Vis kilden til RG-1962-59



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett
|Dato=
1961-04-22
|Publisert=
RG-1962-59
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Kjennelse 22. april 1961 i kjæremålssak nr. 23/1961
|Parter=
Simen Brænden (høyesterettsadvokat A. Aschim) mot Astrid Irene Falck (overrettssakfører A.F. Hagemann).
|Forfatter=
Lagdommerne Sverre Tessem, Jens Fagereng, Otter Boberg
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/  Tvangsfullbyrdelsesloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180]
}}
    
Ved Oslo forliksråds uteblivelsesdom av 9. august 1960 ble A. Falck & Co., Salg & Service v/Astrid Irene Falck og Kristian Fredrik Falck dømt til å betale Simen Brænden kr. 1 861,80 + renter og omkostninger. Den 1. oktober 1960 ble det holdt avsetningsforretning hos firmaet v/Kristian Falck hvorved utlegg ble tatt i en Chevrolet personbil til antatt verdi kr. 12 000. Den 12. november 1960 begjærte høyesterettsadvokat A. Aschim 

Side:60 

utleggsforretning avholdt hos Astrid Irene Falck for samme beløp. Byfogden fant ikke å kunne foreta ytterligere skritt med ny forretning overfor Astrid Irene Falck, og da begjæringen ble fastholdt avsa namsretten kjennelse den 27. januar d. å. med sådan slutning: 

«Utleggsforretningen fremmes ikke. 

Saksomkostninger tilkjennes ikke.» 

Om saksforholdet for øvrig vises til kjennelsen. 

Simen Brænden har påkjæret kjennelsen til lagmannsretten, og hans prosessfullmektig, advokat Aschim, anfører i kjæremålserklæringen: 

«For Simen Brænden påkjærer jeg kjennelsen i sin helhet. Namsretten har tatt feil når den har funnet at Astrid Irene Falck «er ansvarlig for domsbeløpet kun i egenskap av ansvarlig innehaver av firmaet», og at forliksrådets dom ikke er lovlig forkynt for henne, og skal herom bemerke: 

1. Namsretten angir som saksøkt «A. Falck & Co., Salg & Service v/Astrid Irene Falck og Kristian Fr. Falck», mens saksøkt, slik det er betegnet i begjæringen om utleggsforretning av 12. november 1960 er Astrid Irene Falck. 

2. Astrid Irene Falck har personlig ansvar for domsbeløpet. Såvidt jeg kan skjønne følger det av forliksrådets domsslutning og elementær selskapsrett. 

Namsrettens anførsel på dette punkt er forøvrig rettslig irrelevant. For spørsmålet om begjæringen om tvangsfullbyrdelse hos saksøkte skal tas tilfølge er det uten betydning i hvilken egenskap saksøkte har ansvar for domsbeløpet når ansvar først foreligger. 

3. Etter hovedstevnevitnets attest påført den domsutskrift som ble innsendt til namsretten i forbindelse med begjæringen av 12. november 1960 er dommen lovlig forkynt for saksøkte. Namsrettens ubegrunnede påstand om det motsatte er uforståelig. 

For den kjærende part nedlegger jeg slik påstand: 

a. Den begjærte utleggsforretning fremmes. 

b. Astrid Irene Falck tilpliktes å erstatte Simen Brænden sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten.» 

Astrid Irene Falck har ved sin prosessfullmektig, overrettssakfører A. F. Hagemann, tatt til gjenmæle og anfører i tilsvaret: 

«Forliksklagen ble den 6. juli 1960 uttatt mot firmaet som innklaget part, nemlig firma A. Falck & Co. Salg & Service, v/Astrid Irene Falck og Kristian Falck. I konsekvens av denne partstilling ble dom avsagt mot firmaet og kun forkynt - eller rettere forsøkt forkynt - mot firmaet. Skulle således den mening være rett som den kjærende part gir uttrykk for måtte han helt åpenbart rettet forliksklagen mot begge de to påståtte ansvarlige parter og dom måtte gått ut over dem begge og måtte selvsagt også ha vært forkynt for dem begge. Konsekvensen ville derved i en slik situasjon kunne bli den at den ene partisipant i en forretning reelt kunne dømmes ved at firmaet representeres ved den ene 

Side:61 

partisipant, eventuelt ved hans forsømmelse og uten at den annen firmadeltager behøver å ha fått noen underretning om domsresultatet fordi firmaet i et slikt tilfelle er representert på behørig måte. Det er det som er skjedd her. Når firmaet ansees representert ved forkynnelse vis-å-vis firmaet, må det også være behørig representert ved anke fra den ene part som også i det forhold representerer firmaet. Skulle således uteblivelsesdommen gi den kjærende part et selvstendig grunnlag for utleggsforretning vis-á-vis andre firmadeltagere, måtte disse andre også vært innklaget i forliksrådet som selvstendige parter. 

Kjæremålsmotparten er derfor helt enig i namsrettens avgjørelse der den anfører at 

1. En dom måtte i tilfelle vært rettet mot fru Falck personlig, 

2. den måtte vært lovlig forkynt for henne personlig og 

3. først deretter ville en utleggsforretning i tilfelle kunne fullbyrdes vis-å-vis fruen. 

Der finnes ikke for nærværende å være grunnlag for ytterlige anførsler fra kjæremålsmotpartens side. 

Påstand: 

Astrid Falck frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.» 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og bemerker: 

Det legges til grunn at A. Falck & Co., Salg & Service, er et ansvarlig handelsselskap med Kristian Fredrik Falck og Astrid Irene Falck som ansvarlige medlemmer. Det fremgår at firmaet har vært anmeldt til handelsregisteret. Det er opplyst at firmaet 5. april 1960 ble slettet av handelsregisteret. Dette antas uten betydning da saken gjelder forpliktelser som er pådradd på et tidligere tidspunkt. 

Ved forliksklage av 7. juli 1960 tok Simen Brænden ut forliksklage mot firmaet v/Astrid Irene Falck og Kristian Fredrik Falck. Oslo forliksråd avsa 9. august 1960 uteblivelsesdom med denne slutning: 

«A. Falck & Co., Salg & Service v/Astrid Irene Falck og Kristian Fredrik Falck dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale til Simen Brænden kr. 1 861,80 med 5 % i årlig rente fra 12. oktober 1959 til betaling skjer, samt kr. 157 i saksomkostninger.» 

Dommen må forståes slik at det er firmaet som er dømt. Det fremgår også at dommen 15. august 1960 er blitt forkynt for firmaet. 

Spørsmålet blir da om dommen overfor firmaet kan fullbyrdes overfor Astrid Irene Falck, i hennes særformue. I samsvar med den oppfatning som er kommet til uttrykk hos Skeie: Civilproces (2. utg.) I side 245-246 antas det at dommen over selskapet virker direkte for og mot de enkelte medlemmer og at den kan eksekveres i deres særmidler uten særskilt søksmål. Dette er også i samsvar med Platou: Selskapsrett (2. utg.) I side 77 og så vidt forståes også med Alten: Tvangsfullbyrdelsesloven (3. utg.) side 55. Hagerup forutsetter i første utgave av sin Civilproces (1895) I side 175 at en dom mot et ansvarlig handelsselskap er rettskraftig 

Side:62 

overfor de enkelte medlemmer og kan eksekveres hos disse. I tredje utgave (1918) I side 266 hevder han derimot at dommen over et handelsselskap «som saadant ikke forbinder de enkelte medlemmer og ikke kan exekveres i disses private formue.» 

Dommen av 9. august 1960 antas etter dette bindende overfor Astrid Irene Falck. På den annen side er dommen påanket av Kristian Fredrik Falck. I ankeerklæringen er firmaet - i den noe ufullstendige form A. Falck & Co. - oppført som ankende part. Lagmannsretten legger til grunn at Kristian Fredrik Falck har hatt myndighet til å erklære anke på vegne av firmaet, og at det derfor foreligger en fullt lovlig anke. Dommen av 9. august 1960 som er rettet mot firmaet antas derfor ikke rettskraftig, heller ikke overfor Astrid Irene Falck. Det kan under disse omstendigheter ikke fremmes utleggsforretning hos henne. Det er ikke fremsatt begjæring om avsetning. 

Etter dette blir namsrettens kjennelse å stadfeste. 

Da kjæremålet ikke har ført frem, må den kjærende part betale saksomkostninger til motparten, jfr. tl. §180 første ledd. Beløpet settes til kr. 100. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Simen Brænden til Astrid Irene Falck 100 - etthundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse. 

Av namsrettens kjennelse (dommerfullmektig Ragnar Roaldset): 

I henhold til begjæring av 23. august 1960 fra høyesterettsadvokat A. Aschim, Brandbu på vegne av bilforhandler Simen Brænden, Enger S. Land, holdt styreren for tvangsforretninger den 1. oktober 1960 avsetningsforretning på byfogdkontoret. Grunnlaget for begjæringen var Oslo forliksråds uteblivelsesdom av 9. august 1960 hvoretter A. Falck & Co., Salg & Service v/Astrid Irene Falck og Kristian Fredrik Falck ble dømt til å betale Simen Brænden kr. 1 861,80 med 5 % rente fra 12. oktober 1959 samt kr. 157 i saksomkostninger. I henhold til erklæring av 28. september 1960 fra Fredrik Falck ble dennes Chevrolet personbil A. 78309 1956 modell anvist til avsetning samtidig som Falck samtykket i at forretningen ble holdt på byfogdkontoret. Ifølge utskriften av forretningen ble A. Falck & Co., Salg & Service v/Kr. Fredr. Falck oppført som saksøkt og avsetning ble gitt i nevnte personbil til en antatt verdi av kr. 12 000. 

I brev av 16. desember 1960 til byfogden fra høyesterettsadvokat A. Aschim, viste denne til at avsetning kun var holdt hos A. Falck & Co., Salg & Service v/Kr. Fredrik Falck og ikke som begjært også hos A. Falck & Co., Salg & Service v/Astrid Irene Falck, samtidig som han anmodet om at forretningen også måtte bli holdt hos sistnevnte. 

Byfogden fant ikke å kunne foreta ytterligere skritt med ny forretning overfor saksøkte v/Astrid Irene Falck før det var brakt på det rene 

Side:63 

om den sikkerhet som var gitt ved avsetningsforretningen den 1. oktober 1960 var fullverdi. Siden saksøkeren har gjort gjeldende at betingelsene for å fremme utleggsforretning overfor saksøkte v/Astrid Irene Falck er til stede, har namsretten funnet å måtte avgjøre ved kjennelse om utleggsforretning skal fremmes eller ikke. - - - 

Namsretten skal bemerke: 

Oslo forliksråds uteblivelsesdom av 9. august 1960 går ut på at A. Falck & Co., Salg & Service v/Astrid Irene Falck og Kristian Fredrik Falck dømmes til å betale det avkrevede beløp. 

Ifølge forkynnelsespåtegning fra stevnevitnet i Oslo ble dommen den 15. august 1960 lovlig forkynt for A. Falck & Co., Salg & Service i kontor Kr. Augustsgt. 7 a som var låst. En melding om saken og om at gjenparten kunne hentes i forliksrådet ble i lukket omslag lagt i brevkassen. 

Dommen er anket til Oslo byrett ved ankeerklæring av 15. september 1960 fra A. Falck & Co. v/Kr. Fr. Falck. 

Det er firmaet som er dømt til å betale domsbeløpet og likeledes firmaet som har påanket dommen. Retten finner ikke å kunne gi saksøkeren medhold i det syn at dommen må være rettskraftig overfor fru Astrid Irene Falck siden det kun er firmaet v/Kristian Fredrik Falck som har påanket dommen. 

Siden det er firmaet som er dømt, er Astrid Irene Falck ansvarlig for domsbeløpet kun i egenskap av ansvarlig innehaver av firmaet. Hvis dommen hadde vært rettet mot Astrid Irene Falck personlig, ville den i tilfelle ikke kunne fullbyrdes overfor henne før den hadde vært lovlig forkynt for henne, hvilket dommen ikke er. - - - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]