten har intet å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse. A tilkjennes delvis dekning av saksomkostningene for lagmannsretten med kr 100.000. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Storebrand Skadeforsikring ASA dømmes til å betale erstatning til A med 1.197.500 - enmillionetthundreognittisyvtusenfemhundre - kroner med tillegg av 12% rente p a fra*) dato for saksanlegg og til betaling skjer. 

2. Storebrand Skadeforsikring ASA dømmes til å betale til A 110.000 - etthundreogtitusen - kroner med tillegg av 18% rente p a fra 21 juli 1989 til og med 31 desember 1993 og 12% rente p a fra I januar 1994 og til betaling skjer. 

**) 

3. Oslo byretts saksomkostningsavgjørelse, domsslutningens post 3, stadfestes. 

4. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med 100.000 - etthundretusen - kroner med tillegg av 12% rente p a. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. 

*) rettes til 31 mai 1996. 

**) nytt punkt 3. 

Rettelsene er foretatt i medhold av tvistemålsloven §156. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]