Vis kilden til LG-2000-841



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
2001-09-28
|Publisert=
LG-2000-00841
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Stavanger byrett nr. 99-00457 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00841 A/01.
|Parter=
Ankende part: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Runar Hansen). Ankemotpart: Valiant Industrier AS (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Smedsvig).
|Forfatter=
Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Ørnulf Jacobsen. Herredsrettsdommer Svein Åge Skålnes
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1989-06-16-69/§2-1  Forsikringsavtaleloven (1989) §2-1], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§257  Straffeloven (1902) §257], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36  Avtaleloven (1918) §36]
}}
      
Saken gjelder krav om oppgjør under en såkalt «industriforsikring». 

Valiant Industrier AS er et foretak som selger tjenester til petroleumsindustrien. Dette omfatter bl a kjøp og salg av brukt utstyr. Foretaket, som har base i Stavanger, het tidligere Sylvester Industrier AS. Sommeren 1997 ble det inngått en Joint Venture avtale mellom dette selskap og Denel Drilling CA, som har kontor i Venezuela. Ifølge avtalen skulle Sylvester anskaffe en mobil borerigg med betegnelse Cooper 550 med sikte på operasjoner i Venezuela. Riggen skulle kjøpes og eies av de to selskapene i fellesskap med en halvpart på hver. Pris ble angitt til USD ca 550.000, og riggen skulle etter kjøpet oppgraderes for ca USD 350.000. Den befant seg på den tid på Trinidad, på baseområdet til et tredje foretak, Lennox Petroleum Services Ltd. 

Når Sylvester fikk kjennskap til at det var en rigg til salgs, skjedde dette gjennom et tips fra en medarbeider i Interfab Ltd, som er et foretak i USA som Sylvester hadde gjort forretninger med. 

Et prosjekt som dette - kjøp av borerigg for operasjon i så fjerntliggende strøk - lå utenfor det Sylvester hadde drevet med tidligere. Selskapet ønsket likevel å gå inn i prosjektet, og sendte derfor sin operasjonssjef Trond Melhus til Trinidad for å se på riggen. Han reiste dit sammen med to representanter fra Denel 9 juli 1997, og der ble han møtt av representanter for Lennox. 

Under sitt opphold på Trinidad forhandlet Melhus om kjøp av riggen, og 16 juli aksepterte han på vegne av Sylvester en pris på USD 550.000. Forhandlingene om kjøp av riggen ble ført med en person ved navn Everett Holseth, som representerte firma Gating International Inc. Dette foretak hadde kontor i Texas, og hadde kjøpt riggen av Lennox noe tidligere for USD 485.000. 

For sitt kjøp av riggen hadde Gating betalt håndpenger 2 juni med USD 48 500. Etter en ny innbetaling 27 juni, betalte Gating 8 august det gjenstående beløp av USD 362.250 til Lennox. 

Avtalen mellom Gating og Sylvester var at av kjøpesummen for videresalget fra Gating skulle USD 100.000 betales straks, og dette ble gjort 17 juli. Restbeløpet forfalt innen 20 dager, senest 3 august. Etter dette betalte Sylvester 1 august USD 175.000. I henhold til den underliggende avtale om Joint Venture betalte Denel den resterende del av kjøpesummen, altså USD 275.000. 

Det oppstod problemer omkring overføring av den sistnevnte innbetaling, men beløpet skal i alle fall ha vært mottatt av Gating innen 8 august. Det er opplyst at verken Sylvester eller Denel har mottatt noen form for reklamasjon fra Gating basert på at betalingen skal ha skjedd for sent. 

Melhus reiste på ny til Trinidad rundt 11 august. Under dette besøk diskuterte han oppgradering av riggen med Lennox, som skulle utføre en del av arbeidene i denne forbindelse. Mens riggen fortsatt befant seg hos Lennox, ble den hentet av et transportfirma 29 september og brakt til Houston i Texas. Faktura for fraktkostnadene på USD 68 820 ble sendt Gating, attention Holseth, som hadde beordret flyttingen. Riggen er senere solgt til kjøper som har vært i god tro. 

Flytting og salg av riggen skjedde uten at Denel eller Sylvester hadde kjennskap til dette. Etter det som er opplyst, ble de midler salget innbrakte, mottatt og forbrukt av Gating. Verken Gating eller Holseth er søkegode, og de skritt som har vært tatt i USA for å forfølge saken der, har ikke gitt resultater. Sylvester - nå Valiant - har derfor fremmet krav mot Gjensidige Skadeforsikring, med krav om å få dekket sitt tap innenfor den «industriforsikring» som er tegnet i dette selskap. 

Når det gjelder forsikringen, skal i denne omgang nevnes at den baserer seg på forsikringsbevis datert 15 oktober 1997, hvoretter forsikringen gjelder fra 8 september til 8 desember 1997. Før den ble etablert, hadde daglig leder Sverre Rott i Valiant henvendt seg til sin kundekontakt Rune Birkeland i Gjensidiges avdelingskontor i Stavanger, med anmodning om bistand til å få etablert forsikringsdekning for sin andel av utstyret, bl a fordi bedriftens låneforbindelse krevde dette. I første omgang konstaterte Birkeland at Gjensidige ikke hadde noen forsikring som passet for kundens behov, og på bakgrunn av dette formidlet han kontakt til forsikringsmeklerfirma Grieg Insurance. Det forslag som fremkom derfra, fant Valiant ikke å kunne benytte seg av, og Rott tok derfor ny kontakt med Birkeland. Forsikring ble så etablert som ovenfor nevnt. 

Gjensidige har avvist ansvar, og Valiant Industrier AS har derfor reist nærværende sak for Stavanger byrett, med krav om dom for utbetaling i henhold til forsikringen. I tillegg kreves dekket utgifter Valiant har hatt til reise og opphold, samt advokatutgifter, for undersøkelser og bistand etter at riggen ble fjernet. Byretten avsa dom 10 februar 2000, med slik domsslutning: 

«1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale til Valiant Industrier AS NOK 1 990.000 - kronerenmillionnihundreognittitusen - med tillegg av 12 % rente pro anno fra 10.12.97 til betaling skjer. 

2. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale til Valiant Industrier AS sakens omkostninger med NOK 93 672 med tillegg av gebyrer og sideutgifter til retten». 

Om saksforholdet for øvrig, og om partenes anførsler for byretten, vises til byrettens dom og til gjennomgangen i det følgende. Byrettsdommen er basert på at Gjensidige har plikt til å dekke krav i anledning tap av riggen opp til maksimalbeløpet etter forsikringsavtalen, med fradrag for egenandel. Kravet om dekning av bl a reiseutgifter ble imidlertid ikke tatt til følge. 

Gjensidige har påanket dommen til Gulating lagmannsrett for så vidt angår hovedspørsmålet, om tap av riggen kan kreves dekket under forsikringen. Valiant har levert anketilsvar. I denne forbindelse er det fremmet motanke for så vidt gjelder krav om dekning av reiseutgifter m.v. 

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger over to dager fra 28 august 2001. Gjensidige var representert ved skadesjef Anders Torp og Valiant ved daglig leder Sverre Rott. Partsrepresentantene ga forklaring. Det ble ført fire vitner, som alle ble ført også for byretten. Everett Holseth, som forklarte seg for byretten, var forsøkt innkalt, men var ikke å finne. Det ble foretatt dokumentasjon fra forklaring han har gitt for amerikansk domstol. Det ble fremlagt noen nye dokumenter, men saken står ellers i samme bevismessige skikkelse som for byretten. 

Ankende part har for lagmannsretten anført at det ikke er nok at det foreligger en skade for at det skal kunne kreve erstatning. Det følger således av forsikringsvilkårene at den skade som er oppstått, må skyldes brann, tyveri eller hærverk. Det understrekes at det i dette tilfelle ikke gjøres gjeldende at tyveri må være forøvet ved innbrudd for at tap skal kunne kreves dekket. 

Den aktuelle forsikring ble tegnet etter at Gjensidige var oppsøkt av Valiant, representert ved daglig leder Sverre Rott, som er en profesjonell aktør. Gjensidige meddelte at man ikke påtok seg denne type forsikring, og det tilbud som fremkom gjennom Grieg Insurance, ble ikke akseptert av ankemotparten. Gjensidige ble deretter kontaktet på ny, og påtok seg å gi en forsikring som ikke var ideell, men som likevel var god nok for denne kundens spesielle behov. 

Under forhandlingene med Gjensidige var ankemotparten spesielt opptatt av å sikre sine interesser i forhold til naturskade. Også sikkerhet mot brann var viktig, men «tyveridelen» av forsikringen «fulgte» nærmest bare «med». Tyveribegrepet i forsikringsavtalen må tolkes på samme måte som etter straffeloven §257. Om dette gir løsninger som sett fra forsikringstakers ståsted er urimelige, kan ikke være avgjørende, hensett til behovet for å ha klare løsninger her. 

Dersom det skal legges til grunn at det foreligger tyveri, må gjenstanden - riggen - være borttatt, dvs at gjenstanden må være i eiers besittelse og besittelsen må være krenket. I dette tilfelle stod «gjenstanden» hos Lennox, som oppbevarte den for Gating, og senere for Valiant og Denel etter at disse hadde kjøpt riggen. At en annen enn eier oppbevarer en gjenstand, er som regel nok til at han må regnes som besitter av denne. I dette tilfelle har Gating gitt ordre om å flytte riggen, og det ligger i dette at den var under Gatings kontroll. Det vises i denne forbindelse til [[Rt-1973-1251]], og anføres at når Gating hadde rådighet over riggen hadde Gating også besittelsen av den. 

Det pekes ellers på at både Lennox og den transportfører som flyttet riggen, forholdt seg som om Gating hadde råderett over den. Om dette rent faktisk var riktig, er ikke avgjørende, siden det i forhold til Lennox må ha virket som om Gating hadde rett til å flytte riggen. Det fremtrer som mest sannsynlig at Lennox ikke var klar over at riggen var solgt, og Lennox kunne derfor komme i ansvar om man motsatte seg flytting. At riggen var solgt uten at Lennox var orientert, må Valiant og Denel, som profesjonelle aktører, selv ha risikoen for. Hvis Lennox var klar over at Gating hadde solgt riggen, har Lennox selv begått en straffbar og/eller erstatningsbetingende handling. I så fall hadde Lennox besittelsen, og utleverte riggen uten å ha rettslig adgang til det. Tap som følge av dette kan ikke kreves erstattet etter tyveribestemmelsen i forsikringsvilkårene. 

Ankende part konkluderer med at riggen ikke er «borttatt» og at det etter dette ikke er grunnlag for å kreve erstatning under tyveridelen av forsikringen. Dersom det legges til grunn at riggen ble borttatt, anfører ankende part at dette ikke er skjedd i uberettiget vinnings hensikt. Her pekes det på at det var tvist mellom aktørene om økonomiske forhold, og dersom en av disse aksjonerer for å sikre sine interesser, kan det ikke konstateres at det foreligger noen uberettiget vinnings hensikt. Også dette tilsier at det tap som oppstod, ikke dekkes av forsikringsvilkårene. 

Det presiseres ellers at dersom det først konstateres at gjenstanden - riggen - ikke er tapt ved tyveri, er dette nok til at ankende part må frifinnes. Det er i så fall ikke nødvendig å ta stilling til om forholdet kan betraktes som underslag, eller om noen andre betegnelser er mer treffende. 

Ankende part anfører ellers at Gjensidige ikke har solgt en «utjenlig» forsikring. Det vises i denne forbindelse til forsikringsavtaleloven §2-1, hvoretter et forsikringsselskap bare har plikt til å informere om egne tilbud. Det tilbud som ble gitt, tok utgangspunkt i at riggen stod i ro, og den forsikring som ble tilbudt, var relevant i forhold til dette. De forsikringstyper ankende part ellers kunne tilbudt, dekket ikke tyveri, og de var derfor mindre egnet for kundens behov. 

Gjensidige har ikke noen «all-risk» forsikring blant sine tilbud, og selskapets datterselskap aksepterte bare forsikringstegning gjennom mekler. Ankende part hadde ikke plikt til å informere om de tilbud som eventuelt kunne fås fra dette selskap, jf ovenfor om FAL §2-1. Når Birkeland formidlet kontakt til Grieg Insurance, har man gjort det som kan kreves for så vidt. 

Det presiseres ellers at dersom det legges til grunn at det foreligger tyveri og at ankemotparten har krav på utbetaling i henhold til forsikringen, skal beløpet fastsettes slik byretten har gjort. 

Når det gjelder krav om dekning av bl a reiseutgifter, er partene enige om at beløpet kan settes til kr 250.000. Ankende part anfører imidlertid at et krav om dekning som nevnt, ikke har hjemmel i forsikringsvilkårene. Gjensidige må derfor frifinnes i motanken. Det legges ned slik påstand: 

I hovedanken:  

1. Gjensidige Forsikring frifinnes. 

2. Gjensidige Forsikring tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten. 

I motanken:  

1. Gjensidige Forsikring frifinnes. 

2. Gjensidige Forsikring tilkjennes sakens omkostninger. 

Ankemotparten har for lagmannsretten vist til at riggen ble forsikret i Gjensidige etter at dette selskap hadde markedsført seg som en god leverandør på det aktuelle marked, og også hadde stilt en egen kundekontakt til rådighet. I denne bransje er det vanlig at det tegnes «all-risk» forsikring, og Gjensidige burde tilbudt en slik forsikring. Selskapet burde ordnet med dette selv om forsikringen måtte tegnes gjennom et datterselskap og under bistand av mekler. Den forsikring Gjensidige selv kunne tilbudt, burde vært supplert med tilleggsforsikring, eventuelt kunne man sagt fra dersom det ikke var mulig å tilby en forsikring som dekket kundens behov. 

Gjensidige har etter dette ikke oppfylt sin rådgivningsplikt etter forsikringsavtaleloven §2-1. 

Det kan ikke bygges på at ankende part har «strukket seg langt» ved å tegne en forsikring som selskapet vanligvis ikke tegner. Når den aktuelle forsikring først var tegnet og et skadetilfelle inntrådte, måtte forsikringen således følges opp. At selskapets saksbehandler Birkeland ikke var spesialist på denne type forsikring, må selskapet selv ta ansvaret for, og som påpekt av det sakkyndige vitne Jon Nyborg, har selskapet ikke opptrådt forsvarlig da forsikringen ble tegnet. 

Ankemotparten peker ellers på at da man tidligere fikk forsikret andre rigger som befant seg i Norge, foretok ikke Gjensidige noen befaring av riggene før forsikringen ble tegnet. Selskapet visste at den aktuelle rigg ikke befant seg hos ankemotparten da forsikringen ble tegnet, og var også kjent med at tyveri var ett av de skadetilfeller ankemotparten var særlig opptatt av å forsikre seg mot. Når selskapet baserer seg på at forsikringen ikke dekker den skade som er oppstått i dette tilfelle, betyr det at forsikringen ikke omfattet et tilfelle som det var særlig om å gjøre for forsikringstaker å dekke inn. Selskapets forhold må betegnes som grovt uaktsomt. 

Forsikringsavtaleloven §2-1 etablerer både en informasjons- og en rådgivningsplikt. Gjensidige hadde ikke plikt til å beskrive grensene mellom tyveri og andre liknende fenomener da forsikringen ble tegnet. Selskapet burde imidlertid sagt fra om at det var tale om avvik fra det som var vanlig forsikring i tilfeller som disse («all-risk»), og det burde vært sagt fra om at man ikke kunne tilby den forsikring som var vanlig i bransjen. Den forsikring som ble benyttet, passer ikke for mobile borerigger, men mobile kraner finnes, og det burde vært tatt utganspunkt i de forsikringer som brukes for slike installasjoner. At dette ikke ble gjort, er selskapets ansvar. 

Den forsikring som ble tegnet her, er utformet av Gjensidige for å ivareta kundens behov, og det måtte da påhvile Gjensidige å se til at den forsikring som ble benyttet, var tjenlig. Kunden måtte kunne basere seg på at all skade var dekket, og at man hadde fått en «all-risk» forsikring. Hvis det legges til grunn at ankemotparten ikke har fått en slik forsikring, må den aktuelle skade likevel dekkes, siden det i så fall er solgt en utjenlig forsikring. Når det gjelder de tolkingsprinsipper som følges i tilfeller som disse, viser ankemotparten bl a til [[Rt-1980-1037]]. 

Subsidiært, dersom bare tyveriskader dekkes, anfører ankemotparten at det strafferettslige tyveribegrep ikke uten videre kan legges til grunn i forsikringsretten, jf særvotum fra mindretallet i [[Rt-1987-744]]. Det er andre bevisbyrderegler her enn i straffesaker, og rimelighetskriteriet i avtaleloven §36 må også trekkes inn når forsikringsvilkår tolkes i tilfeller som disse. 

For øvrig må det ses hen til at mens grensen mellom tyveri og underslag betyr lite i straffesaker, kan den være avgjørende i forsikringssaker. Også dette må trekkes inn når tyveribegrepet i forsikringsvilkårene skal tolkes. For øvrig anføres at hvis det strafferettslige tyveribegrep legges til grunn, er det tale om et tyveri i dette tilfelle. Gating var således verken eier eller besitter da riggen ble fjernet, og Lennox kan ikke bebreides noe medvirkningsansvar i denne forbindelse. 

Det understrekes ellers at eier av en gjenstand - i dette tilfelle ankemotparten - ikke gir fra seg besittelse av gjenstanden selv om den er plassert annetsteds. Og selv om det legges til grunn at eiendomsrett og besittelse er på forskjellige hender, er dette ikke til hinder for at det som foreligger i nærværende tilfelle, betraktes som et tyveri. At det benyttes en tredjemann for å gjennomføre tyveriet, i dette tilfelle en transportbedrift, er heller ikke avgjørende. For øvrig må det bygges på at Gating hadde til hensikt å skaffe seg selv eller andre en uberettiget vinning ved å fjerne riggen. Alle vilkår etter tyveribestemmelsen i straffeloven §257 foreligger derfor. 

Når det gjelder kravet om dekning av bl a reiseutgifter, peker ankemotparten på at ankende part avslo krav om dekning under forsikringen, men foretok seg ellers intet. Ankemotparten foretok derimot undersøkelser for å gjenfinne riggen og orienterte Gjensidige om dette. Det ble bedt om tilbakespill uten at man fikk noen reaksjon. Forsikringstaker måtte under disse omstendigheter gjøre det som var nødvendig for ikke senere å bli møtt med at man ikke hadde prøvd å begrense skaden. De aktuelle utgifter er derfor påløpt fordi Gjensidige tvang eller forledet ankemotparten til å handle som man gjorde. Et krav om å få dekket utgiftene kan også baseres på læren om uanmodet forretningsførsel, siden forsikringsselskapet ville ha blitt eier av riggen hvis det hadde foretatt utbetaling i henhold til forsikringen, slik det rettelig skulle gjort.Videre kan det anføres at utgiftene er påløpt fordi forsikringsselskapet ikke har erkjent ansvar eller bidradd til oppklaring av saken, noe som må tilregnes selskapet som uaktsomt. Her må det også ses hen til at forsikringsselskapet er den sterke og forsikringstaker den svake part i forholdet. 

For øvrig vises det til at ankende part har gjort gjeldende en rekke ulike anførsler i forbindelse med at forsikringskravet er avslått og at mange av disse anførsler er frafalt underveis. Dette må få betydning i forhold til spørsmålet om saksomkostninger. Ankemotparten legger ned følgende påstand: 

I hovedanken: Byrettens dom stadfestes. 

I motanken: Gjensidige Forsikring dømmes til å betale Valiant Industrier AS et beløp oppad begrenset til NOK 250.000 med tillegg av 12 % rente pro anno fra 01.01.1999 til betaling finner sted. 

I begge tilfeller: Gjensidige Forsikring dømmes til å betale Valiant Industrier AS sakens omkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsretten er kommet til at verken anke eller motanke kan føre fram. 

Den forsikring som er tegnet i dette tilfelle, en såkalt «industriforsikring», dekker plutselige og uforutsette skader, begrenset til en del nærmere angitte skadearter. Blant disse er innbruddstyveri og hærverk. Det vises for så vidt til forsikringsvilkårene punkt 4.1 og 4.1.11. Ankende part har erkjent at kravet om at tyveri skal være forøvet ved «innbrudd» ikke er aktuelt i dette tilfelle. Det springende punkt er derfor om den flytting som ble gjennomført på Gatings ordre 29 september 1997, er å betrakte som et «tyveri» i forsikringsvilkårenes forstand. Lagmannsretten legger til grunn at dette begrep i alle fall i det alt vesentlige må tolkes på samme måte som i straffeloven §257. Om det kan tenkes tilfeller der begrepsavgrensingen kan bli annerledes i forsikringsretten enn i strafferetten, er det ikke nødvendig å gå inn på i den foreliggende sak. 

I faktisk henseende legger lagmannsretten til grunn at Sylvester - nå Valiant - og Denel hadde kjøpt den aktuelle borerigg av Gating og at sluttoppgjør var foretatt 8 august 1997. Sluttoppgjøret forelå noen dager etter den frist som var avtalt mellom partene. Etter det opplyste skyldtes dette imidlertid forhold som lå utenfor kjøpernes kontroll, noe Gating var gjort kjent med. I den grad det måtte ha foreligget mangler ved betalingen, er det ikke holdepunkter for at Gating har reklamert over dette. Lagmannsretten må etter dette bygge på at Gating ikke lenger var eier av boreriggen da flytting ble gjennomført på Gatings ordre 29 september 1997. 

Videre: Når riggen fortsatt befant seg hos Lennox da flytting ble gjennomført, må lagmannsretten basere seg på at dette skjedde i kjøpers - Sylvesters og Denels - interesse. Det vises for så vidt til at operasjonssjef Trond Melhus, som representant for kjøper, besøkte Lennox medio august for å diskutere oppgradering av riggen. Lagmannsretten må ellers bygge på at det ikke var mulig å flytte den slik det ble gjort uten at Lennox var kjent med dette. Det er ikke avklart hvorfor Lennox tillot riggen flyttet uten å be avklart om de daværende eiere hadde samtykket til dette. Én mulighet er at Lennox, selv om det var de nye kjøpere man diskuterte oppgradering med, ikke var kjent med at overdragelse fra Gating rent faktisk var gjennomført. Det er dette standpunkt Lennox står på, jf om dette et skriv av 23 oktober 1997 fra Lennox til Sylvester: 

«Further to your letter ofødt xx.xx.22, reference kdv-co-1240, please be advised that Lennox Petroleum Services Limited entered into an agreement with Gating International (GATING) for the sale of one [1] Cooper LTO 550 drilling rig. This unit was paid for by GATING and they requested that the unit be shipped from our premises to a destination of their choice. We are aware that after the unit was sold, GATING had some of their representatives come to Trinidad to «look over» the rig. However, no mention was made by GATING that they had sold the unit to another Company». 

Hva Lennox visste eller ikke visste om status når det gjelder eierforholdene da riggen ble flyttet, er ikke godt å vite. For lagmannsretten fremstår det imidlertid som mest sannsynlig at Lennnox har basert seg på at Gating var berettiget til - eller hadde fullmakt til - å beordre riggen flyttet. I mangel av andre opplysninger enn de som fremkommer av skrivet gjengitt ovenfor, kan det således, slik lagmannsretten ser det, ikke bygges på at Lennox har handlet i annet enn god tro. Noen form for «medvirkning» fra Lennox på annen måte enn at man må ha registrert at riggen ble flyttet av et transportselskap som handlet etter ordre fra den som fremstod som berettiget til å gi slik ordre, og ikke motsatte seg at dette ble gjort, er det i alle fall ikke grunnlag for. Når det viser seg at Gating ikke var berettiget til å beordre flytting, innebærer dette at Lennox er ført bak lyset. Dette rokker imidlertid ikke ved det faktum at Gating, gjennom den disposisjon som ble foretatt, har «tilegnet» seg riggen, og dette er gjort ved å «krenke» eller «forrykke» besittelsen, som er ett av de krav som stilles for at forholdet skal rammes av §257. 

Slik lagmannsretten ser det, ville den operasjon som ble foretatt, åpenbart vært å anse som et tyveri dersom den var blitt gjennomført av en person eller virksomhet som hadde vært helt «utenforstående» i forhold til konstellasjonen Lennox, Gating, Denel og Sylvester (Valiant). At Gating hadde vært eier av riggen en kortere tid, endrer ikke dette, slik lagmannsretten ser det. 

Ankende part har anført at det ikke foreligger uberettiget vinnings hensikt, fordi Gating skal ha beordret riggen flyttet for å sikre et økonomisk mellomværende, enten i egen interesse eller til fordel for Interfab, som Gatings representant Everett Holseth skal ha hatt forbindelser til. Det er i denne forbindelse vist til et notat fra Holseth til Bill Schluneger i Interfab, datert 2 januar 1998, der Holseth anfører at Sylvester «breached the agreement with me». I dette notat viser Holseth også til «your [Interfabs] deteriorating Sylvestre relationship» og til at også Interfab skal ha «experienced some difficulty with Sylvestre's performance - or lack of - on agreements». At Gating klarte å få riggen flyttet, blir etter lagmannsrettens oppfatning ikke noe argument for at den var under Gatings kontroll på noen avgjørende måte, slik ankende part synes å mene. 

Lagmannsretten er enig i at dersom flytting av riggen ble gjort for å sikre Gatings eller Interfabs interesser i forbindelse med et omtvistet økonomisk mellomværende, er det ikke tale om noe tyveri, slik dette begrep må tolkes i forsikrings- og strafferettslig henseende. Det må videre være slik at forsikringstaker må ha bevisbyrden for at et forsikringstilfelle er inntrådt, og i denne forbindelse må sannsynliggjøre at den handling som er foretatt, ikke har et slikt formål. Her er det lagmannsrettens oppfatning at Holseths anførsel om at Sylvester/Valiant «breached the agreement» ikke er troverdig, og det er heller ikke grunn til å tro at Holseth flyttet riggen for å ivareta Interfabs interesser. Hva som var grunnen til at Holseth/Gating beordret riggen flyttet til Texas seks-syv uker etter at man hadde fått fullt oppgjør fra Sylvester/Valiant og Denel som riggen var solgt til, er ikke godt å vite. Det er imidlertid ikke unaturlig å tenke seg at det foreligger et dobbeltsalg, der salg nr 2 er gjennomført etter at Gating urettmessig har fått kontroll over riggen ved å få den flyttet fra det sted der den stod i daværende eieres interesse. 

Lagmannsretten kan ikke se at avgjørelsen i [[Rt-1973-1251]] gir noen avgjørende støtte for ankende parts syn, og er etter dette, som byretten, kommet til at det foreligger et tyveri av riggen og at det tap ankemotparten er påført, kan kreves dekket under forsikringsavtalen. Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på de øvrige anførsler, som f eks ankemotpartens anførsel om at ankende part skal ha solgt en forsikring som er «utjenlig» ut fra forsikringstakerens behov. 

Hovedanken kan etter dette ikke føre fram. Når det gjelder krav om dekning av utgifter bl a til reise og advokat i USA, må det etter lagmannsrettens oppfatning være riktig å ta utgangspunkt i at forsikringsselskapet, hvis det mente krav om utbetaling i henhold til forsikringen var uhjemlet, måtte kunne avslå kravet og avvente videre skritt fra forsikringstaker. Når det så viser seg at selskapets standpunkt er uberettiget, jf ovenfor, må dette ha som konsekvens at det pålegges å erstatte tap av tingen, i dette tilfelle tyveri av riggen. Hvis annet tap skal kunne kreves dekket, må dette imidlertid ha en særskilt hjemmel eller et særskilt grunnlag. Så spesielt som dette forsikringstilfellet var, kan det ikke bebreides selskapet som erstatningsbetingende uaktsomt at man avventet en rettslig behandling av saken, og det kan etter forholdene ikke sies at selskapet «tvang» eller «forledet» ankemotparten til å pådra seg de aktuelle utgifter, slik denne side baserer sin argumentasjon på. Læren om uanmodet forretningsførsel er etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke dekkende, og krav om dekning av utgiftene på dette grunnlag kan derfor heller ikke føre fram. Byrettsdommen må etter dette bli å stadfeste også på dette punkt. 

Spørsmålet om saksomkostninger må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 første ledd både for hovedanke og motanke. Verken for hovedanke eller motanke er det grunnlag for å fravike den hovedregel som følger av den nevnte bestemmelse. For lagmannsretten må derfor Gjensidige pålegges å erstatte Valiants omkostninger i hovedanken, mens Valiant må pålegges å erstatte Gjensidiges omkostninger i motanken. Begge prosessfullmektiger har fremlagt omkostningsoppgaver, som ikke er fordelt på hovedanke og motanke. Lagmannsretten finner å måtte fordele saksomkostningene skjønnsmessig med 2/3 på hovedanken og 1/3 på motanken. 

Når det gjelder hovedanken, bemerkes at ankemotpartens totale saksomkostninger er oppgitt til kr 78 344, med tillegg av gebyr og sideutgifter til retten, som ikke belastes ankemotparten for så vidt gjelder denne anke. Av beløpet utgjør salær kr 60 660, mens resten er utgifter til kopiering m.v. og vitner, samt mva for den del av beløpet som er avgiftspliktig. Ankende part har anført at ankemotparten har fradragsrett for mva, mens forsikringsselskapet ikke har rett til fradrag. Ut fra dette kreves mva tatt ut i beregningen av ankemotpartens omkostningskrav. Etter det lagmannsretten kan forstå, må dette være et riktig resonnement. Utgangspunktet for fordelingen må derfor være kr 65 979, og den andel som skal dekkes av ankende part kr 43 986. 

Ankende part har oppgitt sine totale saksomkostninger til kr 117.695, hvorav salær kr 73 000, mens resten er reiseutgifter, rettsgebyr kr 16 375 og mva. I forhold til fordelingsnøkkelen ovenfor må rettsgebyr holdes utenfor når omkostningsansvaret i forhold til motanken skal fastsettes. Det beløp som tilkjennes som saksomkostninger her, settes etter dette til kr 33 773. 

Byrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunnlag for å endre. 

Lagmannsrettens dom er enstemmig. 

Domsslutning: 

I hovedanken: 

1. Byrettens dom stadfestes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gjensidige Skadeforsikring, innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt, til Valiant Industrier AS kr 43.986 - førtitretusennihundreogåttiseks 00/100. 

I motanken: 

1. Gjensidige Skadeforsikring AS frifinnes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Valiant Industrier AS, innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt, til Gjensidige Skadeforsikring kr 33.773 - trettitretusensyvhundreogsyttitre 00/100. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]