Vis kilden til RG-1992-724



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1991-11-26
|Publisert=
RG-1992-724 (122-92)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Kausjonsrett, Kreditors lojalitetsplikt
|Saksgang=
Indre Follo herredsrett Nr. 141/89A - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00718, hlnr. 1262/90. Anken nektet fremmet til Høyesterett, se HR-1992-00207K .
|Parter=
Ankende part: O & K Norge A/S (Prosessfullmektig: Advokat Lars Christiansen, Oslo). Motpart: Fokus Bank A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorstein Vale, Gvarv).
|Forfatter=
Lagmann Rakel Surlien, formann. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Hans Petter Lundgaard
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36  Avtaleloven (1918) §36], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§213 §213]
}}
     
Saken gjelder kreditors lojalitetsplikt overfor kausjonist. 

Entreprenørfirmaet Øygarden Maskin A/S (nedenfor kalt Øygarden) kjøpte i september 1984 en gravemaskin av O & K Norge A/S (nedenfor kalt O & K), og søkte finansiering i Telemarksbanken, nå Fokus Bank A/S. Banken hadde allerede et betydelig engasjement i firmaet og var ikke innstilt på ytterligere lån, idet Øygarden lenge hadde drevet tungt. Da selger imidlertid ville stille selvskyldnerkausjon for kr 260000,- i tillegg til at banken fikk pant i maskinen, ga den likevel et gjeldsbrevlån på kr 500000,-. Etter vilkårene skulle lånet løpe i ca 4 år med månedlige avdrags - og rentebetalinger på kr 14000,-. Den 19. september 1984 undertegnet O & K således selvskyldnerkausjon for "de forpliktelser med provisjon, renter og omkostninger som Øygarden Maskin A/S v/Ragnar Øygarden har eller måtte få til Telemarksbanken" i henhold til gjeldsbrevet. Erklæringen hadde uttrykkelig passus om at kausjonen "også gjelder eventuelle fornyelser, med eller uten avdrag". Øygardens årsunderskudd ble stadig større, og selskapet ble den 25. august 1988 tatt under offentlig konkursbehandling med underbalanse kr 1,2 millioner og samlet fordringsmasse kr 6857474,-, hvorav Telemarksbanken representerte kr 2109227,-. I brev av 20. oktober 1988 krevet banken at O & K innfridde kausjonsansvaret, men ny økonomidirektør kjente ikke til garantien, da lånedokumentene var kommet bort og forholdet ikke fremgikk av regnskapene. Han realiserte maskinen og overførte salgssummen, kr 100000,- til banken, slik at restsaldo på gjeldsbrevlånet ble redusert til kr 173997,-. O & K vegret seg mot å betale, og Telemarksbanken anla sak for Indre Follo herredsrett, som den 25. september 1990 avsa dom med slik 

domsslutning: 

1. O & K Norge A/S dømmes til å betale til Fokus Bank A/S, 3890 Ytre Vinje, kr 173997,- - etthundreogsyttitretusennihundreognittisyv- med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 1. juni 1989 til betaling skjer. 

2. O & K Norge A/S dømmes til å betale Fokus Bank A/S, 3890 Ytre Vinje, saksomkostninger med kr 23370,- - tjuetretusentrehundreogsytti -. 

3. Oppfyllelsesfristen etter punktene 1 og 2 er 2 - to - uker. 

For det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom. 

Advokat Lars Christiansen har på vegne av O & K rettidig påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og ankemotparten har tatt til gjenmæle i anketilsvar av 3. desember 1990 fra advokat Thorstein Vale. Ankeforhandling ble holdt den 29. oktober 1991, der begge parter møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. Ankemotparten møtte v/banksjef Oddmund Skeie som partsvitne, jfr. tvistemålsloven §213. Det ble ikke ført andre vitner, men foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

Den ankende part har nedlagt slik påstand: 

1. O&K Norge A/S frifinnes. 

2. O&K Norge A/S tilkjennes saksomkostningene for alle retter. 

Til støtte for dette er i det vesentlige anført: 

Kausjonsforpliktelsen må ansees bortfalt, så vel etter avtaleloven §36 og læren om bristende forutsetninger, som etter ulovfestede prinsipper nedfelt i moderne kausjonsrett. Selv om eldre teori og praksis har gitt kausjonisten lite vern, er det i dag etablert en helt annen lojalitetsplikt for kreditor overfor kausjonisten, jfr. [[Rt-1984-28]] og [[Rt-1988-1078]]. Sistnevnte skal i utgangspunktet ikke behandles dårligere enn en hvilken som helst avtalepart, og avtaleloven §36 er fullt ut anvendelig i kausjonsforhold. Dermed kan domstolene også se hen til de etterfølgende forhold. I nærværende sak hadde banken hele tiden førstehånds innsikt i Øygardens økonomi og visste at firmaet var insolvent lenge før konkursen. Men banken drev spekulativt og tenkte bare på å sikre seg selv. 

Etter den bakenforliggende annuitetsplan skulle lånet vært helt nedbetalt pr. konkursåpningen. I stedet har ankemotparten kontinuerlig sett gjennom fingrene med at avdrag ikke ble betalt, og bare dekket inn rentene - uten å varsle kausjonisten om misligholdet. Hadde O & K blitt varslet om dette i tide, kunne selskapet kommet seg ut av forholdet, - blant annet ved å dekke opp lånet, og kunne solgt maskinen for adskillig høyere pris enn kr 100000,-. Men banken lot alt bare skure og gå, og ga nærmest planmessige fornyelser - med stadig økende tapsrisiko for kausjonisten. Kreditor har således sviktet sin lojalitetsplikt og bør da selv bære tapsrisikoen for det. 

Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 

1. Herredsrettens dom stadfestes. 

2. O&K Norge A/S dømmes til å betale Fokus Bank A/S, 3890 Ytre Vinje, saksomkostninger for lagmannsrett, samt lovlige morarenter av det for herredsretten tilkjente omkostningsbeløp kr 23370,-, regnet fra forfall den 22 okt. 1990 og til betaling skjer. 

Til støtte for dette er i det vesentlige anført: 

Ankemotparten slutter seg til herredsrettens betraktninger vedrørende avtaleloven §36, og bestrider at det i dag er etablert praksis for en slik omfattende lojalitetsplikt vis a vis kausjonisten som den ankende part her anfører. Etter ankemotpartens oppfatning er det fortsatt gjeldende rett at en ikke kan stille store krav til kreditor i så måte - verken m.h.t. at han skal innfri fordringen ved forfall eller varsle kausjonisten om debitors økonomiske utvikling. Ankemotparten viser til [[Rt-1931-331]], der kreditor fikk la et forfalt lån stå uinnkrevet i 6 år uten å tape sin rett overfor kausjonisten. I nærværende sak må O & K selv ha vært klar over hvor dårlig det sto til med Øygardens økonomi. - og hadde da all grunn til selv å følge utviklingen. Det spesielle her er bare at kausjonisten hadde mistet garantidokumentene; men det kan ikke gjøres til bankens ansvar. Den har på sin side gjort det den kunne for å redusere tapet, og mener å ha oppfylt sin lojalitetsplikt fullt ut. 

Det kan heller ikke være riktig å anse lånet misligholdt allerede fra det tidspunkt gjelden i h.h.t. påberopt annuitetstabell skulle være kommet ned til restsaldo kr 299875,-. En slik nedbetalingsplan inngikk aldri som del av lånevilkårene for Øygarden, og kunne heller ikke utarbeides på lånetidspunktet. Det var nemlig umulig å forutsi rentens bevegelighet, og banken hadde verken rutiner eller hjelpemidler slik den har i dag. Den kunne ikke få lagt inn "varselskoder", slik det er mulig i et moderne EDB-system. Det var således helt vanlig fremgangs-måte å nytte betalingsterminene til først å dekke inn påløpne renter, og deretter beregne restsaldo i etterhånd. Slik ble det også forholdt med Øygardens lån, og banken hadde ingen foranledning til å anse dette misligholdt før det i januar 1988 ble klart at heller ikke renter ble erlagt i rett tid. 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. 

Selv om avtaleloven §36 i prinsippet må kunne anvendes på kausjonsavtaler, får den der liten betydning i tillegg til de regler som er utviklet i rettspraksis om kreditor/kausjonistens gjensidige lojalitetsplikt. På samme måte modifiseres læren om bristende forutsetning gjennom disse etablerte "typeløsninger". Man kan muligens si at det i de senere år er skjedd en oppmykning i kausjonistens favør, - men hovedløsningene fra eldre teori og praksis gjelder fortsatt. Det må således anses fastslått at kreditor ikke taper sin rett etter kausjonen fordi om han unnlater å inndrive fordringen ved forfall. Dette gjelder også hvor debitor etter lånevilkårene skal innfri suksessivt, og kausjonisten må ta uttrykkelig forbehold hvis han vil gjøre kausjonen avhengig av at en nærmere angitt betalingsplan skal følges opp. Det må videre ansees fastslått at kreditor verken plikter å tiltre sitt pant eller å informere om debitors insolvens, - for å redusere kausjonistens tapsrisiko. Den ankende parts betraktninger om disse unnlatelser fra bankens side kan derfor ikke føre frem alene. Det må i tilfelle påvises spesielle omstendigheter i tillegg, som tilsier at løsningen likevel bør bli en annen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at slike er påvist i denne sak. 

Øygardens økonomiske stilling var på kausjonstidspunktet så svak at det var forbundet med betydelig risiko å engasjere seg i selskapet. Lagmannsretten legger til grunn at både långiver og kausjonist var klar over dette. Det var nettopp derfor banken ville ha noen å dele risikoen med, og den ankende part tok risikoen ut fra sin egeninteresse i å få salget av gravemaskinen istand. Den videre utvikling ble som banken fryktet, og oppviser intet spesielt overraskende for O & K, som kan berettige bortfall av kausjonsplikten. 

Det var riktignok meningen at lånet bare skulle løpe i ca 4 år, slik at det burde være nedbetalt høsten 1988. Men O & K satte ikke som vilkår for kausjonen at en nærmere angitt nedbetalingsplan måtte følges. Tvert i mot aksepterte selskapet uttrykkelig at lånet kunne fornyes - uten avdrag. Det må da også avfinne seg med at banken "så gjennom fingrene" med avdragene. Hadde ankemotparten varslet om forsinket nedbetalingstakt, kunne den ankende part muligens intervenert og fått gravemaskinen solgt for høyere pris. Men banken hadde ingen direkte plikt til å varsle, og unnlatelsen må anses oppveiet av O & K's egen forsømmelse av å følge opp saken. Om den skyldtes "bortkomne papirer" på selskapets kontor, kan det ikke forandre bildet i bankens disfavør. Lagmannsretten er således enig med herredsretten i at ankemotparten ikke har brudt sin lojalitetsplikt på slik måte at kausjonsforpliktelsen kan ansees bortfalt. Herredsrettens dom blir derfor å stadfeste. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre omkostningsavgjørelsen, men vil etterkomme ankemotpartens begjæring om domskonklusjon for at det tilkjente omkostningsbeløp er underlagt morarenter. 

Anken har etter dette ikke ført frem, og den ankende part tilpliktes å erstatte ankemotparten saksomkostninger også for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Vale har inngitt omkostningsoppgave på kr 26315,-, hvorav salær utgjør kr 20000,- og restomkostningene er reise/diettutlegg for ham selv og partsvitnet, banksjef Oddmund Skeie. Oppgaven legges til grunn, og den ankende part dømmes til å erstatte saksomkostninger for lagmannsretten med kr 26315,-. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Indre Follo herredsretts dom av 25. september 1990 stadfestes. 

2. O & K Norge A/S tilpliktes å svare lovlige morarenter av det for herredsretten idømte omkostningsbeløp kr 23.370,- fra 22. oktober 1990 til betaling skjer. 

3. O & K Norge A/S dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Fokus Bank A/S med 26.315 - tjuesekstusentrehundreogfemten - kroner inne 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]